I morgen får jeg endelig legge meg i en myk seng med Tatou og Fighter tett i tett vedsiden av meg. Åå, som jeg gleder meg!
De siste tjuesju dagene har jeg nemlig vært innlagt på Avdelingen AKA dpset. Ting går framover, og jeg har lagt i en hard, tidvis usynlig kamp for å gjøre resten av høsten og den kommende vinteren bedre enn de to siste.
En og en halv ukes tid før jeg ble innlagt, sendte (vikar for vikar) fastlegen min en henvisning ettersom både jeg, Huset og Ambulantteamet synes det var lurt. Ting gikk ganske dårlig.
Men
Under den legetimen sa legen (og dessverre sa Huset seg enig), at ting er stillestående, jeg beveger meg ikke. Den første reaksjonen jeg fikk var sorg, SÅ de virkelig ikke hvor mye jeg kjempet og prøvde? En ukes tid etterpå må jeg innrømme at det gikk en liten Faen over meg, bare vent, jeg skal vise dem.
Jeg er egentlig litt forundra, for Fake it ‘till you make it har faktisk fungert😳 Og OM JEG ser forskjell, spesielt når jeg kom hit! De skulle sett meg daglig da, forskjellen er stor, selv om ting svinger veldig.
Jeg er heldig som fikk mulighet til å komme hit nå, hente meg inn igjen, selv om situasjonen er en annen en sist. Overlegen her som jeg har hatt som behandler denne gangen har sagt at dette er en viktig innleggelse, bygge trygghet her og bli mer kjent med personalet sånn at jeg vet at jeg har en trygg plass å komme når ting blir for ille, akkurat sånn jeg visste (gamle) Avdelinga var. Jeg føler meg sett og det gjør godt❤️
Jeg har hatt mange avtaler når jeg har vært her, jeg har vært ute av avdelingen neesten daglig, og det har vært viktig og bra for meg denne gangen. Jeg ville ikke gi slipp på alt hjemme, både Pelshjerter, trening, turer, familie og forskjellige ærender har blitt prioritert.
Jeg har selvfølgelig dager jeg er mer sliten enn andre, men sånn er det bare. Rutiner har vært og er fortsatt viktig.
Nå er det straks tid for natta og så ser jeg fram til (og er litt spent😅) på morgendagen og utskrivelse.
Klem Håp❤️
Etpsyktinnblikk 