Vil du lære?

Dette er til deg

Du som vet så smertelig godt hva det vil si å være deprimert, men det er også til deg, du som gjerne vil forstå hvordan det er.

Å være deprimert er ikke bare å være trist.

Det er ett konstant mørke som tar fra deg alt du egentlig liker og er glad i. Det er å sitte på baderomsgulvet fem ganger i løpet av en dag mens du prøver å motivere deg selv til å ta den sårt tiltrengte dusjen. Noen ganger går det på siste forsøk, andre ganger må man bare prøve på igjen om noen dager. Det er å føle seg som verdens verste person, det er å være overbevist om at alle har det bedre uten deg. Du skyver folk vekk, slutter å svare på meldinger, tar ikke telefon selv om du egentlig vil for du vet at det er nå du trenger dem mest. Det er sitte/ligge å stirre ut i ett mørkt rom, i time etter time. Det er å tenke på alt du burde ha gjort,men som du ikke får til.Det er rot inni deg, og rot rundt deg. Alt i deg gjør så vondt at du vet ikke hvordan du skal klare å holde ut i fem minutter til. Depresjon går ikke bare på psyken, den flytter seg ut i det fysiske også. Null, niks Nada energi, alt krever mer enn du orker. Bare noe så enkelt som å pusse tenner? Nei..

Jeg er egentlig hun som sminker seg hver dag, kler seg i fine klær.

Jeg er egentlig hun som elsker å være ute, gå lange turer i naturen, bruke kroppen min.

Jeg er egentlig hun som strikker i flere timer hver dag, og har mange kreative prosjekter gående.

Nå er jeg ingenting, jeg har mistet meg selv, alt jeg er, er borte.

16 uleste sms

589 mailer

2 ubesvarte anrop

9 messenger meldinger

4 insta dm

Livet beveger seg fortere enn jeg klarer å følge med, og jeg har så dårlig samvittighet for alt jeg ikke har svart på, fine folk som fortjener svar. Det er ikke meningen..

Store deler av januar har blitt tilbragt under dyna, eller på gulvet i en krok med musikken på full guffe i det mørke rommet. Nattklær har vært standaruniformen, og selv om jeg synes det er kjempeflaut å sitte ute i avdelingen med flekkete nattøy, klarer jeg ikke bry meg nok til å gjøre noe med det. Jeg fungerer ikke for tiden, jeg har ikke overskudd til noe, og jeg trenger at noen sier at nå må du dusje for at jeg skal klare det. Gjerne en påminnelse eller to også må til.

Jeg bare..jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å reise meg igjen. Så er det jo bare det da, det er jo ikke bare EN ting med Håp, det er nærere hundre. Komplekst og sammensatt. Joda, og alt påvirker hverandre. En del av meg har åpnet en dør som hverken jeg eller Behandler var forberedt på, og med det fører det med seg en hel del. Traumedøra er åpen, og noe i meg har begynt så smått å fortelle.

Forrige uke, vel, den kunne endt veldig annerledes. Jeg skulle jo egentlig bare være her i to uker også, men det ble (heldigvis) forlenget. Jeg fikk en nyhet, en jeg har ventet veldig lenge på, og normalt sett ville jeg ha jublet og ropt og vært himmelfallet glad, men ikke nå. En sju års lang kamp er vunnet, og jeg vet at jeg på ett senere tidspunkt kommer til å ta det mer til meg enn jeg gjør akkurat nå. Jeg deler det snart, det er stort.

Klem fra en motløs Håp

Reklame

En kommentar om “Vil du lære?

  1. Takk at du skriver. Om du ikke får svart på alle meldingene du får så kommuniserer du med oss alle her uansett. Du skriver som om du vet hva du snakker om. Takk.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s