Det umulige tar bare litt lengre tid Nadine-Zaphira sa hun og smilte varmt.
I morgen er det første mars. Det er rart og uvirkelig sett fra mine opplevelser av året så langt. På onsdag skal jeg hjem.
Utskrives.
Jeg har ikke vært hjemmehjemme siden midten av januar.
Det er ingen hemmelighet at det siste ett og ett halvt året har vært veldig vanskelig. Kanskje noe av det verste til og med. Innimellom snur ting litt (heldigvis for det, da får jeg en liten pustepause), men så tar jeg en ufrivillig bakvendt salto, og faller med ett hardt brak på bakken. Igjen. Noen ganger føles det ut som om bakken gir etter og jeg detter langt ned i intet, der det er så mørkt og jævlig, der alt gjør vondt, der alt av symptomer tar overhånd, der jeg ikke unner noen å måtte være, oppleve i løpet av livet.
Jeg har ett langt, levd liv bak meg. Noen ganger jeg den voksne, men etter nyttår er det lita jeg har vært mest. Og det gjør vondt, sånn inn i beinmargen vondt. Puste puste puste. Du er trygg nå.
I morgen er det også noe annet enn første mars. Jeg får vite hvordan våren min blir, ja, ihvertfall hvor jeg skal være og når. Jeg har nemlig fått tilbud, og takket ja til noe veldigveldigveldig skummelt, men også veldig viktig. En eller annen gang etter påske skal jeg inn igjen på avdelingen og begynne med traumeterapi. Sånn på ordentlig.
Hvordan skal jeg komme meg videre og opp spurte jeg fortvilt Ambulantteamet for noen uker siden. Med nettopp det du gjør, fortsette å snakke,.
Kanskje er nøkkelen til framtiden å grave i fortiden, den som gjør at nåtiden er så innmari vond og vanskelig?
Jeg tipper jeg får litt mer svar om tiden framover i morgen for da er det samarbeidsmøte om planen videre. Jeg gruer meg til å sitte der, men jeg vet at alle som er i rommet er på min side.
Neste helg skal jeg på ett etterlengtet overnattingsbesøk til Søs og Tantegull på bygda. Det skal bli fint, selv om energinivået er så som så. Jeg savner begge to skikkelig❤️
Klem Håp ❤️
Etpsyktinnblikk 