Er det en ting jeg er litt stolt av under denne nedturen så er det at jeg ikke har selvskadet. Det har dog sin naturlige forklaring med at hvis det blir blod på Avdelingen bærer det tilbake til sykehuset og mottak og DET vil jeg ihvertfall ikke. Det betyr derimot ikke at skadetrangen ikke har vært tilstede eller at det ikke har kostet enormt med krefter å la være, men jeg har klart det! Faktisk så er jeg snart ett år skadefri om noen måneder og det er jeg glad for. Jeg vil ikke si at jeg er ferdig med selvskading for godt, det blir for stort og tungt å love, men jeg kjemper ukentlig mot skadetrangen og jeg er fast bestemt på å holde meg unna så lenge det lar seg gjøre.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått spørsmålet selvskadet du for å dø, men svaret mitt er alltid det samme selv om det ikke alltid sies høyt.

Nei, jeg gjorde det for å overleve.

I klare øyeblikk er det helt sprøtt å tenke på hva jeg til tider utsetter kroppen min for, men jeg vet også at hadde det ikke vært for det utløpet er det ikke sikkert det hadde holdt med sting.

I forrige uke var det noen som sa til meg at å spise/returnere er en form for selvskading det også, men jeg vet ikke om jeg er enig. Altså, jeg vet jo at det ikke er en konstruktiv måte å roe ned kaoset innvendig, men jeg per dags dato har jeg ikke noen andre måter enn de destruktive handlingene til hjelp mot alt inni.

Håpet er jo at jeg en gang i framtiden finner andre måter å forholde meg til livet på, men akkurat nå (og alle årene jeg har som syk bak meg) er det dette jeg har. Det er bedre med alternativ 1 som er Matkaoset enn 2, som er mer alvorlig og gir blod.

Forrige lørdag var jo Tatou innom og han inspiserte rommet mitt grundig. Beste Totsen min❤

Jeg FaceTimer ofte med Mamma og da får jeg alltid se og snakke med Pelshjertene mine. Tatou skjønner ikke greia, men Fighter begynner å male når hun hører stemmen min selv om hun ikke forstår hvor den kommer fra.

I formiddag kommer Mamma en tur igjen, vi må tilbake til Vestnes for å bytte en rullgardin hun kjøpte sist som ikke passet til vinduet. Det blir fint med en lang biltur og så skal hun få med seg litt ting hjem så det ikke blir så mye på mandag. Jeg må bare få pakka sammen først😅

Helga ser ut som den blir fin, Stjernelaget jobber helg alle sammen, både Strikkeguru, Primær S og Primær A, så helga skal brukes godt.

Nå er det straks tid for frokost, jeg må bare vente til kardeksen(?) er ferdig og Primær S kan støtte under måltidet.

Ha en fin dag

Klem Håp❤

Den siste uka har forsvunnet avgårde i full fart, og jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk en ekstra uke på Avdelingen for det trengtes.

Forma har vært litt så som så de siste dagene, jeg fikk ett hardt slag i magen når jeg fikk fram noe nytt i minnet på tirsdag, så det har blitt en del dissosiering.

Vi passer på deg

Det er ekkelt å ikke ha kontroll over sin egen tilstedeværelse, og flaut å ikke alltid klare å følge med i samtaler, men jeg har blitt flinkere til å si Hæ når jeg mister noen setninger. Folk flest forstår og begynner på nytt heldigvis.

Jeg er heldig, jeg har faktisk fire ting å se fram til de neste månedene og det gjør så jævlig godt å vite at livet kan være fint også.

To ting er foreløpig hemmelig,

men

1. Støttekontakt er snart back in business etter en lang mammaperm🎉❤ Vi har hatt tett kontakt hele tiden altså, men i mars blir det faste møter igjen, og DET skal bli fint.

2. I midten/slutten av juni setter jeg og foreldrene mine kurs mot sommeren og ferietid i Tyrkia i sju uker og håpet er at det blir like fint som det pleier, minus fysisk sykdom og sykehus som sommeren i fjor😅

Jeg har strikket som en helt disse ukene og så langt i år har jeg strikket likedan regnbuegensere til meg og Tantegull, strikket ferdig en barnekjole som ei som jobber på Huset har bestilt og skal gi til barnebarnet sitt og nå har jeg begynt på en Mariuskofte i 40 års gave til Min Eldste Storesøster. Søs har kjøpt garnet og så skal jeg strikke og montere.

Tantegull har ønsket seg en regnbuegenser i flere år så håper hun blir glad når hun får den. Haha, bare flaks at den passet forresten for jeg diktet genseren(e) selv😅

Jeg og Strikkeguru var innom den lokale strikkebutikken i bygda forrige fredag og det var så koselig for eieren er så snill mot meg og det første hun sa når hun så meg var Der er jenta mi🙈

Strikkeguru og Eieren satt i gang med en skryteregle om meg, men da ble jeg bare flau og visste ikke hva jeg skulle svare, men det betyr massemasse likevel! ❤

Det bor så mange farger inni deg, du er en kunstner

Kunstner eller ikke, nå må det en blås til før det er tid for dagens ørtende runde med Skibo.

Ha en fin kveld

Klem Håp❤

Vet du hvordan man spiser en elefant?

– en bit av gangen.

Nå spiser jeg ingen dyr, hverken elefant eller ku eller fisk, men metaforen traff meg rett i hjertet.

En bit av gangen.

Om det så er en bit av skyren min eller å tenke maske for maske når strikkepinnene danser eller når det trengs, fem minutter fram i tid når lengre fram blir for kaotisk og uoversiktlig for en redd og sliten jente.

Det var kveldskontakten min som kom med dette utsagnet under kveldsmåltidet mitt i dag og hun forklarte det nok bedre enn jeg klarer akkurat nå, men jeg skal og må huske dette.

En bit, fem minutter, en dag av gangen.

Jeg skal være ærlig, dette har vært en veldig vanskelig dag. Det dukket opp en trigger i morges uten at jeg vil utdype det noe mer akkurat nå, men det gjorde og gjør ting og dagen utrolig tøff.

Jeg har fått god støtte og trøst av De Gode, og de skjønner mer av situasjonen og reaksjonen enn noen andre, så jeg er glad jeg har de rundt meg nå.

Er det LilleNadine som er her nå?

I dag har jeg vært liten, vondt liten, og det virker sikkert veldig rart å ha flere aldre inni seg, men sånn er det. Jeg skal prøve å forklare nærmere senere, akkurat nå har jeg ikke krefter til det.

Jeg håper og satser på at jeg får en god natts søvn og våkner litt bedre rustet i morgen.

En positiv ting med dagen er det, men jeg sparer å dele det til i morgen❤

Natta

Klem Håp

Jeg trenger mye hvile for tiden, og har sovnet på dagen fire dager på rad.

I går toppet det seg med en og en halv time på både dagvakt og kveldsvakta. De sier det er bra, at jeg trenger det og det er nok sant.

Jeg sliter som regel med søvnen og mareritt etter mareritt er nattens aktivitet. Det var skikkelig rart, den første halvannen uka av innleggelsen sov jeg, sånn skikkelig sov og jeg måtte bli vekt både ni og halv ti om morgenen. Det skjer typ aldri, hjemme våkner jeg mellom fire og seks, så det var skikkelig rart og deilig å endelig få sovet ut. Hadde det bare vart😅

Det er begynnelsen på en ny uke igjen, mandager på Avdelinga er uten program da det ofte er mye samtaler som skal unnagjøres. Jeg tviler på at jeg skal ha samtale siden jeg snakket med Behandler på fredag, men Mamma og Tatou kommer klokka tolv.

Kanskje vi skal en tur til Vestnes, vi skal ihvertfall kjøre en runde. Jeg elsker bilturer, spesielt med høy musikk fra høyttalerne, da slapper jeg av.

Tantegull fikk komme inn å se rommet mitt på lørdag og det første hun spurte om var Hvor er tv-en? Hun mente det måtte være veldig kjedelig her uten tv😂 Vi har jo tv på stua, og iPaden blir flittig brukt på rommet. Jeg har begynt å se Modern Family på nytt for ørtende gang, haha. Det er nesten litt flaut, jeg har mistet tellinga på hvor mange ganger jeg har sett serien fra begynnelse til slutt, men jeg bruker den som avledning og avslapping. Jeg kan jo mange replikker utenatt, og det er så deilig å slippe å tenke så mye.

Beste Totsen som inspiserte rommet mitt❤ En uke igjen og så blir Kaosgjengen samlet❤ Jeg gleder meg til å være nær Pelshjertene mine på fulltid, og nå skal den siste uka av innleggelsen brukes godt!

Det er en helt annen jente jeg ser nå enn den jeg møtte for første gang for tre år siden. Vi ser framskrittene dine når det kan være vanskelig å se selv. Du er tryggere i deg selv og tørr å si ifra og det er så kjekt å se.

Jeg får mange gode ord, og sånne som dette gir påfyll til håpet. Jeg tar skritt framover selv om det ikke alltid virker sånn. Jeg skyndter meg sakte❤ Det kan være frustrerende når jeg ser alt de andre får til, ser livet de jevnaldrende lever, men livet mitt dreier seg om andre ting og jeg beveger meg framover jeg også. Du har hjulpet meg så mye sa jeg til Primær A, svaret jeg fikk var Ja, men det er du som har gjort den harde jobben.

Mister jeg alle De Gode vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Strikkeguru sa at om Avdelinga blir lagt ned så kommer vi til å møtes hjemme❤

Nå er det snart tid for en økt på kjøkkenet så vi får snakkes, men Lag en fin dag da dere.

Klem Håp❤

Nå er jeg egentlig ganske letta.

Mamma ringte i gårmorges og hørte med en gang at ting ikke er ok, så hun brukte formiddagen på å prøve å gi meg litt mere tid på avdelingen. Heldigvis ordnet det seg, og jeg fikk en uke til før utskrivelse.

Jeg har litt dårlig samvittighet for det er noen som venter på rommet mitt og sikkert hadde fått beskjed om å komme på mandag, og nå må altså vedkommende vente en uke ekstra på plassen. Det er jo galskap å legge ned avdelingen når den konstant er full og har folk på venteliste.

De sier pasientene ikke skal lide, eller få ett dårligere tilbud, men det sier jo seg selv at det ikke kommer til å være nok sengeplasser til de som trenger det i framtiden om de gjennomfører nedleggelsen.

I dag kommer Mamma, Tatou og ikke minst Tantegull på besøk for å kjøre en liten biltur og det skal bli så godt å få gi en klem til gullet mitt.

Jeg var egentlig litt i tvil om jeg ville at de skulle komme, jeg har ikke sett eller snakket med Tantegull siden romjula, men nå er det på tide. Det blir vanskeligere og vanskeligere å vite hva man skal si til jenta som nå er blitt seks år. Hun forstår jo mer og mer, og jeg har ikke riktig ordene til å forklare på en lett og rett måte grunnen til at jeg er innlagt og forklare at jeg er syk.

Planen framover må være å få litt hjelp til å vite hva vi skal si for å forklare enkelt og lett og ufarliggjøre sykdommen(e) min(e).

Planen ellers for helga er å roe ned og strikke. Lett som en plett, men ganske vanskelig likevel. I går fikk jeg tatt meg en dusj og skiftet på senga så det var litt godt, og nå har jeg ryddet rommet mitt i tilfelle Tantegull vil inn å se. De letteste tingene kan bli de vanskligste når man ikke er i form, men det er veldig godt når det først er gjort!

Primær S sa en gang «når det er kaos på innsida er det lett at det blir kaos på utsiden også»

På onsdag våknet jeg til en skikkelig drittdag etter en lang marerittnatt, men etter litt oppmuntring fra personalet ble det til at jeg utfordret Angstbølla og ble med på turdag.

Med litt tilrettelegging gikk det faktisk fint. Jeg måtte riktignok dra tilbake før de andre, men det var godt å kjenne på mestringsfølelsen av at jeg klarte å være med, om så enn litt kortere utflukt enn resten av gjengen.

Jeg måtte gi Primær A en klem for hun hadde tatt med akebrett sånn at vi kunne ake. Hun sa at jeg gliste fra øre til øre, og det var så godt å se.

De kjenner meg så godt, og vet at jeg trenger Barnet og de barnlige gledene som å ake og leke litt.

Man kan da aldri bli for gammel til å fare i full fart ned en bakke mens man ler?

Nei, gammel og kjedelig skal jeg aldri bli.

Nå skal strikketøyet fram og maskene skal få jobbe seg lengre.

Ha en fin dag

Klem Håp❤

Jeg prøver å konsentrere meg om å puste mens vi venter på svar.

Inn

Ut

Inn

Ut

Jeg distraherer meg med å telle maske for maske jeg strikker, prate om andre ting, men det er jaggu ikke lett å fjerne tankekaoset som surrer.

Man kan følge styremøtet i kommentarer på nett, og jeg sjekker innom titt og ofte, men jeg skjønner ikke stort for å være ærlig. Jeg må nok bare være tålmodig selv hvor fælt det er.

Heldigvis er De Gode på jobb i dag, både Primær A og Strikkeguru er på tidligvakt, så de passer på å få meg ut av hodet mitt.

Jeg ble avbrutt fra skrivingen av en liten biltur med Primær A, jeg trenger nemlig mer garn for å fullføre prosjektet jeg holder på med, men selvfølgelig var garnbutikken stengt når vi kom dit. Typisk, men det var godt å komme seg litt ut. Nå når vi kom tilbake kom kontrabeskjed, ingenting blir avgjort/offentliggjort før i februar. Det er egentlig ganske frustrerende for da vet jeg ikke om jeg drar hjem for denne gang på mandag, eller for siste gang..

Jepp, jeg blir utskrevet på mandag og kampviljen for å klare hverdagen hjemme selv med Mørket på slep er i gang. Den største motivasjonen jeg har er å få være sammen med Pelshjertene mine igjen.

På mandag(?) var det storstilt besøk på dpset med Sylvi(?) Listhaug blant annet og både tv2, NRK og to aviser var på plass, men det største og beste besøket for min del var av Tatou og Mamma. Det var så godt å se hvor glad han var for å se meg! Jeg savner de alltid så inderlig når jeg er innlagt så det fine med å komme hjem er at jeg kommer hjem til både Tatou og Fighter❤

Jeg er klar for å kjempe videre

Klem Håp❤

Angsten og uroen over hva som kan skje i dag ligger som en kniv mot hjertet og en høyball i halsen.

Klokka ni begynner ett møte med helsetoppene som skal bestemme om kroner og ører er viktigere enn liv og helse.

Utfallet av møtet kan bli at de bestemmer seg for å legge ned hele dpset.

Avdelinga her har vært min trygge havn i mange år, her ser de MEG, de forstår uten at jeg trenger å forklare og personene som jobber her er helt fantastiske.

Jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal gjøre om Avdelinga blir nedlagt!

Jeg er redd, livredd for å miste muligheten til å komme hit når jeg trenger litt ekstra hjelp og påfyll med håp. Det virker ut som om de fleste har gitt opp, og tror nedleggelse er det som skjer.

Dpset har vært fullt av politikere og møter hele uka, men jeg tror ikke det hjelper..

Sunnmørsposten har hatt daglige skriverier om nedleggelsen i flere uker og alle sier de at det blir en katastrofe om dette tilbudet blir borte. Hadde de som bestemmer bare hørt etter, sett behovet og viktigheten av dpset.

Det er lett å ta fra de svakeste, men nå trenger vi en Robin Hood som kan gjøre ting litt mer rettferdig igjen.

Dere skal få vite hva avgjørelsen blir, i mellomtiden kan dere krysse det som krysses kan for meg?

Klem Håp

Jeg har vært usikker på om jeg skulle fortsette, ordene mine har forsvunnet. Så fikk jeg Mail med en kommentar her inne nå nettopp, etter måneder uten ord. Den kommentaren betydde så utrolig mye, jeg skriver ikke og deler ikke uten mening. Så tusen takk kjære deg som la igjen oppmuntrende ord akkurat når jeg trengte det mest!

Etter noen OKpluss måneder i høst, der jeg både hadde Halloweenmåned og rett til Julehus etterpå og storkoste meg med det. Jeg og Mamma var en uke i Gdansk, og jeg kom endelig i gang med trening på treningssenter. Ting var litt fint egentlig.

Men

Jeg styrer ikke Mørket mitt, og ting kan gå fra greit til krise på ganske kort tid. Det var vel omtrent det som skjedde i romjula, og bang, kræsj, pang så hadde Mørket slukt meg hel uten forvarsel.

De suicidale tankene dundret på innsida, og nok en gang orket jeg ikke livet.

Kort fortalt. Ambulanse. Intensiven. Videre på lukket avdeling, før jeg ble overflyttet til åpen.

Nå har jeg vært en uke på Avdelinga, blant de trygge, gode.

Mørket har fortsatt ett godt grep rundt meg, og det er endel andre ting som også tærer på. Jeg sliter veldig med å være tilstede herognå, aka dissosiasjonshelvete som jeg ikke har kontroll på. Matmonsteret er høylytt og skriker motstridende beskjeder.

I november fikk jeg store problemer med å kvitte meg med mat, samtidig som jeg ikke klarte å stoppe å overspise. Spol seks uker fram og vipps, ti kilo tyngre kropp. Det fucker så innmari med hodet mitt, dere aner ikke. Så nå har ting låst seg igjen.

Dere vet jo at jeg har PTSD som hoveddiagnose sant? Det er vel egentlig ting knyttet til den som gjør alt så jævla vanskelig nå.

Jeg er så lei av å såre familien min, gjøre de redd hele tiden og i krisemodus 24/7.

Det er jo aldri meningen, tvert om, men jeg ser jo at handlingene mine sliter både de og meg ut.

Jeg vil bare ha litt fri, få puste uten alt det vonde inni.

Jeg valgte aldri dette

Jeg fikk aldri ett valg

En dag skal jeg bli sterk nok til å dele, dele det som gjorde meg syk.

De sier de bærer håpet for meg til jeg ser det selv igjen. Jeg er heldig, jeg har gode folk rundt meg, som kjenner meg. De som sier at det er så bra jeg har humoren, klarer å se det morsomme i det negative. Jeg har vel den største dosen med galgenhumoren jeg vet om, og jeg er veldig glad for det.

Ting er tøft, og det som gjør alt enda vanskeligere er at helsetoppene truer med å legge ned Avdelinga, men det skal jeg skrive mer om i ett annet innlegg.

Boksehanskene har vært på i over ett år nå, men jeg begynner å bli veldig sliten. Det er slag på slag på slag mot meg fra ytre hold.

Det som egentlig skal hjelpe meg å bygge meg opp, tar håpet lengre, og lengre fra meg. Jeg får ikke hjelpen jeg har krav og vedtak på, og jeg er sliten av å kjempe når ingenting ser ut til å hjelpe, få lederne til å forstå.

Jeg har vært veldig forsiktig med å si noe om det som skjer på Huset, og det kommer jeg til å fortsette å være, men det jeg kan si er at situasjonen ikke er greit, ikke en smule en gang. Foreldrene mine kriger, prøver å klage både her og der, men jo mer de presser på, ser det ut til å provosere de som burde forstå og da blir ting bare enda verre. Det føles ut som om jeg blir straffet når jeg heller burde blitt møtt med forståelse for jeg bor jo i en bemannna bolig som skulle støtte istedenfor å dytte meg ned.

Jeg er ganske fortvilet, og det er familien min og.

Jeg visste jo at nedturen kom til å komme når jeg kom hjem etter en lang ferie, men jeg var ikke forberedt på at ytre faktorer skulle svikte sånn og gjøre meg enda dårligere.

Jeg er lettet, for i morgen får jeg ett tre ukers langt opphold på Avdelingen og det skal bli så himla godt å komme til noe trygt og forutsigbart, to ting jeg er veldig avhengig av for å kunne fungere noenlunde.

Jeg håper jeg klarer å klatre meg litt opp igjen under innleggelsen og forhåpentligvis er ting litt bedre her når jeg kommer hjem.

Jeg skal være ærlig, sommerferien har vært den mest spiseforstyrrelsestyrte ferien jeg har hatt på flere år, og ting har egentlig bare blitt verre siden jeg kom hjem. Matmonsteret har styrt siden årets start og etterhvert er det vel den som har kontrollen. I vår var det noen som sa til meg,

Du lengter etter en kontroll og bruker spiseforstyrrelsen til å finne den, men egentlig er det spiseforstyrrelsen som kontrollerer deg.

Det er ikke så ofte jeg ser det selv, men i klare, fornuftige øyeblikk innser jo jeg at det er en sannhet i det også. Ambulantteamet sier det er veldig forståelig at ting er som de er, men jeg skjønner det ikke selv. Det er lettere å se handlingene enn grunnen til handlingene om det gir mening?

Det er en god del kilo som er borte, og selv om jeg per definisjon fortsatt er overvektig er det bare ett par kilo fra den hellige normalvektiggrensa i følge bmi. I januar var jeg i fedme klasse to, så for de som så meg da er det forskjell. For Mannen i Gata derimot er det null sjans å se at jeg sliter med en spiseforstyrrelse for samfunnets bilde på spiseforstyrrelser er jo en syltynn kropp. Hvis du vet hva du skal se etter, er det litt lettere. Noe er synlig selv om jeg ikke er undervektig og det også er vanskelig.

Æsj, kaos.

Jeg «gleder» meg til i morgen, forhåpentligvis får jeg treffe De Gode etterhvert også og det skal bli himla godt. Jeg trenger noen som er på min side og selv om det er litt trist at de befinner seg på Avdelingen og ikke hjemme, blir det fint å få litt påfyll av Godhet.

Vi snakkes snart

Klem Håp❤

Det har vært en lang, tøff og utmattende uke og jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til beskjeden jeg har fått.

Jeg har dessverre ikke noe valg, når jeg kommer hjem i morgen er ikke Primær lengre en del av Huset. Det er mye styr som har foregått blant personalet de siste månedene og nå er det bare tre fast ansatte og resten skal være vikarer. For meg som trenger stabilitet, trygghet og forutsigbarhet er dette litt krise, men jeg har ikke makt til å endre tankesettet til lederen og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare dette.

Jeg har fått mye skryt og gode ord de siste dagene, men det er vanskelig å ta innover seg, spesielt når jeg ikke husker hvilke ord jeg har brukt. Jeg sto opp mot lederen på møtet vi hadde tidlig i uka, men det hjelper jo ingenting. «Du sa det alle andre i rommet tenkte og det krever guts» Jeg sliter med å si ifra, men jeg er så fortvilt at ordene kom likevel.

Jeg må prøve å gjøre det beste ut av situasjonen jeg befinner meg i. Det er jo ikke det at de som er igjen på Huset ikke er snille, for det er de jo, men som sagt, jeg vet ikke hvordan dette skal gå.

De Gode her har gjort mye for å letne dagene mine og på fredag tok Primær A meg med på en biltur som endte med litt shopping, men hysj, det er en hemmelighet🙈❤

Støttekontakt og jeg var innom Fargekaoset en dag og gjorde det litt koselig igjen, og Mamma har vært så snill at hun har vasket hjemme sånn at det skal være godt å komme hjem.

Primær A skal kjøre meg hjem i morgen og ringe noen ganger i løpet av uka og det er fint å vite.

Jeg er litt rådvill, men har ikke annet valg enn å krysse fingre og tær for at dette kommer til å gå greit.

Nå skal jeg finne fram strikketøyet og la pinnene danse litt, kanskje det hjelper litt mot Tankekaoset.

Lag en fin dag

Klem Håp❤

Da har jeg akkurat snakket med legen og gjett hva, jeg er somatisk friskmeldt🎉

Jeg tok av pustehjelpen i morges og det har gått fint, så utenom at jeg blir veldig fort andpusten kom jeg meg gjennom dette og.

Dessverre hadde han en dårlig nyhet med seg også, det går ikke an å bli direkte overført til den avdelingen jeg ønsker, jeg må innom mottak uansett hvor mye jeg hater den plassen. Det skulle komme noen fra psyk og «vurdere» meg enten i løpet av kvelden eller i morgen formiddag for å se om jeg trenger videre innleggelse.

Jeg gjør dessverre det.

Jeg ber til en gud jeg ikke tror på om at det bare blir ett døgn på mottak før jeg kan sendes til steg to, altså avdelingen Ambulantteamet vil ha meg på mens vi venter på plass på dpset, steg tre.

Jeg smiler ofte, men det er ikke så ofte jeg Smiler. Jeg håper jeg blir glad igjen, jeg håper hodet får litt ro og jeg håper de har rett. Det blir bedre.

Støttekontakt var her noen timer i dag og kjøpte med seg flaxlodd som jeg vippset henne for og gjett om det var gøy for jeg vant hele 1060 kroner! 😱 Det var en fin ting i dag, den andre fine tingen var at Mamma sendte bilder av Hjertene mine og det ser ut som om både Fighter og Tatou har det bra. Jeg savner dem begge to, men jeg vet med meg selv at jeg ikke klarer å være hjemme nå. Da er det godt å ha «besteforeldre» som stiller opp. Jepp, Pappa kaller seg for Bestefar til både Tatou og Fighter, Hehe

En stykk fornøyd jente uten pusteslange å forholde seg til. Jeg fikk endelig malt trynet med litt sminke og jeg har til og med tatt opp igjen strikkingen. Fy som jeg har savnet strikketerapien min❤

Snakker om strikking, nå kommer straks Primær på besøk og da skal strikketøyet fram igjen.

I morgen blir det overføring ja, og på mottak er det så strengt at strikketøy ikke er lov😓

Aller først, klokka ti i morgen kommer Ambulantteamet på en snartur, det skal bli godt å snakke med de igjen. De var her på tirsdag også og da sa hun « i dag snakker vi med den voksne Nadine-Zaphira og det er godt å se»

Vi får vente i spenning på hvem de møter i morgen😅

Ha en fin kveld videre

(Og tusen takk for alle de fine ordene på forrige innlegg, det betyr ufattelig mye❤)

Klem Håp❤

Jeg skjønner ikke hva som har skjedd, men noe i meg har snudd. Kanskje måtte Monsteret ut, skrevne ord leses, jeg vet ikke. Men det jeg vet er at plutselig har anfallene blitt borte, det samme med bildene som kom i tide og utide.

Jeg har sovet alle nettene siden jeg kom hit, og selv om jeg ikke skjønner en dritt er det veldig, veldig deilig å endelig slippe marerittmaratonet som har forfulgt meg i en evighet nå.

Det eneste som ikke er på plass enda er energien, fortsatt blir jeg veldig sliten av ingenting, men forhåpentligvis kommer det seg også.

Kanskje er det tanken på at jeg snart får hente Fighter som motiverer meg, kanskje er det at jeg endelig slapper av.

I går var jeg og Støttekontakt i Molde på en liten shoppingrunde og det var veldig kjekt selv om jeg sovnet rett etter jeg kom tilbake og sov i over to timer etterpå😅

Jeg har fått en åpenbaring den siste uka etter at jeg tilfeldigvis har kommet over to intervjuer om ptsd, uten å ha søkt eller noe. Det er en grunn til at jeg blir sliten, det er sykdommen som gjør at ryggen og nakken verker. Det er vanlig med utmattelse, det er vanlig med vondt i kroppen. Jeg har i grunn bare gjettet meg til at det er kroppens måte å protestere med vondtheter når jeg er sliten, og nå har jeg fått en bekreftelse på at det virkelig er sant. Jeg skjønner plutselig mye mer etter å ha lest noen ord av de som strever med det samme.

Jeg tror jeg skal spørre etter litt mer informasjon av teamet mitt, det tror jeg at jeg trenger. Det kan godt være at de har forklart litt tidligere, men så var det denne husken da, som gjør at alt forsvinner.

Nå er det tid for litt kaffe igjen, jeg ville bare dele litt positivitet med dere før jeg starter dagen.

Ha en fin dag

Klem Håp❤

I dag ble jeg minnet på ett spørsmål jeg hadde spurt Behandler om i forrige uke. Hvordan høres lyder ut for dere?

Forskjellen fra vanlige folk til meg er ganske stor. Jeg reagerer på enhver lyd, ukjent som kjent. Jeg skvetter av den minste, lille ting, ting dere friske ikke legger merke til en gang. Brå bevegelser, en høy lyd, eller lav for den saks skyld gjør at jeg kan skvette såpass at jeg hopper i stolen jeg sitter i. Jeg og kroppen min er nemlig i beredskap 24/7, noe som tar veldig mye krefter, krefter jeg ikke alltid har.

Lydnivået rundt meg, til tross for at det er jevnt oppleves veldig forskjellig, alt ettersom hvilken form jeg er i. Noen ganger skjærer lyden av tv-en i ørene mine, andre ganger føles det så lavt at jeg ikke klarer å høre hva de sier på skjermen.

Det er litt fascinerende i grunn, for Behandler sa at jeg reagerer på lyder som hun ikke registrerer en gang. Jeg er veldig var på det meste, ulikt friske mennesker som tåler mye mer.

Akkurat nå er både hodet mitt og kroppen helt utslitt, noe som gjør utslag med fysisk smerte i kroppen, selv om den egentlig ikke har noen grunn til å verke sånn. Jeg leste en leserartikkel skrevet av noen som har omtrent samme problemstilling som meg og det som gikk igjen er hvor sliten man blir av ptsd, alt krever ekstra energi og noen ganger har man nok med å puste. Noen ganger klarer jeg ikke det en gang, og trenger hjelp av personalet rundt meg til å gjøre pusteøvelser sammen med meg for å minne meg på hvordan frisk pust er.

Jeg holder pusten når det gjør for vondt inni meg, slik som Selma i julekalenderen, i håp om at det skal bli litt lettere, selv om jeg vet at effekten er motsatt.

Skal jeg fortelle dere noe tragikomisk? Jeg begynte på dette innlegget før i dag, og nå når jeg skulle skrive det ferdig hadde jeg allerede glemt det jeg og Behandler snakket om. Det er det som er så positivt med bloggen, jeg har en plass jeg kan skrive ned ting og ord som har blitt sagt, og bli påminnet om innholdet av dagene mine når jeg har glemt det. Jeg husker veldig lite, hukommelsen min er en jævlig dårlig vits som ikke er et fnugg morsom. Jeg glemmer alt fra ting jeg har gjort, ting jeg skal gjøre og samtaler som har vært. Det er slitsomt å hele tiden glemme, og det er vondt at store deler av livet mitt forsvinner i intet, spesielt de gode tingene, det jeg har lyst til å huske.

Det må være minst like slitsomt for de rundt meg som hele tiden må minne meg på ting, men det går på ett vis. Lister og notater er tingen😅

Jeg er kommet i trygge omgivelser, personal fra Huset mitt kjørte meg til avdelingen etter frokost i morges, og selv om det er vanskelig å omstille seg sånn med en gang kjenner jeg at det skal bli godt med ett lite opphold her. Jeg trenger nok en dag eller to til for å bli helt komfortabel, men det kommer seg nok.

Jeg var så heldig at Strikkeguru var på jobb i kveld, det var godt å se henne igjen selv om jeg ikke har vært helt i form. Haha, hun kom inn på rommet mitt isted og lurte på hvor alle tingene mine var. Jeg pleier nemlig å ha med meg ett helt flyttelass, og pynte rommet for å gjøre det litt koselig og tryggere. Hvor er lyslenkene og bildene og duken din? I og med det bare er snakk om ett lite opphold droppet jeg å ta med så mye, selv om jeg kjenner på at det kanskje hadde gjort det litt lettere.

Jeg tar natta nå, jeg er helt utslitt etter en lang dag og håper på en litt bedre dag i morgen. Vi snakkes snart.

Klem Håp❤

Og plutselig befant jeg meg igjen blant gulhvite vegger, vegger med hull og oppskrapede lister.

Mottak.

Livet spiller ikke på lag med meg for tiden, og jeg er litt rådvill på hva som må gjøres og hvordan jeg skal komme meg opp igjen for nok en gang har Mørket klart å smyge seg inn i ethvert fiber som utgjør Nadine-Zaphira. Det har seg sånn at det er nok en depresjonsrunde som står for tur, og Huset mitt var bekymret allerede før det verste som kunne skje, skjedde.

På tirsdag mistet jeg Hjertet mitt, lyset mitt, håpet mitt. Jeg vet ikke om dere har forstått det, men jeg har ikke mange venner på to bein, istedenfor hadde jeg verdens beste skapning på fire og det gjør like vondt for meg å miste Zaphira som om du skulle mistet din tobeinte bestevenn. Hun var den som forandret livet mitt på så mange måter, og hun (og Tatou❤) er grunnen til at jeg sluttet å spise dyr/kjøtt for fem år siden. Du skjønner kanskje ikke greia med å falle sammen over en katt, men hun var virkelig det beste og tryggeste jeg noen gang har hatt. Tanken på at hun aldri mer kommer til å hoppe opp i fanget mitt under ett anfall for å roe meg eller vekke meg om natta under de verste marerittene er så vond at jeg ikke klarer å forholde meg til det.

Dette var liksom toppen av isberget, det har vært så mye i det siste, og med dette tømte ballongen med håp seg tom.

Jeg har hatt daglige, store anfall over en lengre periode nå, i tillegg til å være helt tappet for krefter og ork. Vi holder jo på med diagnosegreierne og det vil si at nye ting kommer opp som vi skal jobbe med. Traumebehandling er tøft, knalltøft faktisk.

Som dere kanskje skjønte fra de øverste setningene – jeg er innlagt igjen, denne gangen akutt på sykehuset der jeg liker meg minst. Heldigvis har jeg en bedre opplevelse denne gangen enn tidligere, mest på grunn av at det har vært ok folk på jobb i helga. Jeg kom inn på frivillig tvang på fredag, noe som vil si at hadde jeg nektet så hadde det blitt en tvangsinnleggelse og det hadde blitt mer styr enn jeg klarer så jeg ble motvillig med i bilen til Huset mitt.

Huset mitt og avdelingen/Ambulantteamet har snakket i kullissene om en innleggelse, men avdelingen var helt full. Planen var egentlig å vente til de fikk en ledig plass, men hey, her er jeg da. Forhåpentligvis ordner det seg med en plass ganske snart, men hva som skjer i mellomtiden vet jeg ikke. Jeg hadde opprinnelig en time med Behandler på avdelingen "min" i morgen, men om den blir noe av eller ikke vet jeg ikke. Jeg har egentlig sagt at jeg ikke orker å være her lengre enn til mandag, for selv om dette visstnok er det tryggeste stedet, er det veldig utrygt for meg med all ukjentheten og nye folk og rutiner å forholde seg til.

Jeg beklager at det tok så lang tid før dere fikk noen ord fra meg, men jeg skal prøve å skrive mer etterhvert. Jeg lover ingenting, men jeg håper, også for min egen del at jeg klarer å sette ord på det som foregår på innsiden. Det har hjulpet mye før, jeg må bare finne tilbake til skrivegleden.

Klem fra en litt håpløs Håp❤

Jeg vil ikke fargelegge ordene mine med regnbuer og enhjørninger når det ikke alltid er slik realiteten er. Jeg har hatt ett par tøffe døgn, men det går heldigvis mye bedre nå når jeg har fått en god natts søvn.

Jeg fikk nemlig ett skikkelig "anfall" (det er det vi kaller dissosiasjonsverstingene) og Mamma fikk oppleve dette for første gang. Det var ikke kjekt for noen av oss, faktisk ikke i det hele tatt og det må ha vært veldig skremmende for Mamma som ikke visste hvordan hun skulle håndtere det. Saken er at Mamma ble redd og når hun blir redd blir hun sint, som så mange andre. Problemet med det er at jeg takler sinthet veldig dårlig og det ble bare verre jo sintere hun ble. Etterhvert skjønte hun at hun måtte roe seg, og med hjelp av kortspill ordnet det seg. Mamma sov ikke den natta, og gårsdagen var også litt fæl. Det hjalp når vi tok oss en høneblund alle sammen og så tok vi oss en liten gåtur der jeg kjøpte meg en rosa dokost😂, og en lampeskjerm jeg hadde sett på tidligere. Vi stoppet på en cafe og tok oss noe å drikke og ett par røyker før vi tuslet videre, og når vi kom hjem igjen var det heldigvis tilbake til normalen.

Jeg hadde meg en liten avslapningstund med ansiktsmaske og litt fargeterapi i form av tusjer og ord før natta kom.

Jeg så nemlig dette sitatet en plass og selv om gårsdagen var langt fra min verste dag så gjorde det litt godt å skrive det ned også. Det er viktig å huske på, selv de dagene det stormer som verst varer ikke dagen evig. Det kommer en ny dag som forhåpentligvis ikke gjør like vondt.

Sånn, da går jeg tilbake til håpets og gledens vei og vil fortelle om de gode tingene igjen. Vi hadde en fin dag på shopping i Alanya her en dag og fant mye fint. Hæsjtagg julepynt🙈

Jeg har fått ordnet litt flere julegaver, men det er bare til Jørpelandgjengen og Tantegullene der nede. Jeg ligger etter skjema i gavehandlingen min, men som Støttekontakt sa, du er alltid så lei deg i desember når du ikke har flere julegaver å kjøpe inn, så det får du sjansen til i år. Jeg eeelsker jo å gi gaver så det er kanskje like greit at jeg har noen igjen å kjøpe når folk flest begynner på gavehandlingen sin. Vi er jo tross alt bare i juli nå😂😳

På torsdag var vi på marked der de selger alt fra frukt til klær til sengetøy og leker, og selv om det er trange og tette ganger å gå i, var det veldig kjekt. Det var ikke noe storhandling på meg, men det er gøy å oppleve det uansett.

I dag skal vi på stranden, og det skal bli deilig. Jeg har hatt noen dager nå der jeg ikke har vært med bassenget, så i dag skal jeg bade. Foreldrene mine blir bare brunere og brunere, men jeg ligger litt etter. Det er ikke så farlig, men det er litt kjipt likevel siden jeg ikke finner roen til å ligge på en solseng. Jeg tror dette skal bli en fin dag jeg, og både musikk og bok skal bli med til strandkanten. Vi skal innom Starbucks før vi lander på stranden, og nam, jeg gleder meg til en soyamoccafrappe😍 Kanskje skal jeg hamstre litt soyasjokomelk igjen også, vi er jo tross alt på ferie😎

Ha en fin dag dere også da, så skal det ikke bli lenge til dere hører fra meg igjen❤

Klem Håp❤

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #utfordringer #ptsd #angst #dissosiasjon #åpenhet #familie #håp #gleder #sommer #ferie #sol #shopping #familie #vegan #bading #strandliv #stopptabuer

Og vipps så var jeg plutselig på hytta på Bjorli. Søs ringte nemlig på tirsdagskveld og spurte om jeg ville bli med henne og Tantegullene på en spontantur så i går ettermiddag var vi på vei opp til noen fine dager med avslapning og familiekos fram til søndag. Vi er nemlig så heldige at vi kan låne Svoger sin families hytte innimellom og selv om Søs og gjengen bruker den titt og ofte er det ganske lenge siden jeg har vært her oppe på annet enn dagsturer innimellom. Svoger kommer på fredagskveld og på lørdag har vi planer om å kjøre ned til Lillehammer og karuselljakt på Hunderfossen. Jeg storkoser meg selv om personalet ikke var helt enig om at jeg skulle dra siden jeg skal avgårde på ny tur allerede på tirsdag. I will prove them wrong!

Det er jo veldig greit å ha noe å styre med fram til jenteturer på tirsdag også, da slipper jeg å telle timer til vi skal dra, hihi. Nei, jeg tror dette var en god ide jeg, og skal nyte tiden sammen med Tantegullene, Søs og Svoger når han kommer opp.

Mamma og Pappa er så snille at de vil male det som står igjen i Fargekaoset når jeg er på tur, så da er alt klart til jeg kommer hjem fra Trondheim og de nye tingene skal på plass. Jeg gleder meg til å få det ferdig og fint, og forhåpentligvis blir det like bra som jeg har sett for meg inni hodet.

Nå har vi tatt en rolig morgen så langt, men vi skal straks kle på oss alle sammen og gå en tur ut i regnværet. Det kommer oppdateringer fra hytteturen, lover🙈

Jeg var jo innom dpset på tirsdag i forrige uke, innholdet i det skal jeg komme tilbake til, men det som var veldig fint var å treffe på noen av de som jobber på avdelingen. Primær A hørte at jeg var der og da kom hun med bokstavelig talt åpne armer og ga meg en god klem, og det var så fint for alle sa jeg så så godt ut. Med det mener de at jeg ser ut som om jeg er i god form psykisk og det er jo veldig fint å høre❤ Jeg rakk ikke å se Strikkeguru, men i går når vi ventet på at Søs skulle komme og hente meg så møtte jeg henne tilfeldig og fikk nok en god klem. Hun sa at hun tenkte på meg, og hadde bedt Ambulantteamet hilse fra henne mange ganger, men det hadde de selvsagt glemt. Det er en veldig god følelse å høre at de tenker på meg også de periodene jeg er hjemme og ikke innlagt. De er så gode alle sammen, og det varmer hjertet når jeg vet at de bryr seg mer enn jobbenkontrakten sier de skal.

Ha en strålende dag da dere så snakkes vi snart❤

Klem Håp❤

#familiekos #familie #hyttetur #glede #psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #helsepersonell #godinger #takknemlig #håp #tantegull #hverdagsgleder

Jeg tenkte bare å dele noen smil fra dagen før jeg legger meg. Selv om jeg er innlagt på en psykiatrisk avdeling er det faktisk en god del smil.

Det blir nok kort denne gangen for jeg er ganske trøtten, men hverdagsgleder må deles av og til.

Medpasient sa at jeg måtte få ha stolen "min" i dag siden en annen medpasient hadde satt seg der når jeg kom tilbake fra perm i går. Dette er skikkelig teit, men det preger hverdagen min en god del, jeg har nemlig en god del tvang skjønner dere. Alt fra hvor jeg kan sitte til hvilken skje jeg kan bruke når jeg spiser havregrøten min til frokost. Heldigvis skjønner de fleste det og lar stolen være min.

Vi hadde påskeverksted på avdelingen i dag, noe som var veldig kjekt. Resten av gjengen, vel de som var med ihvertfall, blåste ut vanlige egg og malte de, mens jeg dekorerte gipsegg jeg kjøpte på Nille i går for tjue kroner. Veganer vettu.

"Du er tryggere i deg selv nå og det er så kjekt å se"

Å bli ferdig med ene arma på strikkeprosjektet jeg holder på med, og ha bare litt igjen på arm nummer to. Nå blir det spennende å se om jeg klarer prosjekt sy og klipp, men jeg skal få veiledning av Strikkeguru heldigvis.

Få hjelp til å skifte på senga, kuledynesengeskift er nemlig ikke barebare. Til de av dere som ikke vet hva en kuledyne skal jeg forklare kort. Det er rett og slett en tung dyne fylt med kuler som skal hjelpe til å roe angsten og for å få sove bedre med mindre mareritt. Det er ihvertfall det min sin funker som. Det finnes forskjellige tyngder, min er av den tyngste sorten og veier ti kilo.

Prøve ut en ny sort soyayoghurt som skal minne om skyr og som smakte veldig godt. Den skal jeg kjøpe flere av.

Rydde rommet og gjøre det klart for en vaskerunde i morgen. Det trengs😅

Ikke minst, jeg snakket lenge med Lillebror i telefonen, noe som er en stund siden. Det beste var at jeg fikk vite at han kommer hjem i påska, det gleder jeg meg veldig til❤

Da var dagens batterikapasitet brukt opp så jeg avslutter her. Jeg håper virkelig jeg får sove godt i natt for nå har jeg hatt tre trøblete netter på rad og det blir man naturligvis litt sliten av.

God natt

Klem Håp❤

Jeg lovte dere jo ett lite bildedryss også, så her kommer det noen bilder fra den siste uka❤

Som dere ser har uka bestått av veganske (morsomme😎) godsaker og turer hit og dit, selv om jeg ikke hadde noe særlig bilder av det. Det har ei fin uke, og jeg håper og tror det fortsetter sånn framover💖

Ha en god kveld da dere

Klem Håp ❤

Nå har jeg hatt tre skikkelige Blæh dager på rad, og det tærer på motet, men samtidig så vet jeg at dette også kommer til å gå over.

Det er bare tøft når det står på…

Det ble ingen fjelltur sammen med Støttekontakt i går, det sørget både kroppen og hodet for. Vi dro istedenfor en tur til Vestnes og gikk en runde rundt ett turområde som jeg har vært på tidligere sammen med avdelingen.

Tatou storkoste seg uansett og halen sto rett opp og viftet fram og tilbake i ett sett.

Fjelltur får vi ta igjen, nå er jo våren like rundt hjørnet og vi har nok av dager å ta av så vi skal nok komme oss på en topp eller to i tiden framover.

"Høydepunktet" i går var at jeg fikk hjelp til å ta på nytt sengetøy og vaske gulvet på rommet, det er så deilig å legge seg i rent sengetøy.

De to siste dagene har jeg sovet to timer på ettermiddagen og likevel sovnet tidlig, så jeg har nok trengt litt ekstra hvile disse dagene.

Akkurat hvilken dag det er i dag har jeg ikke funnet helt ut av, men jeg er en smule optimistisk på at denne dagen blir bedre.

I morgen kommer Mamma og henter meg så skal vi finne på noe sammen. Jeg må tenke litt mer på hva vi skal finne på, men jeg tror det blir kjekt uansett. Det skal bli godt å komme seg litt ut.

Jeg skal prøve å lage en god dag, og så håper jeg dere gjør det samme❤

Klem Håp❤

Uupsi, så var denne uka ved slutts ende også snart.

Tiden går så fort og sakte om hverandre og det er tøft å følge med dagene som spurter avgårde, men de siste dagene har vært greie, selv om jeg har vært ganske trøtt og sliten innimellom. De sier forresten at det ikke er så rart jeg blir fort sliten, for selv om jeg kanskje tilsynelatende ikke gjør på så mye så er jeg midt inni en fulltidsjobb som i tillegg har masse uønsket overtidsarbeid om jeg vil eller ei. Det er mye som snues og vendes på på innsiden nå, og det er til tider ganske kaotisk i Tankekaosets verden, men de sier det er en viktig prosess jeg er inne i, og selv om det kan gjøre ganske vondt akkurat nå så er det visst veien å gå for å få det bedre. Jeg fortjener å ha det bra sier de og har skrevet det på folierte lapper som for tiden ligger på nattbordet😬

De prøver på å få til en positiv hjernevasking som Primær S sa så morsomt. Galgenhumor er viktig😅

Jeg har jo gjort på ting som synes på utsiden også da, jeg har faktisk vært hjemme i Fargekaoset ikke mindre enn tre ganger denne uka, selv om jeg bare har hatt en ordentlig perm hjem en dag. På mandag/tirsdag(?) var jeg og Støttekontakt der og fikk hengt opp noe hyller til garnet mitt og noen bilder til😏 Det ble ganske bra, men vi fikk ikke gjort oss helt ferdig så i går var jeg og Mamma innom en tur også og nå er det endelig blitt koselig etter jul igjen.

Støttekontakt og jeg var en liten tur innom kjøpesenteret også den dagen og nå er gaveåret 2017 offisielt i gang, haha. Det lønner seg å kjøpe gaver året rundt, og jeg har begynt på både bursdagsgaver til gjengen og juuulegaver 🎅😇

Det er alltid kjekt å finne gaver som man ihvertfall tror at mottakeren kommer til å like.

Jeg var jo hjemme på "ordentlig perm" også på onsdag og det gikk både bra og ikke så bra, men etter at jeg fikk sovet litt hjalp det på formen og resten av kvelden var fin. Det var litt fint å være sammen med personalet der også, det har jeg jo faktisk ikke vært siden nyttårsaften.. Det blir mer av det framover og så får vi se hvordan det går.

Nå må jeg egentlig avslutte fort for Søs er her og henter meg om ganske nøyaktig fire minutter og jeg er ikke klar i det hele tatt, huff😬

Vi skal gå en liten fjelltur sammen med Tantegullene og det skal bli kjekt! Formen min er dåååårlig pluss at jeg er ganske tett av både astmapust og forkjølelse, men vi får ta det rolig.

Mamma og Pappa kommer til bygda for å spise middag sammen med oss før de kjører meg tilbake til avdelingen igjen og da får jeg kose med Tatou igjen. Vi kosemoste masse i går, beste Hjertet mitt❤

Er han ikke skjønn? Han burde klipt luggen sin, men søt som alltid uansett❤

Nei, nå måå jeg faktisk stikke så vi snakkes snart

Klem Håp❤

Jeg er ikke helt på topp i dag, litt på grunn av forkjølelse, mest på grunn en vanskelig samtale med ene Behandler og Primær S. Faktisk har jeg mest samtaler med en av tospannet fra Ambulantteamet som kommer hjem til meg i Fargekaoset en gang i uka når jeg er frisk nok til å være hjemme. Det er i grunn like greit for da kan vi fortsette med det vi jobber med når jeg kommer hjem også, pluss at nå har jeg blitt tryggere på henne, og det er både viktig og bra.

Tirsdag=turdag, og i dag var vi nede i fjøra(fjæra?) og fikk sett litt etterlengtet solskinn. Det var greit nok, men jeg ble som sagt sliten av samtalen som jeg hadde før vi dro, så jeg og Primær S begynte på tilbakeveien en stund før de andre. Vanligvis går vi ene veien og kjører tilbake, men i dag gikk vi to begge veier, og det var godt å bruke kroppen litt, en times gåing, i nedoverbakke til stranda og BARE oppover tilbake. Puh, selv om det gikk i sneglefart oppover igjen er det bedre enn ingenting når beina føles ut som murstein.

Så må jeg jo nevne at Lillebror har bursdag i dag🎉 Jeg skulle så gjerne vært sammen hos han i dag, men det får bli en annen gang. Jeg fikk ihvertfall snakket med han en stund på telefon og det hørtes ut som om han hadde en fin dag sammen med kjæresten.

Jeg kom til å tenke på det, tre av de fire siste bursdagene hans har jeg vært innlagt på forskjellige avdelinger. January is so not my favourite time of the year😐

Jaja, forhåpentligvis er jeg HJEMME neste år på denne tiden…

Dette bildet dukket opp på minnegreia til Facebook, ett lite tilbakeblikk til da Tatou var valp og jeg var hjemme på perm hos foreldrene mine i 2013. Det er mye jeg kan si om situasjonen i den tiden, men dette bildet fanger ett godt øyeblikk. Bestekompisen min og meg❤

Det knuser hjertet mitt når jeg tenker på at jeg har vært så mye veldig syk siden jeg fikk Tatou (og Zaphira) og at Mamma og Pappa har måttet ha han så mye hjemme hos seg når jeg har vært innlagt/for dårlig til å ha han selv. Målet mitt for dette året er å klare å få både Tatou og Zaphira hjem der de hører til og at jeg klarer å gi de det de fortjener og trenger. Jeg lyver ikke når jeg sier at de betyr alt for meg, for første gang var jeg ikke alene, og de snudde rundt om på både livet og livsstilen min når de kom inn i hjertet mitt. Ja, jeg vet at det høres rart ut fordi for noen er det bare en hund og en katt, men for meg er de en av grunnene mine til å leve.

Jeg skal jo ha litt permisjoner framover og da sa Primær A at vi kan legge litt til rette at ihvertfall en av dem er hos meg når jeg skal prøve meg hjemme. Jeg savner dem❤

Jeg ble akkurat oppfordret til å komme ut på stua så da avslutter jeg her for nå, men vi snakkes snart

Klem Håp❤

Den siste uka har jeg:

– Blitt kalt både Ronja Røverdatter, Lykketroll og den gode fe. Kan ikke annet enn å le og se på det som gode ord.

– Knekt koden på kjolen jeg strikker på (hysj, det er en bursdagsgave😇)

– Vært sammen med Mamma både på mandag og fredag og fått ordnet de tingene jeg håpet på å fikse, så nå er posene klare til å pynte Fargekaoset litt til.

– Hatt samtale som var litt tøff

– Blitt en smule forkjølet, men håper det blir med litt og ikke full blown influensakule

– Sett mange fine solnedganger, det har vært helt magisk enkelte kvelder, selv om jeg ikke har klart å fange magien på bilder

– Sovnet tidlig nesten hver kveld, i går la jeg meg kvart på ni😳

– Fått dilla på Papa Roach og oppdaget ett nytt album som har stått på repeat hele uka.

Dere vet hvordan jeg sier at noen ganger er selv de enkleste ting som en maratonøkt å fullføre? Vel, verken jeg eller kroppen min kødder ikke litt en gang, jeg sjekket pulsen min etter å ha dusjet en dag, gjett hva den var? Jo, milde, lave 148 😬 Jaha, så hadde jeg rett da. Heldigvis er det ikke like ille hele tiden, og oppgaver er ikke alltid like vanskelig å fullføre så det er jeg ihvertfall glad for og nyter når det er tilfelle.

Jeg har litt program denne uka, først blir jeg jo hentet nå i ett tiden i dag for å være med Støttekontakt og herje, og på onsdag skal jeg ha permisjon hjem til Fargekaoset pluss at jeg skal en tur til hudlegen først.

I morgen er det samtaletid igjen, og Søs har fri denne uka så jeg håper vi får til å møtes.

De hadde egentlig tenkt å stikke innom i går, men jeg var så trøtt at vi heller tok det igjen.

Jeg vurderer å bake noe i dag når jeg skal hjem, Bakemesteren klør i fingrene etter å lage noe gøy som forhåpentligvis smaker godt, men jeg får se hva jeg rekker og hvis det ikke blir i dag blir det snart ihvertfall.

Nå skal jeg drikke enda en kopp kaffe før jeg starter skikkelig dagen med strikketøy og kanskje god morgen Norge i bakgrunnen.

Enkle gleder er gull verdt.

Vi snakkes snart da dere

Klem Håp❤

Dagsformen varierer, ofte mange ganger i løpet av en dag, men selv om det har vært tungt i det siste så ser både jeg og de rundt meg klare framskritt. Jeg har vært på avdelingen i fem uker så langt og det er stor forskjell på da jeg kom inn og i dag, selv om jeg også har mange tøffe stunder. Jeg er blitt flinkere til å si ifra, ta plass som de sier jeg skal og har rett på.

Primær S skrev på ett ark for en stund siden for å minne meg på

Jeg SKAL ta plass

I boken min har jeg også skrevet etter push fra behandlere her

Jeg er ikke fæl

Jeg fortjener hjelp

Det er ikke alltid det er like lett å ta innover seg, men jeg prøver.

Vi hadde ett behandlingsmøte i dag, og jeg fikk ros for å delta selv om vi ble enig om at det ble for mange folk på en gang for meg å forholde meg til, så neste gang skal de ha det uten meg og så får jeg heller referat. Lille meg og to fra Ambulantteamet, primær A, psykolog og overlegen. Det ble litt meget ja😬

Jeg har ikke fått noe utdato, jeg får ta det i mitt tempo, aller først skal vi gjennomføre det vi ble enige om i dag så får jeg se etter det. Jeg skal komme tilbake til hva det er snakk om senere.

Jeg skal ihvertfall begynne med litt permisjoner hjem, den første ordentlige blir på onsdag i neste uke. Støttekontakt og jeg skal riktignok hjem til Fargekaoset på mandag også, men da skal vi styre og pynte litt etter jula har forsvunnet.

Jeg har kjøpt noe ny pynt pluss alt det jeg kjøpte i USA som ble lagt i boda siden det var julepynttid når vi kom hjem. Jeg har en visjon om hvordan det skal se ut, men jeg mangler noen ting fortsatt, for eksempel ett stort rundt svart høyglans"brett" jeg har sett på bohus. Spørs om jeg ikke må få med meg mamma på en liten shoppingrunde til. Jeg har også lenge vært på jakt etter ei lita dekorpostkasse som jeg kan ha regningene mine i sånn at jeg vet hvor jeg har de, uten hell. Men på mandagskveld søkte jeg på nettet og fant jammen meg ei skikkelig kul gul ei på ting.no, akkurat slik jeg hadde sett for meg. Score👌 Tror dere ikke den har kommet fram allerede da? Jo, den ligger på postibutikk og venter på at jeg skal få hentet den. Jeg er jo veeldig glad i interiør da, selv om jeg nok har en veldig annerledes smak enn folk flest🙈

En gatekatt ved navn Bob på kino var i grunnen ganske bra forresten, selv om boka var bedre, haha. Er ikke det typisk for bøker som blir til film da?

Hodet mitt stoppet opp NU så for at dere skal få ett pip fra meg og ikke ett upublisert innlegg i arkiv så avslutter jeg her, selv om det blir en bra slutt😅 Sånn er det bare av og til..

Vi snakkes snart

Klem Håp❤

(Håret mitt har eeendelig fått litt lengde🙌🎉)

I dag kjenner jeg meg bare helt oppbrukt, energien er ikke-eksisterende og jeg har brukt de siste to timene til å motivere meg selv til å hoppe ut av onepiecen som har vært signaturstilen min i to, tre uker og få på meg noe litt mer sosialt akseptert siden jeg skal ut blant folk😬

På sånne dumme dager som i dag har jeg nok litt ekstra bruk for latter og forhåpentligvis leverer Støttekontakt som hun alltid gjør og får meg til å trekke på smilebåndet. Jeg gleder meg ihvertfall til kino.

En gatekatt ved navn Bob skal vises på skjermen og for dyrelskeren er det en perfekt feelgood film som jeg virkelig skulle hatt godt av i dag. Jeg leste boka(bøkene) i sommer på ferie i Tyrkia og det var virkelig en bra bok. Ikke fordi språket var så himla bra, for det var det ikke, men historien? 😍 Dyr er så kloke, og det er jo en sann historie både boka og filmen er basert på, så om du liker dyr/sterke/positive historier – les boka. Jeg skal komme med ett referat fra filmen også, så kanskje du må se den også, haha.

Sånn ellers har helga vært slitsom. Ikke i den betydning av at jeg har gjort på så masse, for jeg har igrunn ikke gjort en dritt, men hodet mitt har vært mørkt og jeg har måttet tvinge meg selv fra å bare ligge i senga og heller være på stua som jeg jo vet er bedre for meg. Jeg hadde jo store planer om å starte i gang med litt trening på trimsykkelen de har her, men når det har vært som å løpe maraton bare det å være våken, så så jeg det slaget tapt denne helga. Forhåpentligvis blir neste uke bedre og jeg får komme i gang med å bevege meg litt. Det tror jeg både hodet og kroppen har godt av på lang sikt, så jeg må bare hente inn litt mer energi før jeg setter i gang, for egentlig så liker jeg jo å være aktiv – ihvertfall i gode perioder.

I neste uke skal jeg visst ta EEG eller EKG, husker ikke helt hvilken, men ihvertfall det som har med hjertet å gjøre. Ikke fordi de tror det er noe gale med det, men bare for å sjekke om alt er som det skal være. Heldigvis slipper vi å dra helt inn til sykehuset i byen, men kan ta det på det lille, lokale legesenteret her som dpset hører til når det gjelder blodprøver og slikt. Det er jo ihvertfall greit å slippe å kjøre så langt, men jeg skal ikke si at jeg liker sånne ting selv om jeg har vært igjennom begge testene før.

For å være en psykiatrisk pasient er det faktisk overraskende hvor mye somatiske tester jeg har tatt opp igjennom årene, alt i fra å sjekke om jeg har epilepsi til ultralyd av hjertet til MR og alt derimellom. Jeg har i grunn slettet det meste fra hukommelsen og det er kanskje like greit, men sumsummario jeg har til gode å finne noe riktig gale.

Jeg krysser fingrene for at alt er ok denne gangen også.

Mamma trosset snøværet og glatte veier på fredag og hentet meg sånn at vi fikk kjørt til Fargekaoset og plukke sammen diverse maling og utstyr til å ha med meg tilbake til avdelingen. Det var litt rart, for sist gang jeg var hjemme var dagen jeg ble innlagt, og det var jo før jul så når jeg dro var Fargekaoset mildt sagt ett lite julehus, og nå var all julepynten vekke. Snille Mamma som har brukt flere dager på å ta det ned, og hentet opp litt av den vanlige pynten jeg har i boda. Jeg tuller ikke når jeg sier at over halvparten av tingene i boda mi er julepynt, og for å si det slik – boda er stappfull av ting😂

Jaja, enten så er man julegal eller så er man ikke det🎅😏

Siden fredags morgen har snøen bare lavet ned og nå er alt dekket av hvit, kald snø, maaasse snø faktisk. Det er så fint å se på, og jeg hadde så lyst til å ake eller lage snømann eller noe sånt, leve ut barnet i meg, men i morgen skal det visst begynne å regne igjen så alt bare blir en grå, våt gøgge. Æsj. Bedre lykke neste gang.

Jeg blir snart hentet, filmen begynner ikke før halv sju, kvart på sju, men vi skal på kafé først og så tar det jo tre kvarter å kjøre til kinoen fra dpset så nå burde jeg virkelig begynne å gjøre meg klar.

Vi snakkes snart da

Klem Håp❤

Nå har det vært litt vel mye negativitet så da får jeg prøve å jevne det litt ut med litt positive tanker, eller hva sier dere?

Jo, i uka som har gått har jeg:

Vært på kino og sett Hakkebakkeskogen sammen med Tantegull, Søs og Svoger

Vært på en liten biltur med Pappa

Og Støttekontakt vært på shoppingtur til Molde, noe som var en hel dagstur

Molde ja, det var noen fine timer, hun hentet meg klokka ti og jeg var ikke tilbake på avdelingen før rundt klokka fem. Vi koste oss og shoppet endel begge to. Jeg handlet meg klær og en ny fitbit for den jeg hadde har sluttet å virke etter ett år liggende i en skuff. Det var i grunn like greit, for nå kjøpte jeg en bedre versjon med pulsmåler osv også, Fitbit Charge 2, og foreløpig er jeg veldig fornøyd. Det er spennende å følge pulsen min jevnlig, for "hvilepulsen" varierer fra alt i mellom 119 og 58😬 i løpet av en dag. Angst er stikkordet for den variasjonen. Jaja, sånn er det bare.

En annen positiv ting som jeg må nevne er at jeg i forrige uke klarte målet mitt med å "bare" spisespy tre dager, altså fire dager uten, og det er jo en begynnelse. Nyttårsforsettet mitt er nemlig å redusere veldig/klare å slutte helt med den biten av spiseforstyrrelsen, men det må gå sakte. Jeg har endelig skjønt at det er ett symptom på helt andre ting, det er en måte å håndtere følelsene mine på, og slutter jeg helt brått (som jeg for øvrig ikke klarer) blir kaoset inni meg alt for mye å takle. Jeg skal greide det en eller annen gang, men jeg får ta tiden til hjelp og ikke gjøre for mye endringer på en gang siden det tross alt er endel vanskelige ting jeg må gjennom nå.

I morgen kommer Mamma og henter meg sånn at vi kjører til byen og hjem til Fargekaoset så jeg får hente noe maleutstyr, for de her vil nemlig at jeg skal begynne å male litt igjen i en slags form for terapi. Det var i grunnen deilig med ett lite push for jeg har jo lyst til å finne tilbake til Kreativiteten. Den er jo tross alt en stor del av meg.

I tillegg har jeg brukt to uker på å tvinge fram strikkelysta igjen, maske etter maske har blitt tvunget fram på pinnene i håp om at gleden skulle komme tilbake, og i dag løsnet det endelig litt. Jeg håper jeg fortsetter i samme sporet framover, jeg trenger strikketerapien min😅

I dagene som kommer ser jeg fram til:

Å prøve å la strikkepinnene danse trutt

Teste ut maleteknikker igjen

Kino med Støttekontakt på søndag

Forhåpentligvis en tur til Moa, kjøpesenteret med Søs i neste uke en gang

Se Tatou og Zaphira i morgen❤

Selv om jeg sov en times tid i ettermiddag er jeg langt over klokkeslettet jeg vanligvis legger meg på, så nå skal jeg sette på Spotify på lavt volum og forhåpentligvis dette inn i en natt uten mareritt og sove godt.

Vi snakkes snart

Klem Håp❤

Jeg hørte akkurat på P3s dokumentar Pilleavhengig og det sammen med kommentaren jeg fikk på forrige innlegg – 30 piller, gjør ikke det vondt verre? får meg til å tenke.

Visste dere at jeg har tatt antidepressiver i over tretten år? Altså halve livet mitt? Det, pluss en haug med andre virkestoff som skulle/skal gjøre livet mitt lettere å håndtere.

Er jeg kronisk ulykkelig, er noen rett og slett bare født trist?

Jeg vet ærlig talt ikke, og jeg aner heller ikke hvem jeg hadde vært uten alle disse medisinene jeg tar daglig og som jeg har tatt i tretten år. Det har riktignok ikke vært samme pillecocktailen hele tiden, faktisk har jeg til tider følt meg som en prøvekanin når det kommer til medisiner og jeg har i grunn prøvd det meste. Bivirkningen jeg har hatt størst vansker med er økt matlyst og vektoppgang. Det pluss en spiseforstyrrelse i ørten bekledninger har ikke vært en god kombinasjon for å si det mildt.

For å gi et enkelt eksempel, våren 2015 begynte jeg på antidepressiva nummer to i ett forsøk på å minske depresjonen jeg var i, resultatet ble at jeg la på meg 18 kilo på bare ett par måneder. Jeg sluttet tvert når jeg skjønte at det var på grunn av medisinen jeg konstant var sulten, men det var starten på ett nytt kapittel i Matmonsteret bok nummer tusen. Det kan jeg heller komme tilbake til senere, det er en historie for seg selv nemlig.

Jeg prøver hardt å ramse opp alle medisinene jeg står på, men vet dere hva? Jeg klarer ikke, hjernen min har kortsluttet. Jeg har kontroll over hva jeg tar til hvert klokkeslett, som forøvrig er fem ganger i døgnet, men etter at de er svelget ned har jeg glemt navnene.

Å glemme er forresten stikkordet for dagene mine nå, til og med verre enn vanlig. Dagene går litt i surr, og jeg sliter med å følge med, men jeg skal prøve å oppsummere uka i ett nytt innlegg etterpå.

Jeg er jo ganske ærlig når jeg skriver her, selv om det er ting jeg utelater selvfølgelig, men det er for at dere, andre skal få ett psykt innblikk som jeg pleier å si. Det er kanskje ikke så lett å relatere seg til det jeg skriver om, og det er i grunnen bra, men jeg slår ett slag for å knuse stigmaet og fordommene mot psykisk helse som vi i grunn har alle sammen, bare i varierende grad.

Psykdomshistorien min er lang og tung, jeg har jo tross alt vært alvorlig syk siden jeg bare var ett barn, men jeg har ikke gitt opp håpet om en bedre hverdag selv om jeg tryner gang på gang. Det må da finnes håp for Håp. Eller?

Vi snakkes snart

Klem Håp ❤

#psykiskhelse #psykisksyk #psykdom #mentalhelse #medisiner #stigma #fordommer #historikk #håp #antidepressiva #deprimert #barn #ærlighet #lykkepiller #p3 #p3dokumentar

Til tross for at det er veldig mye vondt nå, så er det også en "spennende" tid i mangel på ett bedre ord. To nye diagnoser er blitt nevnt, merkelapper som jeg skal utredes for etterhvert . Selv om det ikke er noe å rope hurra for å legge enda flere navn på den eksisterende lista så gir de meg enda flere svar, grunner til hvorfor jeg er som jeg er. Disse som har blitt nevnt har gitt meg en AHAopplevelse, det ga så mye mening, mer enn de(n) jeg har fra før. Allerede da jeg var tretten fikk jeg jo en schizofrenidiagnose, men jeg har aldri klart å kjenne meg igjen i den diagnosen, ikke familien min heller. Jeg har de siste årene prøvd å få Behandler til å revurdere den, spesielt etter at seks andre leger har sagt at den ikke stemmer, men det har hele tiden blitt utsatt. Vi skal komme til det. Jeg har ikke tålmodighet til å vente noe særlig lengre så nå håper jeg virkelig hjulene begynner å spinne, siden noen av symptomene som hører til schizofrenidiagnosen gjerne kan forveksles med det som skal utredes nå. Jeg velger å ikke skrive hvilken diagnoser det er snakk om før de eventuelt blir satt med sikkerhet, men ja, det er litt spennende.

Når vi var på Europris tidligere i dag ga de ut gratis kransekake, sånn stor en i pappkasse vet dere og det ble pay it forward metoden, for kransekake inneholder jo eggehvite, altså ikke vegansk, men jeg ga den til avdelingen så både medpasienter og personale fikk glede av den. Vanligvis pleier jeg ikke kjøpe/gi uveganske produkter, men siden disse hadde blitt kastet hvis ikke (utløpsdatoen nærmet seg) så synes jeg det var bedre å glede noen med den enn at den gikk rett i søpla. De ble ihvertfall glade og synes den var god 😊 Om noen vet om en vegansk versjon – rop ut😍 haha, en gang prøvde jeg å steke sånn ferdigmarsipan i ovnen.. vel, det ble ikke helt vellykka for å si det sånn😂

Sånn ellers har kvelden bestått av litt strikking, men nå klarer jeg bare å strikke veldig enkle ting, som luer osv, konsentrasjonen min suger, men jeg har strikkelista klar til den dagen den blir litt bedre igjen. Jeg har veldig dårlig samvittighet for at mariusgenseren Søs fikk i bursdagsgave i november fortsatt ligger med halve mønsteret ugjort, men den skal nok bli ferdig snart den også, jeg får bare ta tiden litt til hjelp.

Jeg og Primær S gikk oss også en liten tur, og det er iiiskaldt ute, men fint med all snøen som har kommet ihvertfall. Da var det ekstra deilig å komme inn igjen og det ble fyrt opp i peisen på stua. Nå lukter det fyring i hele huset😂 Det er veldig koselig da, og varmer godt, noe som er bra for en frostpist som meg selv.

Det ble visst to skriverier fra meg i dag, det er fint å finne tilbake ordene, og selv om det ikke blir kjeeeempelange innlegg er det bedre enn ingenting.

Ha en god kveld❤

Klem Håp❤

Jeg er tom og samtidig så full av tanker, følelser og sårhet. Tankekaoset kommer til sin rett her og selv om det er vanskelig skal jeg prøve å bruke verktøyet jeg har med å skrive for det har jo hjulpet meg før.

Nyttårsaften ble feiret hjemme i Fargekaoset på perm, og tidlig første nyttårsdag kjørte Lillebror meg tilbake til avdelingen. Dagen ble bedre enn den kunne ha blitt, det hjalp mye på at Mamma, Pappa og Lillebror kom og spiste middag sammen med meg i Fargekaoset. Det var riktignok Mamma som sto for kokkeleringen selv om jeg hadde lagd linsesteika på forhånd tidlig i desember og den bare kunne plukkes opp fra fryseren. Skikkelig godt var det og jeg ble glad da de andre sa det smakte godt også for på nyttårsaften er det vegansk middag til alle.

Jeg skulle ønske jeg hadde fått tilbragt mer tid sammen med Lillebror når han var hjemme i jula, det hadde jeg gledet meg til, men jeg har ikke vært i form nok. Vi har ihvertfall fått vært litt sammen og det var veldig fint❤

Så langt har det nye året vært… ? Jeg vet ikke helt, det har vært noen tøffe dager så langt, men jeg prøver å ikke svartmale resten av 2017 allerede. Ting kan jo endre seg! ❤

Gårsdagen var vond, sånn inni hampen innmari, innmari vond. Jeg har så mye inni meg, men jeg får det ikke ut, får meg ikke til å skrive det enda. ..Men i går fikk jeg sagt det til en person, og jeg gråt i armene til Primær S og hun gråt en skvett hun også. Jeg klarer ikke si det høyt, men jeg bekreftet spørsmålet hennes, jeg klarer jo faen meg ikke å skrive ordet en gang.

Nå skjønner dere sikkert ingenting, men det har med traumer å gjøre, grunnen til at jeg er innlagt denne gangen. Jeg er heldig som blir tatt så godt vare på og som blir sett, og ikke minst – gitt omsorg til, jeg trenger en god dose av det nå og heldigvis får jeg masse av det.

Jula er over, nyttårsaften har passert og nå er hverdagen her igjen. Det er litt godt for å være helt ærlig, for når man har det vanskelig er det tøft med alle forventningene som følger med høytider. Jeg satser på at neste jul, da, da skal ting gå bedre og jeg får feire hele jula hjemme og vært mer med familien. På det tredje skal det skje, er det ikke det man sier?

Jeg har visst vært oppe siden før fire i natt, men jeg sov faktisk godt fram til da og litt søvn er bedre enn ingenting ihvertfall. Nå skal jeg traske meg ut på stua for å finne meg dagens første kaffekopp og starte dagen rolig. Senere i formiddag kommer Mamma og vi skal kjøre oss en liten tur, jeg må nemlig ha mer sukkerfri energidrikk essens (som smaker som redbull) som jeg blander med kullsyrevann.

Pust Håp, det skal gå bra dette og.

Vi snakkes snart

Lag en god dag

Klem Håp❤

Jeg skulle ønske jeg klarte å føle meg så positiv som jeg ønsker å være, men akkurat nå har jeg nok med å puste. Det er tøffe dager, tunge tak og vanskelige minner som dukker opp, men nå skal jeg ihvertfall skrive en eller to positive opplevelser.

Hele avdelingen med unntak av to personale kjørte til Ålesund i formiddag for å gå rundt Lillevannet, eller Lisjevattnet som de sier her i bygda. Det er en fin tur, jeg pleier jo å gå der både titt og ofte med Tatou når jeg er hjemme også, men i dag hadde vi med oss brød til å mate fuglene med. Det må jeg prøve å gjøre oftere for det er jo faktisk ganske koselig. To svære svaner som bor der spiste til og med fra hånda mi, og selv om resten av gjengen ble en smule redd for at jeg skulle miste en finger i prossesen så gikk det veldig fint og det ga meg ett smil rundt munnen. Dyr altså❤

Den andre gleden har også ett dyr å takke. Når jeg var hos Søs på første juledag før jeg skulle tilbake til avdelingen, hadde jeg ett begynnende anfall mens jeg satt utenfor å røykte. Plutselig dukket det opp en katt jeg aldri har sett før og han/hun hoppet opp i fanget mitt, tillitsfull som få. Katten strøk seg opp i ansiktet mitt og malte kraftig mens jeg klappet den. Noen ganger blir jeg så fascinert over hvor mye dyr forstår, og hvor mye dyrene hjelper meg. Det er nemlig ikke første gang dette skjer. Tre forskjellige, fremmede katter på tre forskjellige steder har nemlig gjort det samme i året som har gått, fellesnevneren er at jeg har hatt det vanskelig akkurat da. De har roet meg, fått masse kos og når jeg føler meg bedre så har de hoppet ned og spasert videre.

Det er ganske magisk og vidunderlig i grunn, og gir meg gang på gang større bekreftelse på at valget mitt om å være veganer er helt rett for meg. Det høres kanskje rart ut, men jeg koser med geiter også jeg og tror på at enhver levende skapning, dyr som menneske har en sjel og det er ikke min rett, ei heller mitt ønske å spise noe(n) som har så mye personlighet, og liv i seg.

Jeg glemmer aldri sist jeg var på Hakallegården, besøksgården i nærheten og jeg fikk løfte opp ei geit, ha han på fanget og kose med han til han sovnet rolig, fortsatt liggende i fanget mitt. Om ikke det er bekreftelse nok så vet ikke jeg altså.

Jeg zoomet ikke inn en gang når jeg tok bildet, de er veldig tamme og vandt til folk selv om de kan være litt hissige til tider😅

Dagene går litt i surr og jeg sliter med å følge med, alt er liksom i en tåke nå, men på lørdag er det visst nyttårsaften. Jula for min del varte bare de dagene jeg feiret sammen med familien, her på avdelingen har julestemningen/feiringen vært erlik null.

Nyttårsaften ja. Den dagen jeg liker minst i hele året, og nå når det er ekstra tøft skulle jeg ønske jeg bare kunne hoppe over hele dagen. Fyrverkeri og høye smell funker dårlig når man er så var på lyder som jeg er nå, og det er så forbanna mye forventninger fra alle retninger på dagen, den skal bety så mye og det får Tankekaoset til å spinne villmann.

Jeg har to valg på hvordan dagen skal tilbringes, enten på Huset mitt der de faktisk har innvilget at ene personalet får være der til klokka ett med full lønn, eller så blir det her på avdelingen. Det siste alternativet er i grunn ganske nitrist, been there, done that tidligere liksom, samtidig som jeg må ta hensyn til forma mi og hva jeg takler. Det blir nok Huset mitt, det er jo det jeg ønsker, men jeg får ta sjefsavgjørelsen på fredag tenker jeg.

Nå er jeg rimelig sliten etter en lang dag og lite søvn i en altfor lang periode, så nattklærne er på og etter noen få ord til så skal jeg sette på Netflix og Modern Family. Jeg fikk faktisk en kalender med sitater fra serien med Tante i USA til jul. Jeg så den når vi var der borte, men kjøpte den ikke og angret skikkelig, så jeg ble kjempeglad når den lå under juletreet. Det er en blokk på en måte der det er ett sitat for hver dag og man skal rive vekk side for side. Kanskje får jeg meg en daglig latter når det nye året kommer og kalenderen skal taes i bruk.

Vi snakkes snart da dere

Klem fra Håp❤

Aller først vil jeg si at jeg tenker på dere i dag, du som gruer deg til i kveld, du som opplever vold, rus og forbinder jul med negative opplevelser. Du som kanskje ikke hadde råd til å kjøpe julegavene du skulle ønske du kunne gitt til de du er glad i, du som sitter alene. Noen er innlagt på sykehus, andre bor på gata uten ett fast tak over hodet. Jeg vil bare si at jeg tenker på dere, og ønsker dere en så god jul som mulig enten du prøver å gjøre det beste utav disse dagene eller om du gjemmer deg i senga i noen dager. Vent litt, god Lørdag, eller bare god dag, men vit at det er mange som tenker på dere i disse tider.

Livet er ikke bare lett, de aller fleste av oss bærer med oss bagasje, bare i forskjellige tyngder, men nå er det altså jul og det kan være både godt og vondt for mange.

Du er ikke alene, det er noen som bryr seg om deg selv om det kan være vanskelig å se selv.

Her er kontrastene ganske store fra en dag til den neste. I går tidlig våknet jeg svett og livredd med påfølgende dissosiasjonsanfall på avdelingen, mens i morges ble jeg vekt grytidlig av søteste Tantegull på rommet mitt på bygda hos Søs, som var innmari, innmari spent på dagen. Jeg synes det var en veldig god og koselig start på dagen.

Når klokka slo seks klarte jeg ikke holde henne unna stua lengre, så da sto vi opp, åpnet julekalenderen hennes og gikk opp til stua der julestrømpene våre lå. Vi måtte vente en halvtime før Barne-TV begynte, men så fikk vi sett litt før øynene mine gikk i kryss.

Jeg gikk for å sove litt til, og når jeg våknet igjen hadde Søs og Svoger, og Pappa/Bestefar våknet også.

Formiddagen har vært rolig, med tv-titting og kos, og så kom jaggu meg selveste nissefar på besøk også. Det var storstas for ei lita jente på fire år og det er så herlig å se julegleden hennes.

Kan vi åpne en pakke nå?

Nå da?

Nåå da?

Det er nok en lang dag for en liten jente, men jaggu er det litt spennende for ett voksent barn også. Jeg gleder meg til alle får åpne pakkene jeg gir dem, jeg synes det er så kjekt å gi gaver til andre. Såå må jeg jo innrømme at jeg er litt spent på om det ligger en pakke eller to under treet til meg også da😂😏

Når jeg satt med Tatou og Zaphira på fanget tidligere i dag kjente jeg veldig på takknemlighet. Mye er vondt og vanskelig i min hverdag, men jaggu er det mye som er fint også. Jeg har kanskje ikke a4 drømmene i boks, men jeg er heldig likevel. Jeg har to hjerter med fire poter hver som betyr alt for meg, jeg har en kjempefin og støttende familie i form av søsken, Tantegull og foreldre og det er mer enn hva mange andre har.

Jeg er evig takknemlig for det jeg faktisk har❤

Nå står tv-en på i bakgrunnen mens vi venter på at alle skal ta på seg finklærne og middagen blir servert. Jeg gleder meg veldig til linsesteik som er min etterlengta julemiddag, mens resten av gjengen har det tradisjonelle ribbe/pinnekjøtt måltidet på menyen.

Jeg koser meg veldig, det vonde har holdt avstand i hele dag og det, det er veldig godt.

Jeg vet at dette ikke er slik alle dagene mine i jula blir, så derfor prøver jeg å nyte dagen til det fulle.

Ta vare på dere selv og hverandre i disse dager❤

Husk å pust og riktig god og fredfull jul til dere alle

Klem Håp❤