Pause
Rewind
Play
Livet i Tyrkia er milevis unna, og ikke bare i avstand. Jeg vet ikke hva jeg skal si, annet enn at ting er veldig vanskelig.
Forrige (forrige) uke var full av destruktivitet og turbulens, og når Akutteamet kom for andre dag på rad på fredagen, måtte jeg bare gi etter å takke ja til en frivillig innleggelse. Tvang var IKKE milevis unna, så da gjorde jeg det på den lette måten.
Jeg er glad nå da, jeg trengte dette.
Jeg tilbragte de første fire dagene på mottak, og fikk egentlig beskjed om at jeg skulle videre til en annen lukket post, men heldigvis endret det seg og nå er det akkurat ei uke siden jeg kom opp på åpen. Det er her jeg tilbrakte to måneder for noen år siden, selv om jeg egentlig hadde glemt at jeg kjente mange her oppe.
Jeg er omgitt av godhet jeg ikke føler jeg fortjener, ord blir sagt, fine ord. Jeg prøver å la de trenge inn gjennom de negative tankene jeg føler om meg selv, men det er ikke lett.
En ting jeg derimot er veldigveldig glad for er at vi ENDELIG har begynt å revurdere diagnoser. Jeg er i gang med en utredning som kan være med på å fjerne schizofrenidiagnosen jeg har ventet på i eviglang tid.
Jeg har mye jeg vil si, men ordene stopper opp. Jeg skal prøve å finne de, dele mens ting står på som verst.
Jeg begynner med ett hei og små ord, men jeg kommer sterkere tilbake.
Klem en smule håpløs Håp❤️
Etpsyktinnblikk 