De Gode

Ironisk nok gråt jeg mye de første dagene, sånn skikkelig vond gråt for jeg var så himla fortvilet.

Jeg fikk nemlig bare fjorten dager, og jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle klare dette.

Jeg fikk etterhvert beskjed om at jeg fikk fjorten dager til og nå har jeg utskrivelsesdato den femte mars.

Jeg er bedre enn jeg var, men mye er fortsatt vanskelig. Jeg har likevel fått god hjelp, gode ord og omsorg – noe som har vært gull verdt.

Uten De Gode hadde jeg nok ikke kommet meg like raskt, det er sikkert og visst.

I går hadde jeg en vanskelig dag og da ordnet Primær A det sånn at vi kunne kjøre på en lang biltur bare vi to, og vi var borte i over to timer. Jeg fikk til og med ordnet en forsinket morsdagsgave til Mamma. Sånne ting❤

Snakker om morsdag, jeg var alt for dårlig for å klare en feiring så vi utsatte dagen litt, men på lørdag blir det en liten feiring. Mamma kommer å henter meg på formiddagen og så drar vi hjem til Fargekaoset der Pappa skal hjelpe meg å montere en hylle/skapting som skal på kjøkkenet. Vi skal kanskje ut å spise sammen også før jeg blir kjørt tilbake til avdelingen.

Matmonsteret.

Det er første gang på mange år spiseforstyrrelsen har hatt hovedfokus i behandlingstimene, men jeg skjønner det litt for jeg har kjørt meg fast. «Det er alkoholiker du burde vært Nadine-Zaphira, det er noe man klarer seg uten, mens mat må man ha for å overleve» Det er ikke sikkert dere skjønner latteren som fulgte etter disse ordene, men galgenhumor er noe som blir brukt på en god måte og jeg ler mer av det enn «vanlige» morsomme ting.

Jeg innrømte noe jeg har visst lenge, men ikke delt med noen før, jeg vet bare ikke om det blir gjort noe med det. Papir, papir, papir.

——

Mamma kommer faktisk en liten tur i dag også, da er biltur på programmet. Forrige lørdag kom både Mamma og Pappa og hadde med seg Fighter i baksetet. Lille Hjertet mitt som har vokst mens hun har vært vekke fra meg. En annen gang hadde de med seg beste Tatou også❤

Det jeg gleder meg til ved å komme hjem er å ha pelsdottene mine i nærheten, jeg savner de sånn begge to. Drømmen min er å snart(fortest mulig) klare å få Tatou hjem igjen. Han har nemlig bodd hos foreldrene mine siden Zaphira døde i høst, jeg har ikke maktet å gi han det han trenger av både kos og turer. Jeg ønsker jo det beste for han og vil være klar til å ta vare på han sånn at han har det bra, så enn så lenge har han bodd hos foreldrene mine og blitt tatt godt vare på der. Det er sårt, jeg savner jo den lille rakkeren min, men forhåpentligvis kan han snart flytte hjem igjen. Der han hører til!

Dagene flyr og livet består, jeg prøver å gjøre det beste ut av alt det rare som befinner seg på innsiden.

Sminkeløs og jævlig, men de gangene jeg har fått treffe de under innleggelsen har hjulpet pågangsmotet mitt. Uten disse

Reklame

Ett etterlengtet møte❤

Jeg fikk endelig møte Fighter og Tatou i dag og gjensynsgleden var stor for alle parter❤

Jeg var nemlig en liten tur hjemme hos foreldrene mine, typ en halvtime, men selv den lille stunden gjorde godt for sjela.

Hihi, Fighter sitter på fanget mitt altså, men svart mot svart er ikke barebare😅

Akkurat nå puste jeg

Inn

Ut

Inn

Og prøver å fokusere på at i morgen på denne tiden er jeg i trygghet på Avdelinga med Godinger. Jeg er dønn ferdig med dagen, men må bare finne krefter til å pakke sammen til overføringen i morgen tidlig.

Fysisk er jeg ganske bakpå, jeg må planlegge meter for meter og bare det å skulle stelle seg og sminke trynet må gjøres i tre omganger med pauser innimellom – og da orker jeg ikke dusje engang. Det er en grunn til at verden svimler i tillegg til ettervirkningene av lungebetennelsen, men det orker jeg ikke forholde meg til nå. Ignorere. Ignorere. Ignorere.

Mamma kommer klokka ti i morgen og da bærer det avsted til Avdelinga. Jeg håper bare de siste timene her går fort og at ting blir litt bedre og lettere når jeg kommer dit hvor jeg er trygg.

Sov godt

Klem fra en sliten Håp

15.05.2017

I natt har jeg rett og slett sovet dritdårlig, stikkordet er marerittmaraton og det hjalp ikke særlig på at nattevakta ikke så noen av meldingene mine der jeg spurte etter en eventuell medisin. De kom inn og beklaget seg nå i morges, og jeg skjønner jo at slikt kan skje, det var bare en vanskelig natt og jeg trengte tabletten.

Jeg styrer nemlig ikke med medisinene mine selv, fem ganger om dagen deler personalet på Huset mitt ut tablettene mine, og for å være ærlig er jeg litt glad for at jeg ikke har tilgang på de selv når man tenker tilbake på tidligere uheldige hendelser. Kanskje blir jeg sterk nok en dag til å administrere de selv, men enn så lenge får personalet ha kontrollen på dem.

Jaja, nå er natta heldigvis ferdig og jeg kan begynne på det som forhåpentligvis blir en fin dag. Søs kommer nemlig ganske tidlig på besøk i dag, hun skal til kiropraktor klokka ni og etter det setter hun kursen mot Fargekaoset og vi skal kose oss i lag en liten stund før hun skal videre på kurs med jobben sin. 

Jeg har også vasking/botrening på programmet i dag og selv om det er kjedelig så er det jo veldig godt når man er ferdig og det er rent og pent rundt seg. 

I går hadde jeg en skikkelig lat dag, og i følge fitbiten min gikk jeg hele 3699 skritt, haha . Jeg var inne hele dagen, men jeg hadde besøk av foreldrene mine i noen timer, og jeg ordnet klar veggen på gangen som skal få seg ett en ny farge, selv om det ikke blir før senere i uka.

Snart ved veis ende❤

I dag fikk jeg min første hadeklem fra en som jobber på avdelingen. Jeg har jo fortsatt en uke igjen, men siden jeg skal på litt permisjoner og det ikke var flere vakter hun skulle på de dagene jeg er her så ble det i dag vi sa farvel. Det er en rar følelse å skulle forlate alle de gode, fantastiske menneskene som jobber her. De som har hjulpet meg igjennom det verste året jeg har hatt på veldig lenge, men det er også veldig godt å kunne si og vise at jeg har det så utrolig mye bedre nå enn da jeg ble innlagt!

Det betyr ikke at jeg ikke kommer til å savne noen av dem når jeg kommer hjem. De har jo sett meg på mitt verste og hjulpet meg, vist meg godhet, omsorg og trygghet, strikkehjelp og gitt mange gode ord, og det er flere jeg skulle ønske jeg kunne ta med meg i kofferten hjem igjen når jeg reiser, men det går jo naturligvis ikke an. Jeg vet ihvertfall at jeg har en trygg plass å komme tilbake til når jeg trenger hjelp igjen. Det er godt å vite.

På grunn av at jeg skal ha permisjoner har jeg faktisk bare fem netter igjen å sove på avdelingen?! Det er sprøtt å tenke på, men nå er jeg klar til å teste ut livet igjen, og det skal bli veldig godt å komme hjem og få pelsterapi daglig igjen.

I morgen drar jeg hjem til Fargekaoset og skal være der til fredag, noe som blir spennende da det er min første permisjon som går over flere dager i hele 2016😱 Det er på tide altså.

Støttekontakt kommer på kvelden i morgen, det skal bli kjekt for jeg skal nemlig knuse henne i skipbo. Prøve ihvertfall😂

Ellers er de andre planene jeg har under permisjonen å bake litt, lage kort og pakke inn gavene jeg har kjøpt til de som betyr mest her. Det er jo bare noen småting, men jeg vil så gjerne at de skal vite at jeg er veldig takknemlig for alt de har gjort for meg, og all omsorgen de har vist. Jeg håper de blir glad.

Jeg gleder meg forresten mye til å lage (god) mat, de siste ukene har det gått mest i havregrøt, noe som jo er godt for jeg spiser det jo til frokost hver dag hjemme også, men når det blir middagen din også blir det ganske så kjedelig😳

Nomnomnom, nå skal det endelig bli smakfull mat igjen.

Kryss fingrene for meg i morgen da, så satser jeg på at permisjonen blir vellykket og at jeg klarer å kose meg og slappe av hjemme.

Vi snakkes

Klem Håp❤

Førjulstid på psykiatrisk

Både black friday og første søndag i advent har kommet og gått siden sist.

Førstnevnte var veldig koselig, jeg og mamma trasket først rundt i byen og fikk gjort noen kupp før ferden bar videre til moa, kjøpesenteret, og videre shopping ble unnagjort.

Jeg fikk krysset av på lista jeg hadde skrevet på forhånd og litt til fant plass i handleposen min.

Det beste er vel det som jeg egentlig skal ha glemt, vi fant nemlig ett kjempekupp på noe jeg ønsker meg veldig, og fikk kjøpt og montert det før ferden bar tilbake til dpset.

Sånn – har jeg glemt det, og det blir spennende å se hva som dukker opp enten til bursdag eller under juletreet i år 😁

Når jeg kom tilbake på fredags ettermiddag hadde vi ett kort møte der det ble bestemt at det var lurest at jeg holdt fort her i helga uten permisjoner, slik at jeg fikk slappet litt av.

Jeg er over gjennomsnittet glad i Nissejul og førjulstid, derfor er det ekstra sårt å være innlagt og såpass dårlig nå i disse juletider.

Jeg prøver å gjøre det beste ut av situasjonen og har pyntet rommet mitt ekstra koselig. I tillegg er personalet så snille at de har laget til ett «lagebord» i fellesstua slik at jeg kan styre på og bruke kreativiteten min og unngår å isolere meg på rommet – noe som ikke er bra for meg.

I tillegg har jeg flyttet ut min nye DABradio ut i stua og der står p7klem jul på hele tiden som en koselig bakgrunnslyd

Gårsdagen ble brukt til å lage julekort oh så kom søs, svoger og tantegull på ett lite besøk. Det gjorde godt.

Jeg fikk gitt søs bursdagsgavene sine som hun egentlig skulle fått forrige helg og det morsomste av alt, som jeg hadde gledet meg veldig til å gi, var at jeg har laget en pakkejulekalender til henne, noe som kom helt uventet på henne.

Det er så kjekt å gjøre andre glad! 💖

Min egen pakkekalender får jeg overrakt av mamma senere i dag, vi skal nemlig stoppe innom huset deres etter nok ett tannlegebesøk i ett tida.

Høydepunktet med året er nemlig julekalenderen jeg (fortsatt) får med mamma, noe jeg er veldig takknemlig for.

Tenk å våkne opp til en liten gave hver dag i tjuefire dager? Finnes det noe hyggeligere? Nope, ikke her i gården ihvertfall

💖

Jeg har vært våken i mange timer allerede så nå synes jeg det er på tide å starte juleverkstedet igjen, så nå skal jeg kose meg med det før tannlegen.

Lag en fin dag folkens

#advent #jul #nissejul #førjulstid #psykiatri #psykiatriblogg #hverdag #smågleder #shopping #kreativitet #familie #hobby #kortlaging #juleverksted #takknemlighet

Never ending story – hverdagsutfordringer ved å være innlagt

Tenkte jeg skulle dele femten små og store utfordringer med å være innlagt på en (åpen) sykehusavdeling.

Jeg går ikke inn i dybden i dette innlegget men tenkte jeg skulle gi dere ett innblikk i hverdagsutfordringene som innlagt

– Man vet aldri om kaffen som står på kanna er varm eller kald og prøver hele tiden å time kaffetørsten til måltider for da er man nesten sikker på at det er fersk og varm kaffe man får i koppen.

– Siden jeg er veganer har jeg ikke peiling på hva måltidene bringer av mat, nå tenker jeg generelt på middag (og på denne avdelingen er det også lunsj fra kjøkkenet), mens resten av gjengen som spiser «vanlig mat», har en lunsj og middagsliste for en uke framover med to alternativer til middagsmat.

– Når man går tom for essensielle ting sent på kvelden, som for eksempel colazero, soyamelk eller garn og ikke har mulighet til å få ny forsyning før neste dag. #hverdagskrise

– Når din medbrakte kaffekopp forsvinner og du ikke vet hvor den har blitt av fordi du glemte å ta den med inn på rommet før du gikk og la deg og nattevaktene har ryddet.

– Stolen «min» er opptatt. Fullstendig krise og jeg går tilbake på rommet. Det høres jo ganske rart ut, men det er mange grunner til at jeg anser en stol som «min».

– Siden du har lange dager og litt for god tid til å surfe på mobilen er det litt for lett å nettshoppe. Guilty ✌

– Vaskemaskina er opptatt, eller er du som meg og er ekstremt glemsk, så glemmer man at maskina er satt på med dine klær og glemmer å henge de opp/sette på tørketrommelen.

– Glemme av at du har klær i tørketrommelen og er tom for undertøy. Haha 😂😳

– Huske navn. Jeg er elendig til dette og det er ganske mange personer og navn man er borti når man er innlagt over lengre tid.

– Å måtte forholde seg til mange personer. Ikke lett for min del ihvertfall og jeg trenger trygghet i den form at jeg kjenner kontaktpersonen min for dagen litt ihvertfall.

– Man har jo ikke store plassen som er bare sin, det er ett soverom med bad og ikke så mange lagringsplasser. Ting og tang hoper seg veldig opp.

#rotekopp

– Dette henger sammen med det over. Vaskedama skal vaske gulvet og tingene flyter. Man rydder hver morgen, men til kvelden er det like rotete.

– Å dusje er ett kapittel for seg selv, vannet skifter nemlig veldig fort og veldig ekstremt temperatur.

Se for deg at du nettopp har tatt shampoo i håret og vannet blir plutselig iskaldt og holder seg kaldt lenge.

– Du skal sette deg ut i stua, men glemmer hele tiden ting du skal ha med ut og må gå flere rundturer fram og tilbake fra rommet ditt og ut i stua.

– Når du skal ut på verandaen og røyke og det plutselig begynner å styrtregne. Ikke kult og det er ikke tak over røykeplassen. Men greier du å holde deg? Nei. Ut i regnet bærer det.

Jeg har forresten lagt denne i ønskelista mi – teksten var ekstremt passende og litt morsom så forhåpentligvis eier jeg denne snart. Fra kid forresten, og var ikke noe dyr. Tenkte kanskje å legge garn oppi, selv om det visst egentlig er en skittentøykurv.

So long, vi snakkes nok snart ❤

#innlagt #sykehus #psykiatri #psykiskhelse #psykiatriblogg #hverdag #utfordringer #galgenhumor #timing #etpsyktinnblikk

Fastslowfast

Entering week 8

Tiden går fort og sakte omhverandre, men jaggu så har jeg vært på dpset en stund nå. Og jeg ser vel ikke slutten på oppholdet i nærmeste framtid heller. Det får ta den tiden det tar.
På søndag skal jeg likevel kanskje noe veldigveldig kjekt, det blir vel avgjort i morgen når mamma har fått snakket med behandler, men jeg snakket litt om det med henne i dag under samtalen og hun var positiv til forslaget da, så det ser ut til å gå i orden. *Håpehåpe*
Trommevirvel…. Jeg setter meg kanskje på et fly ut av landet og blir borte i en tre dagers tid med mamma 🙂

Endelig begynner varmen å komme inn i kroppen etter en og en halv time under dyna med både ulltøy, ullsokker, bukse, og en svær hettegenser på meg. I dag har jeg vært så kald at det ikke er morsomt en gang. Kom meg til og med ikke ned på butikken i ettermiddag fordi jeg frøys slik og sjåføren som skulle kjøre nedover var forsinka, og jeg klarte ikke vente lenger.

Blir krise i morgen formiddag for da går jeg tom for røyk, men får håpe jeg kommer meg til butikken ikke så altfor lenge etter at eska er tom.
Jeg har riktignok fryst så og si igjennom hele sommeren, men i dag tar kaka altså. Høsten er kommet og det er ikke spesielt gøy. Det er i tillegg skikkelig drittvær i dag også, pøser ned i bøttevis .

Under samtalen med behandler i dag gjorde jeg noe stort. På eget initiativ tok jeg fram lappen der jeg hadde registrert marerittene mine, det viste seg forresten at jeg hadde rett, det er mareritt etter mareritt natten lang. Det er likevel ikke det som er det store : Jeg fortalte om temaene for drømmene mine, det jeg skrev om i et tidligere innlegg. Jeg har hatt disse drømmene i rundt ni år nå og aldri sagt det til noen før, så jeg er en smule stolt over at jeg greide det i dag.
Jeg fortalte henne også om episoden jeg hadde i mars/april, om det mulige flashbacket jeg hadde, at jeg aldri har opplevd noe lignende før og at det var ufattelig skummelt.
Jeg fikk skryt for at jeg sa det, og vi skal kanskje nøste opp i hva det egentlig er underbevisstheten min prøver å fortelle meg, men bare tanken på det skremmer meg så vanvittig mye at jeg nesten ikke har ord for det en gang. Det er skummelt…

Too tired to function

Det er en stykk utslitt Håp som ligger i senga under både dyne og teppe nå. Uka som har gått har ikke vært den beste, jeg dro nok strikken litt langt forrige helg og brukte litt for mye krefter i forhold til det jeg faktisk har og det har straffet seg dessverre.

Det som er positivt med uka er at jeg har holdt på endel med diverse kreative ting og nå begynner jeg faktisk å snart bli ferdig med endel hjemmelaga julegaver.

På onsdag hadde jeg tannlegetime igjen, og fortsatt er det uklart hvor mange flere besøk som må til før alt er fikset. Åh så glad jeg er for at det blir dekt, tørr ikke tenke på hvor mye det egentlig koster.

Denne helga skal jeg ikke på noe perm, jeg skal være her på dpset og samle opp litt energi, nye krefter til å kjempe videre. Det er egentlig greit, jeg får heller ta perm neste helg hvis jeg orker.

Berg og dalbanen som er livet mitt har etter å hatt en periode der vogna holdt seg stabilt oppover, men nå kom det plutselig en bratt bakke som bare går nedover og nedover i det uendelige. Jeg håper det snart jevner seg ut litt igjen, at jeg kan kjøre litt framover på en strak strekning, for det er jævlig slitsomt å svinge slik.

Så smått bedring

Det er som om tåken som har gjort det umulig for meg å se skikkelig er begynt å lette. Det er som om sikkerhetsselen som hadde låst seg og holdt meg hardt nede uten i stand til å bevege meg er løsnet. 

Jeg er på vei ut av dvalen, ut av tiltaksløshetens klør.

Jeg begynner å se at ting faktisk kan være fint og vakkert også selv om det er mørket og det stygge som har overtaket fortsatt.  

Ord kan ikke beskrive følelsen jeg sitter med, jeg begynner å få energien tilbake og det er så deilig at jeg ikke aner hva jeg skal si for å vise hva jeg mener. 

Kreativiteten, det som er en del av det som gjør meg til meg spirer igjen, den er på vei inn igjen i både hodet og kroppen min. Åh, som jeg har savnet det, og lengtet etter den. 

Zombieversjonen av meg selv er på vei til å forsvinne, litt etter litt etter litt. Jeg holder på å våkne igjen etter å ha sovet tungt i to år.

 

Jeg hadde samtale med psykologen på poliklinkken på onsdag, altså i går, og vi snakket om den evige daglige kampen jeg hele tiden må forholde meg til.

Spise eller ikke spise.

Det er tungt og vanskelig å godta at kroppen trenger mat, daglig, flere ganger for dagen. Hele tiden diskuterer jeg med meg selv, jeg trenger da virkelig ikke å spise så mye. Hopp over det måltidet. Spis litt mindre. Du er ekkel.Kvalmende for andre. Feita. Grisen stapper i seg mat, akkurat som om JEG skulle behøvd det måltidet. Jævla dritt. Feiging. Svake faen.

Lista bare fortsetter og fortsetter. Likevel vinner Fornuften over Sulten flest ganger. Psykologen var nysgjerrig. Hvorfor? 

Fordi jeg ikke vil tilbringe ett år til på sofaen.

Jeg vil ha det bedre.

Målet er stadig å gå ned i vekt, det er det som er den store gullmedaljen, seieren, men jeg  spiser likevel. Jeg har spist (nesten) jevnt over fire, fem uker nå, og jeg har ikke gått opp i vekt. Jeg har faktisk gått ned noen kilo og det er vel det som er grunnen til at jeg greier å gjennomføre måltidet. Vel, jeg spiser aldri alt som står på kostlista, men jeg spiser som oftest ofte og mange små måltider i løpet av en dag.

 

I forrige uke var det som om powerknappen i meg skrudde seg på igjen, jeg ville lage noe, være kreativ. Jeg hentet et lappeteppe som jeg begynte på for to(!!) år siden, som jeg nesten, men bare nesten var ferdig med og fullførte, lagde de siste remsene med hekleruter, og monterte det sammen. Det var en stor seier og milepæl i seg selv, bare det å gjøre det ferdig. De siste årene har jeg som sagt ikke hatt noe overskudd, og jeg har ikke gjort noe kreativt, enten det ene eller det andre, men det at jeg klarte å gjøre ferdig dette lappeteppet satte igang en rulleprossess.

Den siste uka har jeg hekla ferdig lappeteppet ja, lært meg å strikke etter oppskrift og strikket noe som er julegave til lille tantegullet. Jeg har også strikket et tova sitteunderlag til svoger, begynt på et nytt lappeteppe som skal bli julegave til tante i USA, begynt med to julegaveprosjekter til, til søs og svoger, og storesøster og svoger, bildeoverføringsteknikk på lerret og jeg har mange flere ideer og prosjekter.

Ord kan ikke beskrive hvor godt det er å endelig komme i gang igjen. Gjøre det jeg liker å gjøre.

 

Forrige mandag(?) økte jeg nok en gang på antidepressivaen og endelig begynner den å virke!

 

Jeg har også kommet i gang med et treningsprogram denne uka, to,tre små økter daglig med forskjellige øvelser som skal stramme opp det som trenger å strammes opp. Det hjelper på å gjøre det lettere å spise det også.

 

Selv om jeg har skrevet mye positivt nå, så er jeg ikke så positiv hele tiden. Noe går bedre enn det har gjort på lenge, lenge, men jeg er ikke stabil for fem flate øre. Det er ikke mange dagene siden jeg satt i bilen på en biltur uten sikkerhetsbelte i håp om at vi skulle kræsje. Jeg er redd for at folk skal tro at ALT går så mye bedre, for det gjør det ikke. Likevel så er ting i bedring og det er en veldig fin tanke.

 

Jeg trengte og trenger virkelig dette oppholdet er på dpset. Jeg er takknemlig for at ting endelig begynner å se litt lysere ut.

 

Forget perfect, I’m trying not to be worthless

Jeg vil skrike, hyle ut, snakke, fortelle, forklare. Jeg klarer ingen av delene, ordene mine stopper å lage lyd i det jeg åpner munnen for å prøve å snakke. Og hvordan skal jeg forklare til en utenforstående hvordan kaoset inni meg er, hva som plager meg, når jeg ikke engang greier å forstår det selv?
Det er umulig.

Jeg er trøtt. Det føles ut som om tre fjerdedeler av kroppen min har sovet i hele dag, mens den resterende våkne delen har prøvd alt den kan for å gjøre opp for resten av kroppens fravær. Jeg forventer ikke at dere skal forstå hva jeg mener, jeg vet ikke selv hva jeg mener. Jeg er bare så forbaska trøtt og lei av å kjempe.

Jeg prøver virkelig, det må du tro på, men jeg klarer det bare ikke. Uansett hva jeg gjør blir det feil. Alt er bare feil.

Spiser jeg er det feil.
Spiser jeg ikke er det feil.
Står jeg opp er det feil.
Ligger jeg i senga hele dagen er det feil.
Smiler jeg er det feil.
Smiler jeg ikke er det feil.

Jeg er sliten, veldig sliten, men likevel fortsetter jeg å kjempe.
Jeg lurer på hvorfor.

Skyndte seg sakte

Jeg startet dagen med innveiing for uka, jeg hadde gått ned ett kilo siden sist mandag. Jeg ble glad, personalet og behandler delte imidlertidig ikke begeistringen min.

Dagens samtale med behandler er den ærligste jeg har hatt på evigheter, og den krevde enormt mye av meg selv om de fleste ordene jeg delte var skrevet ned på et ark og ikke kom fra munnen min.
Jeg viste henne noe fra dagboka mi, noe jeg skrev på fredag når jeg var hjemme på perm.
Jeg klarte ikke se på henne, blikket mitt var festet i gulvet, men jeg svarte ærlig på spørsmålene hun stilte.

Kortversjonen av det jeg hadde skrevet er vel de tre siste setningene.

Jeg hater meg selv.
Jeg hater mat.
Jeg hater livet.

Jeg delte sannheten om mine gule små piller, om dulcolaxen som ble svelget unna i helga. På spørsmål om jeg hadde noen her på avdelingen svarte jeg nei, og det er sant, jeg har ikke det.
Så kom spørsmål nummer to, har du andre tabletter her? Og jeg ble stille.
Etter å ha tenkt meg om, bestemte jeg meg for å legge alle kortene på bordet.

Ja, jeg har noen tabletter som man skal ta før mat for å hindre at all næringen skal opptas i kroppen.

Etter MYE om og men, ga jeg de tilslutt ifra meg etter samtalen var slutt. Jeg hadde riktignok ikke så mange andre alternativer, men jeg tar det som 1 poeng til Friskt liv at jeg i det hele tatt var ærlig om at jeg hadde dem, og at jeg ga de fra meg, selv om det krevde ENORMT mye av meg.
Nå står jeg uten noen slags form for (falsk) trygghet og jeg er livredd.

I ettermiddag kom mamma og Tatou på besøk, noe som var koselig og trist samtidig. Jeg tok nemlig opp med mamma noe jeg har tenkt masse på, og hun har visst og tenkt på det.
Hva skal jeg gjøre med Tatou?

Det knuser hjertet mitt å skrive dette, men jeg tror det kanskje er best å ta kontakt med oppdretteren for å få Tatou omplassert. Ingenting er avgjort enda, men jeg vet innerst inne at jeg ikke klarer å ha han selv, psykdommen tar for stor plass. Det skulle være en positiv ting det å få meg hund, istedenfor har det nesten blitt det motsatte fordi jeg hele tiden har dårlig samvittighet iforhold til han.
Tatou er en herlig hund, virkelig, men jeg har ikke samme kontakt med han som jeg har med Zaphira, katten min. Hun forstår når jeg er sliten og kommer for å kose. Bare det å se på henne gjør meg roligere. Det sa bare klikk når jeg fikk henne, og jeg greier ikke se for meg et liv uten henne.
Jeg ønsker av hele meg at Tatou skal ha det bra, og jeg ER glad i han, jeg vet bare ikke om det er hos meg han hører hjemme.
Det er mye å tenke på, avgjørelser som må taes. Jeg får bruke litt tid.

Over til en annen ting, om tid. Primærkontakt sa en så beskrivende setning på møtet på fredag, når vi snakket om hvor lenge jeg skal være her på avdelingen. Jeg trenger tid, men det skal ikke bli lengre enn jeg trenger.

Vi skal skyndte oss sakte.

Jeg aner fortsatt ikke hvor lenge det dreier seg om, det vet ingen, men jeg skal skyndte meg sakte.

Shit day

Dette er en tung dag. En dum dag. En sånn dag der det å ligge sammenkrøpet i senga under dyne og teppe i et mørkt rom er det beste alternativet jeg har.

Gang på gang har personalet prøvd å få meg ut i miljøet for å få meg til å tenke på noe annet, og jeg har gått ut noen ganger også, men det tar ikke lange stunden før jeg er tilbake i senga.
Energinivået er ikkeeksisterende i dag, og humøret er tungt.

Jeg håper morgendagen blir bedre. Det er jo lov å håpe.

Framgang eller bakovervals?

Nok en gang gikk helga rett vest. Etter 3 uker som innlagt var jeg nok en gang tilbake til start, til sult og tungt humør.

I dag er det mandag og jeg velger å se på det som en ny sjanse til å prøve, til å jobbe mot framgang istedenfor å hele tiden gå bakover. Det er vanskelig, veldig vanskelig, men jeg skal prøve.
Frokosten er spist, og jeg skal snart en tur til leiligheten min i noen få timer og spise lunsj der.

Jeg vil ha det bedre.

Jeg trenger hjelp

Da er jeg allerede kommet inn i den tredje uka her på dpset. De fire ukene vi ble enig om i begynnelsen gikk vi fort bort fra. Jeg trenger lengre tid, jeg trenger hjelp til å fungere og heldigvis er behandler enig.
Jeg er litt stolt av meg selv, for jeg sa fra selv at jeg trenger hjelp og litt lengre tid, og det er noe jeg aldri har sagt før.
Akkurat hvor lang tid det er snakk om vet ingen, men det blir ihvertfall lengre enn en måned.

Lyspunktet mitt er at når jeg blir utskrevet skal jeg, mamma og lillebror til USA, rettere sagt Acton, en by litt utenfor Boston og besøke tante som bor der. Vi skal være vekke i tre uker og kanskje blir det en tur innom New York også. Alt som er bestemt er at vi skal dra, det er basta bom sikkert, men ingen flybilletter er blitt bestilt i og med at vi ikke vet når jeg kommer hjem fra dpset.
Det er fint å ha noe å glede seg til, et lyspunkt, men det jeg må jobbe med nå er å få hverdagene til å fungere. Jeg trenger å føle at ikke alt er et stort ork, og jeg vil få noe ut av dagene mine hjemme og klare å gjøre hverdagslige ting. Det er dessverre lettere sagt enn gjort. Det er mye som må løsne før det skal bli slik, men det er det som er målet.

I dag går jeg på tomgang, kroppen og humøret er tungt, og jeg er sliten.
Jeg prøver å fulge kostlista noenlunde, så det er ikke mangel på bensin til kroppen som gjør at alt krever enormt mye energi fra meg. Det er vel Mr Depresjon som har frie tøyler i dag og utnytter det til det fulle.

I ettermiddag kommer mamma på besøk og skal ha med seg Tatou, det blir fint. Fint å se hunden min og fint å få litt avveksling.

Tanker

Hm, det er mye som foregår for tiden. Det er mye jobbing fra min side for å prøve å få det bedre, om ikke bra, så ihvertfall bedre.
Hjelpeapparatet jeg har rundt meg nå er jeg veldig takknemlig for. Likevel føler jeg meg som en lost case, umulig å fikses.

Når jeg først startet denne bloggen for snart ett år siden var det med tanke på å være anonym og kunne ha et ærlig fristed der jeg kunne få tankene mine litt på avstand ved å skrive de ned, samme hvor tunge/vanskelige temaer det var snakk om. Den siste tiden har flere og flere personer i livet mitt fått vite om denne bloggen og noen leser den fast. Det er både fint og litt vanskelig. Det fine er åpenheten om det vonde, støtten jeg får av menneskene rundt meg. Det som er vanskelig med å ha denne bloggen slik jeg både vil og trenger at den skal være – mitt fristed, er nettopp de samme grunnene til at det er fint. Jeg merker at jeg ikke klarer å skrive fullt og helt ærlig, fordi jeg ikke vil bekymre familien min. Jeg skriver riktignok sannheten, men jeg farger den gjerne litt lyserød først. Det er kanskje ingen dum ting, bloggen kan jo tross alt leses av alle som vil lese den, og da passer det seg ikke helt å poste det du føler når du er helt der nede i kjelleren. Både fordi jeg ikke vil bekymre folk og fordi humøret mitt gjerne svinger, så det er jo ikke sikkert at det jeg følte for en times tid siden er like lammende svart nå.

Å være psykisk syk er ingen skam, det er bra med åpenhet, kanskje folk forstår litt mer hvis de får lese fra et psykt innblikk, men det krever også litt styrke og mot fra min side.

Jeg kommer til å tviholde på denne friplassen, MITT fristed så lenge jeg har bruk for det og føler at det hjelper meg videre. Støtten jeg får fra dere skjønne medbloggere er så verdifull for meg at dere aner ikke. Jeg er dårlig til å kommentere for tiden, det er bare litt masse å forholde seg til nå, men når jeg får samlet litt ny energi og innhentet litt nye krefter kommer jeg sterkere tilbake. Vit at dere er i tankene mine ❤

I’m fighting – believe me

Hei.
Hvem er du?

Jeg er den personen som hater seg selv så intenst at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med hatet eller hvor jeg skal plassere det. Som har hatt dette hatet så lenge jeg kan huske. Som ikke husker hvordan det er å se seg selv i speilet uten å ville begynne å gråte eller kaste opp. Som i mange år blånektet å bli tatt bilde av, og på de få bildene som finnes av meg fra de årene, vekta gikk opp og ned og opp igjen, så er ikke noe fint smil som møter deg. Det er tristhet i øynene. Det er sårhet. Det er en grimase som prøver å ligne et smil. Jeg var i Disney World i Orlando og har ikke et eneste bilde av meg selv der fordi jeg var for feit til å bli tatt bilde av. Ironisk nok så la jeg på meg 30 kilo til før vekta igjen begynte å gå nedover.

Dagen i dag har vært full av selvdestruktivhet. Jeg kasta fire års kamp ut av vinduet, men helt ærlig så hadde jeg ikke noe valg, jeg måtte gjøre noe for å føle. For å få en liten pustepause fra mørket.
Jeg drømte at jeg tok en overdose i natt. Det har vært en veldig tung dag, og jeg strever for å holde meg oppe, for å ikke drukne. Jeg skal klare det på ett eller annet vis, men det innebærer at jeg må ta i bruk noen metoder jeg trodde jeg var ferdig med.

Fake it ’till you make it

Tja. Hva skal jeg skrive? Hva kan jeg skrive er vel heller spørsmålet.

Det er titusentanker som smelter sammen til en stor floke Tomhet som gjør at alt jeg føler er ingenting. Ingenting av alt. Det gjør litt vondt, det er litt ekkelt, men det er også litt godt.

Hodet mitt er tomt samtidig som det er veldig fullt. Forstå det den som kan. Alt blir til ingenting. Ingenting blir til alt.

I dag har jeg vært og tatt blodprøver på legekontoret i bygda, og jeg har hatt en liten samtale med behandler igjen. I går ble vi enige om hva jeg skal spise, noe som foreløbig ser slik ut.

 

Frokost: Skyr med musli.

Lunsj: 1 knekkebrød.

Middag: En liten middels porsjon middag.

Kvelds: 1 knekkebrød.

 

Velvel, jeg begynte fint, spiste frokosten som jeg tidligere har droppet, men det ble til at jeg droppet lunsjen istedenfor i dag.  Får prøve igjen i morgen. I tillegg lagde jeg blomkålsuppe til resten av avdelingen til lunsj i dag, men jeg fikk «innvilga» å ha suppe til middagen istedenfor laksen jeg egentlig skulle ha, noe som vil si at jeg så langt i dag har spist 342 kcl så langt, og med knekkebrødet jeg skal spise til kvelds kommer jeg opp i 409, noe som er greit for de her, men som får meg til å lure på om hvorfor de synes det er greit, er det fordi jeg er så feit? Fordi jeg trenger å gå ned i vekt? Synes de at jeg er like ekkel som jeg selv synes? Er det derfor?

I dont know.

 

 

 

 

Balansetrening

Jeg venter litt på fallet, på det høye braket som kommer til å komme når jeg treffer bakken.

Bang.

Kræsj.

Kaboom.

Jeg holder meg noenlunde fast på kanten enn så lenge. Litt balansetrening må til, for jeg vingler fram og tilbake med beina mens jeg vifter med armene her jeg står.

 

 

Hadde samtale med behandler i dag og på slutten av timen ble det snakket litt om hvor lenge jeg skal være her. I første omgang ble det sagt en måned. Jeg vet ikke om hun mente fra jeg kom inn på mandag eller fra i dag av, men som hun sa, vi skal snakke om det når det nærmer seg, om jeg er klar da.

August kommer til å bli tilbrakt som innlagt pasient, hei ho, dette skal bli gøy.  Nei, på det seriøse, jeg ble litt satt ut. Det ble liksom så virkelig når hun sa det sånn, og hun snakket om flere måneder også, men siden jeg har «huset mitt» så er det ikke sikkert at jeg trenger lengre tid. Men det er jaggu mye å jobbe med, ting går litt på kryss og tvers og jeg er ganske så sliten allerede. 

 

 

 

 

 

 

Dps

Jeg har kommet meg på plass på dpset. Kom i går formiddag, var så nervøs når mamma kom og hentet meg for å kjøre den 40 minutts lange bilturen til avdelingen i går at det var så vidt jeg greide å stå oppreist på to bein. Dessverre uten å overdrive..

Heldigvis ble jeg positivt overrasket over plassen, det er MYE bedre her enn på det andre dpset jeg har vært innlagt på – dit skal jeg aldri tilbake.

Jeg har fått en snill primærkontakt og behandleren jeg skal ha, har jeg visstnok hatt litt før i begynnelsen av tida mi på bup, men som mye annet fra den tida er det borte. Husker ikke. Jeg har fortrengt masse, både med vilje og ikke.
Hun virket veldig dyktig og det gikk greit å snakke med henne, så det er jo positivt.

På torsdag i forrige uke tatoverte jeg meg igjen, et helt år siden sist, og selv om dette ble min tiende tatovering og også den minste så langt, så greier ikke foreldrene mine helt å akseptere det. De glemmer til tider at jeg har blitt eldre jeg også, at jeg begynner å bli voksen. De var sinte i en time, men så roet det seg heldigvis.
Alle Tatoveringene mine har en spesiell betydning for meg og det er mange tenketimer bak hver og en av dem. Det høres rart ut, men tatoveringene mine gjør det lettere å akseptere kroppen min, de er det eneste jeg liker med meg selv.
Uansett, nå ble det visst en liten avsporing, det jeg skulle fortelle var at jeg to år etter at jeg tatoverte hver sitt hjerte til resten av familien min, fem hjerter totalt, på håndflaten min – så tok jeg mot til meg i forrige uke og tatoverte et hjerte til meg selv, et grønt hjerte med håp til meg selv sammen med teksten Keep Fighting for å minne meg selv på å aldri gi opp.

Jeg trenger å huske den setninga nå, nå er det snart tid for kamp. De tre første dagene her, altså mandag – onsdag er såkalte «observeringsdøgn» der jeg får gjøre som normalt med maten uten noe opplegg, noe som har gjort til at jeg nesten ikke har spist. Det regner jeg med kommer til å endre seg når opplegget kommer på plass, da kommer ting til å bli vanskeligere å kreve mer av meg.

I dag er jeg trøtt og sliten, prøvde å være med på fellestur slik som dagsplanen var, men jeg måtte bli kjørt tilbake før de andre, det ble rett og slett for mye. I morgen er det en lengre tur som er planlagt, og den er også lengre vekk, så da blir det vanskelig å returnere før resten av gjengen, så jeg vet ikke om jeg klarer å bli med. Får se i morgen.

Begynnelsen på kampen er snart i gang

Hjertet banker fort, i hodet er det kaos.
Jeg er redd.

«Du skal på dpset mandag den 29.»

Om under en uke skal jeg legges inn, og når jeg kommer hjem igjen er det med en ny merkelapp i bagasjen. Jeg gruer meg noe enormt for selv om jeg vet veldig lite om opplegget der, vet jeg hva det er som skal jobbes med.
Det kommer til å bli vanskelig, jeg kommer til å måtte kjempe.
Jeg vet ikke om jeg klarer det.

Matkaoset skal få et navn.

Framskritt

I natt har jeg overnattingsperm folkens!

Det har virkelig vært en berg og dalbane av følelser siden jeg dro fra avdelingen i formiddag, noen øyeblikk har jeg lurt på om det var et smart valg å være hjemme, men jeg har stått i det, og jeg må bare forberede meg på det å være hjemme og nede i den mørke kjelleren for jeg blir nemlig utskrevet på tirsdag eller onsdag om alt går etter planen.

Selv om jeg stadig svinger fra høyt til lavt og er veldig lite stabil tror jeg faktisk ting begynner å gå rette veien. Jeg håper virkelig det er sannheten og at jeg ikke lurer meg selv. Jeg håper det går greit å komme hjem…

I dag har jeg trosset angsten i to forskjellige situasjoner.

Jeg så at en medpasient hadde en tung dag og tilbød en klem. Hun sa at det virker som om jeg har det bedre enn når jeg først kom inn.

Jeg(!!) ringte til avdelingen og ordnet overnattingspermen helt selv, noe som er veldig stort for meg at jeg klarte. Skulle egentlig bare ha noen timer hjemme men når jeg var hjemme hos mamma gikk ting så greit at jeg ville prøve å overnatte i leiligheta mi og jeg klarte faen meg og trosse både telefonangsten og den generelle angsten om å spørre om ting, så nå ligger jeg i sofahjørnet mitt med en malende og kosete Zaphira på fanget.

En ting som ikke er positiv er at jeg har stappet i meg så mye mat at jeg har vondt i magen. Balanse sa du?

Homesick


 

Jeg har hjemlengsel. Det er heldigvis ikke så ille som i går, da gjorde alt bare skikkelig skikkelig vondt og jeg skjønte ikke vitsen med noe. De ansatte her på avdelingen er usikre på om det er best for meg å være her innlagt eller hjemme i trygge omgivelser. Jeg får se hva legen sier på torsdag, hva som skjer videre da. Jeg står jo på venteliste på dps også, så det blir jo ikke lenge ut i det «fri» uansett om jeg blir skrevet ut herfra nå snart eller ikke. Det er vanskelig å forholde seg til så mange nye mennesker, både personal og medpasienter. Jeg har liksom ikke energi til å delta i felleskapet, jeg orker bare ikke, selv om jeg gjerne skulle ha orket det. 

I ettermiddag skal jeg en tur hjem og ha en liten baketerapiseanse, det skal bli godt merker jeg. Både det å være hjemme en stund og bake litt. Små avledende aktiviteter som jeg ikke har fått gjort på lenge. 

Jeg gruer meg som bare pokker til dpsoppholdet, jeg begynner å innse litt av hva det faktisk innebærer. Mest av alt har jeg bare lyst å avlyse det hele, si at det går fint uten, men ærlig talt så gjør det jo ikke det. I dag har jeg spist både frokost og lunsj, selv om det var miniporsjoner og jegskal til og med prøve meg på middag i dag også. De har gitt beskjed til kjøkkenet at jeg skal ha maten uten saus eller fett i dag, fikk helt panikk i går og forgårs. Den ene dagen fløyt fiskestykket i en ugjennkjennelig smørje av saus og i går lå det faen meg og glinset i fett som dekte hele tallerkenen. Umulig, ikke faen om jeg skulle spise det. Og det gjorde jeg heller ikke.. Får håpe dagens middag er lettere å gjennomføre.

 

Krangel

Jeg sitter på den innegjerda terrassen, fra bakken under både hører og kjenner jeg lukta av en annen avdeling som koser seg med grillmat. Et lite stykke unna hører jeg og vet at resten av folkene på min avdeling nyter kveldsmaten sin.
Jeg?
Jeg sitter her og krangler med meg selv om jeg skal spise eller ikke..
Maten er vanskelig, kaos. Jeg har ikke greid å fullført ett måltid siden jeg ble innlagt for en uke siden. Så innmari lei av dette. Så lei av at noe så enkelt som å spise og spise riktig mat skal være så jævlig vanskelig.

Ignoreringsdagen

Dagen i dag har blitt brukt til ignorering. Det fyker tusen tanker gjennom hodet mitt, men jeg greier ikke fortelle noen om at jeg har en tøff dag.Det er ikke «farlige» tanker, det er bare at jeg er så sliten, så lei, så trist, så frustrert, så redd.

Ordene mine forsvinner sakte men sikkert og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få de tilbake. Jeg åpner av og til munnen, tygger litt på bokstavene, men det danner seg ingen ord, ingen setninger. Jeg får de i vrangstupen istedenfor, og svaret på hvordan det går blir til et forsiktig Vet ikke mens skuldrene beveger seg opp og ned for å understreke og hjelpe den svake stemmen min.

Jeg prøver å fokusere på det postive. It’s so fucking hard, men det er det som ligger på overflata, alt det mørke skyver jeg vekk for i dag. Ignorering. Ignorering. Ignorering.

Jeg var en liten tur hjemmom leiligheta mi med mamma og Tatou på slep i formiddag. Zaphira stakkar bor der alene nå, så jeg måtte bare se henne og kose litt med henne. Heldigvis går personalet på huset innom innimellom og det samme med familien min, det hjelper litt mot den dårlige samvittigheten. 

I går var godeste B ( http://www.mywayback.blogg.no ) en tur på besøk her på avdelingen, og jeg vet ikke hva jeg har gjort for å fortjene for å bli kjent med en så fantastisk jente. Det at hun kom på besøk betydde så utrolig masse, og hun hadde med seg en haug med oppmuntrende små ting som varmet hjertet mitt litt, små ting, men de betydde så masse. Hun hadde med seg en bamse, en beskytter kalt Pus som skulle trøste meg når jeg trengte det, en bamse hun har hatt siden hun ble født og jeg er så heldig å få låne den litt nå. Blitt godt brukt allerede ❤ I tillegg kom hun med ullsokker (You know me too well), ei bok jeg kunne lese på, neglelakk som jeg lakket neglene med i går, og en pakke med atkinsbarer. Jeg har spist dem B! Vi satt i hver sin stol inne på rommet mitt og hadde på oss dyna mens vi så en morsom film, Silver Linings om to psykisk syke personer som fant støtte i hverandre og tilslutt kjærligheten sammen. Den måtte jo ha en happy ending. Anbefales å se.

I dag begynte jeg forresten med nedtrapping av en antidepressiva og samtidig startet en forsiktig begynnelse med en ny type antidep. Jeg har et bittelite håp om at det kan hjelpe, krysser fingrene for at den nye medisinen fungerer bedre enn den forrige, men jeg tørr likevel ikke satse på det. Vi får se etterhvert som jeg har kommet opp i full dose og har brukt den en stund.

Greide til og med å vaske håret i dag OG bruke balsam. Hurra. Det trengtes… Så i dag har jeg vært flowerpowergirl med blomsterkrans og det hele. 

 

På mandag kommer psykologen min fra poliklinikken klokka ti og skal snakke med meg, avtalte det i samtaletimen når det ble bestemt at jeg skulle legges inn.

Kanskje jeg greier å snakke litt da? For det trengs tror jeg…

 

Downfall

Hm..Jeg vet ikke hva jeg skal skrive, hva jeg burde begynne med. Den siste uka har mildt sagt vært jævlig, og ting går utfor. Big time.

Søndag var slik : Jeg sto opp grytidlig, jeg og lillebror ble kjørt til flyplassen for å ta flyet ned til Oslo, deretter var det rett å sette seg på toget til Oslo S, der vi måtte bytte tog for å komme oss til Ås der bilen vi skulle kjøre oppover til Ålesund med sto. Alt gikk fint helt til vi kom ett lite stykke utenfor Gardemoen, vi ble nemlig påkjørt av en NAFlastebil av alle ting, bilen ble knust bak og det ble litt styr med hvordan vi skulle fikse ting. Vi fikk tilatelse til å kjøre videre med samme bil resten av turen hjem. Det ble ett stopp innom Hamar legevakt der jeg fikk utsendt noen smertestillende mot nakken, ellers gikk alt bra med både meg og lillebror. Det at det var en nesten besvimelse på parkeringsplassen på en bensinstasjon med mange folk rundt var derimot ikke kult. Det hadde ikke noe med bilkræsjet å gjøre..

På mandag hadde jeg time hos psykologen klokka ett, jeg sov til halv ett, utslitt etter dagen før, men jeg kom meg opp og avgårde. Dessverre kom jeg meg ikke hjem igjen. Det vil si, jeg var en snartur innom leiligheta mi og plukket sammen noen ting og la de i en bag før jeg ble kjørt til Mottaksavdelingen. Det er ingen kjekk plass å være, virkelig ikke. Rommet er ribbet for alt, og alt er låst og veldig strengt. Det var ord og ikke handling som fikk meg dit denne gangen, både psykologen, akutteamet og huset mitt var enig om at det var det eneste som var trygt for meg. Tankene var og er stadig tunge og mørke. 

Mandag, tirsdag, onsdag og deler av torsdagen ble tilbrakt på mottak, men i dag torsdags ettermiddag, kom jeg meg endelig opp til åpen post, her kan jeg ha både data og mobil og jeg kan skifte klær uten å måtte få noen til å låse opp skapdøra for å hente dem ut.  Det er fint etter tre døgn med total mangel på kontroll over situasjonen selv. Jeg måtte riktignok love legen at jeg ikke skulle ta livet mitt om jeg kom opp hit, og jeg sa ja, jeg lovte han det. 

Ting er vanskelig, jeg er så ufattelig sliten, lei av at alt skal gjøre så innmari vondt. At det skal være så forbaska vondt å være til, leve. Jeg prøver likevel å være sterk, selv om det føles ut som om krigeren i meg litt etter litt vaskes ut. 

I morgen skal det være et kartleggingsmøte med legen for å finne ut av hva det er vi skal jobbe med under innleggelsen. Jeg håper på å få skiftet antidepressivaen for ingen kan vel påstå at den funker særlig bra. Legen nede var enig, så jeg håper legen her oppe også er det. Det som bekymrer meg veldig er vektøkning av en ny type medisiner, men jeg skal stå på mitt og nekte på å ta en som har vektøkning som bivirkning.

Nå skal jeg prøve å gå ut en tur i «miljøet» igjen, for det å sitte inne alene på rommet  med tankene mine gjør ingenting godt. 

Pust

Nå må jeg virkelig konsentrere meg om å puste. Rolig. Jeg har våkna mang en gang i natt og bare kjent på angsten, redselen, tusen tanker om hjemturen. Hjemkomsten. Kroppen skjelver bokstavelig talt, jeg er skikkelig uvel, men jeg har bestemt meg for at det skal gå bra. Det bare må gå bra.

Blir ikke hentet før klokka to, så jeg skal vel, må vel, være med på opplegget her til da. Hadde foretrukket å ikke dratt det ut nå, bare reist hjem tidlig. Bli ferdig med det. Meen, nei.

Det skal gå bra N. Det skal det.

Min siste kveld på sykehuset for denne gang

Så nærmer utskrivelsen seg med stormskritt, og jeg prøver å ikke tenke noe særlig på det, selv om det krever mye. Samtidig kjenner jeg på at det skal bli bittelitt godt å komme hjem til seg selv. I dag har jeg igrunn bare sovet, ble forsinka inn tilbake til avdelinga fordi jeg var så trøtt. Var i zombielignende tilstand når jeg skulle snakke med legen, noe som ergrer meg veldig, for jeg greide ikke si en dritt, og langt mindre følge med. Har tydeligvis avtalt at de på huset skal hjelpe meg med FIRE måltid om dagen! Og så skal jeg og kontaktperson R fra huset inn og snakke med kontakt J fra avdelinga om en uke(?) eller noe sånt etter utskrivelsen for å høre hvordan det går. Så ja.. Akkurat hva jeg har sagt ja og nei til er jeg litt usikker på.
Målet deres er å holde vekta jeg har nå stabil. Mitt mål? Vel… Jeg blir kvalm av tanken på å bli der jeg er nå. Bare litt til. Litt lengre ned.
Så jah.. Jeg får se hva som skjer..
Etter samtalen krøyp jeg inn i senga på rommet mitt, sovna og sov til halv fem.. Da jeg ble vekt fordi det var middagstider..
Det som blir dumt med utskrivelsen er at jeg ikke får sett kjære B hver dag nå, er blitt så vandt til hennes gode vesen og oppmuntrende ord, men forhåpentligvis greier vi å holde kontakt. Jeg er her B. Hvis du vil ❤

En desperat og fortvilet mamma

Vi satt i bilen, på vei ut til søs på bygda for å hente Zaphira hjem til leiligheten min, mamma prøvde å føre en samtale men jeg var for trøtt, sliten til å følge med, høre etter. Så jeg sa tilslutt at vi måtte stoppe på en butikk, jeg måtte ha noe mat for å få skrudd på hodet sånn at jeg klarte å være med på dagen, selv om alt jeg ville var å forsvinne. Ligge under dyna i senga. På en eller annen måte fikk mamma ut av meg sist jeg hadde spist, som var et døgn siden når støttekontakta mi lagde mat til meg og jeg spiste fem spiseskjeer med linser.

Hva med når du kom tilbake på avdelingen i går? Spiste du ingenting? Frokost i dag da? Lunsj? Hva sier de ansatte? Sier de ingenting? Svar meg da!

Det hele endte med at mamma ringte til avdelinga, først sint, så begynte stemmen å briste, så gråt hun, og så kom oppgittheten. «Jeg føler meg hjelpesløs, jeg vet ikke hva jeg kan gjøre mer for å hjelpe henne, det er uforsvarlig å skrive henne ut på tirsdag når hun ikke greier å få i seg mat. Dette er en jente med alvorlige spiseproblemer og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for ingenting hjelper. Det er ikke første gangen vi er gjennom dette. Hun må få hjelp»

Mamma gråt.
Jeg var stille.

Vi dro inn til søs men katten min er der enda.

Den fjerde fredagen

Tårene ligger ikke langt unna, men de er akkurat der jeg at jeg ikke når tak i dem, de ligger der bare og irriterer bak øyenlokkene. 

Jeg har vært hjemme på perm siden halv ett, og nå begynner det å merkes. Jeg er sliten.

Jeg vil egentlig tilbake til avdelinga, men hva skal det være godt for? Jeg skal jo skrives ut om noen dager uansett…

Ja. Så var det fire uker siden jeg skulle dø…Ukene går. Livet fortsetter. Jeg skulle bare ønske jeg kunne henge med. 

 

 

Ordene ble skrevet ned og gitt videre for å bli lest

Etter at B banket på og åpnet døra for så og finne meg liggende på gulvet med hendene over hodet og tårefylte øyne, sa hun i fra til de ansatte. Først kom ei inn, en som ikke var kontaktpersonen min for kvelden, men hun var snill, god og fikk meg til å si noe og gråte litt.

«Det er ikke bra å stenge alt inne. Det er bra å gråte litt»

Hun satt inne på rommet mitt en stund før hun måtte gå, men ikke lenge etter banket det på døra og kontaktpersonen min kom inn. Jeg var tom og samtidig så veldig full. Greide ikke si stort, så hun foreslo at jeg skulle skrive ned noe av tankene mine. Det gjorde jeg. Var ærlig , om det er bra eller dårlig får jeg vente med å vite, for hun tok nemlig en kopi av det jeg hadde skrevet og spurte om det var greit at hun ga det videre til legen. Jeg nikka. Hun hadde brukt markertusj og markert MYE av de tre, fire siden jeg hadde gitt henne.  Så snakket vi om det. 

«Dette er ting vi ikke var klar over, nå ga du oss et innblikk. Du hadde ikke greid å sagt dette du?» Nei. Jeg hadde ikke det. 

Jeg er utslitt, det å skulle være hjemme sleit meg ut, men vi (jeg og B) som nå har smskontakt fant ut at det å gå en tur på kjøpesenteret var en god ide. Det var kjekt, samtidig som jeg var litt ustø på beina, og tårene til begge to ikke lå så altfor langt unna. Jeg hadde jo egentlig perm fram til klokka åtte i kveld, men jeg dro tilbake til sykehuset sammen med B etter kjøpesenterturen vår. Det var nok ikke så dumt.

Så var det en tur på matbutikken for tur, og det er jo et kapitel for seg selv. Det å ha to personer som egentlig ikke liker mat, eller liker mat, men ikke gjør det likevel, og vi vimser rundt og tårene plutselig kommer fordi man skal kjøpe noe? Vel. Det skal ikke være lett. Skulle ønske ting var lettere. På flere måter…