For noen år siden sa en God person til meg etter nok en mørklagt nattestorm uten like, du har store, åpne sår inni deg. De må røskes opp i, renses, heles før du kan få det bedre.
I går sa Behandler til meg
En god terapeut gir antibiotika En dårlig terapeut bruker plaster
Jeg har blitt plastret opp og ned i mente, både i bokstavelig form og i billedlig. Jeg har vært i systemet i 17 år, først nå har jeg fått hjelp til å gjøre storjobben, den som gjør så vondt at jeg nærmest vrir meg i smerte, men også den som kanskje hjelper meg opp.
Plaster funker ikke, såpass er ikke vanskelig å skjønne. Nå er det på tide med antibiotika som fungerer fra innsiden, og ikke bare plastre de ytre sårene. Det trengs nok mange runder med den, infeksjon kommer og går, men nå har vi startet den riktige behandlingen.
Jeg er så glad for at vi møttes du og jeg. Det er jeg også selv om det er sårt å stole så mye på ett menneske.
214 dager siden sist. Tohundreogfjorten dager uten ett ord, men bare to av alle disse dagene har det vært tomt for besøkende hit til tankekaoset mitt. Det setter jeg så utrolig stor pris på, dere aner ikke. Tusen takk for at dere følger meg på reisen og titter innom aldri så mange ganger uten å bli møtt med nye ord, men fortsetter å vente. Takk❤️
Jeg er nå i gang med traumeopphold nr 2, det er snart to uker inn i innleggelsen nå. Det er tøft, og ting er generelt verre denne gangen, sånn fra start av, men nå i disse ukene her skal jeg lære om hvorfor jeg gjør/reagerer som jeg gjør. Lære meg om følelser, lære meg å føle. Det er nyttig, veldig nyttig, men også veldig skummelt. Jeg har vært avskrudd så lenge jeg kan huske.
En gang i livet var det nyttig, nå klusser det bare til for meg. Kanskje lærer jeg det som burde ha gått/lært automatisk som liten nå. Det er aldri for seint.
Klem Håp❤️
Etpsyktinnblikk 