Ordenes makt

Det er ikke håp for deg

sa han før han fortsatte med å si at sånn som det er nå, er sånn det kommer til å bli, og jeg måtte bare innfinne meg med at OM jeg klarte å kjenne på glede så måtte det være en bonus, ikke noe jeg kunne forvente. 2012

Vi holder håpet for deg når du ikke klarer det selv

sier de nå. Det ER håp, ting kan bli bedre, vi lover. 2019

Ironisk nok sitter personen som sa det første på ett kontor i samme bygning som jeg befinner meg på nå. Jeg krymper ved tanken på å møte han i gangene her, men heldigvis har jeg ikke, og skal heller aldri ha noe mer med han å gjøre, han som var behandleren jeg fikk utdelt når jeg ble flyttet til voksenpsykiatrien. Han som snudde livet mitt på hodet når han sa noe fem minutter før den siste timen jeg hadde med han…Men du er ikke sterk nok til å finne ut av det, så glem at jeg sa det. Ja, god jul da og jeg svarte det samme tilbake selv om alt inni meg skreik at jeg ikke visste hvordan jeg skulle komme levende ut av den jula i 2012. Jeg lukket døra og sa til meg selv at aldri, aldri skal jeg åpne den igjen.

Kanskje kan jeg på ett vis takke vedkommende, for det gikk ikke mange ukene før de første flashbacksene begynte å komme, før ordet traumer ble nevnt (av andre) og spol fram noen år, så er det jo traumeforståelse som må til for de rundt meg, og også for meg selv.

August har blitt september, som igjen ble til oktober, og her sitter jeg, på den tredje avdelingen siden sist. Hjertet mitt gråter i savn over Avdelinga som ikke finnes lengre, på alt jeg hadde bygd opp der som nå er vekke, men jeg gir meg ikke uten kamp.

Etter en måneds tid på sykehuset, ble jeg flyttet over til det andre, det nye dpset som jeg nå hører til. Ting er uvant, skummelt og rart, men det skal de ha, de har prøvd å gjøre overgangen så bra som mulig, og det har blitt gjort på mine premisser. Det er jeg takknemlig for, at de SER meg, ser hva jeg trenger for å bli trygg(ere).

Etter mange omveier og kontrabeskjeder over lang tid, har planen framover nå blitt satt. Utredelsen ble satt på vent fordi jeg må ta vekk en medisin, en medisin jeg har fått for angst, men som også brukes som antipsykotika i den dosen jeg har fått. Etter mye om og men, har nå en nedtrappingsplan blitt satt i gang, og i utgangspunktet skal jeg bruke femten uker på å fjerne den helt, før en ny utredning kan begynne. Jeg skal bytte på å være innlagt her og hjemme de neste månedene, og det har blitt gjort sånn i hensikt til at ting skal være best mulig for meg. Jula forsvinner ikke fra meg, jeg skal begynne å pynte til jul allerede i neste uke på permisjonene som er planlagt, for som Behandler sa, du trenger den gleden så sårt. Den fjerde november blir jeg skrevet ut, for så å være ca tre uker hjemme med Pelshjertene mine og julehus, før de blir to nye uker her. Da skal vi vurdere hvordan romjula skal være, om det blir en kort innleggelse da og litt inn i januar, men det som er helt bestemt er at jeg skal inn igjen i midten av januar og da ha en litt lengre innleggelse igjen, for da er medisinen straks ute av kroppen.

At jeg er livredd ja? Hadde du vært så redd som jeg er i løpet av ett døgn, for så å frivillig gå med på å ta vekk den ene støtten du har mot angsten, tipper jeg du hadde vært redd for utfallet du også. Jeg mobiliserer alt jeg har av krefter for å finne viljen min, motet mitt for jeg vet at det er verdt det til slutt.

Ting ER vanskelig, typ veldig, veldig vanskelig for tiden. Tryggheten min er at jeg er omgitt av mennesker som vil hjelpe, både på den ene og andre måten.

Finnes det håp for den håpløse Håp?

Reklame

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s