(Tirsdag 14.04 – morgen)
På stuebordet foran meg ligger det ett laminert a4ark. Nederst er det bilde av en liten fargerik enhjørning, og overskrifta er som følgende. Mine mestringsstrategier. Fint og flott og alt, vi, jeg og Ambulantteamet har brukt mange timer til å finne ut og (på papiret) eliminere vekk de som er «negative» måter å håndtere det vonde på. Jeg har jo mange gode måter som jeg kan bruke, både Tatou og Fighter står der, Tatou fordi han får meg ut og trygger meg, Fighter trygger også og ikke minst vekker hun meg under de verste marerittene. Dragen min står der, bamsen som er så mye brukt at den er slitt i kantene og mangler endel av fyllet. Musikk, som både gir glede og trøst. Jeg har jo mange gode, lista er mye lengre. Problemet er når disse ikke er nok, og jeg tyr til de destruktive.
På onsdag sprakk jeg på selvskadingen, jeg visste jo at på ett eller annet tidspunkt så kom jeg til å ty til det når den siste tiden har vært preget av ENORM skadetrang, men at det skulle skje når jeg dissosierte, var ikke helt meningen. Kort fortalt ble det en hel del mer «styr» i etterkant enn det jeg hadde tenkt. Både Huset og legevakta ville ha meg innlagt, men jeg fikk dra hjem. «Jeg vil hjem til dyrene mine» hvisket jeg. Det som skjedde dagen etterpå var derimot ganske uvanlig. Legevaktslegen ringte til Huset og sa at jeg måtte ha fastvakt, enten hjemme eller på sykehuset. Hverken jeg eller noen av personalet har opplevd å bli kontaktet i etterkant av ett legevaktsbesøk, så hele greia var litt rar. På toppen av kransekaka klarte legevakta å gjøre den tabben at de ringte til Mamma først. Det var ikke meningen, de trodde det var mitt nummer tydeligvis, men avvik er skrevet. Å gjøre de bekymra er ikke vits i, ikke når jeg uansett blir tatt vare på. De er ganske uenig med meg der, og vil helst vite alt, men det vil ikke jeg. Noe er best at de ikke vet.
Det hele endte med at jeg for første gang på de elleve årene i Huset, fikk fastvakt hjemme. Fastvakt vil si noe så enkelt (og vanskelig) at jeg ikke får være noe alene. Så fra torsdag til mandags morgen hadde jeg folk inne hos meg hele døgnet. Jeg skjønner bekymringen deres, jeg gjør jo det, og jeg er veldig takknemlig for at jeg får være hjemme sammen med pelshjertene mine, men det er litt voldsomt.
Søndag 19.04
Det har vært noen kontrastfylte uker for å si det sånn. Jeg begynte å skrive før Ambulantteamet kom på tirsdag, men rakk ikke gjøre meg ferdig og så glemte jeg det. Jeg glemmer mye. Ikke bare litt, myyye. Det er ille, sånn skikkelig, skikkelig ille hvor mye av dagene mine, ting jeg skal gjøre, ting jeg burde huske som forsvinner. Det er frustrerende, flaut og til tider vondt. Vi lo godt på tirsdag da, når jeg spurte Ambulantteamet om det er fordi jeg er dum at jeg glemmer så mye. Da svarte Kontakt 1 nei, men ironisk nok spør du om det mye, du glemmer det bare. Altsåå, går det an. Jeg pleier å si at de som jobber med meg jobber i både barnehage, på dementavdeling og i voksenpsykiatrien. Jeg har det litt morsomt med det, men det er jo ikke så kult når det egentlig stemmer. Neida, joda..
De siste tre, fire dagene har jeg gjort mye. Sånn som jeg er/som jeg gjør nå har vært grunnen til at folk som tidligere jobbet på Huset som ikke hadde kunnskap nok om traumer – trodde jeg hadde en bipolarlidelse. Det er jo bare det at jeg ikke er manisk i sånn forstand, når jeg er slik som nå så gjør jeg like mye som deg, du friske. Jeg har egentlig ikke mer energi enn jeg vanligvis har, men trangen til å flykte fra hodet mitt, de dumme, vonde tankene er større enn utmattelsen. Så da blir det prosjekter da. Nå er det to på en gang, eller det har vært det, jeg sa meg ferdig med det ene i sted. Det kommer i ett eget innlegg for det var noen som spurte om interiør/hobbyprosjekter som ett tema en gang, jeg har bare glemt av det.
Jeg blir ofte kalt for en kunstner, en kunsterisk sjel. Jeg ER jo kreativ, det har jeg alltid vært. Noen ganger blir det ett produkt av det, som ett malt bilde, en leilighet fullspekket i farger, en strikket genser og lista er lang av forskjellige måter jeg holder på med hobbyene mine. Noen ganger derimot er jeg for kreativ for mitt eget beste – i destruktiv forstand. Altså, jeg kan ikke annet enn å nikke i forbauselse og «beundring» av hva hodet mitt klarer å koke sammen innimellom. Det er til å le av, sånn litt ihvertfall.
Jeg prøver og prøver jeg, dere skulle bare visst. Jeg har prøvd å kill it with kindness, noen ganger er ansiktsmaske og lys innafor, andre ganger gjør jeg mer enn jeg burde, for utmattelsen blir bare verre. Jeg prøver, prøver, prøver å bruke de mestringstragiene som er godkjent av andre, det går bare ikke alltid.
Jeg kom meg gjennom stormen denne gangen også, om enn litt medtatt.
Klem Håp<3
Etpsyktinnblikk 