Høna eller egget?

Helt siden jeg begynte å skrive her i 2012 har det innimellom kommet noen korte ord om en kropp som gjør vondt. De siste tre og ett halvt årene har jeg skjønt at dette kanskje ikke er helt normalt, og prøvd å få svar fra forskjellige leger. Det som var fastlegen min i mange år, lo bare av meg, og sa at det IHVERTFALL ikke var noe galt med kroppen min. Det måtte være hodet. Så fikk jeg etterhvert en vikar, og så en vikar for vikaren «fastlege» som begge to mente det kunne være noe, men ikke gjorde noe videre med det. Vel, nå lyver jeg, for hun ene sendte jo henvisning til flere plasser for å få meg utredet, men som hun visste, og som jeg også fikk i avslagene, var at dette var overført til fastlegene sitt felt, og ikke Spesialhelsetjenesten. I januar fikk jeg time på sykehuset for å undersøke om det var noe feil med koblingene i nervene i armene. Jeg visste på forhånd at det ikke var det, siden det tidvis er hele kroppen som gjør vondt, og ikke bare armene, og jeg hadde rett, det var ingenting som viste på en slik test. Jeg spurte psykiateren på Avdelingen hva som var neste steg, og til og med han svarte da, det er bare psyken din.

Å være psykisk syk gjør at man ikke alltid blir tatt på alvor med fysiske symptomer/sykdommer dessverre, det har jeg opplevd ikke bare en gang for å si det slik. Allerede som trettenåring sa jeg at jeg ikke fikk puste ordentlig, og det ble bare avfeid som angst. Elleve år senere fikk jeg påvist astma, etter å ha hatt en kraftig lungebetennelse. Legen som møtte meg på legevakta konkluderte med at det var angst det også, men ga meg motvillig medisin i en pustemaske, og sa at jeg IHVERTFALL ikke hadde hverken lungebetennelse eller astma. Dagen etter dro jeg til en vikar for fastlegen, og der viste prøvene at jeg både hadde skyhøy crp, og jeg fikk sådd det første frøet om astmamistanken min. Sant nok, uka etter begynte jeg å ta astmamedisin to ganger om dagen, og hei, for en forskjell. Riktig konklusjon – jeg har astma.

For noen måneder siden fikk jeg en fast fastlege, en som tok meg på alvor, og nå har jeg fått en ny diagnose, en kronisk, fysisk sykdom på papiret. Jeg har fibromyalgi, noe som påvirker både kropp og hukommelse, søvnkvalitet og konsentrasjon, og ikke minst, en kropp som verker, som har følelse av febersmerter hele tiden, og en utmattende utmattelse, jeg blir aldri ovenpå med (fysisk) energi. Selv hvis jeg sover i tolv timer sammenhengende er jeg like trøtt som når jeg la meg kvelden før. Det var en blandet følelse, det var skikkelig godt å bli trodd, få vite at det faktisk er noe fysisk galt med kroppen min, men det er jo også litt av en nedtur, for fibromyalgi finnes det ingen kur for. Jeg kommer til å måtte ha disse smertene og utmattelsen/fatique til jeg dør.

Sååå er det sånn også da, at jeg er litt dårlig til å virkelig kjenne etter i kroppen, merke når ting blir ekstra ille. Enten om jeg har skikkelig influensa, vite at munnen gjør vondt, men ikke hvor eller hva det kommer av. De siste ukene har jeg hatt en så intens hodepine, og en rygg/nakke som ikke har spilt på lag i det hele tatt, men når gjør man liksom noe med det? Jeg er dårlig til å beregne sånt skjønner dere, så når jeg endelig fikk fikset min første time hos kiropraktor på mandag, var jeg pissnervøs for at jeg bare overdrev(inni meg), at han ikke kom til å finne noe. Vel, på første time fant han ut at jeg hadde tre låsninger i ryggen/nakken og på time nummer to på onsdag (?) fant han to til i nedre del av ryggen.. Han spurte hvor lenge det hadde vært sånn, jeg svarte ett par uker, men sannheten er at det sikkert har vært i mange, mange måneder.

Jeg har flydd litt i vinden på halv stang den siste uken, dere skjønner nemlig det, jeg takler dårlig at noen fremmede tar på meg, så jeg har fått fysiske, og psykiske ettervirkninger av noe som jeg vet jeg må gjøre, men som tar på både for kropp og sinn.

Sånn ellers har jeg vært veldig aktiv den siste uka også, jeg har bare vært hjemme på kveldene fredag, lørdag og i dag, ellers har jeg både vært på julegaveshopping, tur til devoldsfabrikken, på besøk hos foreldrene mine, og bakt julemann og vært på kino med Søs og Tantegullene, ooog i dag har vi vært hos Søs på bygda for å feire bursdagen hennes ❤ Jeg har hatt fine, men energikrevende dager mange dager på rad, så nå begynner jeg å merke at jeg er på underskudd.

Klem fra en Håp som må hente seg litt inn igjen.

Ta vare ❤

Reklame

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s