Det ser ikke slik ut. (Når passer det å invitere på besøk?)

Men

Jeg prøver

Jeg prøver

Jeg prøver

Selv om du kanskje ikke legger merke til det.

3.februar.

Jeg feiler gang på gang og tyr til mestringsstrategier som bare jeg forstår meg på. De har strekt strikken langt de siste ukene for å ha meg her, «for jeg har ikke godt av runddansen», men i går måtte jeg lappes sammen for andre gang på en uke, og da var både bakvakta og overlegen her som ble ringt på fridagen sin, enig. Mottak neste.

Heldigvis fikk jeg komme tilbake til dpset i formiddag, det er skikkelig fælt der og overlegen der mente jeg hadde det bedre her.

Jeg bare.. jeg vet ikke. Jeg føler at jeg svikter alt og alle rundt meg, selv om de sier at nå har jeg nok med å ta vare på meg selv (og jeg klarer ikke det engang)

Natt til lørdag ble jeg ganske redd når jeg innså at mesteparten fra de to siste ukene er borte. Jeg har dissosiert mer enn jeg har vært tilstede de tre siste ukene, og det er bare fælt. Jeg fikk beskjed i samtalen med Behandler når jeg kom tilbake at nå er traumebehandlingen avsluttet fordi jeg er for dårlig. Elementære ting må være på plass, som søvn, hvile og næring og man må ha det noenlunde bra for å kunne stå i det. Ingenting stemmer for meg for øyeblikket, så den voksne delen forstår jo det, samtidig føler lille meg seg sviktet. Endelig hadde jeg ordene, endelig hadde jeg lov å snakke. Jeg er flau over at jeg åpnet munnen. MEN, missforstå meg ikke,jeg forstår jo det samtidig, alt er alt annet enn stabilt og ingenting av det som må være på plass for å kunne klare å stå i noe så tøft, er der det må være.

10.februar

Framover blir det å ha fokus på her og nå. Store deler av dagene forsvinner fra meg. Se for deg at du «ser normal ut»og tilstede, men likevel er i en dissosiativ tilstand som gjør at du ikke får med deg noe i etterkant av både hva du har gjort eller sagt. Som en konstant blackout etter en lang helgefyll, men alkoholen er det som foregår på innsiden av deg, og du kan ikke bare velge vekk spriten, du får den usynlig intraviøst. Jeg er så sliten av meg selv, dere aner ikke.

Se for dere ett hus.

Noen ganger er det pent og rent og har interiør som passer nåtiden. Plutselig snues alt rundt, det er bamser og enhjørninger og biler og rot og kaos, men utsiden ser jo likedan ut hele tiden, selv om innsiden forandres. Du eier huset, men det er ikke du som bestemmer hvordan interiøret skal være. Det skifter fort og i hytt og pine og du vet aldri når det passer å invitere noen på besøk.

Sånn er det å være meg.

Jeg er barn og voksen om hverandre, og jeg styrer ikke selv når jeg er hva. Til tider har jeg vært overbevist om at nå, NÅ har jeg mistet det siste vettet jeg hadde og blitt fullstendig gal, galere enn galest, men når de forklarer det gir det jo mening. På en måte. Jeg prøver å ta innover meg ordene, forklaringene deres, men…

Jeg prøver

Jeg Prøver

JEG PRØVER

Selv om det ikke ser sånn ut.

Noe av det verste med depresjonen er faktisk det fysiske. Behandler spurte meg om energinivået mitt, og vel.. Jeg skulle ta håret opp i strikk, og hadde begge hendene opp i luften i typ maks ti, tolv sekunder. Jeg var daæævv etterpå. Nå har jeg prøvd å finne nok energi til å vaske håret i en uke, og jeg vet at jo lengre jeg venter, jo verre blir det for bare TANKEN om at jeg BURDE, og MÅ, sliter meg ut.

Jeg vil så gjerne finne tilbake til meg selv, men jeg vet ikke hvordan.

Reklame

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s