Du ligger der, henslengt på sofaen med en uggen kropp og halvdødt hode. Du fordi du dro festen litt langt i går, og gårsdagens festligheter og fyll har en pris i dag.
Jeg lå halvdød i senga, med mildt sagt en uggen kropp og hode som var helt oppbrukt, helt fram til klokka kvart på fire i dag. Jeg prøvde flere ganger å starte dagen, men nattklærne forble på og senga var tilholdstedet mitt hele formiddagen. Hadde jeg drukket i går? Nei. Jeg hadde brukt alle kreftene mine på å Lage en fin dag siden Mamma hadde bursdag og en familiefeiring var på sin plass. Missforstå meg ikke, jeg HADDE en fin dag sammen med familien, men jeg måtte også betale for det i dag. Jeg mobiliserte krefter jeg egentlig ikke er i besittelse av akkurat nå, og det som er koselig og fint, krever også en hel del når formen ikke er på topp.
La meg gi deg ett eksempel, etter vi hadde spist middag og satt og snakket i sofaen hørte jeg plutselig høye smell, og spurte om noen skøyt opp fyrverkeri utenfor. Nei, det er oppvaskmaskinen svarte Søs.
Jeg måtte spørre to ganger til, for er det virkelig mulig at lyder de fleste bare registrerer langt der baki i bakgrunnen, høres ut som FYRVERKERI i mine ører? Det er klart jeg blir sliten når jeg tar inn verden på en annen måte en folk flest. Kroppen min merker det, hodet mitt blir slitent. For jeg er i høyberedskap hele forbanna tiden, og hadde du trodd at enhver lyd, en dør som smeller, en side som blas om i en bok, noen som flytter på en stol to rom bortover i gangen, var en fare på gang, at nå, NÅ må jeg beskytte meg, NÅ må jeg flykte, NÅ skjer det farlige igjen, du hadde nok vært ganske sliten du også. Redselen setter seg i kroppen, musklene spenner seg nesten konstant, du er rett og slett livredd omtrent hele tiden fordi det HAR vært noe som var skummelt og farlig, men hverken hodet ditt eller kroppen din klarer å lære seg at det ikke er sånn NÅ. Fornuften min vet jo på en måte at dette bare er hverdagslige lyder, men underbevisstheten min er ikke like overbevist dessverre.
Når en av De Gode fra (gamle) Avdelinga kom inn etter vaktskiftet klarte jeg å skifte klær, vel på en måte ihvertfall. Dagens kleskode er rett og slett en onepiece nattdress, fordi jeg en, ikke takler kroppen, to ikke orker å forholde meg til klær. Jeg bruker nok mest disse onepiecene når jeg er Barn, men akkurat nu er jeg stor, ellers hadde jeg ikke klart å skrive noe nå.
Det er en stykk smånervøs og spent Håp som sitter bak tastaturet i dag, i morgen drar jeg hjem for tre uker i første omgang. Jeg håper det går så bra som mulig, selv om jeg vet at jeg har en tøff tid framfor meg. Medisinendringene er i gang, og selv om det taes gradvis og sakte, er det en sannsynlighet for at jeg blir dårligere av det også. Lyspunktet mitt er at i morgen natt får jeg sove med Fighter på puta over hodet mitt/malende på magen min, og Tatou snorkende oppå beinene mine. Pelsterapi skal absolutt ikke undervurderes!
Stikkordet for uka som har gått forresten?
JUUUUUUL
Jeg har brukt mange timer fordelt over flere permisjoner på å forvandle Fargekaoset til Julehus den siste uka, og selv om det er endel som gjenstår så begynner det absolutt å ligne på noe. Juleforberedelser og førjulstid er noe som gir meg mye glede, så jeg ser bort i fra smågale blikk på julegleden min og drar den helt ut. Om det er noe som kan frambringe smil nå så griper jeg fatt i det med åpne armer og driter litt i resten av befolkningen som klager over at jula kommer tidligere og tidligere hvert år. Jul gir meg glede og da tar jeg den gleden! Jeg skal knipse noen bilder når ting er kommet helt på plass, det skal bli kjekt å vise dere for Håp leker ikke jul altså…:D
Klem fra Håp
Etpsyktinnblikk 