Jeg vant. Endelig

Jeg vant, jeg vant, jeg vant. Jeg hadde rett.

Tilbake noen måneder i tid så sa jeg at jeg hadde en stor nyhet, og jaggu er den stor og GOD!

Noe som tok tre uker å sette – noe som satt standaren på hva og hvordan jeg skulle bli sett og møtt og hvordan jeg skulle behandles, tok sju år å fjerne.

Hjernesvulst og hjerneslag, to alvorlige og behandlingskrevende fysiske sykdommer. Man kan ikke bruke samme behandling mot kreft som slag, det sier jo seg selv. Men har man hjernesvulst og blir behandlet for hjerneslag så skjer det jo noe negativ utvikling, det må rett behandling til for å i det hele tatt oppleve bedring. Ikke sant? Det forstår jo de fleste. Men hva om man får en merkelapp, en alvorlig psykisk lidelse som IKKE er det man faktisk sliter med? Jo, da blir man både behandlet og møtt på feil måte i helsevesenet.

Tilbake i 2004, tilbake til trettenårige meg, hun som hverken hadde minnene eller ordene til å forklare seg skikkelig, hun som fikk diagnosen schizofreni når det bare en og en halv uke tidligere ble diskutert av legene om det var ptsd jeg hadde. Tre uker, det tok tre uker å forme framtiden min. I 2012/2013 skjønte jeg at det ikke kunne være sånn, jeg hadde jo ikke symptomene eller sykdomsbildet til noen med schizofreni. Det har vært sju år med kamp, sju år for å bli tatt på alvor og trodd nok til at en utredning som potensielt kunne skifte merkelappen jeg ikke følte meg hjemme i. Nå skal det sies og understrekes at det har vært mange, både leger, psykiatere, psykologer og miljøterapeuter/sykepleiere som har sagt at den diagnosen ikke kan stemme i løpet av årene, og de som kjenner meg, teamet rundt meg har ikke sett meg for den diagnosen- men å ta steget til å få en ny utredning? Jo, det tok sin tid. Det siste året har jeg jobbet beinhardt, jeg har gjort alt de sa jeg måtte gjøre, trappet ned og sluttet på medisiner (som jeg visste hjalp, men mot det jeg faktisk sleit med, ikke psykose). Det har bokstavelig talt kostet blod, svette og tårer, men jeg hadde gjort det igjen, null tvil for utfallet etter et helvetesår er så innmari, innmari verdt det.

Jeg har ikke lengre schizofreni stemplet i pannen og på papiret, jeg hadde rett, jeg vant.

Tre uker – sju år. Jeg har ikke problemer med å forstå at en som har schizofreni som sier at hen ikke er schizofren, ikke virker så overbevisende da både vrangforestillinger og benektelse/dårlig innsikt i sykdomsbilde er nettopp det, noe av hovedsymptomene, sammen med psykose, men når man har vært alvorlig syk over så mange år der ingen av de symptomene har vært tilstede, burde varselsklokkene ringe. Dere skulle sett trynet på psykiateren jeg møtte på Mottak når jeg sa at jeg ikke var schizofren. Jeg lo litt innvendig, blandet med frustrasjon og usynlige tårer, for hvordan skulle jeg bli tatt på alvor? problemløsningen hans var å øke drastisk på antipsykotika, men heldigvis så snakket han og ambulantteamet sammen som bekreftet det jeg sa, at jeg faktisk skulle utredes på ett eller annet tidspunkt. Jeg slapp unna medisinøkningen. Det er faktisk sånn at en medisin som ble laget for EN ting, hjelper for noe helt annet også. Det er dyrekjøpt erfaring. Den lille dosen med antipsykotika jeg tok, har i senere tid blitt godkjent som stemningstabliserende også, og man kan trygt si at jeg var alt annet enn stabil når den ble tatt bort. Etter diagrnoseendringen så fikk jeg starte opp igjen på den, i samme lave dose som før siden jeg ikke ble psykotisk (som forventet) når den ble seponert.

Så kommer noe jeg egentlig ikke har snakket om. Det at det ikke lengre er gener og arv som avgjorde om jeg ble syk eller ikke, at det faktisk var handlinger og hendelser som gjorde meg kronisk syk, det, det utløste en sorg jeg ikke helt forventet. For det betyr at

Du og jeg

Vi var like vi. Vi ble født frisk, vi hadde samme utgangspunkt.

Du forble frisk, jeg ble altoppslukende, overdøvende syk.

Du lever livet akkurat som du skulle, sånn som vi begge egentlig skulle hatt mulighet til.

Men jeg ble syk, livet ble ikke som det skulle.

Noen ødela ikke bare barnet jeg var, men også den jeg kunne blitt som voksen.



Det er en sår tanke, jeg kunne ha vært normal, levd ett normalt liv. Sånn ble det ikke. Alt jeg var ble ødelagt og vekk forsvant framtiden som kunne og skulle blitt. Jeg lurer på hvordan ting hadde sett ut da. Da hadde jeg vært en voksen. En selvstendig, frisk voksen, en som hele tiden var i ett med kroppen, som var lik utenpå som inni. Det er vanskelig å dras mot to ytterpunkt. Jeg kriger mot meg selv og det jeg har inni som jeg ikke styrer selv, som ikke er i min kontroll.

Jeg vant den ene kampen, de andre virker for uoppnåelige, men ei seier er bedre enn ingen, og fy, du tror nok ikke på meg hvis jeg hadde sagt hvor mye det har kostet, og hvor godt det endelig er å kjenne seg igjen i kodene og ordene på papiret som viser hva jeg faktisk sliter med, og endelig, endelig bli sett som den jeg er.

Hei, jeg er Nadine-Zaphira og jeg ble feildiagnostisert, jeg har ikke schizofreni!

Klem Håp<3

Reklame

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s