Humor for de gale

Utenfor vinduene har det skiftet mellom snøstorm, stekende solskinn og pissregn de siste ukene. Jeg har tullet mye med at været burde begynne på stemningstabiliserende medisiner for å roe ned skiftningene, og vi har ledd. Jeg går jo faktisk på disse medisinene, men jaggu har det ikke vært likedan inni meg likevel, like uforutsigbart som været utenfor. Det er ikke like gøy, jeg ler ikke.

Er det noe jeg har mye av så er det en (tidvis litt for) mørk humor og galgenspøkene mine er de beste. Jeg får høre at selv i de svarteste, mørkeste periodene så finnes fortsatt humoren min, og det er jeg veldig glad for. Faktisk står Humor på lista mi for mestringstrategier, humor og mørk latter gjør det lettere for meg å snakke og ikke minst spøke om alt det vonde. Hadde noen som ikke forsto, hørt alt det rare jeg kommer opp med så hadde jeg nok blitt tvangsinnlagt på timen. Neida..Joda. En spøk jeg har hatt mye gøy med, og som jeg rett etter jeg hadde sagt den til Behandleren min på Avdelingen (nydpset) skjønte kom på ett litt feil tidspunkt, da jeg akkurat holdt på å bli utredet på nytt når det gjelder schizofreni, er at jeg er kona til gud. Det er noe internt mellom Huset og meg, og det hadde blitt liiiiittttt krise om han ikke skjønner humoren min, og forsto at jeg tulla, men fy, jeg måtte understreke noen ganger at det bare var tull, panikken slo meg rett etter at ordene kom ut av munnen min..

«Du, jeg vil hoppe foran en buss i dag jeg, det er sånn dag.» «Nei, gi deg da, det blir så mye å vaske opp for meg. Ja, det og at jeg ikke kommer til å klare å fortsette i arbeidslivet. «

Denne kan høres brutal ut, og kanskje til og med truende, oppmerksomhetsyk ut, men det er rett og slett min måte og si «Jeg har det skikkelig vondt i dag, jeg trenger å avledes» «Jeg forstår, bryr meg og det skal vi gjøre» tolker jeg svaret. Jeg hadde altså ikke hoppet foran bussen, men det er lettere for meg å tulle, enn å direkte fortelle hvordan jeg har det, at ting er skikkelig, skikkelig dritt.

Jeg snakker, og skriver ofte i bilder. Det er så mye lettere å forklare ting om man kan sammenligne det med noe, og heldigvis blir jeg møtt på samme måte. Det gjør det også lettere å forstå hva andre mener, om jeg får en «histore» til å illustrere det med. Dette har jeg ikke sagt før, men veldig ofte mister jeg ordene mine. Det merker dere jo her, på hyppigheten på innleggene, men det som er ukjent for dere er at jeg ofte glemmer helt vanlige, basic ord. Jeg kan sitte på en stol, og plutselig glemme at det er det det heter. Ord så lette, så vanlige, blir borte. Det er skikkelig, skikkelig frustrerende og jeg vet ikke hvor mange dager i løpet av en dag jeg, der jeg må stoppe opp midt i setningen for å lete etter ordet jeg mener.

Når jeg skriver derimot, når hendene mine danser over tastaturet skjer det noe magisk. Med ett blir språket mitt så mye rikere, jeg kommer på ord jeg vanligvis ikke bruker når jeg snakker. Ordene, setningene som kommer, og ikke minst det at det er så mye lettere å flytte tankene ut fra hodet og inn i en setning, den skrevne blir så mye lettere å forholde seg til, hviske og rope ut samtidig, det som foregår på innsiden.

Jeg får ofte høre at jeg skriver bra, og det gjør godt, vite at det er noe jeg mestrer i det minste, men noen ganger skulle jeg ønske at ordene kunne komme ut høyt fra munnen min også.

Jeg har det egentlig ganske travelt i dag, men jeg måtte prioritere å få skrevet ferdig dette og poste det før jeg glemte hele greia. Jeg har noe kjekt og noe stressende på agendaen i dag, kanskje kommer det noen ord litt senere om det.