Dette er ikke meg.
Dette er ikke den jeg vil være.
Jeg hater Mørket, jeg hater hvor stor plass depresjonen har stjelt seg til. Jeg hater at jeg ikke orker noe, jeg blir skremt av at jeg ikke har lyst til _noe_
Ingenting frister, kroppen er fortsatt i streikemodus og nå har jeg hatt trettini i feber i to døgn attpåtil.
Jeg er fortvila, ting går ikke min vei for tiden. Lets face it, 2019 har ikke vært mitt år, snarere tvert i mot.. Jeg entrer snart den sjuende måneden som deprimert, det har ikke vart så lenge siden 2012/13..
Jeg får høre at jeg er sterk, og innerst inne vet jeg jo at det er sant, selv om det ikke er lett å ta det til seg. Hadde mannen i gata selv fått testet ut hvordan det føles ut på innsiden til Håp nå, hvilke kamper jeg kjemper, de usynlige, og de litt mer synligere, hadde han nok blitt kalt sterk han også. Jeg konsentrerer meg om å puste
inn
ut
inn
ut
Og lurer på når det skal gjøre mindre vondt å være til.
Etpsyktinnblikk 