De ekle, gulhvite veggene. De som bærer preg av alle kamper, sorg og utagering. De jeg hater så inderlig.
Du, ta innleggelsen for Tantegull sa Ambulantteamet på mandag. Jeg gjorde det, og selv om jeg ville skrive meg ut allerede på tirsdag så ventet jeg sånn som Kontakt 1 sa. I dag derimot er jeg klar, nødt. Jeg må hjem, jeg klarer ikke være på denne plassen mer. Tanken var at kaoset skulle roe seg, og på en måte har det gjort det, om så bare litt.
Nå trenger jeg Pelshjertene mine, de er den beste terapien jeg kan få og så får jeg håpe ting ordner seg snart.
De aller fleste, typ nitti prosent av de dårlige erfaringene jeg har hatt i psykiatrien har vært på denne avdelingen. Sist gang fikk jeg kjeft for at jeg gikk med sokker med kattemotiv på FOR DET GJØR JO IKKE VOKSNE. Veldig ofte føler jeg at ordet voksen er ett skjellsord. Ikke fordi det er noe ille i seg selv, men måten det blir brukt på. Dette klarer du, skjerp deg, du er voksen.
En av de tryggeste tingene jeg har er Dragen min, bamsen jeg har fortalt om før, og blant de som kjenner meg blir jeg ofte spurt om å hente den. Den er jo en mestringsstrategi jeg har, selv hvor tullete det kan høres ut FOR JEG ER JO VOKSEN. Den ligger innelåst i skapet nå, jeg har ikke turt å spørre etter den. I forrige epikrise herfra ble det sagt at jeg var så barnslig (noe som ikke var så rart for jeg var jo Barnet når jeg var her sist)
Denne gangen har jeg brukt masse masse krefter på å trykke vekk Barna, for det er ikke plass til de her.
– Du som åpnet baderomsdøra, himlet med øynene og sukket høyt. Jeg er på mitt mest sårbare, jeg blir redd når du snakker med sint, høy, kvass stemme. Jeg skulle ønske du visste hvor mye jeg skammer meg, jeg gjør det ikke for å gjøre arbeidsdagen din travel. Det gjør så vondt inni meg, jeg har skam nok for ett helt liv.
Og du, du som sa at dere ikke gidder at jeg skader meg en gang til, du skulle bare visst hvor mye krefter jeg bruker på å ikke gjøre det. En nedverdigende stripping, nei, jeg hadde aldri latt noen stikke seg eller skade seg på noe jeg har. Det er jo meg selv jeg vil vondt, aldri andre.
Se meg som ett medmenneske, jeg har bare mer baggasje enn de fleste.
Jeg har heldigvis en god, liten heiagjeng, de som hjelper, støtter istedenfor det motsatte, og det er jeg evig takknemlig for.
Nå venter jeg på legesamtale og så kommer Primær fra Huset og henter meg hjem. Det skal bli så innmari godt, jeg har ikke vært i frisk luft siden mandag.
Jeg skal prøve med alt jeg har å lage en en fin dag, det håper jeg du også gjør.
PS. Jeg mener ikke at alle som jobber her er fæle, det er «gullkornene» og tonefall som gjør vondt verre.
Klem Håp❤️
Etpsyktinnblikk 