Storgleding og smågruing, rart det der

08.something morgen

Hodet mitt har ikke helt skjønt det enda, men det er faktisk bare DAGER til vi forlater Norge og sier først hei igjen i midten av august.

Jeg/vi har en haug med ting å ordne, fordi treeig (noe som er veldig uvanlig😅), men i morgen skal vi visst begynne for fullt. Ikke bare må vi pakke og planlegge, det skal jo også handles inn diverse matvarer for veganeren som skal vare i åtte uker.

Det er nemlig ikke barebare å finne ut hva jeg skal ha med når hodet skriker nei, samtidig som jeg vet at jeg jo ha middager der nede. Faens nei, ja, nei, ja Monster. Jeg har kanskje laget meg ordentlig middag to ganger siden februar (men jeg har spist når andre har laget i fellesstua og hos familien), det blir bare en jævlig vanskelig omstilling til å måtte spise skikkelig middag hver dag i lang tid framover. Og ikke for å snakke om lunsj eller eventuelt kvelds også. Det kommer til å komme utfordringer på rad og rekke, og jeg må innrømme at jeg gruer meg litt.

Jeg gleder meg masse, og gruer meg litt – nettopp fordi jeg vet at jeg må omstille hodet og reglene mine fort som faen og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare det. Det jeg frykter aller, aller mest er at ting skal snu og jeg går inn i en overspisingsfase. Det har hendt på tur før, og det har vært forferdelig. En balansegang, please la meg klare å gjøre noe midt i mellom så det ikke blir styr, bekymring og stress for noen parter. En annen ting som jeg kjenner murrer litt i magen er bekymringen for disse hersens krigsarrene mine. Det er ikke til å unngå å innse at jeg var mye tøffere for noen år siden og ga litt f i hva folk måtte tenke. Men så er det bare det at for hver sommer så er det flere for hvert år. Jeg hater dem, men jeg vet også at jeg ikke hadde noe annet valg der og da når det skjedde. På toppen av kransekaka blir jo dette også første gang Min eldste storesøster, mannen og de fire Tantegullene i en alder fra tolv til sju år ser disse stripene i huda mi, og DET er ikke noe jeg gleder meg til akkurat. Tantegullene mine her i området er jo vant til RareTante, og er jo yngre så det forstår ikke like mye som de fra Stavanger-området kommer til å skjønne. Jeg har enda ikke funnet ordene jeg skal bruke for å forklare hvis de spørr, jeg håper bare det går bra.

MEN JEG GLEDER MEG OGSÅ ALTSÅ, måtte bare dele litt av bekymringene mine for ting er jo begge deler med meg, både fint og ikke fullt så fint. Det skal ihvertfall bli herlig med en hverdag langt vekke fra hjemme, med opplevelser i fleng, shopping med tunge poser, bading, soling og rett og slett nyte sommeren, ferien og tiden sammen med familien så mye som mulig.

I dag kommer Ambulantteamet for siste gang før vi drar, og rett etterpå skal det være ett ansvarsgruppemøte med tema Meg. Jeg skal ikke delta, det blir for mye folk og snakk, så jeg får heller en rapport etterpå.

På søndag nådde jeg ett mål jeg satt meg i april, jeg og Primær kom oss nemlig på toppen av sukkertoppen, fjellet jeg gikk på flere ganger i uka for noen år siden da den fysiske forma var tipptopp. Det tok riktignok en halv evighet, typ dobbel så lang tid som før, men nå skal det også sies at det ble myye venting på å bli passert av ørten forskjellige turistgjenger og turgåere også da. Hei Angstbølla, ikke kom så nær da folkens. Neida, målet med neste tur opp dit (som sikkert ikke blir før vi kommer hjem😅) er å bruke ti minutt mindre og klare å gå tettere innpå folk så vi slipper å vente i hytt og pine på klar bane.

21.16 kveld

Ble visst avbrutt midt i skrivingen i morges jeg, så jeg får heller avslutte nå. Jeg har jo litt mer informasjon om både møtet og Matmonsteret enn jeg hadde i morges. Kommer, kommer, men nå er hodet mitt for trøtt til å kunne skrive noe særlig mer fornuftig. Har akkurat funnet meg til rette i senga, klar for litt Netflix før jeg slukner helt.

Det har vært en rar, lang, fin og merkelig dag i dag, og jeg var nok litt spent på både samtalen med Ambulantteamet, og ikke minst ansvarsgruppemøtet i formiddag så det stjal endel krefter. Etter møtet kom både Mamma og Søs (hun var ikke med på møtet) en tur innom, og etter en stund kom Primær for å hjelpe meg å vaske mens de to andre styrte og organiserte litt i boda mi. Når klokka bikket kvart på tre var jeg fullstendig ferdig og sov i to og en halv time før jeg ble vekt😳 Hadde sikkert kunne sovet mye lengre også om ingen hadde kommet å vekket meg, men kanskje like greit at det var det som var avtalen😅

Jeg trenger mye søvn for tiden, det er vel kroppens måte og roe litt ned på selv om det er frustrerende å være såpass trøtt hele tiden. Jeg legger meg tidlig, men jeg står jo tidlig opp også da, som regel mellom seks og sju og det må da være godt nok i og med at jeg ikke akkurat har en jobb jeg må rekke.

Nei nå var det mye snakk om soving, og jeg kjenner at hodet er to minutter unna fra å gå i dvalemodus så jeg sier natta og avslutter her.

Klem Håp

Reklame

Oppturer og nedturer i en salig blanding

Så var det disse ordene da, de som stikker fra meg i tide og utide, uten at jeg har en håv eller felle til å fange de og hente de tilbake.

Det har vært ett tøft halvår, kanskje mer enn det jeg har gitt utrykk for til de rundt meg, og kanskje har jeg presset det unna meg selv også. Det henter meg alltid inn igjen med ett pang og da står jeg der litt rådvill med Kaoset alene uten å vite helt hva jeg skal gjøre.

Matmonsteret har fått/tatt større og større plass de siste månedene og akkurat nå er jeg i en prossess for å endre det offisielle navnet som Matmonsteret bærer på papiret. Jeg får det endelige svaret, om det blir noe endring i det hele tatt eller ikke innen noen uker, altså før vi drar.

Drar hvor tenker du kanskje? Jo, om litt over ei uke befinner jeg meg på ett fly som skal ta Mamma, Pappa og megselv avgårde til varmen, til det kjente, faste, (trygge?) i Tyrkia og der skal vi faktisk være i åtte uker og fyyy faen, jeg trenger ett avbrekk. Jeg vet at jeg ikke reiser fra psykdom og symptom. Jeg har en ufrivillig håndbaggasje med vondtheter uansett hvor kort eller langt jeg drar og jeg vet at det absolutt kommer til å bli noen utfordringer på tur i sommer, men jeg håper også så inderlig at vi alle får en så fin og god ferie som mulig. Det skal bli himla godt å få noen andre omgivelser og bare måtte forholde meg til de jeg kjenner fra før, og ikke tusen og ørten forskjellige vikarer som hjemme. Det blir på ett tidspunkt hele familien samlet (i hver sin leilighet) i noen uker, med alle søskenene, samboere og barn, de eneste som mangler er Fighter og Tatou 😂

Sommerferien skal jeg komme tilbake til, det er jo fortsatt ei lita stund til.

Akkurat nå har jeg Linkin Park brølende på full guffe ut av høyttaleren min, og det hjelper litt på en litt vanskelig morgen. Jeg vet at jeg burde komme i gang med dagen, men det frister mest å gjemme meg under kuledyna i noen timer til for å være ærlig. Nei, jeg får ta boksehanskene på og gjøre mitt beste for å Lage en god dag.

Selv om ting har vært litt tøft i det siste har jeg hatt en del fine stunder også. Som da jeg spontanbadet med klærne på når vi gikk formiddagsturen til Tatou i forrige uke. Jeg elsker sånne påfunn, å gjøre hverdagen litt mer innholdsrik av Gleder. Som Tivoli med Tantegull og Søs forrige lørdag der både lille og store ble skikkelig kvalm av den første karusellen, men vi hadde det artig for det. Jeg overnattet på bygda til søndagen for da hadde nemlig Tantegull bursdag og ble hele seks år. Det er sykt hvor fort tiden går, noen ganger føler jeg den løper fra meg uten at jeg klarer å henge med. Jeg fikk ihvertfall være med å vekke henne med sang, gaver og en minikake om morgenen, og senere var det familiefrokost, noe som også gikk greit. Jeg er ikke så flink med sånne ting, der jeg må forholde meg til og møte folk jeg bare ser ett par ganger i året, men det gikk overraskende bra denne gangen.

Egentlig skal jeg være ferdig stelt og klar for å gå ned i stua om ett kvarter, men det tar nok noen minutter ekstra i dag, jeg må nemlig klare å karre meg opp fra den behagelige plassen i sofaen min først😅

Vi har også avtalt å gå en tur med Totsen litt senere så nå MÅ jeg klare å «stå opp». Jeg tenker at jeg pøser på med kaffe og hvit powerking så blir det nok lettere.

Jeg håper ordene kommer og forblir i min varetekt framover, jeg trenger dem nemlig.

Et lite hei fra meg, og forhåpentligvis snakkes vi snart❤

Ha en fin dag

Klem Håp❤

Aspergers?

Jeg skulle ønske jeg var flinkere med folk sa jeg med ett smil rundt munnen og gråt i stemmen. Det skal du ikke tenke på, du kan ikke være flink til alt. Når du er trygg på en person er du jo kjempeflink.

Problemet er bare det at det er svært få jeg er trygg på og verden, livet har ganske mange folk, mennesker man må forholde seg til. Jeg trodde lenge at jeg hadde sosial angst helt til Ambulantteamet forklarte at det har med trygghet å gjøre, traumer å gjøre. Det er ikke det at jeg er redd for å skille meg ut(😂), men å prate med mennesker som jeg ikke kjenner og vet hvor jeg har er veldig vanskelig for meg, noe som gjør at jeg ofte er stille når jeg treffer nye folk.

Søs foreslo til og med at jeg burde utredes for Aspergers, men det var ikke teamet rundt meg enig i ( ikke jeg heller, selv om jeg begynte å undre litt)

Det er mange likhetstrekk med en autismediagnose, den ser jeg, men det er også veldig ulikt. Jeg må foreksempel ha ting på «rett» måte, har vi avtalt noe må det bli sånn som vi sa. Jeg er ikke flink til å måtte snakke med nye mennesker/en stor gruppe og synes det er vanskelig når noe nytt plutselig dukker opp. Jeg er avhengig av å vite hva som skal skje i løpet av en dag/uke, hvem jeg har å forholde meg til og jeg trenger mye tid til å slappe av, foreksempel med Modern Family som jeg kan omtrent alle replikkene som blir sagt.

Trygghet er vel det som går igjen. Dessverre er livet sånn at det ofte skjer noe uventet selv hvor godt man har planlagt en situasjon og man/jeg møter på ganske mange forskjellige mennesker i løpet av en uke. Spesielt siden jeg er en del av helsevesenet og det er mye forskjellige personal på forskjellige plasser jeg må forholde meg til. Faste, vikarer, ekstravakter, leger, psykologer, Ambulantteamet, somatisk, psykiatri. Det blir mye folk det og det kan være veldig vanskelig. Møter jeg på en gammel bekjent ser jeg ofte bort, ikke fordi jeg nødvendigvis ikke vil snakke med dem, men jeg aner ikke hva jeg skal si så da gjør jeg det dumme, ignorerer uten å ville.

Sånn som denne helga, da er det «ukjent» personal på jobb og da blir jeg redd, utrygg og vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har jo møtt og snakket med de mange ganger, men jeg er uvisst på hvor jeg har de og på dagvakt i dag er det bare menn på jobb, som jeg såvidt har snakket med før. Heldigvis var Strikkeguru på en ekstravakt i går kveld, da fikk jeg en liten pustepause fra alt/alle de utrygge og det hjalp. Jeg hadde faktisk en ganske Ok kveld. Vi spilte alle mot 1, det tv-programmet som går på NRK og fikk strikket litt innimellom. Jeg klarte til og med å snakke litt overflatisk med en medpasient og det er ikke alltid jeg klarer. Seier.

Jeg er full av kontraster og det er noe jeg prøver å like, hos andre er det en veldig god kvalitet synes jeg ihvertfall.

Som noen som jobbet på Huset, motorsykkelklubbgjenger med litt røft miljø samtidig som vedkommende flyttet hjem til barndomshjemmet for å ta vare på de gamle, syke foreldrene sine. H*n er veldig snill, noen blir bare dømmende og redd når de hører motorsykkelklubb. Haha, jeg var faktisk innom klubblokalet mange ganger og det var skikkelig stas.

Sånne ting💚

Jeg er jo full av tatoveringer for eksempel, noe som kan skremme enkelte, men jeg sover med Drage under arma når jeg sover, og har ett titalls drager og enhjørningsbamser trygt plassert rundt om i Fargekaoset. Den så ikke mannen i gata komme eller hva?

Jeg sov faktisk til jeg ble vekt halv ti i morges og det skjer typ aldri, jeg våkner som regel mellom klokka seks og åtte om morgenen, hverdag som helg. Søvnkvaliteten er mildt sagt varierende, men selv om jeg våknet til ett mareritt har jeg sovet resten av natta.

Nå skal jeg høre litt mer på musikk før jeg skal prøve å våge meg ut i stua for å få strikkepinnene til å danse litt.

Ha en fin søndag

Klem Håp

Snart blir det forhåpentligvis trygt.

Jeg befinner meg på det åttende rommet, på fjerde avdeling på fjorten dager. Jeg er både mentalt og fysisk utslitt, de siste to ukene har tatt så utrolig mye mer krefter enn jeg egentlig har.

Det er først de siste fem dagene jeg har klart å plassere ansikt, okei greit, deg har jeg sett før.

Før det går alt i surr, og mesteparten av tiden har jeg distansert meg selv med dissosiering i større og mindre grad. I går fikk jeg besøk av Teamlederen på Huset og Personal X, og det viser seg at X har besøkt meg før også.

Jeg har prøvd siden klokka to i går å huske, men det er fullstendig borte. Jeg husker altså ikke besøk en gang.

Teamlederen sa at det var godt å se at jeg hadde fått litt farge i ansiktet igjen, for de siste dagene jeg var hjemme var jeg likbleik. Jeg blir så fascinert av meg selv og sykdomsbildet mitt, hvem pokker klarer å unngå å merke at man har førti i feber liksom?

Jeg må nok hatt influensa i noen dager før hele styret begynte, og jeg synes det både er rart, ekkelt og litt imponerende at jeg ikke er koblet til kroppen min i perioder. Jeg kjenner ikke etter før det blir helt krise og da smeller det med symptomer og vondtheter.

Jeg kobler vekk følelser når ting blir for overveldende også. Det er ikke alltid meningen, men det blir bare sånn. Det er alt eller ingenting. Enten drukner jeg i ett hav av følelseskaos eller så holder jeg på å tørste ihjel i mangel på innsikt av innsiden.

Noen ganger gråter kroppen min. Det høres jo rart ut, men hvis jeg fortsetter med å si at jeg kjenner ingenting, det er bare tårer som faller uten at jeg har kontroll over det så skjønner du kanskje litt mer.

Andre ganger blinker jeg fortere og fortere, kjenner noe som irriterer på innsiden av øyenlokkene, snufser som en tulling, men setter stopp med det. Det er frustrerende, jeg skulle ønske jeg kunne hulke høyt, få ut litt trykk, men det skjer en gang hvert fjerde år eller noe sånt…

Gladnyheten er at jeg får plass på avdelingen min fra mandag av. Å så godt det skal bli, dere aner ikke.

Jeg orker ikke forholde meg til mer nytt nå, jeg trenger tryggheten og forutsigbarheten og Godingene som avdelinga har.

Jeg må bare holde ut resten av helga og så blir det forhåpentligvis trygt.

Mamma kommer klokka fire og jeg skal ut i frisk luft for første gang på to uker. Jeg håper det gjør godt å komme seg ut en time eller to.

Hold ut. Hold ut. Hold ut.

Klem Håp

Selvmord er egoistisk

Jeg har ikke visst hva jeg skulle skrive, skammen har vært for stor, men her kommer det altså.

Lørdag for en og en halv uke siden. Jeg tok usynlig farvel med familien min, jeg sa jeg var glad i dem og ga de en klem. Ingenting uvanlig med det, men det som foregikk på innsiden var veldig, veldig mørkt og planen min var å gi de fred en gang for alle.

Noen timer(?) senere brøt det ut panikk på Huset da de fant meg på baderomsgulvet og ambulansen ble tilkalt. Mye styr, men som dere ser er jeg her enda.

Det går ikke an å beskrive hvordan man har det etter noe sånt med mindre man har vært i situasjonen selv. Hodet og tankene blir så mørke og farlige at man tror virkelig at alle har det bedre uten en.

Det er egoistisk å ta selvmord, jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt og lest lignende ord. Det er alt annet enn egoistisk, man tror oppriktig at man gjør de rundt seg en tjeneste ved å forsvinne.

Dette kunne vært denne gangen jeg døde, jeg hadde ganske høye verdier av ting, og når psykiateren kom for å bedømme meg ettermiddagen etter sa han "tok du virkelig så jævlig mange?"

Jeg hadde høy feber, men ble likevel overført fra intensiven til mottak. Problemet var bare at jeg ble dårligere og dårligere, og de tok etterhvert røntgen av lungene mine som viste at jeg hadde fått en kraftig lungebetennelse. En kjemisk lungebetennelse, forårsaket av selvmordsforsøket. Jeg ble på nytt overført til intensiven og der ble jeg i fire dager. På toppen av kransekaka fikk jeg i tillegg en kraftig influensakule som gjorde at jeg ble isolert og alle som skulle inn på rommet måtte ha på seg gule frakker, hansker og munnbind. Man føler seg ille nok i kroppen etter en overdose, og pluss så på en heftig lungebetennelse og influensa i tillegg. Jeg har aldri vært så dårlig fysisk før.

Jeg befinner meg fortsatt på somatisk, men nå er jeg på en "vanlig" sengepost, selv om jeg de første dagene ble overvåket med elektroder fra intensivsykepleierene.

Fysisk går det sakte, men sikkert framover og de regner med at jeg er klar til å overføres videre til psyk om ett par dager. Jeg slipper ihvertfall pustemaske nå, den ble jeg kvitt i går og nå er det nok med en såkalt neseslange, at det kommer surstoff bare gjennom nesa.

Sannheten.

Jeg gleder meg til kroppen er healet sånn at hodet kan få litt hjelp det også. Det er vel fire uker siden vi begynte å snakke om en innleggelse på avdelingen, men det var og er fortsatt stappfullt der. Jeg står riktignok på liste, men i mellomtiden må jeg være på en annen avdeling til det åpner seg en plass.

Både hodet og kroppen er sliten nå, jeg trenger en pause og litt hjelp og heldigvis skal jeg få det.

Mamma har vært her flere ganger om dagen i tillegg til at Primær har vært her de dagene hun har vært på jobb. Mamma kommer tilbake i ettermiddag og i morgen kommer først Støttekontakt på formiddagen og Primær på ettermiddagstid.

De sier det blir bedre, jeg håper de har rett.

Klem fra en litt håpløs Håp

Blir jeg noen gang kvitt angsten?

Noe som preger hverdagen min mye er Angstmonsteret.

Se for deg å være redd omtrent hele tiden bare at styrkegradene av Angsten varierer. Noen ganger har jeg kontroll på den, andre ganger er jeg ett livredd barn som sitter under bordet for det er det eneste som virker trygt.

Nå er det heldigvis en stund siden bordet har vært skjoldet mitt, og jeg ser jo at det virker utrolig rart/teit å finne trygghet på små plasser, men sånn er livet mitt innimellom. Verden er så stor og utrygg og jeg så liten og redd på innsiden.

Det er ikke alltid jeg vet hva jeg er redd for en gang, men redselen sitter i og gjør livet vanskelig. Jeg er hele tiden i beredskap på jakt etter farer og bare det kommer den minste lyd hopper jeg høyt og skvetter til. Jeg må ha oversikt over rommet jeg befinner meg i, bevegelsene rundt meg, noe som kan være veldig utmattende. Det er her ptsddiagnosen kommer inn, det er på grunn av den jeg er i høyspenn omtrent hele tiden.

Det blir ekstra ille når jeg er sliten og det gjør meg jo bare enda mer utslitt så det er en evig sirkel.

Akkurat nå er det litt kaos rundt meg, noe som gjør at det bare blir enda mer kaos INNI meg, jeg håper alt bare roer seg snart. Huset har blitt utrygt på grunn av kaoset som herjer og jeg ser ikke hvordan det skal løse seg, ihvertfall ikke akkurat nå.

Det er håp sa Ambulantteamet når de kom på ett ekstra besøk på torsdag, det er håp selv om du ikke ser det nå sa da må jeg si det til deg. Jeg husker ikke så mye av samtalen vi hadde, men denne setningen satt seg fast. Jeg er rådvill, motløs og sliten og da blir alt så mørkt. Det gjorde litt godt å høre henne si det selv om jeg svinger mellom å blokke ut ordene og minnes de.

Jeg har ihvertfall hatt det fint med Mamma noen timer både torsdag og fredag, vi har nemlig vært på shopping for å fikse opp tvstua de har hjemme hos seg. Resultatet ble veldig fint, det var bare litt nye ting som måtte til for å gjøre ett litt småtrist rom til en koselig tvkrok.

Fighter er som vanlig både herlig kosete og en snikete ramp, her har hun klort meg i ansiktet😂 Håndleddet mitt ser ikke ut for det er fullt av små merker etter bitingen hun gjør konstant. Det er i grunn mest på natta når jeg har mareritt for å få meg til å våkne så det er jo fint også da, men innimellom er hun full av sprell og lekenhet og også da er biting det store. Jeg håper bare hun gir seg etterhvert som hun blir større for auu, hun biter faktisk hardt😳

I dag har jeg ikke store planene, jeg skal straks til å lage til frokost sånn at den er klar til personalet kommer inn og det er frokoststund. 96 prosent av frokostene mine består av en porsjon havregrøt, jeg blir (nesten) aldri lei og det er heller ikke få ganger det blir havregrøt til middag også😅

Ha en fin dag

Klem Håp

Jeg er psykisk syk så da lyver jeg

I går opplevde jeg at mitt ord ikke er verdt noe. Jeg er jo psykisk syk så da lyver jeg jo, ikke sant? Vel, jeg har store problemer med å si ifra og når jeg først gjør det er det ufattelig vondt å bli nedgradert til et lyvende vesen fordi jeg er syk. Jeg lyver ikke, hva utbytte skulle jeg hatt av det? Jeg fortalte mamma om ett alvorlig avvik på Huset og Mamma går sint ned for å høre hva som skjer. Der blir hun møtt av en person med mye makt over hvordan livet mitt er som påstår at jeg lyver, jeg snakker ikke sant. Først når mamma henter vedkommende det gjaldt og hun bekreftet det jeg hadde sagt, beklaget personen seg og sa at sånn skal det ikke være. Mitt ord var ikke verdt noe og det knuser meg.

Så langt har ikke 2018 vært så snill med meg, jeg er ganske sliten og lei. Mørket har funnet meg igjen og jeg tror jeg er på vei inn i en ny depresjonsrunde. Jeg håper det bare ikke blir så langvarig denne gangen…

I går la jeg meg klokka syv så det er jo ikke så rart at dagen startet tidlig i dag. Nå skal jeg drikke en kaffekopp eller to og se litt på mitt kjære Modern Family før jeg starter dagen.

Ambulantteamet kommer i dag, og etterpå skal jeg en tur ut med Mamma.

Jeg håper både min og din dag blir fin❤

Klem fra en litt sliten Håp

Slenger med ett bilde av rampen Fighter som synes det å leke med rosene mine er veldig gøy. Nå er heldigvis jula ryddet bort, men hun finner nok noe nytt å leke med som hun ikke får lov til😂

Er det for tidlig med jul?

Når pelsdotten finner ut at det er på tide å stå opp allerede klokka seks hadde jeg ikke annet valg enn å stå opp jeg også. En kaffekopp er inntatt og nå lengter jeg veldig etter en lyseblå redbull, men siden kjøleskapet mitt ikke inneholder herligheten får jeg heller vente til litt ut på dagen når det går an å ta seg en tur på butikken😅

Akkurat nå sitter jeg i ett salig kaos av pappkasser og rot over alt på gulvet – jula har nemlig inntatt Fargekaoset og siden det er mye julepynt som skal opp tar det sin tid. Til tross for at det ofte er rotete rundt meg, ihvertfall i dårlige perioder liker jeg rot veldig dårlig. En forklaring på rotet er noe Primær S sa til meg en gang, et innvendig kaos blir gjerne ett utvendig kaos også.

Jeg har vært en rotekopp siden jeg var liten, alltid "hvor er den mon tro", med alt fra skolebøker som forsvant til klesplagg som aldri var å finne.

I bedre perioder er det ikke fullt så gale, og Fargekaoset pleier å være noenlunde ryddig med hjelp av personalet. Nå gleder jeg meg bare til all julepynten er kommet på plass og ting blir litt mer oversiktlig.

Snakker om jul, i dag skal vi ha ett lite julekortverksted nede i Fellesstua. Jeg er nemlig av gamlesorten som fortsatt liker å sende julekort og jeg koser meg mens jeg lager dem. Problemet i dag er at alt utstyret ligger hulter til bulter og jeg må finne fram og sortere litt før vi kan sette i gang.

Dere som har fulgt meg en stund vet at jeg eeelsker jula og sånn det ser ut nå får jeg feire hjemme hele juletiden uten å være innlagt for første gang siden 2014. Det er noe å feire det!

På tirsdag var jo Ambulantteamet på sitt faste tirsdagsbesøk og mange baller ble kastet opp i lufta. Problemet er bare at for meg føles det ut som brennende ildkuler som virker umulig å fange før de treffer bakken. Jeg prøver å ikke frike ut, høre på at de sier at jeg ikke skal bli redd og at det er langt opp og fram, men klart jeg tenker på det.

Det er mange småting i min hverdag som syk som tilsammen blir til en svær haug av problematiske utfordringer, og tanken på å rikke på noen av vanene mine er en veldig skummel tanke.

Det du bare gjør eller ikke gjør for den saks skyld tar opp mye av energien min fordi de gjøres eller ikke gjøres. Forvirrende for deg, enda mer for meg.

Hihi, Fighter springer tulling og gjør alt hun ikke skal nå, så jeg får vel avslutte. Jeg slenger med ett litt roligere bilde av Hjertet, hun kan være rolig også❤

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #helse #katt #dyr #rot #kreativitet #jul #julepynt #forhåpninger #glede

Jeg håper på det beste.

Noe av det mest frustrerende med situasjonen og formen min nå er at jeg er helt utmattet og har veldig lite energi og ork til å gjøre ting.

Kroppen har sagt stopp og det er absolutt ikke noe kjekt.

Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor, hva som er grunnen, men frustrerende er det absolutt.

Bare det å stelle seg er utfordrende, selv om jeg gjennomfører det på et vis.

Jeg har egentlig endel ting som må gjøres, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal klare det.

I dag jeg få vasket, selv med hjelp av personalet har jeg ikke klart det på ett par uker og det er ingen drømmesituasjon.

I tillegg til botreningen som må gjennomføres i dag, kommer Ambulantteamet på besøk. Det skal bli litt godt, og i morgen blir det ny samtale med behandler og kontakten min i Ambulantteamet også.

Nå er det under en uke til innleggelsen, og jeg kjenner at det er bra. Jeg håper bare jeg klarer å finne tilbake litt energi på avdelingen sånn at jeg er fit for fight og klar til å hente Fighter andre uka i november.

Ellers går det mye i Strikketerapi, det er det eneste jeg mestrer for tiden.

Jeg er lei av at ting aldri går som planlagt, og jeg blir trist av å tenke på at jeg sjeldent kan planlegge noe fram i tid. Forbanna sykdom som ødelegger i tide og utide. Halloweenmåneden som jeg har gledet meg lenge til ble jo amputert.

Ingenting ble som jeg håpte på dessverre…

Jeg håper både dagen min og din blir bra, jeg skal ihvertfall prøve å Lage En God Dag, så håper jeg du gjør det samme.

Klem Håp

#psykiskhelse #mentalhelse #helse #sykdom #utmattelse #strikketerapi #dyreglede #halloween #terapi #ptsd #dissosiasjon #håp

Kronisk sykdom – hva venter rundt neste sving?

Når man er kronisk syk som jeg jo er, vet man aldri hva dagene bringer. Selv om jeg er inne i en god periode nå ligger det og ulmer i bakhodet, får jeg ha det bra en stund nå eller blir jeg plutselig dårlig igjen? Hvor lang tid går det før jeg nok en gang må sette resten av verden og livet på vent mens jeg kjemper kamper ingen skulle ha måttet håndtere på en sykehusavdeling? Får jeg en god høst? Blir jeg dårlig når desember nærmer seg og må finne meg i at senga jeg skal sove i i jula befinner seg på avdelingen for tredje år på rad? Selvfølgelig håper jeg jo på det beste og at forma holder seg så bra som den er nå i lang, lang tid, men som jeg har erfart hundre ganger før og vet innmari godt så kan jeg ikke vite for alt kan snu ganske fort. 

Selvfølgelig har jeg dårlige dager og livet mitt dreier seg mye rundt sykdomshåndtering selv når jeg er i såpass god form som jeg er nå, det viser bare eksempelet fra i går ettermiddag – da var alt kjempevanskelig og jeg brukte resten av kvelden til å unngå å falle inn i dissosiasjonshelvette, og jeg klarte det heldigvis, ihvertfall sånn nesten. Heldigvis er dagen i dag mye bedre, jeg var nok bare sliten og kjente det ikke før alt raste, noe som de poengterer gang på gang at jeg må passe på… 

Tror dere ikke forresten at jeg våknet rundt halv to i natt av at Tatou kastet opp i senga mi da? Joda, artig det. Han er en nater til å spise gress skjønner dere. Selv om han vet han ikke får lov, og som regel klarer jeg å stoppe han, men nå hadde han da klart å snike til seg litt grønt. Det er en grunn til at jeg har ett såkalt «tisselaken» under lakenet mitt, for han har allerede ødelagt en overmadrass, og det er nok, haha. Jeg har jo vasking på planen i dag, og det var soverom/bad/gang som er på planen så det passet jo veldig bra. Nå er senga skiftet på og gulvet vasket heldigvis. 

Jeg sitter egentlig bare å venter på at Mamma skal komme en tur, det er på tide å ta siste solingsøkt før vi møter ekte solstråler. Jeg holdt forresten på å daue når jeg sjekket værvarselet for Oba, jeg har jo sjekket hver dag i to uker nå og det har bare vært strålende full sol, men tror dere ikke at det nå viser at det skal pissregne på mandag når vi kommer ned? Haha, typisk min flaks, men det blir nok plenty av solskinnsdager så sånn sett er det jo ikke noe stress, det er bare teit at det er regn som møter oss første dagen. 

Jeg får vel sette på litt kaffe til hun kommer, så vi snakkes snart da dere.

 

Klem Håp<3

 

#kronisksyk #psykiskhelse #mentalhelse #helse #sykdom #usikkert #sykehus #forhåpninger #dissosiasjon #ptsd #angst #dyr #pelshjerter #solarium #ferie #sommer #forventninger #glede #håp

Så var det denne helvettes sommerkroppen2017 da.

Jeg har de siste dagene innsett at jeg ikke er fullt så okei med tanke på sommer, lite klær og eksponering av arr og kropp som jeg skulle ønske og som jeg faktisk trodde jeg var. Over alt er det overskrifter som hvordan få den perfekte sommerkroppen, slik kan du gå ned raskt i vekt og all slags annet bullshit.

I fjor hadde jeg ett litt mer avslappet forhold til alt som hadde med sommer å gjøre, både med tanke på at jeg hadde fått «øvd» meg litt blant folk med å vise arrene mine, og jeg tenkte ikke noe særlig over dem. Nå derimot blir jeg litt stressa og har ærlig talt ikke gått så mye med korte ermer ute, men det er egentlig naturlig siden det ikke har vært så altfor mange fineværsdager og de dagene sola har strålet har jeg som regel ikke vært ute i folkemengder, men slappet av hjemme eller hos familien. Jeg må bare øve inn mantraet «pust, du er bra nok, ikke bry deg om strirrende blikk», problemet er bare at jeg har knapp uke på å bli litt mer careface og jeg lurer litt på hvordan dette skal gå. 

Missforstå meg ikke, jeg skal gå i de klærne jeg vil i sommer, og forhåpentligvis tar det ikke lange stunden før jeg er vant med lite klær igjen. 

Så var det denne helvettes spiseforstyrrelsen da, den som gjør at vekta mi svinger i hytt og pine, og jeg er ikke i stand til å «ta kontrollen» over Matmonsteret som akkurat nå får meg til å spise. Masse. Mat, oppkast, mat som blir i magen. 
Det er tretti kilo forskjell på bildet til høyre, der jeg er i dag, men begge bildene viser en jente full i spiseforstyrrede klør. Vekt, lav som høy gir ikke noe bilde på hvordan, eller om en person har en spiseforstyrrelse eller ikke. Faktisk er de fleste som har spiseforstyrrelser enten normalvektige, eller overvektige og bildene vi får i media om at det bare er syltynne mennesker som har spiseforstyrrelser stemmer faktisk ikke. Jeg har vært i begge ender av skalaen, men fullt ut vært fanget i Matmonsterets klør selv om det tilsynelatende ikke ser sånn ut. Det blir en utfordring å ikke ha mulighet til å gjøre de faste kveldsritualene mine når jeg skal bo sammen med foreldrene mine i fem uker på ferie, men noe inne meg lengter etter det. Kanskje er dette sjansen min til å komme ett steg nærmere å ha ett noenlunde normalt forhold til mat – noe jeg forøvrig ikke har hatt siden jeg var ni år. Det høres skrekkelig ut, og det er det også, men siden jeg ble fanget av forskjellige former for spiseforstyrrelser for hundre og ørten år siden har vekta mi svinget opp og ned, hit og dit i en sirkel som runder over 250 kilo. Da er det ikke tatt med alle de uendelige svingningene på rundt fem kilo, men de som strekker seg over ti, tjue og helt opp til femti kilo. Det er fælt å hele tiden ha en kropp som forandrer seg, og det er helt jævlig å møte på folk du ikke har sett på lenge og enten få det bekymrede blikket, eller det spørrende blikket «er det deg Håp?»

Jeg har fått hørt av forskjellige folk at jeg burde skjule arrene mine mine på armen ihvertfall med noen lette klær som dekker når vi er i Tyrkia, og selv om de presiserer at det ikke er fordi jeg har grunn til å skamme meg over dem, men heller for å unngå dumme kommentarer som kan komme, så mater jo det usikkerheten min. Jeg må jo få lov til å gå i sommerklær jeg også, selv om jeg har daler og fjell i huda mi, det er ikke min feil at folk kan være dumme og uvitende når det kommer til merker som viser at jeg har kjempet kamper i livet mitt. Det gikk jo greit i fjor, jeg fikk bare en kommentar, men da greide jeg faktisk å tenke at det var vedkommende som sa noe dumt, ikke at det var jeg som var dum hvis dere skjønner hva jeg mener. 

Nei, jo mer jeg skriver og reflekterer over dette teite som kalles sommerkroppen så innser jeg at jeg ikke skal la noen teite tanker overta og ødelegge det som skal bli en utrolig kjekk sommer! Neste søndag er vi på vei mot sommerparadis og jeg gleder meg enormt og ingenting skal få lov til å fucke opp det som skal bli så bra. Så det så.

Dere, skal vi gå sammen i protest og gi litt faen i hva samfunnet forventer av oss? Rett og slett ha det bra med oss selv i sommer uansett hvordan  vi ser ut? Vi vil jo ha en fin  sommer, vil vi ikke?

 

Klem Håp<3

#sommerkroppen #sommer #ferie #arr #selvskading #spiseforstyrrelser #gifaen #tankefull #oppgitt #uvitenhet #angst #utfordring #mestring #håp

Barnet som ville dø er blitt voksen

Er det noe jeg synes er skikkelig fælt, og flaut for den del så er det når noen spør meg hvor gammel jeg er, eller at tallet kommer opp på en eller annen måte. 

Jeg er nemlig 

Litt barn

Litt voksen

og det passer jo ikke inn i noen frisk kategori.

De sier det ikke er så rart, det har med psykdom å gjøre og barndommen som forsvant, men det er vanskelig å møte verden når man ikke passer inn i a4livet som voksen. Det er ikke det at jeg synes at 26 år er gammelt i den forstand, jeg bryr meg fint lite om alderen til andre, men når det kommer til mitt eget liv er det veldig vanskelig. Jeg har jo foreksempel aldri hatt en jobb, jeg har ikke en «egen familie» utenom foreldrene og søskene mine, og jeg gjør veldig lite av de såkalte «voksne tingene» som andre med mitt tall i fødselsattesten gjør. Jeg trenger like mye trygghet som ett lite barn, og jeg må ha hjelp til å gjøre hverdagslige ting som andre ikke tenker over en gang. Noen ganger snakker jeg med barnestemme når jeg dissosierer og andre ganger banner jeg som ett uvær. Det er ikke det at jeg har splittet personlighet eller noe slikt, men på grunn av det som er inni av glemte minner og livet jeg har levd så har jeg forskjellige aldere på innsiden som kommer opp når jeg er veldig sårbar. De prøver å forklare det til meg med å tegne det opp på ark, men jeg må innrømme at jeg synes det er vanskelig å forstå og enda vanskeligere å forklare. Når jeg ikke greier å unngå å svare på hvor gammel jeg er når folk spør så blir gjerne motsvaret at «jeg trodde du var yngre».         Det hender både titt og ofte at jeg må vise legg når jeg kjøper meg røyk på butikken og jeg lurer alltid på hvordan den bak kassa klarer å holde seg alvorlig når de sjekker og finner ut at det er hele ni år siden jeg fylte atten. 

Jeg var veldig lenge overbevist om at jeg ikke kom til å leve lenge nok til å få stempelet voksen i panna, men her er jeg. Litt voksen, litt barn i en salig blanding som ikke alle, jeg inkludert forstår. 

I slutten av mai var det tolv år siden min første innleggelse, en innleggelse som bar stort preg over at jeg ikke ville leve. Jeg kom til UPA fra barneavdelingen etter ett selvmordsforsøk og der ble jeg i fem måneder. Jeg var ett barn som ville dø, nå er jeg en voksen som ikke forstår hvordan jeg har klart å komme meg til dagen i dag. Det var hverken mitt første eller siste forsøk på å avslutte livet, men på en eller annen måte har jeg overlevd alt faenskapet og her sitter jeg, 26 år på papiret og skjønner ingenting. Det er ikke det at jeg vil dø nå, ikke missforstå meg, men jeg skal love dere, det har vært ett helvette uten like og det som er enda verre og det er rart å være dobbelt så gammel som jeg trodde jeg kom til å bli. 

Enn så lenge får jeg godta at jeg er aldersløs, men de sier at jo mer vi jobber med alt så forsvinner barnet litt etter litt. Det er rart, og skummelt å tenke på, for jeg har jo tross alt glede av å være barnlig, jeg blir lett entusiastisk for små ting som standarvoksne ikke blir for eksempel, men jeg skal uansett prøve å holde fast i de barnlige gledene selv om jeg en dag kanskje blir mest voksen slik som resten av verden. 

 

Det ble visst litt tankeaktivitet tidlig på en onsdagsmorgen, men sånn er det bare noen ganger. Nå må jeg snart starte dagen ordentlig, første steg er å drikke enda en kopp kaffe før jeg steller meg og så kommer Mamma en tur, jeg må nemlig begynne å forberede brunfargen i solarium sånn at jeg ikke ender opp som en knallrød tomat i den sterke sola vi snart reiser avsted til.

 

Lag en fin dag<3

 

Klem Håp<3

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #helse #psykisksyk #barnlig #dissosiasjon #voksen #alder #traumer #traumebehandling #angst #redsel #omsorg #forvirret #rart #utfordring #håp 

Jeg er noens jobb, noens grunn til lønningen blir utbetalt.

Jeg er noens grunn til at lønningen kommer inn hver måned. Jeg er noens jobb, mange har meg som en del av arbeidsdagen sin. Det er rart, sårt og godt å tenke på at jeg får hjelp til å klare livet, selv om det selvfølgelig ikke er en drømmesituasjon. Jeg trenger mye hjelp i løpet av en dag for å klare hverdagene, det gjelder både når jeg er hjemme i Huset mitt, når jeg er innlagt på forskjellige avdelinger og så har jeg jo ambulantteamet som kommer innom en gang i uka, i tillegg til Støttekontakt, men hun sier at jeg ikke er «jobb».  

Noen av de som er ansatt i helsevesenet merker man veldig godt at man bare er jobb, men det finnes også mange hverdagshelter som gjør mye mer enn hva arbeidskontrakten tilsier at de skal gjøre.  Jeg har fått kjent på begge sidene og ja, det er sårt når man innser at noen bare ser til at du er i live for da får de penger til å betale regningene sine hver måned, og ja, det er vondt å kjenne på at man bare føler seg til bry, men jeg har vært heldig sånn sett og fått sett mer av de gode personene enn de som ikke burde jobbet innen helsevesenet i det hele tatt. 

Jeg har hundreogørten minner av de som strekker seg lengre enn de strengt tatt må, og når man er veldig langt nede er det nettopp de små gjerningene og ordene som betyr alt. Det å få en klem når det tordner og lyner ute når man er livredd uvær er gull verdt. Eller at noen er interessert i hva som betyr noe i livet ditt som ikke handler om sykdom. Når noen blir igjen etter arbeidsdagen er slutt for å hjelpe deg med noe du lurer på med strikkeprosjektet du holder på med. Små ting som utgjør en veldig stor forskjell når man er syk og sårbar. 

Jeg har vært i psykiatrien i tretten år i år, og jeg har sikkert hilst på femhundre forskjellige personer, om ikke mer i løpet av de årene, både av psykologer, leger, miljøterapauter, sykepleiere, studenter, ekstravakter, you name it. Det er ikke så rart at jeg ofte glemmer navnene på de jeg hilser på før jeg er ferdig med å si mitt eget egentlig, det har tross alt vært veldig mange som sier hei og noen har vært der i en dag, andre i flere år. 

Jeg er en av de heldige, jeg har vunnet i lotto i den form av at jeg er født i Norge og får den helsehjelpen jeg trenger når jeg trenger det. Alle er ikke like heldig, det gjelder både de som bor i land som ikke på langt nær har ett så godt helsevesen som Norge, og det gjelder også de som til tross for at de bor i Norge ikke får den hjelpen de har krav på. Jeg bor jo i en døgnbemannet bolig, og jeg får innleggelser når jeg trenger det, det vet jeg at det ikke er alle som får, og det er selvsagt urettferdig.

Jeg kommer nok aldri til å klare meg helt, helt på egenhånd, selv om håpet er at jeg skal trenge mindre og mindre hjelp etterhvert, men det gjelder å være realistisk også. Jeg er kronisk syk, og selv om jeg kan bli bedre så kan jeg aldri bli frisk. Det tok meg en stund å godta det, men nå er det bare sånn livet mitt er og jeg får prøve å gjøre det beste ut av det jeg har fått utdelt. Livet er ikke rettferdig, men det vet vel de fleste. Alle har vi noe å stri med, bare i forskjellig grad. 

Du er ikke alene

Og til deg som kanskje har vært heldig så langt i livet, ett smil kan gjøre en stor forskjell, så ikke vær redd for å vise medmenneskelighet.

 

Klem Håp ❤

 

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #helse #helsepersonell #sykdom #dukangjøreenforskjell #medmenneskelighet #medmenneske #utfordringer #sykehus #psykiatribolig #hjelp #jobb #arbeid #håp #etpsyktinnblikk

 

 

Kunsten å finne igjen ordene

(Altfor) lenge var jeg jenta uten ord.

I skikkelig dårlige perioder kunne jeg flere dager i strekk uten å si noe annet enn spake ja, nei, vet ikke. Noen ganger forsvant alle ordene helt og alt jeg klarte var å nikke, riste på hodet og bevege skulderen, heldigvis er det blitt mye bedre, men fortsatt er det sånn at hvis jeg er dårlig mister jeg flere og flere ord og stemmen blir så svak at jeg hvisker alt som kommer ut. Noen ganger derimot har jeg det så bra at jeg føler at jeg ikke fortjener det og da også kan det bli stille. Bra? Jeg? Nei?

 

Dere som har fulgt meg en stund vet jo at det i perioder sier stopp og det gjerne går noen uker uten noen som helst form for oppdatering. Jeg er redd for å ta for stor plass, og det er jo litt ironisk i og med at jeg deler så åpent her inne. Denne gangen har det vært en slags blanding mellom fint og dårlig, jeg har hatt det strålende, jeg har hatt det vondt. For en uke siden satt jeg og tenkte for meg selv, så bra som jeg har det nå har jeg ikke hatt det på evigheter. MEN så er det denne helvetes sykdommen da, som jeg ikke kan styre som jeg vil og som slår meg ned når jeg forventer det minst. Siden sist har jeg vært veldig aktiv og kost meg med det, gått lange gåturer opptil tre ganger hver eneste dag, aktivitet på kveldene og strikking og kos med pelsdottene mine og nyte det å være Tante. Jeg har også vært sengeliggende, utslitt og underaktivert som de sier så fint mens de hinter om toleransevinduet mitt. Når det er snakk om traumer og traumebehandling er det viktigste i begynnelsen å få stabilisert seg, å lære seg å holde seg i akkurat passe aktivitet, innen det såkalte toleransevinduet. Jeg må innrømme at jeg ikke er så flink til det, men jeg lærer stadig. Jeg vil så gjerne få til alt, og det er kjipt når det som er lite for andre er altfor mye for meg.  Nå er jeg «underaktivert» og trenger litt hjelp til å komme i gang igjen. Aller mest frister senga, men jeg vet at det ikke er bra, så jeg prøver å være mest mulig oppe.  Jeg vet ikke om noe av det jeg skrev nå ga noe mening, jeg kan prøve å forklare mer hvis det er uklart og dere lurer på noe, selv om jeg ikke skjønner så mye av det selv en gang. Akkurat nå føler jeg meg ihvertfall mer positiv enn jeg gjorde når jeg våknet i morges, kanskje hjalp besøket av Ambulantteamet som var her i formiddag, eller så var det bare veldig godt å snakke med Søs om hverdagslige ting. 

Jeg satser på at dette snur snart, at jeg kommer meg opp igjen i litt bedre form for jeg har jo så mye kjekt å se fram til framover. I morgen kommer Søs og vi skal gå tur og Søs skal ordne litt forskjellig i butikker, og på torsdag kommer Støttekontakt. Akkurat hva vi skal gjøre har vi ikke bestemt enda, jeg får tenke litt på det, men jeg tenker i banen kreativitet eller tur/nyte fineværet med grilling kanskje? 

MEN DERE, JEG HAR JO HELT GLEMT Å FORTELLE DERE at turen til Trondheim med Støttekontakt blir noe av!! Det skal bli så kjekt, om nøyaktig tjuesju dager er det roadtrip på gang, og jabbe, shoppe, kjøre, ikea, musikk på full guffe står for tur. Vi har booket hotell, ordnet alt utenom bil, haha, huff. Det ordner seg, vi har en plan A og en plan B, så jeg stresser ikke med det, tur blir det uansett og bil skal vi ha. Jeg har jo egen bil med privatsjåfør, ett fancy ord for å si at jeg ikke har lappen :P, men min bil er knøttliten, Primær S døpte den Tyttebæret for noen år siden selv om den også går under navnet Ferrarien, haha. Vi skal altså ha en større bil på turen for som dere sikkert har skjønt så er det shoooopping på programmet. 

 

Gode ting fra de siste ukene:

– Ha Tatou hjemme igjen (han har derimot sovet hos foreldrene mine i natt, jeg skal hente han hjem i dag eller i morgen tenker jeg)

– Overnatte på bygda hos Søs og gjengen

– Bli møtt med en strålende blid hoppeoppiarmeneklem av Tantegull når vi hentet henne i barnehagen. 

– Personalet på Huset har gjort mye kjekt for oss på Huset, vi har spilt mye Skipbo og gått turer både hit og dit, og også fått god hjelp når jeg har trengt det.

– Få MTV tilbake i kanalpakken min, Teen mom/ 16 and pregnant er min (og Søs) sin guilty pleasure, hihi.

– Jeg har forhåndsbestilt både Modern Family sesong åtte og det nye albumet til Linkin Park fra cdon, jepp, jeg kjører oldschool og er fortsatt ivrig bruker av cder selv om det er lenge siden jeg har kjøpt meg noen nye album. Jeg bruker mye spotify også da, jeg tilhører jo dette århundre jeg også. 

– Musikk på full guffe

– På lørdag hadde jeg toårsjubileum som veganer, yey, and many many years to come. 


Jeg leste en plass en god beskrivelse på hvorfor gaver fra barn er de beste du kan få, selv om det ikke virker som stort. Jeg klarer ikke gjenfortelle det, men sett pris på hver en tegning og blomst du får av en liten en, det er nemlig alt det har å gi deg og de vil gi det til akkurat deg fordi de er glad i deg. Denne fikk jeg av Tantegull når vi hentet henne i barnehagen. Tantehjertet smeltet, det er ikke mye som skal til.
 

Jeg skal ta tilbake ordene mine, nå er pausen slutt, basta.

Ha en strålende dag alle sammen så snakkes vi snart.

Klem Håp<3

#psykiskhelse #mentalhelse #psykiatri #helse #angst #redsel #traumer #balanse #godeminner #postivitet #familie #tur #trondheim #støttekontakt #takknemlighet #håp 

Det kribler i magen når jeg tenker på utskrivelse🙌

"Det kommer til å bli så rart når du ikke er her lenger, vi er jo så vant til å ha deg her"

I dag har fire personal sagt at de kommer til å savne meg når jeg drar, og det varmer hjertet. Samtidig sier de at de er glad for at jeg skal hjem, for det betyr jo at jeg har det så mye bedre. Det blir rart for meg også, det er jo de som jobber her som har hjulpet meg opp igjen, og vært i nærheten i fire måneder, og så er det plutselig folkene i Huset mitt jeg skal forholde meg til igjen. Det kribler faktisk litt i magen når jeg tenker på torsdag, men jeg tror og håper dette skal gå bra. Det blir bare så mange kleine hadeøyeblikk i de neste dagene, jeg hater å ta farvel nemlig😅 Det går vel det og.

Jeg er usikker, men jeg tror jeg hadde utsamtalen i dag😂😳 Jeg regner nesten med det siden det var en hel gjeng med på samtalen og vi snakket litt om oppholdet og framgangen. Jeg fikk også vite at Primær A ville kjøre meg hjem på torsdag, det var litt godt.

Jeg er interessert i å få en utskrift av journalen fra bup, siden det er snakk om den igjen, og forhåpentligvis får jeg hjelp til å skaffe den. Jeg har faktisk aldri lest noe av journalen min, men i første omgang tenkte jeg å ta det fra ungdomspsykiatrien siden det er så lenge siden og jeg har fått litt avstand til hendelsene som står skrevet.

Støttekontakt henter meg klokka ti i morgen, det skal bli kjekt som vanlig. Jeg hadde egentlig tenkt til å pakke litt sammen nå i kveld, men jeg fant ut at jeg heller tar det i morgen tidlig siden jeg er litt trøtt. Nå er det Netflix som står på programmet nemlig😎

God natt

Klem Håp

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #helse #bup #sykehus #journal #lesing #spent #utskrivelse #hverdagshelter #håp

Å innse at man har kommet langt

"Jeg får frysninger på ryggen og er så glad for å se hvor langt du har kommet siden jul, det er vi alle"

Akkurat nå går det litt rundt i hodet mitt etter å ha fått veldig mange gode ord under samtalen jeg hadde. "Du er en helt annen jente nå enn da du kom inn i desember. Fra å hviske de få ordene du sa til nå å lede samtalen og komme med innspill, snakke med medpasienter og være mer trygg. Vi ser på hele deg at du har det mye bedre"

Det er ikke alltid like lett å se de positive endringene selv når hverdagen er preget av psykdom, men det var noen som sa til meg en gang for mange år siden: utsikt gir innsikt og de senere årene har jeg skjønt hva det vil si. De mener jeg har klatret to steg videre i trappa mot et bedre liv, og Primær A sa at jeg har kommet så mye lengre nå enn da jeg ble utskrevet i juli. Det at de nå vet gjør at alt gir mening for dem og de vet hvordan jeg og hva jeg trenger hjelp til videre. Det blir litt uklare setninger framover, mest fordi jeg ikke er klar for å dele den delen med dere, men samtidig har det fokuset nå og i lang tid fram så noe må jeg jo skrive om det, selv om dere blir litt i tåka.

Alle hadde forstått om jeg knakk fullstendig sammen for noen måneder siden, men vet dere? Det har heller gått andre veien – opp på veien mot bra. Det er litt utrolig å tenke på, og selv om det kan være vanskelig å tenke at jeg har blitt sterkere, så har jeg faktisk det.

Jeg er sterkere enn jeg var💚

Sytten av de siste tjuefire månedene har jeg vært døgnpasient på forskjellige avdelinger. Mesteparten av tiden har jeg jo vært her på dpset, men jeg har vært innom fire andre avdelinger også. To på sykehuset og noen uker på det andre dpset, da "mitt" har vært stengt. Å som jeg håper jeg klarer meg bedre hjemme nå og at det blir lenge til neste innleggelse!

I min syke hverdag så vet man jo aldri, jeg håpet jo på det også når jeg ble utskrevet etter ti måneder i juli, men da klarte jeg meg bare fem måneder hjemme før det tok meg femten uker å bli klar for livet igjen.

Jeg vil ikke ha alt på vent igjen, jeg vil klare livet selv med sykdom på slep og forhåpentligvis blir det en god stund til neste gang jeg trenger en innleggelse.

Det blir hard jobbing når jeg kommer hjem, men det er jeg forberedt på. Jeg er litt utålmodig og skulle ønske ting gikk litt fortere fram, men jeg må lære meg å tenke at ting tar tid.

Jeg gleder meg til å komme hjem til Fargekaoset, omgitt av alle fargene jeg trenger for å fungere i hverdagen. Jeg gleder meg vilt til å få ha pelshjertene mine rundt meg igjen, jeg gleder meg til å fungere bedre enn jeg gjorde før jeg ble innlagt i desember.

Jeg har jo fått endel nye lesere i det siste, og jeg har jo noen rare ord som foreksempel Fargekaoset som går igjen i innleggene mine. Jeg tenkte at jeg skulle skrive en ordbok for å forstå Håp, så skjønner dere nye kanskje litt mer framover.

Jeg kan jo begynne med å si at Fargekaoset er navnet jeg har gitt leiligheten jeg bor i, den er mitt eget lille fargeunivers som gir meg trygghet og glede. Hvem blir vel ikke glad av farger?

Jeg kaller meg selv for Håp, navnet jeg fikk i fødselsgave betyr nemlig det. Det navnet jeg har gitt meg selv i senere tid betyr suksess så det må da være en god kombo. Nadine(Håp)-Zaphira(suksess)

Morsomt nok visste hverken jeg eller foreldrene mine betydningene av navnene mine før etter de ble satt. Kanskje er det ett tegn?

I tillegg har jeg fått inn noen spørsmål som jeg tenkte å svare på i samme slengen, men jeg tror jeg venter med å skrive innlegget til jeg har tilgang til maccen min igjen. Det er litt stress å skrive lange innlegg fra mobilen/iPaden 😅

Det er bare å legge igjen noen spørsmål hvis dere har noe dere lurer på så skal jeg prøve å svare etter beste evne

Lag en fin dag

Klem Håp

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #helse #framgang #opptur #sykdom #håp #hverdag #forklaring #åpenhet #livet #glede #helsepersonell #dyr #interiør #farger #hund #katt #hverdagshelter #mot

Gode folk veier opp for det vonde❤

Tiden bare fløy avgårde i går, typ skjønte ikke hvor timene hadde blitt av. Støttekontakt hentet meg jo klokka tolv og jeg var ikke tilbake på avdelingen før kvart på ni. Da stupte jeg rett i seng og sov ett kvarter senere. Selv om jeg la meg tidlig og våknet relativt seint, jeg ble vekt litt før halv ti, så var ikke natten optimal. Jeg hadde ett av mine utallige marerittmaratonløp i natt, og det kommer det sjeldent noe godt utav. Det tok en god stund for meg å våkne skikkelig og komme igang med dagen. Heldigvis føler jeg meg bedre nå og jeg har funnet fram strikkepinnene.

Vi var innom både modena flis og fargerike på vei hjem til Fargekaoset, Støttekontakt og kjæresten skal nemlig kjøpe seg hus og da er det mye som må velges ut og ordnes. De skal kjøpe det nøkkelferdig da, men å finne ut av fargevalg og interiør er deres jobb og det er jo veldig artig. Etter å ha lekt litt interiørdektektiver var det klart for neste lek – Superoppusserene skulle til verks. Vi ble faktisk ferdig med begge strøkene og jeg falt sånn for fargen at det spørs om det ikke blir flere vegger i samme stil 😂

Den ser jo ganske mørk ut, og det er den jo forsåvidt også, men med bilder og pynt på kommer det til å se smashing ut. Det skal bli kjekt å se det ferdige resultatet og dere skal selvfølgelig få bilder lastet opp.

Innimellom malingsøktene ble det både takeaway sushi og fjasprat og av den mer alvorlige sorten. Det er det som er det herlige med Støttekontakt, jeg er trygg nok på henne til å vise alle sidene av meg – alt fra å synge dårlige sanger til å ha dype samtaler. Jeg er veldig takknemlig for at jeg har henne og som hun sa i går – jeg blir ikke kvitt henne

Plutselig var klokka halv seks og vi hadde jo bestilt kinobilletter til ChIps Crazy patrol (som forøvrig var skikkelig teit selv om den var morsom til tider også), og vi måtte raska på. Det var hele sju mennesker i salen, meg, Støttekontakt og fem gutter i forskjellige aldre😅 Jaja, vi slapp ihvertfall å krangle om setene😂

Jeg hadde en veldig fin dag i går, og nå blir det spennende framover for om en uke skal jeg jo hjem.

Nå står noe morsomt for tur, jeg skal nemlig lufte hunden til ett personal og få litt pelsterapi. Jeg ble veldig glad når jeg ble spurt og det er artig å se hvor mange som vet at dyr gjør meg godt.

Klokka ett er det samtaletid så nå har jeg planene for dagvakta klar ihvertfall.

Vi snakkes snart

Klem Håp

Endelig en påske utenfor sykehusveggene 💖💚💖

I ett lite sekund så det ut som om jeg måtte møte påska som innlagt for tredje år på rad, men hurra – påska skal feires hjemme i år! Jeg får ta fram litt påskepynt og få Fargekaoset i litt påskestemning for første gang siden 2014. Det er litt sykt å tenke på, men det skal bli kjekt å få litt ekstra gulfarge i hus. Jeg er jo veeldig glad i gult i utgangspunktet så mye av tingene som finnes i Fargekaoset er jo allerede gul, men litt ekstra skader ikke.

Jeg skulle jo egentlig ha ett lite juleselskap for familien i romjula, men siden jeg ble innlagt før jul så røyk jo den planen ganske fort. Istedenfor skal jeg heller invitere dem til torsdagen i påskeuka og menyen er allerede satt. Det blir en nydelig søtpotetsuppe, hjemmelagde krutonger og foccaciabrød. Jeg skal få litt hjelp til suppa av primær R på huset mitt, jeg har nemlig bare lagd suppa en gang tidligere og da var det på Bakegruppa vi har hver onsdag i fellesstua i Huset mitt. Det som blir ekstra kjekt er at Lillebror kommer hjem på kvelden onsdagen, så han skal også komme.

Jeg gleder meg også til i morgen, for da skal Malemesterene Nadi-Zaph og Støttekontakt leke både profesjonelle husmalere og Kunstnerene skal også fram siden vi skal male på lerret mens vi venter på at strøk nummer to kan males på – drumdumdrum veggen😍 Jeg har jo ganske mange forskjellige farger i leiligheta mi, men nå er det altså ene veggen på stua som skal fornyes. Jeg har jo egentlig hele veggen dekt av bilder, men jeg tror at med en mørkere bakgrunn så vil bildene poppe litt mer. Fargen som skal brukes heter dempet sort, men det er egentlig en mørk gråfargeish. Det var litt artig, jeg googlet malingsinspirasjon og gjett hva som kom opp. Jo ett bilde/artikkel av ett rom malt i lysegrå, mørkegrå, oransje og dempet sort. Haha, høres det kjent ut? Ikke? Det er ihvertfall de fargene som fyller veggene på stua mi😁

Etter malingsøkta skal vi på kino, så hele dagen er fylt opp fra hun henter meg klokka tolv i morgen. Jeg husker ikke hva filmen heter, men det er en komedie etter det jeg har skjønt. Vi hadde egentlig tenkt å se Skjønnheten og udyret, men den ville primær R være med å se, haha.

Jeg har ikke helt bestemt meg for om jeg tar å overnatter hjemme til onsdag eller om jeg drar tilbake til avdelingen etter kinoen, men jeg må snart bestemme meg. Jeg må høre med Strikkeguru om hun jobber på onsdag eller ikke først😇 Jeg trenger nemlig hjelp til sy og klipp til ermene på genseren jeg holder på med. Straks ferdig og det er kjekt. I mellomtiden mens jeg venter på hjelp til det så har jeg begynt å strikke på en jakke til Mamma, men hysj – det er en overraskelse😂😁

Mariusen jeg strikket til meg selv ble seende slik ut, det er ekstra artig når jeg klarer å endre oppskriften selv og gjøre detjeg strikker litt annerledes enn den opprinnelig er.

Jeg aner ikke om noen av dere bryr dere om strikking/hobby osv, men det er en stor del av livet mitt så dere får bare holde ut skriveriene mine om det😅❤

Snakker om strikking, jeg må nesten avslutte nå for Strikkeguru skulle vise meg noe jeg ikke forsto nå kvart på ett

Vi snakkes snart

Lag en fin dag da dere

Klem Håp

#mentalhelse #psykiskhelse #psykiatri #sykehus #hverdag #smågleder #interiør #kreativitet #påske #familie #vegansk #mat #maling #oppussing #strikkeglede #strikketerapi #hobby #strikking #marius #strikkeoppskrifter

Behandlingsmøte i fokus

Jeg har ti tusen tanker i hodet, men klarer ikke samle sammen en eneste sammenhengende fornuftig tanke. Det er liksom her Tankekaoset kommer til sin rett, det er litt kaos kan man si selv om jeg egentlig har hatt en god dag. Det er bare så mye som surrer og går på innsiden og når hodet samtidig har skrudd seg av så man ikke klarer å fange opp tankene blir det kaos.

Det har gått opp for meg at jeg snart skal hjem, og selv om jeg gleder meg så blir jo hverdagen min snudd igjen. Det er det ikke alltid jeg takler så bra, jeg må på en måte ha ting ganske "rett" for at jeg skal kunne slappe av. Det er en rutine på avdelingen og en annen en hjemme i Fargekaoset, og det tar nok noen dager før jeg klarer å finne roen når jeg ble utskrevet. Ikke missforstå meg, det skal bli veldig godt å komme hjem, sove i sin egen seng, spise sin egen mat og ikke minst – ha pelshjertene mine rundt meg igjen. Det gleder jeg meg masse til! ❤

Jeg var faktisk hjemme en liten tur sammen med Mamma i dag. Vi gjorde ikke på noe spesielt, litt strikking, mye musikk og maasse pelskos. Det var så godt å se Tatou igjen, det er faktisk noen uker siden sist😱❤ Jeg håper så inderlig masse at jeg klarer å ha han hjemme igjen, sammen med meg og Zaphira, det er jo der han hører til. Jeg hadde en skikkelig ekkel drøm for noen netter siden der jeg ikke klarte å gi han det han trengte og det gjorde vondt inni meg når jeg våknet. Han fortjener jo bare det beste, lille rampete voffsen min. Jeg tror jeg skal ha noen dager for å finne meg til rette hjemme igjen før han kommer hjem, men hjem skal han!

Sånn ellers er jeg veldig spent på ett møte som egentlig skulle ha vært på torsdag, men som ble utsatt til torsdag i neste uke. Jeg skal prøve å godta utfallet uansett, selv om det kanskje ikke blir det svaret jeg håper på. Jeg skal skrive mer om hva det gjelder når jeg selv har fått svaret etter møtet på torsdag, men jeg kan røpe at det er noe jeg har kjempet for i fire, fem år.

Nu blei du spænt ka? 😂😇

Neida, fra spøk til revolver, jeg har en god grunn til å være spent, men jeg er også ganske pessimistisk. Om en uke har jeg ihvertfall litt mer klarhet og kan dele det med dere.

Ser dere forresten en eller to pelsdotter på bildet? Luring(ene?)

Nå skal jeg prøve å ihvertfall samle hodet litt før jeg legger meg med en episode eller to av Modern Family. Hva skulle jeg gjort uten den serien forresten? 😅

Sov godt

Klem Håp

Å lære seg å leve med psykisk sykdom på slep

De sier jeg har gjort enorme framskritt under denne innleggelsen, og selv om det på en måte er vanskelig å se det selv så skjønner jeg litt hva de mener.

Du har hoppet over mange trappetrinn på vei opp mot en bedre hverdag og det gjør oss så glad.

Det har krevd beinhard jobbing både på den ene og andre måten, men å, så godt det er å komme seg litt videre. Ja, jeg har fortsatt veldig tunge dager innimellom, og nei, jeg kommer aldri til å bli frisk – men ting er så mye bedre enn hva de var i begynnelsen av året.

Skal jeg fortelle dere en hemmelighet? Lillebror kjørte meg tilbake til avdelingen første nyttårsdag før han skulle reise tilbake til Sandnes og alt jeg greide å tenke på var om dette var siste gang jeg kom til å se min kjære Lillebror. Så langt nede var jeg, så vondt gjorde det å puste. Jeg gjorde ingenting, jeg har kjempet med nebb og klør og motivasjonen min har vært pelshjertene mine og familien. Jeg kjempet for dem og nå er livet klart for å leves igjen, alt på grunn av familien min.

Nå gleder jeg meg til neste gang Lillebror kommer opp til Ålesund, da skal jeg klemme han hardt og lenge❤

De sier jeg ikke kjenner når jeg er sliten, at det først kommer fram når jeg er utslitt, og jeg faller sammen. Det er så frustrerende å tåle så lite før jeg er dausliten, det som er masse for meg er små fritidsaktiviter for friske i tillegg til jobb, hus og barn. Samtidig så er det lettere for meg å gjøre masse enn å føle, jeg skyver unna det som er på innsiden. Jeg har vært frakoblet fra kroppen min så lenge at det kommer til å ta tid og lære seg å kjenne etter og slappe av når det trengs. Det er ihvertfall det de sier, men de sier også at de godt forstår hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Heldigvis sa de klart i fra til Huset mitt at det finnes ikke snev av mani/bipolar i meg for det har de nemlig mast om i flere år. Det er jo ikke det at jeg har uendelig med energi og er manisk på den måten, det er heller det at jeg bruker mer energi enn jeg har og det er jo ikke syke mengder aktiviteter og ting jeg gjør, men mye for meg bare. Det er visst en evig runddans dette, opp og ned, opp og ned, forhåpentligvis klarer jeg å finne balansen etterhvert selv om det kommer til å ta tid.

De har laget små påminnelser til meg og selv om det er vanskelig, veldig vanskelig å ta innover seg så prøver jeg ihvertfall å smugkikke på de innimellom.

I dag har jeg omtrent strikket nesten hele dagen, og det har vært en "Nadine-Zaphira-gjør-ting-hun-ikke-kan-dag", men etter en del prøving og feiling har jeg klart strikkeutfordringene på ett vis. Strikkeguru kom ikke på jobb før nå i ettermiddag nemlig, så da måtte jeg finne ut litt av hvert på egenhånd, og det er jo litt kjekt å klare det alene også da🙈

Jeg skal på en overnattingsperm i morgen til lørdag, og mesteparten av morgendagen blir jeg sammen med Støttekontakt og på lørdag kommet Søs og Tantegullene hjem til meg en tur. Det skal bli kjekt, vi har endel planer for begge dagene så nå får dere vente i spenning, haha😂

Vi snakkes snart

Klem Håp

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #sykehus #behandling #utfordringer #framskritt #opptur #ptsd #traumer #angst #sykdom #depresjon #familie #håp #strikkeglede #hobby #toleransevindu #glede #strikking #strikketerapi #

Noen dager er bedre enn andre

I dag orker jeg verken å forholde meg til verden eller meg selv. Blæhdag her altså, med stor B for å bruke et fint ord på en vanskelig dag. Jeg sov minimalt i natt av en eller annen grunn, var våken mesteparten av natta mens marerittene jaget hodet mitt de få timene jeg sov.

Jeg har jo hatt noen dager med høyt aktivitetsnivå, kanskje er det det som gjør at alt det vonde henter meg inn i dag, eller så er det rett og slett bare at det er en sånn dag i dag og det hjelper sjelden på med lite søvn.

Men

Jeg har vært flink til å spørre personalet om hjelp, det vil si kortspillmaraton gange to, og det hjalp litt. Forhåpentligvis får jeg til å sove litt etter middag og våkner i bedre form.

Foten min forsvinner i ett sett i dag, og det er ikke noe behagelig. Det er litt skummelt for å være ærlig, og det er vanskelig å forklare akkurat hva som skjer og hvordan det føles ut, men det er visst traumerelatert og lett forklart, foten sovner og jeg kjenner den ikke/klarer ikke bevege tærne. Det hender det skjer med andre deler av kroppen også, men i dag var det altså foten som ville lage litt action. Heldigvis skjer det ikke like ofte som for en måned siden og tiden før det!

Internett funker igjen og halleluja for det, det viste seg at jeg har gått nesten en uke uten nett og alt som skulle til var å koble av og på nettverket på iPaden 😳😂 Nå er det duket for nok en runde med Modern Family fra start til slutt. Nææda. Joda😳 Jeg prøver å se litt andre ting også da, Greys kommer jo med ny episode på TV2 sumo i dag, og Petter Uteligger/Født i feil kropp vil jeg også få med meg etterhvert.

Det er bare så himla deilig å se noe der jeg slipper å tenke og kan alle replikkene utenatt, haha😎

Positivitet:

Molde og jentetur var kjempekoselig, og jeg tror både store og små hadde det kjekt. Denne StoreLilleJenta hadde det ihvertfall veldig kjekt. Vi fant ut at det var noen ståheidager på kjøpesenteret, det var visst 30 år siden de åpnet og det var masse mennesker der. Det var også endel salg også, og selv om Søs var storshopperen så fant jeg meg noen fine ting jeg også😄 Tantegull fikk både ballongsverd og ansiktsmaling, hun ville være regnbuesommerfugl💚😍 Vi spiste sushi til lunsj og gikk på Egon senere på dagen før vi tok kvelden foran tv-en. Kleinere tv-titting enn MPG skal man se lenge etter, men vi måtte bare se siden det var så mange rare folk som skulle være med. Med rar: Kristian Valen og Rune Rudberg(?)😅 Vi sovnet før det ble avgjort, haha, men fikk jo med oss resultatet på søndag og det ble slik jeg spådde. Synsk vettu😂

Vi spiste en lang frokost før vi var en liten tur innom Moldebadet. Det var greit nok, men jeg var litt stressa for to av bassengene var stengt, noe som gjorde at de to som var åpne var stappfulle. Det ble nok ett kortere besøk enn planlagt, men Tantegull koste seg ihvertfall og sa ingenting på det. Det var ihvertfall veldig koselig gjort av Søs, og det frister til gjentagelse, men kanskje vi skal reise litt lengre enn nabobyen neste gang.

Nå er det visst middagstid, så jeg får avslutte her, men vi snakkes snart.

Ha en god dag videre

Klem Håp

Teksten på koppen min er forresten Seek and find happiness.

Til ettertanke💚

#psykiskhelse #mentalhelse #psykiatri #håp #utfordringer #ptsd #traumer #jentetur #thinkpositive #shopping #terapi #familie #takknemlighet #glede #positivitet #hotell

Viktigheten med samtaleterapi

Dag to hjemme på permisjon er halvveis ferdig og hva skal jeg si, det har jo gått greit, men det har ikke vært toppers. Det må jeg bare innrømme, men det har jo ikke vært riktig ille heller. Det er vel en tilvenningssak, det er tross alt stor forskjell fra å være på avdelingen enn det er å være hjemme selv om det er personale i Huset mitt også. Det beste med å være hjemme er ihvertfall å ha Zaphi i nærheten. 

Hodet har klarnet litt opp i forhold til hvordan det var i morgest, og nå føler jeg meg bedre. Linkin Park står på full guffe og jeg synger minst like høyt som høytalerne. Tar jeg blikket Zaphira ga meg isted som vurdering kan man vel si at tja, njaa, jeg suger til å synge 😛 Haha, dere skulle sett hvordan hun løftet på ørene og ga med det blikket. Jaja, det er bra ingen hører meg, jeg koser meg ihvertfall. Tror ikke det blir noen Idoldeltagelse på meg med det første akkurat, men hei, syng med den stemmen du har, er ikke det et ordtak?

Macen min er på bærtur, i ene øyeblikket funker den som normalt, og andre ganger nekter den å samarbeide. I tillegg har mailen min blitt hacket IGJEN. ÆÆÆ, akkurat orker jeg ikke styre noe med det, men jeg får vel ringe Lillebror i morgen og høre om han kan hjelpe meg. Det er jo alltiiid noe og jeg er særdeles lite teknisk av meg og det hjelper jo ikke akkurat på.  Huff.

Jeg har egentlig ikke gjort på noe spesielt hverken i dag eller i går, men har bare prøvd å vent meg til å være hjemme igjen. Akkurat hva som skjer framover vet jeg ikke, og det å ikke  vite er noe jeg virkelig ikke liker. Primær A og jeg hadde satt opp en plan for noen uker siden da det ble satt utskrivelse til uke 13/14, og det er jo ikke så lenge til. Noen uker igjen som innlagt og så ut i livet igjen, det er ihvertfall det som var planen. Det har vært en del styr med avdelingen i det siste, eller egentlig ikke avdelingen, men behandlingen. De er kjempeflinke med miljøterapi på avdelingen, og det er virkelig mange fine mennesker som jobber der, men så er det jo tross alt ganske viktig med selve behandlingen/samtaleterapien også. Jeg har faktisk ikke hatt ordentlig behandling/samtale på tre, fire uker. Tre hvis man går ut i fra ukene uten samtale i det hele tatt, fire hvis man luker vekk den latterlige samtalen jeg hadde forrige fredag. Blir vel kanskje fem uker i morgen? Saken er at Behandleren jeg har hatt tidligere når jeg har vært innlagt ikke lengre har noe med sengeposten å gjøre, men jobber i ambulantteamet istedenfor nå. De som skal ta over for henne er ikke akkurat rett match for meg, og personen som liksom er behandleren min nå har jeg bare snakket med en gang, altså i innkomstsamtalen når jeg kom før jul og på fredag i forrige uke. Akkurat hva som skjedde da vet jeg ikke hva jeg skal skrive om, så jeg kan vel si det på den måten at jeg stormet gråtende ut av kontoret midt i samtalen. Det har bare skjedd en gang tidligere i løpet av mine femten år i psykiatrien, og det som ble sagt der inne – forhåpentligvis ut av uvitenhet, ødela ihvertfall en god del. Formen min har sunket den siste uka, og jeg som var på så god vei.. Nå jobber Mamma og noen av personalet på avdelingen for at jeg skal få bytte behandler og er jeg riktig heldig får jeg det. Jeg håper, håper. Det har seg nemlig slik at legen som jobbet på sykehuset når jeg var der i noen måneder i 2015 og som jeg hadde veldig god kontakt med begynte i ny jobb på mitt dps nå på mandag. Jeg vil jo så gjerne arbeide videre, komme meg videre og det må  samtalebehandling til. Man er tross alt innlagt for å jobbe med det man sliter med, og miljøterapi er veldigveldig viktig, men det er jammen samtaler med psykolog/psykiater/lege også!

Forhåpentligvis ordner det seg på ett vis..

Pust, utblåsning fullført.

 


Slenger med noe som får deg til å smile – Halloweenkostymet jeg kjøpte i USA. CoffeMonster at your service<3

 

Nå skal jeg tusle meg en tur ned i fellestua vi har på Huset, og drikke en kaffekopp eller to og strikke videre på babytrøya jeg holder på med. 

 

Vi snakkes snart<3

 

Klem Håp<3

 

#håp #psykiatri #psykiskhelse #åpenhet #samtaleterapi #behandling #frustrasjon #permisjon #sykehus #forbedring #halloween #musikk #glede #pelsterapi #dyr #kostyme #miljøterapi #hverdag #fargekaoset

Tålmodighetsprøve

I dag er jeg lei.

Lei av å være lei meg, lei av å være innlagt, lei av å ikke klare livet. Lei av å måtte ta nesten tredve piller om dagen for å fungere, og så fungere så dårlig som jeg gjør likevel. Lei av å måtte sette livet der hjemme på vent nok en gang. Lei av å kjenne på savnet etter hverdagen, pelsdottene mine og familien min. Jeg har en hund og en katt, hjertene mine som trenger meg, og jeg trenger de minst like mye – og så må de være på "ferie" hos foreldrene mine nok en gang, mens jeg sitter her på gråten fordi jeg trenger å få kose med dem, vite at de fortsatt er glad i meg. Jeg elsker Tantegull(ene) mine høyere enn alt, og jeg blir så trist av å ikke klare å være fulltidsTante slik som jeg så gjerne vil. Jeg er rett og slett drittlei.

Jeg regnet akkurat på det, i løpet av de siste to årene har jeg vært hjemme i litt over åtte måneder, resten har blitt tilbragt på forskjellige sykehusavdelinger, selv om mesteparten av månedene som innlagt har vært her på dpset. Missforstå meg ikke, jeg er evig takknemlig for at jeg får hjelp når jeg trenger det, men jeg skulle bare ønske at jeg ikke hadde trengt det.

Jeg ønsker meg

Latter

Glede

Familietid

Ferieturer

Konsertopplevelser

Bade i sjøen

Fjellturer med Tatou

Avslapning med Zaphira på fanget

Padle kajakk

Male

Lage mat

Klatre

Trene

Lære å spille gitar

Gå turer alene

Være

Aktiv

Kreativ

Selvstendig

En hverdag som fungerer…

Selv om jeg har en dårlig dag i dag er teksten på bildet sann. Aldri gi opp. Jeg har ikke tenkt til det, i morgen våkner jeg kanskje opp til en bedre dag, eller kanskje dagen etter. Jeg vet at den gode dagen kommer en gang, enn så lenge må jeg bare holde ut og puste

inn – ut – inn – ut

Klem fra en litt sliten Håp

Det er jo litt jul på avdelingen også da…

Så var jeg her igjen da.

Back to scratch.

Jul. Innleggelse. Vondt.

Det å bli møtt med klemmer, du er hjertelig velkommen og lovnader om at dette, denne gangen også skal gå bra. Vi skal hjelpe deg, det er godt å kjenne på. Vite at de ønsker å hjelpe, slik de har gjort så mange ganger før. Jeg er i det minste heldig som har denne plassen å komme til når jeg snubler.

Det betyr ikke at dette er ønskesituasjonen min, aller helst skulle jeg vært i fin form lenge. Den gang ei. Fem måneder hjemme klarte jeg, og ironisk nok står kalenderen min på rommet på stedet hvil i juli, da jeg ble utskrevet forrige gang. På en måte har tiden stått stille, jeg er kommet inn i rutinene og vanene mine her som om jeg aldri skulle vært borte. Bittersøtt. Jeg føler meg ihvertfall trygg her, med alle de kjente og gode folkene.

Forskjellen denne gangen er at jeg har fått en ny Behandler, tidligere har jeg alltid hatt den samme som alltid, men nå er hun ikke så mye i avdelingen lenger, mest på Ambulantteamet. Jeg har ikke snakket så mye med den nye, men jeg har samtale nå klokka ett så det blir jo spennende. Førsteinntrykket lover ihvertfall godt og det er jo bra.

Denne jula ble visst litt mer utfordrende enn jeg hadde ønsket, men i morgen ettermiddag kommer familien min og henter meg før det bærer avsted til Bygda,Søs, Tantegull og Svoger. Julefeiring står for tur. Jeg gleder meg til å være sammen med dem, og julaften er jo ett høydepunkt, jeg hadde bare håpet på at jeg ikke var så sliten. Jeg skal gjøre det beste ut av situasjonen og forhåpentligvis går det bra og jeg klarer å slappe av og kose meg.

Det blir to overnattinger, fra lillejulaften til førstedag før det blir retur tilbake til avdelingen.

Det går nok bra.

I går pyntet jeg og personalet to juletrær på avdelingen og det kom opp juleduker, litt pynt og vi hørte på julemusikk mens vi holdt på. Litt jul er det jo her, og rommet mitt har jeg pyntet litt også så litt julestemning har jeg fått. Det kommer nok mer på julaften får jeg satse på.

Nå bør jeg komme meg opp fra senga og gjøre hodet klart til samtale så jeg avslutter her, men vi snakkes snart.

Klem Håp❤

Passer det noen gang å bli syk?

I dag er det bursdagen min, om seks dager er julaften her og om to dager, altså på tirsdag blir jeg nok en gang innlagt på en sykehusavdeling. Dpset som akkurat nå føles som mitt andre hjem. Det føles så urettferdig, det passer så dårlig å bli nettopp det, dårlig, akkurat nå, nå som jula er her og all kosen skal skje. Det er så mye forventninger, så mye bra som skal være i jula og nå har jeg da altså kræsjlandet for ørtende gang. Jeg elsker jul, men dette blir da altså min andre jul på rad som innlagt og det suger for å si det mildt. Jeg skulle ønske man kunne styre sykdom litt og sette av i kalenderen, ok så den fjerde april og en uke framover i tid, da har jeg ingen planer, kan jeg bli dårlig og bra igjen på den uka? Dessverre kan man ikke det, sykdom lever sitt eget liv, uavhengig om det er fysisk eller psykisk sykdom det er snakk om. For det andre, passer det noen gang å bli ekstra syk? Svaret sier jo seg selv, nei, men sykdom hører ikke med det øret nei. Æsjbæsjæsj.

Det som har skjedd den siste tiden er at PTSDen og symptomene har forverret seg. Det har kommet opp noen nye ting i hukommelsen min og det er så skummelt, så vanskelig og vondt, og hodet jobber på spreng for å sette sammen de bittesmå forskjellige glimtene til ett fullverdig puslespill. Det var invitasjonen til dissosiasjonshelvete som kommer både i tide og utide, og nettene er mareritt etter mareritt som gjør at jeg våkner nesten hver morgen (og på nattestid) i ett badekar av svette som Onkel P sa så fint i Styggen på ryggen.

Jeg ble litt satt ut når de ringte fra dpset på torsdag og sa de hadde en plass til meg og ønsket at jeg tok i mot den, for når Ambulantteamet var her på tirsdag snakket vi ikke om noe innleggelse. De så hvordan det sto til og hadde diskutert det når de kom tilbake på avdelingen, og ja, sykehusjul next… Jeg får jo heldigvis permisjoner i selve jula sånn at jeg får feire lille/julaften+ med familien og det letter jo på selv om jeg er veldig sliten akkurat nå.

Forhåpentligvis trenger jeg ikke så lang tid på å tørke støv av knærne og klare å stå igjen for egen maskin, så jeg håper ikke innleggelsen blir så innmariinnmari lang, men samtidig så får jeg ta tida til hjelp og ikke stresse med utskrivelse fra dag 1. Jeg trenger litt hjelp nå, og heldigvis skal jeg få det. Det passer bare så dårlig nå.

Jeg føler meg i det minste sett, og det er en god følelse opp i alt det vonde.

Jeg krysser fingrene for at det blir en god jul likevel jeg, og det håper jeg dere som leser også får.

Vi får ta en dag av gangen og huske å puste alle sammen.

Vi snakkes snart❤

Klem fra Håp

Vil avslutte med noe fint, så her er litt av det Kreativiteten har fått bryne seg på de siste ukene. Det og ørten flere slike flaskenisser😅🎅🙈

Dagen for åpenhet

I tråd med Verdensdagen for psykisk helse i dag 10.oktober, som jobber for åpenhet og kunnskap om psykiske lidelser er det vel på tide og lette litt på sløret om hvordan ståa er. 

Jo, det går mye bedre med meg, men selv om dagene er lettere å håndtere så er de jo i stor grad preget av sykdom likevel.  Jeg har mer energi og livslyst, men jeg har også ett stort behov for mye hvile. Det som andre bare gjør krever nemlig mye av meg. Jeg tar meg ofte en sovestund på dagtid i tillegg til mange små hvilepauser i løpet av en dag. Angst, trøtthet, spiseforstyrrelser, og dissosiasjon er stikkord for dagene mine. Det er riktignok påfyll av gleder, familie,  smil, kreativitet,  opplevelser og hyggelige stunder som også fyller hverdagen og det er jeg evig takknemlig for. Det er ikke alltid sånn så jeg tar godt vare på de fine, små tingene når de først er en del av dagene mine.

Rett før jeg ble utskrevet fra dpset i sommer fikk jeg to nye diagnoser som tar mye krefter i dagliglivet.

PTSD (posttraumatisk stress syndrom) og dissioativ lidelse.

 

Traumer

Syv bokstaver, ett lite ord som rommer så ufattelig mye vondt.

 

Verken jeg eller noen rundt meg vet akkurat hva/hvordan eller omfanget av forskjellige ting som skjedde i barndommen min, men stadig vekk kommer det opp nye glimt. Alt i fra lukter, bilder, og filmer som vises i det indre. Det skremmer vettet av meg, jeg skal være såpass ærlig, og jeg skal innrømme at det ofte frister til destruktive handlinger, men i dag er jeg 281 dager skadefri! Jeg vet ikke annet enn små detaljer, men jeg vet hvilken kategori det skal legges under og det er ikke noe man forteller godnatthistorier om. 

Jeg har marerittmaraton nesten hver eneste natt og det hadde jo slitt ut alle og enhver, men jeg har god hjelp i de firbeinte hjertene mine, kuldedyna og musikk. Man tager hva man haver og prøver å gjøre det beste ut av situasjonen. 

 

Jeg prøver å utfordre angsten min innimellom og selv om det går avgårde med bittesmå musesteg er det en god begynnelse. Jeg tørr jo for eksempel ikke gå ut alene, men noen dager går jeg en liten runde med Tatou alene, den er på ti minutter og jeg går alltid den samme veien, men det er ett skritt i riktig retning. Jeg drar den helt ut noen ganger og går når det har blitt mørkt ute, noe som dessverre blir tidligere og tidligere på denne årstiden. For ja, jeg er såkalt voksen og mørkeredd. Planen og motivasjonen er jo at jeg skal utvide turen etterhvert, men jeg tar det rolig og prøver å ikke stresse med det før jeg er klar. 

 

Visste dere forresten at jeg har endel tvang? Jeg måå sitte på bestemte plasser, og spise/drikke av de samme tingene dag ut og dag inn. Det er litt stress når jeg er på reisefot for da må jeg omtrent ha med meg ett helt kjøkkenskap i kofferten, men sånn er det bare. Neida, fullt så ille er det ikke, bare nesten. Middagsfat, frokostfat, skål til havregrøt, kaffekopp, sugerør, colakopp og ikke minst – skjeene mine. Jeg klarer bare å bruke babyskjeer, du vet sånne myke plastikkskjeer som små unger bruker når de går over til fast føde. Det er litt flaut, men jeg har bare akseptert at sånn er det. 

Livet er ikke bare enkelt, men man får prøve å gjøre det beste ut av det og leve når man kan.

Smil til en fremmed i dag, den liten handling som kan bety alt for noen.

Vi snakkes

 

Klem Håp<3

#åpenhet #aksept #psykiskhelse #mentalhelse #verdensdagen #ptsd #traumer #håp #helse #glede #smil #gjørenforskjell #sykdom #duerikkealene

Jeg er ikke arrene mine – Åpenhet og aksept

Have you cut your arm sa han på gebrokkent engelsk mens han veivde med armene og demonstrerte hva han mente. Jeg gikk raskt forbi med hodet hevet og følelsen jeg satt igjen med var ikke enorm tristhet, men heller en følelse av forundring og mestring.

Av og til blir jeg overrasket over hvor langt jeg har kommet og hvor lite jeg bryr meg om hva andre mener.

En lignende situasjon skjedde nemlig da jeg var fjorten og var på ferie i Egypt. Det var første gang jeg gikk uten å dekke til armen min/leggene mine og dessverre varte det bare en dag eller to. Jeg ble knust av reaksjonene jeg fikk, og begynte å strigråte og løp ut fra butikken jeg var i når en ufin mann kom med ufine kommentarer og håndbevegelser. Denne episoden gjorde at jeg gikk dekt fra jeg var fjorten til jeg var sytten, til og med når jeg sov og var alene. Jeg orket ikke se bevisene på vonde minner og utenforstående kunne komme med dumme uttalelser. Faktisk var det først etter at jeg tatoverte hele underarmen at jeg for første gang på tre og ett halvt år gikk ute med bare hender. Dere aner ikke hvilken frihetsfølelse det ga, det var helt fantastisk. Jeg gjorde det samme med leggene og også der gikk jeg fra å se noe vondt til å se noe vakkert.

Dessverre er selvskading noe som har fulgt meg i perioder i over ett tiår, noe som resulterer i nye røde arr til tider. Nå skammer jeg meg ikke lengre, nå går jeg i det jeg vil, kortarmet som shorts. Arrene definerer ikke hvem jeg er, og de forteller bare en historie om at livet ikke alltid er rosenrødt. Selvsagt skulle jeg ønske jeg ikke hadde dem, men nå er det jo slik det er, så da velger jeg heller å akseptere realiteten og ikke la det ødelegge for mye.

Jeg er en nymalt sebra i ett puslespill av sykdom som jeg aldri valgte å bli en del av, men som ikke skal få stoppe meg fra å gjøre det jeg vil.

Fakta faen er jo at hele meg er ganske rar, farger og piercinger, arr og tatoveringer omhverandre, så jeg er vant til at folk kikker en ekstra gang. Faktisk er jeg så vandt med det at jeg ikke lengre legger merke til det. De som skuler stygt på meg smiler jeg ett stort smil til. Kill'em with kindness, er det ikke det man sier? Det har kostet å være meg selv, men det hadde kostet så ufattelig mye mer om jeg ikke kunne være meg selv fullt ut med alle mine rariteter.

Vær den du er uavhengig av hva andre måtte mene

Så lurer dere kanskje på hvordan det går her i varmen? Jo, jeg storkoser meg. I dag begynner vi på den andre uken, tenk at vi skal være her i tre uker til! Vi bader, soler oss og kikker i butikker, med andre ord så har vi(jeg) det veldig bra. Men så er det jo slik, det er ikke all sykdom jeg kan legge igjen hjemme, jeg har en uønsket tung håndbagasje som er festet med lenker til meg uavhengig av hvor jeg befinner meg i verden. Nattesøvnen har vært trøblete, og marerittmaraton er stikkordet. Heldigvis greier jeg å hente meg inn på dagtid og har det ganske så fint likevel.

Nå skal vi straks gå ned til bassenget, bade og kose oss før vi skal rusle oss en tur i ettermiddag.

Livet dere❤

Klem fra Håp❤

#psykiatri #psykiskhelse #helse #mentalhelse #åpenhet #selvskading #sommer #arr #glede #værdegselv #skam #fremgang #håp #livet #mestring

Psykisk syk – den usynlige sykdommen

Se for deg at du har ett brukket ben, alle forstår jo da, deg selv inkludert, at du ikke kan reise deg opp, hive fra deg krykkene dine på gulvet og slenge deg med på et maratonløp på dagen. Det går jo ikke, alle skjønner jo det.

Se så for deg at du har noe inni deg, noe usynlig for både deg selv og de rundt deg som stopper deg fra å gjøre de tingene du vil aller mest. Du drar med deg det usynlige overalt, hjemme som ute. Psykisk sykdom kalles det, og til tider kan det tappe deg for krefter og gjøre deg fullstendig motløs.

Heldigvis er det lettere å finne fram motet og kampviljen enn om det hadde vært håpet som forsvant, for det kan skje det også dessverre.

I dag er jeg motløs, lei meg og føler meg ubrukelig.

(Jeg klarer ingenting, jeg er bare i veien, jeg er udugelig, det er ikke vits i å prøve)

Jeg er skuffet over meg selv, trist for at jeg ikke klarte det jeg ville så gjerne i går kveld.

Høy lyd, mye folk, dårlig form og angst og dissosiasjon er ingen god kombinasjon, og konserten, min kjære Maria Mena konsert som jeg hadde sett sånn fram til ble ikke slik jeg hadde håpet på.

Hun er en av mine favorittartister i min verden av hjelpende, trøstende musikkterapi, noe som står høyt i mitt liv som syk, og vanligvis er konserter og høy musikk min safe place, et sted og en tid der jeg bare er Nadine-Zaphira, og ikke den angstfylte jenta jeg vanligvis er.

Kort fortalt, jeg og søs dro hjem midt i opptredenen hennes. Missforstå meg ikke, det var veldig fint å få oppleve magien på nært hold, men jeg klarte da altså ikke å legge igjen sykdom i ytterdøra på konsertlokalet slik jeg så gjerne ønsket.

Primær S prøvde å trøste meg når jeg kom tilbake til avdelingen i formiddag og sa at jeg måtte legge til en positiv tanke til hver en negativ en. For eksempel tenke slik, neivel, så klarte jeg ikke en hel konsert, men jeg klarer å strikke en hel genser.

En slik tankegang er jo lettere sagt enn gjort dessverre, men jeg har som ett mål å klare det en dag selv om jeg akkurat nå er Pessimistenes Dronning. Det kan endre seg, det kan jo det.

Jeg koste meg derimot med søs og Tantegull tidligere på dagen, og i natt fikk jeg endelig sove med Zaphira, verdens beste katt liggende tett inntil meg. Det har jeg ikke gjort på mange måneder, og jeg savner begge hjertene mine så sårt, det gjør vondt bare å tenke på det.

Jeg går inn i min åttende måned som innlagt nå, og jeg føler at jeg har gått glipp av ett helt år i livet mitt, med alt det innebærer. Se for deg å se på hvordan alle rundt deg beveger seg opp og framover mens du bare sitter stille og tar det innover deg uten å klare å bevege deg.

Det er litt sånn det føles.

Jeg trengte påminnelsen Primær S sa til meg før jeg dro på permisjon i går, det går jo faktisk framover selv om det ikke alltid føles slik. Jeg snakker med høyere stemme, har mer blikkontakt og greier faktisk å bruke muntlige ord for å forklare hvordan jeg har det, det er stor framgang enn slik det var når jeg ble innlagt den dagen i september. Jeg er hundreogni skadefrie dager på måleren min i dag, og i høst klarte jeg jo til tider bare noen dager. Og ikke minst, jeg ser framover igjen og ønsker få tilbake Livet mitt igjen, det jeg fikk tilbake etter min forrige lange innleggelse i 2013. Jeg Levde, skikkelig Levde. Jeg mestret livet hjemme, jeg utfordret meg selv daglig, hadde en ok periode med spiseforstyrrelsen og gjorde aktiviteter som gjorde meg godt. For faen, jeg var jo på treningssenter alene, jeg som nå ikke klarer å gå tjue meter vekk fra huset jeg befinner meg i alene. Jeg gikk til sentrum på shopping alene, var mye sammen med familien og fant stadig nye gjøremål som jeg likte, alt fra klatring til Kreativiteten til skyting med pistol i en skytehall, konserter og ferieturer.

Jeg savner meg selv, den Meg som kom fram når eviglange sykdomsperioder bleknet og jeg fikk til livet igjen.

Jeg håper så inderlig, uendelig mye at jeg en gang kommer tilbake dit igjen, at jeg finner tilbake til den Håp jeg egentlig er.

Kvelden har vært vanskelig, som Strikkeguru sa, du har vært her uten å være her. Nå skal jeg koke meg en kopp te, dytte kuledyna tett rundt meg, sette på Netflix og forhåpentligvis legge fra meg Negativiteten når jeg lukker øynene og våkne til en bedre dag i morgen. Vi snakkes.

Klem Håp ❤

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #helse #viktighet #åpenhet #tabuer #sykdom #liv #utfordringer #angst #sykehus #innlagt #håp #ønsker #framtid #nrk #depresjon #konsert #mariamena #kreativitet #strikking #strikkeglede #musikk #framgang

Finnes det håp?

Jeg befinner meg i det faktiske Tankekaoset i dag. Der ord, meninger og gjemte, glemte følelser er. Den plassen som er opphavet og inspirasjonen til bloggen.

Det er ikke så ofte jeg klarer å uttrykke meg om det som befinner seg på innsiden i slike stunder, få det på svart hvitt, men det er nok viktig at jeg prøver likevel.

Jeg tenker på Barnet Håp. Hun jeg har glemt, men som likevel er en stor del av meg. Jeg tenker på alt jeg har glemt, det jeg ikke husker. Og det jeg husker også. Det at jeg flyktet inn i bok etter bok, slukte ord etter ord for å finne en plass jeg hørte hjemme. Jeg elsket det, jeg fikk en større forståelse av hvordan verden var og er for enkelte. Det var barnebøker og voksenbøker om hverandre, fantasi og virkelighet, følelser, utfordringer og håp i en salig blanding.

Jeg savner det virkelig, jeg gjør det.

Jeg tenker på sørgmodigheten som befant seg inni meg fra en veldig tidlig alder. Hvor den kom i fra vet jeg enda ikke, selv om vi snart skal grave dypere inn i bevisstheten min og finne fram spøkelser selv hvor krevende det kanskje blir.

Jeg husker at Læreren min med stor L på barneskolen, hun som meg – ble kalt inn til samtale under min aller første innleggelse på UPA i sin tid, for å berike Historien om Meg der andre kom til kort. Livshistorien min skulle fram, og nå skal vi gjøre det på nytt etter påske. Kanskje blir det andre ord som dukker opp denne gang?

Læreren min som sa at hun hadde sett jeg stadig forsvant inn i tunge depresjoner allerede fra ni års alderen, men at jeg alltid kom meg opp og ble glad igjen, ihvertfall for en kort periode.

Alle ganger utenom den siste, den som begynte i sjuende. Jeg klarte ikke klatre høyt nok opp til å få hodet over vannet og svømme til land igjen.

Det kunne endt fatalt.

Det ble UPA i ett halvt år istedenfor og begynnelsen på ett liv i voldsom psykdom.

Jeg tenker på håp, finnes det virkelig håp for hun som attpåtil har tatt til seg navnet som sitt eget? Håp, det er jo meg det, Nadine, navnet jeg ble født med betyr jo håp, og det må det jo være en grunn til? Universitet kan da virkelig ikke være så slemme at det ikke finnes håp for Håp?

Jeg husker psykiateren som ble min første behandler i voksenpsykiatrien. Han fortjener ingen stor b, ikke snakk om.

Jeg husker han en gang sa, "klarer du noengang å kjenne glede får du ta det som ett bonus"

Han hadde gitt meg opp allerede fra da han leste papirene mine, og for hver gang vi møttes, som forøvrig var ca hver femte uke (god oppfølging sa du?) dro han mer og mer håp ut fra meg. Det lille som eksisterte og som jeg klorte meg fast i til thendene mine og knoklene mine var hvite av smerte. Litt etter litt forsvant det. "Du må bare innse at du ikke klarer livet, insektsfobien din er det ingenting å gjøre med, du har ingen spiseforstyrrelse, du viser tegn på å ha blitt misbrukt – SNAKKES OM FEM UKER"

Etter den siste der bestemte jeg meg tvert for å aldri se han igjen. Hvorfor? Jo fordi han tok det opp fem minutter før timen var over, for så å si – glem det, du er ikke sterk nok, og ønsket meg god jul. En jul jeg ikke ante hvordan i alle dager jeg skulle komme meg levende igjennom. Jeg klarte det og.

Jeg klarte også å bli kvitt ca nitti prosent av den kvelende insektsfobien min som gjorde halve året årlig til ett helvete, og takk skal du faen meg ha, jeg klarte det helt uten støtte og hjelp fra han som skulle hjelpe. Jeg vet ikke om jeg har skrevet om det her før, men jeg brukte faktisk hypnosebehandling og det hjalp!! Det er jeg evig takknemlig for, og faktisk er det en av grunnene til at jeg har både Tatou og Zaphira, før hypnosebehandlingene var jeg nemlig livredd for alt som kunne krype og gå og ikke snakke. Og nå elsker jeg jo dyr over alt i verden og har jo endret fullstendig livsstil for dyrenes skyld. Jeg er jo veganer, og var vegeterianer i to(tre?) år før jeg tok det siste steget for ett år siden. Jeg må jo også selvfølgelig nevne at det måtte intensiv eksponeringsterapi til i tillegg for å klare å komme over den intense frykten min, men også det skal jeg ha på min egen kappe for det var på eget intiativ og uten hjelp fra såkalt behandler. "Du klarer det ikke"

Er det en ting som er min beste og verste egenskap kombinert så er det at jeg er veldig sta. Det vises på godt og vondt, men når jeg bestemmer meg for noe gjennomfører jeg det. Det er dessverre bare ikke alltid like lett å bestemme seg hundre prosent for å endre retning.

Jeg tenker på all urettferdigheten i verden, hvorfor noen får en så utrolig stor og tung bagasje med seg i livet. Det er ikke riktig. Hvorfor er ikke verden mer riktig?

Jeg tenker på alle de gode personene som jobber i helsevesenet, de fortjener noen ord de også sånn at dere forstår at det er flest av dem. De som strekker seg litt lengre, de som virkelig vil hjelpe, de som hjelper. Jeg er heldig som har fått oppleve og møtt noen skikkelige varme sjeler i årene jeg har vært syk.

Jeg tenker på at jeg har tatt antidepressiver, såkalte lykkepiller konstant siden jeg var tretten, med unntak av noen få måneder. Det blir jeg trist av. Er jeg bare født til å være nettopp det, trist? Jeg vet jo innerst inne at det ikke stemmer for jeg har jo heldigvis fått oppleve store fine ting også, og har hatt bedre perioder innimellom.

Jeg tenker på at jeg tar medisiner fem ganger om dagen, tjue til tjuefem tabletter og ni(ti, elleve?) forskjellige medisiner attpåtil, og likevel så fungerer jeg så dårlig som jeg gjør nå.

Jeg lurer på om jeg noen gang blir frisk nok til å leve ett vanlig liv.

Hvem vet?

Jeg må bare holde fast i håpet.

Klem fra nettopp Håp❤

#psykiatri #psykiatriblogg #åpenhet #tabu #tabuer #tanker #tankekaos #meninger #utfordringer #helse #mentalhelse #psykiskhelse #undringer #helsepersonell #psykologi #psykolog #psykiater #sykdom #psykisksyk #utfordringer #mestring #kampvilje #livet #glede #depresjon #tankevekker #håp