Det dukket opp ett minne på Facebook i dag. For åtte år siden hadde jeg det største gliset jeg noen gang har hatt rundt munnen. Munnen smilte, hylte ett gledeshyl (jeg gjør som barna, blir jeg skikkelig glad så kommer det ett bittelite, eller i dette tilfelle, ganske høyt🙈 hyl. Kroppen derimot hang halvveis ut fra ett fly i en høyde det ikke er lov å hoppe i fallskjerm fra i Norge og jeg hadde aldri kjent på en lik glede, en slik ro i kroppen.
Se for deg at du skal hoppe ut fra ett fly så høyt fra bakken at du er over skyene. Jeg regner med at pulsen din er over gjennomsnittet høyt, og at du er ganske redd der du sitter på gulvet. Kanskje er det tanken om å hoppe, kanskje er det redselen for de nitti sekundene i fritt fall som er helt jævlig? I Miami, 2012 gjorde jeg nettopp dette, men vet dere hva? Jeg har aldri vært så rolig, avslappet, FRI og lykkelig som da jeg var i fritt fall med en fallskjerm på ryggen, svevende blant skyer og sol.
Derimot var det jeg skulle dagen etter fullstendig forferdelig, fælt og utmattende. Jeg skulle nemlig på middag hos noen jeg ikke hadde møtt før. Jeg er rart skrudd sammen, og såå som jeg misunner deg, dere som bare åpner ytterdøra, gå ut og møte folk og verden alene. Tusle tur med hunden, uten å være så full av angst som om du hadde hatt høydeskrekk og måtte hoppe i fallskjerm. Å leve med (blant annet) angst som gjør at pulsen overstiger 130 flere ganger daglig er utfordrende. Selv om jeg elsker fartsfylte ting er det tross alt hverdagsting som å handle mat eller måtte forholde seg til folk man gjør mest av her i livet så hadde jeg fått velge hadde jeg vært likblek i flydøra med skjerm på ryggen, enn å være livredd for å gå utenfor leiligheten min alene. Lov meg, nyt friheten du har på bakken, og husk at noen mye heller vil hoppe ut av ett fly enn å snakke med fremmede.
Jeg håper jeg får sjansen til å skydive igjen, men enn så lenge jobber jeg med å gjøre de hverdagslige tingene mindre angstfylte.
Klem Håp❤️
Etpsyktinnblikk 