Jeg tror ikke de vet

Jeg tror ikke de vet.

Jeg tror ikke de vet hvor mye det betyr at de har kommet, og fortsetter å komme.

Hver mandag klokka ti, de har møtt meg på forskjellige avdelinger på sykehuset, de har kjørt meg fra en avdeling til en annen, de har møtt meg på dpset. Hver mandag klokka ti. Hver mandag klokka ti har de kommet. De har møtt meg på gulvet, gjemt under dyna, de har sett meg smile, gråte, le fortvilet, de har hjulpet meg opp og i en stol, andre ganger har de sittet på gulvet sammen med meg. Jeg tror ikke det vet hvor mye det og de betyr. De har kommet, men aller viktigst, de har SETT meg og fortsetter å se bak, gjennom utsiden min. Dette er folk som blir betalt for å hjelpe meg, men som hjelper meg mer enn lønnen tilsvarer. Bare de små, store tingene. De laminerte lappene med dikt, ord, noe å huske. Jeg har vært så himla heldig med de jeg har og har hatt som kontakter i Ambulantteamet. Det finnes engler i helsevesenet, folk som heier på deg, folk som bryr seg.

Rett før helga, litt utpå kvelden ble det stor jubel i stua. Det tikket nemlig inn en melding der det sto det jeg håpte så inderlig på. Testen kom tilbake negativ, jeg har ikke corona. Nå må jeg bare si at jeg synes det var ett utroliiig teit tidspunkt å få influensa på og store pusteproblemer, men sånn går nu dagen. Jeg klarer heldigvis å gå flere og flere skritt nå uten å dø av kortpusthet, og jeg hoster myye mindre enn jeg gjorde for noen dager siden. Men du, kjære kroppen min, ta til deg at dette var skikkelig teit da.

Jeg er forberedt da, hvis det skulle komme til å bli en situasjon der jeg trenger munnbind, Kontakt 1 dro nemlig dette opp av veska si i dag når de var på besøk. Vi lo godt. Det gjorde godt.

I natt er første natta jeg skal sove hjemmehjemme. Det er litt rart, og mest godt å være hjemme, men hverdagen er jo snudd helt opp ned og jeg merker at jeg sliter veldig med det. Akkurat nå har jeg tent lys, Tven spiller av musikkvideoer fra YouTube, og jeg har ett lite eksperiment gående, nemlig å ha en vase med en blomsterkvast stående på bordet. Fighter, den mest rampete pusen jeg har vært borti, elsker nemlig vann og synes det er fryktelig gøy å velte vasen. Vel, sist gang jeg hadde blomster ødela hun det nye sofabordet mitt som jeg hadde hatt i hus i en hel dag, det er en stund siden for å si det sånn, men nå har jeg klekket ut en plan – nemlig å fylle bunnen av vasen med steiner så den blir så tung at hun ikke klarer å velte hele greia. Vi får se om det funker, foreløpig synes hun det er veldig gøy å gå bort å tulle litt med dem..

Pass på deg selv og vær snill med deg selv var det siste Ambulantteamet sa før de gikk. De er det jeg prøver på nå. Gjøre positive ting når hele verden står på hodet. Ikke gå i pysjfella sa de også, hold på rutinene. Jeg skal sette meg ned i morgen og lage en plan, en plan som går så detaljert som puss tennene, kle på deg, osv. Jeg skal også virkelig pushe meg selv til å finne fram ansiktsmalingskosten, i morgen tidlig også for jeg vet at bare det gjør at jeg føler meg bedre.

Ett annet tips, råd de ga meg, var å få litt dagslys, litt bevegelse hver dag. Det tenkte jeg at jeg skulle dele med dere også. Det spiller ingen rolle om det er femti meter, eller fem kilometer, det viktigste er lyset og bli litt fysisk sliten. La oss unngå den verste depresjonen eller hva?

Klem Håp<3