Akkurat nå sitter jeg og kjenner på en enorm følelse av takknemlighet.

Jeg har nemlig Fighter malende på fanget og Tatou liggende ved siden av meg i sofaen, trøtt etter kveldsturen vi (NyPrimær og jeg) gikk.

Det er ikke alltid det er de tilsynelatende store tingene som betyr mest, men gleden jeg har av å ha de i livet mitt veier tungt i en enda tyngre hverdag som syk.

Det har vært noen tøffe dager på rad nå, med fine øyeblikk innimellom kampene (aka dissosiasjonsanfallene og Angsttrollet og Matmonsteret), og det å få avslutte kvelden med litt ro er gull verdt og forhåpentligvis blir morgendagen bedre.

Jeg starter dagen med ett besøk av Ambulantteamet, og så har jeg avtalt med NyPrimær at vi skal gå en tur på formiddagen før foreldrene mine kommer en tur. Det er godt å ha ting å gjøre, avledning og aktiviteter stilner hodet litt.

Jeg ville bare titte innom med litt positivitet og dele gleden Pelshjertene mine gir meg før jeg ganske snart tar natta.

Sov godt❤

Klem Håp❤

Jeg har i grunn dårlig tid, jeg blir straks hentet, men tenkte jeg skulle legge ut ett bilde av Kaosgjengen sånn at dere får sett hjertene mine.

Det begynner vel å bli en stund siden jeg la ut ett bilde av begge to? Det er forresten kjempemerkelig, hjemme i Fargekaoset er de bestbuds, og kan ligge helt tett inntil hverandre, mens hjemme hos foreldrene mine? Det er en helt annen historie. Der løper Tatou nemlig tulling etter Zaphira straks hun nærmer seg. Det har nok med at Zaphira kom først hjemme, og er sjefen i Fargekaoset, mens hos foreldrene mine så er det Tatou som har styringa, men rart er det uansett – og til tider irriterende, haha.Men guess what, nå har Zaphira flyttet hjem igjen sånn at hun er der de dagene jeg har permisjoner❤

Huset mitt gir henne frokost og så kommer Mamma innom hver dag og gir en god dose kos og middag.

I dag skal jeg være sammen med Søs og Tantegullene ❤ Jeg blir hentet om fem minutter av Pappa som kjører meg halvveis til bygda og så møter Søs meg på veien og vi kjører videre. Planen for dagen er litt usikker på grunn av det dårlige været, men jeg skal fortelle hva vi har gjort på senere, for nå må jeg gå😅

Vi snakkes snart

Klem Håp❤

Nå sitter jeg på gulvet på rommet "mitt" som snart ikke er mitt lenger og klarer ikke fatte at jeg bare har to netter igjen før jeg blir utskrevet etter ti måneder som døgnpasient.

Jeg sitter faktisk ganske ofte på gulvet, det er liksom noe koselig og trygt ved det, men det var ikke det som var hovedpoenget nå.

I går hadde jeg overnattingspermisjon, og fy, jeg har ikke sovet så godt som jeg gjorde i natt på evigheter. Grunnen? Både Zaphira OG Tatou sov i samme seng. Jeg er så takknemlig, i natt var første gang Tatou sov hjemme på over, ja, nettopp – ti måneder. Nå skal vi hjem begge to, og trioen, den tobeinte med sine firbeinte bestevenner er samlet igjen etter all for lang tid fra hverandre.

Faktisk hadde Hjertet mitt bursdag i går, Tatou ble hele fire år og det måtte selvsagt feires. Jeg inviterte Mamma og Pappa til bursdagsselskap og det var skikkelig koselig. Jeg klarte til og med å få spillereglene til Skipbo inn i hodet til pappa, forhåpentligvis husker han de helt til feriestart første august.

Kjære Besteste Hjertet mitt ❤

Tusen takk for alt du er, og alle smilene du bringer fram. Unnskyld for at jeg har vært så syk så mye av livet ditt, men jeg håper og tror at du vet at du og Zaphi er en av grunnene til at jeg kjemper for livet, du er så uendelig klok lille rakkeren min. Heldigvis har vi "bestemor og bestefar" som passer på deg når jeg ikke kan, vi er så utrolig glad i deg alle sammen❤

Jeg kom tilbake til avdelingen rundt halv tre og har vekslet mellom å slappe av og å strikke i fellesstua siden. Personalet har ikke så mye å styre med i dag siden de er tre og det bare er fire pasienter her akkurat nå, haha, de tullet med at "du er jo nesten ansatt du Nadine-Zaphira"😳😂

I morgen er det min aller siste turdag og det kan se ut som om det blir til atlanterhavsparken, det skal bli kjekt. Jeg kjenner at jeg gleder meg mer og mer til utskrivelse nå og ikke minst en fire ukers ferie som begynner om under to uker❤

Vi snakkes

Klem Håp❤

Jo større fysisk plass jeg tar, jo vanskeligere blir det å ta plass på andre måter.

Denne dagen fortjener likevel å få ett innlegg så nå bryter jeg stillheten med et lite bildedryss og ett hipp hipp hurra til Tatou. Han har nemlig bursdag i dag og fyller tre år.

Tenk det, nå er det snart tre år siden jeg hentet en liten spinnvill valp som skulle forandre livet mitt til det bedre.

Ja, vi har hatt våre opp og nedturer, og til tider har jeg lurt på om det var det rette valget å skaffe meg en hund å ta vare på, men det er lenge siden slike tanker har sirklet i hodet.

Jeg er evig takknemlig for å ha Tatou (og Zaphira) i livet mitt, begge to gir meg så ufattelig mye glede og de hjelper meg utrolig mye i hverdagen. Tatou med å komme meg ut, utfordre angsten og Zaphira med det gode blikket sitt og kosete vesen.

Siden jeg ble utskrevet fra dpset i 2013, og etter vi kom hjem fra USAturen som fulgte utskrivelsen har jeg hatt Tatou hjemme hos meg selv der han hører hjemme omtrent 90 prosent av tiden. (Med unntak av den 3 måneder lange innleggelsen i år). Heldigvis er foreldrene mine blitt så glad i rakkeren de også så når jeg trenger en fridag eller to stiller de opp med glede.

I dag har jeg hatt stort bursdagselskap for Tatou med hele storfamilien tilstede, siden den eldste søsteren min, fire tantegull og svoger er på besøk fra Jørpeland. De eneste som manglet var Lillebror og ene tantegull, men det får bli en annen gang.

Jeg har kokkelert fra i går kveld til klokken tre i dag da gjestene kom og jeg var litt spent på om de kom til å like maten da alt (selvfølgelig) jeg serverte var vegansk, men det så ut til å falle i smak hos både små og store og det var jo veldig artig. Tror faktisk ikke at ungene fikk med seg at pizzasnurrene de spiste var helt fri for dyr og da må det jo ha vært godt. Vi voksne spiste enchiladas med salat, guacamole og oatley rømme til, det smakte fortreffelig. Til dessert hadde jeg bakt en sjokoladekake, en gulrotkake, gele formet som en hodeskalle og serverte det med soyais. Nomnom sier jeg bare.

Tatou fikk seg jo selvsagt en kake han også, og den var IKKE vegansk for å si det sånn. Han elsket den ihvertfall, matmomsen min ❤

Jeg har litt å fortelle, men det tar jeg en annen dag, nå har jeg ihvertfall brutt muren og forhåpentligvis blir det lettere å poste neste gang. Her er litt bilder fra i dag ❤

Vond og trist og jævlig morgen.

Zaphira spiste på morgentablettene mine som personalet hadde satt på bordet mens jeg var på do.
Vi ringte dyrlegen og hun sa at vi måtte komme inn for å gi henne et brekkmiddel for å få det opp igjen, så vi dro dit. Der fikk jeg vite at hun måtte få kull hver sjette time i et døgn og nå er hun der til i morgen for å bli passet på og få behandling.
Hadde jeg kunnet gråte hadde jeg gjort det nå. Stakkars lille gode Zaphira!
Av egen erfaring vet jeg at kull er noe dritt, men forhåpentligvis skal dette gå bra. Værsåsnill å kryss fingrene deres for Zaphira, jeg klarer meg ikke uten henne! For deg er hun bare en katt, for meg er hun mitt alt, min beste venn som forstår når jeg trenger trøst.
Faen!

Hipp hipp hurra, i dag har Tatou bursdag, ett år har gått siden han kom til verden!

Jeg skal ikke lyve, det å være hundeeier er ikke alltid en dans på roser, det er mange ganger jeg har tenkt

– hva faen tenkte jeg med når jeg skaffet meg hund? Jeg klarer jo ingenting. Tatou hadde hatt det mye bedre hos andre folk.

Men vet du hva? Jeg er en bittelite smule stolt over at jeg tok det valget om å få meg hund. Det er et bevis på at jeg PRØVER, at jeg gjør ting for å få det bedre. Det siste året har langt i fra gått slik jeg hadde håpet på, ting har vært ekstremt tungt, men jeg prøver. Det må da telle for noe?

Lets face it – ingen visste hvordan det kom til å gå når jeg hentet Tatou, jeg hadde null erfaring med hunder og før jeg møtte han for første gang visste jeg ikke engang om jeg kom til å være redd han i og med at jeg har hatt sterk fobi mot egentlig alt av insekter og dyr tidligere. Noen(mange) hadde likevel av en eller annen merkelig grunn troa på meg, jeg måtte nemlig søke kommunen om å få ha en hund der jeg bor, og jeg er den første i kommunen min som fikk JA til å ha hund i en slik bosituasjon som jeg er i. Det er en fantastisk følelse, men jeg føler at jeg har sviktet dem. Tatou har jo bodd store deler av 2013 hos foreldrene mine fordi jeg har vært for langt nede til å kunne fungere, men jeg har i det minste sett han (nesten) hver eneste dag. Målet har hele tiden vært å ha han hjemme igjen på fulltid og det skal jeg klare. Jeg skal. Han og Zaphira, katten min er lyset mitt. Virkelig også.

Tatou og Zaphira – Takk for at dere lyser opp dagen min!

Jeg og Zaphira er enige om at dette er en skikkelig drittdag. Dessverre hjelper det lite å ha hånda, eventuelt poten over hodet. Livet skjer uansett, sola skinner og vinden blåser.

I natt slukna jeg på sofaen, kom meg visst ikke inn på soverommet i går, våknet i morges i ti, halv elleve tiden med Zaphira liggende i armkroken min og det hjalp litt på humøret. Hun passer på og vet når jeg trenger henne.

Har gått tur rundt en tursti i dag også med Tatou og pappa. Fint å være sammen med han(dem) også. Jeg skal greie å få Tatou hjem igjen etterhvert!

Jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten dyrene mine. De betyr alt!

Jeg har verdens beste hund. Kanskje ikke den som kan mest triks og han er en liten bølle innimellom, men han er likevel min superhelt, med den evnen at han kan få meg til å smile og le og kjenne at hjertet mitt blir litt varmt igjen når jeg i utgangspunktet trodde alt var svart og mørkt og trist og jeg aldri i verden kom til å greie å reise meg igjen.
Slik som nå, nå når jeg hadde stått i et kvarter foran speilet på badet og slått og klepet og kloret magen min i ett uten stans med et så brennende hat og en kvalme over min egen eksistens, hvorfor i helvete lever jeg, ekkel, fæl og jævlig,og jeg kommer ut og der sitter han på gulvet, ventende på meg. Jeg har ikke krefter til noe annet enn å falle ned på gulvet, hendene over hodet og alt kjentes håpløst ut, han merket at jeg var trist og kommer og angriper trynet mitt og gir seg ikke før han får en liten latter ut av meg. Gang på gang prøvde han, reiste seg og ville ha meg til å reise meg jeg også. Gang på gang la han seg ned igjen vedsiden av meg, så på meg, slikket meg i øret og så greide han jammen det umulige, å få meg bokstavelig talt opp fra gulvet og selv om hatet er like sterkt nå, fikk han meg til å smile og tenke at noen er glad i meg da jeg trengte det som mest.
Takk Tatou

Tenkte jeg skulle ta en liten oppdatering om denne lille rakkeren her, lenge siden jeg har skrevet noe om han, hehe. Tatou er aktiv,merk, veldig aktiv. Hadde jeg hatt fem prosent av energien hans, hadde jeg vært fullt oppegående. Men det har jeg ikke, så det å skulle ha fullstendig aleneansvar er litt umulig akkurat nå. Merka det godt når mamma (og pappa) var i London i forrige uke, og ikke kunne hjelpe til. For mamma er en god hjelp å ha når jeg ikke greier alt alene. Bare det at hun passer han i et par timer, går en tur med han når jeg ikke greier å gå ut hjelper stort. Men selv om det er et stort ansvar, mye arbeid og jeg noen ganger tenker, hva faen har jeg gjort nå når jeg har henta en hund, vet jeg at det hjelper. At han hjelper meg. Jeg får oppleve været, sett mennesker, gått turer, får rett og slett mer ut av dagen. 

I natt skal Tatou overnatte hos mamma og de, sånn at jeg forhåpentligvis kan sove litt lengre i morgen, og ikke ha noe ansvar hengende over meg.  

Tøffen. (Og til dere som mener det er feil å kle på dyr klær, så er jeg ikke enig, så det er ikke vits i å kommentere det. Hadde de protestert når jeg prøvde å ta det på, hadde saken vært en annen. Da hadde jeg ikke gjort det. Men det gjør de ikke, verken hunden eller katten. Zaphira begynner til og med med koselyder når hun får på seg en kjole, hun er oppdratt godt 😉 Og ja, det er nok flesteparten som synes at det å kle på en katt er særdeles sprøtt, og jeg skjønner tanken, men jeg bryr meg ikke. Så lenge de ikke har vondt av det,  er det jeg som bestemmer, og det er mine dyr og de betyr alt for meg.

Så i kveld og fram til i morgen er det bare Zaphira jeg kan kose med. Er hun ikke nydelig? Øynene hennes er helt spesielle, og hun i seg selv er spesiell. Hun sitter og venter utafor hvis jeg er på badet. Tror hun tror hun er litt hund 😉

I dag har jeg vært på valpetreff, jeg trossa angsten, og fikk med meg B. Vi gikk bortover mot skolen det skulle være på, men, når det var ca 30 meter igjen, måtte jeg stoppe og trekke pusten dypt, skulle jeg virkelig tørre? Det gjorde jeg, og det er jeg glad for, selv om det var like mye sosial trening for meg som for hunden. Jeg skal neste søndag også har jeg bestemt meg for, så noe må jo ha gått bra. Tatou løpte til og med fritt med de andre hundene, var litt i tvil om jeg skulle ta av han båndet, men han var kjempeflink når jeg først gjorde det, gikk fint i lag med de andre hundene, og han kom når jeg ropte. Ble nesten litt stolt, han gjorde enda et framskritt i dag også forresten, gikk nedover i trappene, det har han vært redd for før, så han har aldri gjort det, men i dag hoppa han seg nedover som om han ikke hadde gjort annet.

Nå sitter jeg og venter på at pappa skal komme, han skal vise meg litt med gitaren. Prøvde litt på egenhånd, men det gikk så som så… Så skal jeg på landet igjen, til søstern, fast på søndag og mandag, det skal bli kjekt selv om jeg er litt sliten, og dagen i morgen kommer til å gå litt fortere i svingene enn jeg kanskje ville ha valgt det selv, i og med at det blir en baby og en gutt på tre år, i tillegg til hunden.

Litt morsom situasjon som jeg kom på, det har begynt å jobbe en ny person her på huset, og da hun spurte meg om hva annet jeg likte enn dyr, måtte jeg le litt inni meg. Ble nesten litt satt ut, det spørsmålet hadde jeg aldri trodd ville blitt stillt til meg. Jeg har jo vært LIVREDD alt som beveger seg, fugler, katter, hunder, ALT, alle typer kjæledyr. Og nå sitter jeg her, som stolt *mamma* til verdens snilleste katt, og verdens skjønneste rakkerhund, og kan ikke forestille meg hvor jeg hadde vært uten dem. De betyr alt for meg nå. Er også litt stolt av at jeg er den første i min kommune som noensinne har fått lov til å ha hund i en slik bolig som jeg bor i, og en av de få som har katt. Jeg er heldig.

Klokka nærmet seg halv ti, jeg tok kameraet rundt skulderen, og gikk tur alene på vei mot sentrum med hunden min. Jeg følte meg normal. Herlig, det er deilig å mestre ting! Takk Tatou, for at du får meg ut 🙂

Igjen har dagen gått i ett, og nå begynner jeg å kjenne det på kroppen. Morgenen begynte noenlunde tidlig, klokka ni, da måtte Tatou ut på dotur, så fikk jeg besøk av tantungen min, og mamma i noen timer, ble med de tilbake til dem, og så ble tantungen med meg hjem igjen til meg. Vi spillte wii, leika oss med hunden, og han hadde som vanlig tusen ting og si. Gikk tur med Tatou igjen, og der møtte vi på en hundeier med en søt boston terrier. Begynner å forstå nå at når man har hund, begynner man bare å snakke med andre hundeiere automatisk. Det er liksom noe som følger med. Det er i grunnen litt kjekt. Og at jeg greier det, det er jo også en ting! Hun kunne forresten fortelle at det er valpetreff for små hunder på søndager rundt klokka ett på en lokal skole, og jeg sitter og vurderer om jeg skal tørre det. Om angsten ikke setter en stopper for det, hadde det vært gøy.  Har hatt to «pausetimer», en borte hos foreldrene mine, der jeg lånte senga til lillebroren min,  og  hadde Tatou i armkroken mens jeg prøvde å sove litt. Det gikk ikke, men det var beroligende å kjenne varmen til hunden nær meg. Gjorde det samme nå også, nettopp stått opp igjen, fikk ikke sove nå heller, kanskje like bra, siden klokka begynner å bli mye.

Zaphira (katten min), er forresten verdens beste, men hun er utspekulert til tusen. Men selv om hunden og katten innimellom fyker i hop, går det overraskende bra å ha begge to. Selv om det er mye styr til tider, er det det beste som kunne skjedd meg at jeg fikk disse to nydelige skapningene i livet mitt. De har hjulpet meg enormt begge to!

De er morsomme 🙂