For noen måneder siden skrev jeg om depresjonen, den synlige. Den man ser, den man mister all funksjon av. Det finnes en annen sort (egentlig mange), det er den der man smiler.
Dette bildet ble tatt uka før Chester (Bennington) valgte å ta sitt eget liv. Han ser ikke særlig håpløs og trist ut eller? Nei. Man kan ikke alltid se smerten til andre, noen ganger kommer smilet i veien. For hundre og ørten år siden, helt i begynnelsen, typ 2002-2004, var det mye snakk om masker blant vennene mine. Ikke bruk masken din da. Så glapp den, sånn skikkelig, skikkelig, skikkelig. I tre, fire år så jeg konstant trist ut, og det verste jeg visste var når noen påpekte det. Og DET, det skjedde ofte. Spesielt når vi var på en av de mange feriene, turene utenlands i den perioden.
Dont cry.
Smile.
Dont look so sad.
Ofte på gebrokkent engelsk, av folk som ikke forsto at det de sa gjorde vondt verre.
På ett eller annet tidspunkt kom Masken tilbake, og nå er det min beste venn og min verste fiende. Jeg er så heldig jeg, at typ sytti prosent av tiden SER jeg ikke syk ut, du kan ikke alltid se på meg hvor mye jeg sliter. Noen ganger gråter jeg på innsiden, men alt som kommer ut på andre siden er ett smil. Det er svært få som får slippe inn under smilet, selv om jeg skulle ønske det skjedde litt oftere, at jeg tillot meg selv å ikke bare kjenne på følelser, men vise de også.
Nå er jeg der at jeg fungerer sånn halvveis. Jeg kommer meg som oftest ut av nattklærne, selv om det er mest andre sine push som gjør det, og det ofte tar både fire, fem og seks forsøk for å klare det.
Endelig, etter en lang periode med bare screenshots av dikt og reklamer for nettshopping, i tillegg til rotete rom er mobilen min begynt å fylles med Gode minner, Fine ting. Det er små opplevelser som betyr mye. Bilder av Tantegull, turer ut i naturen, og Tatou som stortrives i varmen. Det har blitt flere badestunder for to og firbeinte, det har vært grilling på strand, telttur! til og med. Samtidig så må jeg erkjenne at ting er vanskelig, det inni har ikke skjønt at det er sommer, Mørket er der, men Smilet vises.
Jeg er sliten. Jeg er lei av Mørket, det nærmer seg ett år nå, der det har ligget som en usynlig tåke. #fuckdepression er ett hashtag som brukes av fans og venner av Chester, sammen med #makechesterproud #celebratelife . Jeg prøver å følge det, jeg er her fortsatt jeg.
Klem Håp ❤
Etpsyktinnblikk 