30. august
Du er alvorlig deprimert sa han, og satt ei sprøyte i armen min. Det eneste jeg fikk ut av det var en to timers lang psykedelisk rus, som er en forventet bivirkning, og ett litt klarere hode. Ingen halleluja, hipp hurra, jeg er glad igjen. Det er jo en ganske utradisjonell behandling, og funker bare for sytti prosent. Selvfølgelig endte jeg på de tredve som ikke fikk noe særlig utbytte. Ketamininjeksjon, look it up. Det er rett og slett et bedøvelsesmiddel som brukes under operasjoner, men i mindre doser som dette kan det gi en midlertidig (opptil fjorten dager) pause fra depresjonens klo.
Sommerens milde, ble til alvorlig, og her er jeg vel enda. I dag må flagget heises, og kaker serveres til folket, for jeg, etter å ha prøvd å motivere meg i litt for mange dager til å komme meg gjennom dusjens varme stråler, klarte det endelig.
I perioder er bare tanken på å dusje, nesten uoverkommelig. Jeg lukter aldri altså, jeg steller meg jo, og er sånn sett heldig, men å dusje er vanskelig av to grunner. En, jeg vil ikke bruke opp kreftene mine/klarer det ikke på å dusje. To, jeg takler ikke kroppen min, og vil bare utsette å se synet.
Til en hver tid er det alltid klær i klesskapet mitt som enten er for store eller for små. Det varierer bare hvilke som er hva. Jeg har derimot en yndlingsbukse og genser som takler en vektoppgang på tjue kilo, og fortsatt er romslige. Jeg HATER klær som er tilsettende, men prøver å utfordre meg innimellom. Jeg kaller de bare bulimiklærne mine, selv om jeg ikke har en ren bulimidiagnose, jeg er faktisk så (jævlig) heldig som har en herlig blanding av alt som finnes av spiseforstyrrede handlinger. Yey me.
I dag derimot ER jeg faktisk heldig, jeg skal nemlig på overnattingsperm hjem til Fargekaoset og får endelig sove med Pelshjertene mine igjen, OG kosemose de flate.
Det er egentlig det beste med å være hjemme, og jeg gleder meg til varmen deres. Det er helt utrolig hvor mye dyrehjerner forstår, den siste uka jeg var hjemme før jeg ble innlagt og alt var jævlig og destruktivt, lå de begge tett inntil meg omtrent hele tiden, bortsett fra de gangene de fotfulgte meg overalt fra rom til rom. De er best ❤
Jeg har planer både i dag og i morgen, men per dette minuttet husker jeg ikke hva det var, haha. Joda, det går an å le, men det er egentlig ganske tragisk, men det skal jeg heller komme tilbake til. Dumme, dumme hukommelse som ikke funker i det hele tatt.
Nå skal jeg derimot pakke sammen litt ting før jeg blir hentet av Sekundær på Huset og forhåpentigvis får ett fint døgn hjemme med Pelshjertene mine.
Lag en god dag, det skal jeg prøve på.
Klem Håp
Etpsyktinnblikk 