Jeg leste disse ordene for mange år siden og det har gjemt seg i bakhodet siden og noen ganger prøver jeg å hente de fram igjen.

Det er nemlig veeldig lett å gjøre det motsatte- altså tenke og tro at at alt det negative som foregår inni hodet mitt/ditt/våres stemmer, at det verste som kan skje, skjer og jeg har ikke tall på alle de tusen gangene familien min har sagt "ikke tro det verste nå Håp".

Det viser seg nemlig ofte at ting løser seg og blir mye lettere enn man hadde tenkt seg.

Jeg får ofte høre at jeg er positiv. Det er utenforstående, de som leser ordene mine som gir meg en (god) tilbakemelding på det, mens sannheten er at jeg til tider er Pessimistenes Dronning. Jeg har veldig lett for å tenke negativt, ihvertfall når jeg er dypt inne i en depresjon

Men

Å spre rundt seg med negativitet fører ingen vei og det er heller ikke særlig oppløftende for de rundt deg. Jeg vil heller vise at det faktisk finnes håp, gleder og små smil selv når det stormer som verst rundt en. Jeg vet innmari godt hvor tungt alt kan være, hvor svart hodet kan bli og ja, jeg kjenner ofte på håpløshet, men jeg vet også at det finnes håp, man må bare justere forventningene sine etter situasjonen man befinner seg i akkurat der og da.

Dette skulle og blir ett kort innlegg for jeg er bare en snartur oppom leiligheta før jeg skal til å gå ned igjen til bassenget. Bildet er fra en dag vi var med sjøen, og jeg digger de nye solbrillene mine, men jeg så først nå at det er gjenskinn av bakgrunnen på dem😂😳

Jaja, fortsetter å digge de jeg😎

Det er forresten veldig deilig å få litt kreativitet strømmende rundt i kroppen. Og jeg vet veldig godt at jeg ikke kan å tegne, haha. Det bekreftet læreren jeg hadde på videregående når jeg skulle levere inn en arbeidstegning av en bukse jeg skulle sy (gikk design og tekstil) og hun påpekte at det så ut som om det var en femåring som hadde tegnet den. Det er ikke det viktigste, det viktigste er å ha en måte å koble av på og det har jeg endelig fått igjen. Pappa kom inn på stua i går når jeg satt og tusjet og sa at det var så kjekt å se at jeg tegnet igjen for det gjorde jeg så masse før.

Jeg nikket, smilte og husker ingenting av det😬 Jeg driver med mye annet rar kreativitetsutfolding da (der tror jeg forresten at jeg fant opp ett nytt ord, score😂) og det er alltid kjekt å få utløp for fargene inni meg.

PS. Det skulle egentlig bli en svart/hvitt tegning but I dont know how haha🙈

Snakkes snart

Klem Håp❤

Forrige uke var en maratonuke, og jeg hadde planer hver dag. Det er godt å få noe ut av dagene selv om det også tærer på energilageret mitt. 

På gruppeterapien på onsdag var jeg den eneste som dukket opp, så det ble en kort alenetime, men da jeg satt på venterommet på poliklinikken etterpå og ventet på å bli hentet av huset mitt, dukket en av de andre deltagerne av gruppa opp. Siden vi allerede hadde avsluttet dagens time ble vi sittende å snakke fram til jeg ble hentet, og siden jeg fant ut at hun også bodde i byen, spurte jeg henne om hun ville sitte på. Når vi nærmet oss byen tok jeg en råsjanse og spurte om hun ville bli med opp til meg en tur, og etter noen minutter i fargekaoset viste det seg at vi egentlig er ganske forskjellig like. Hun er like rar på en positiv måte som meg, og praten gikk veldig lett. Vi hadde ikke pratet sammen utenom gruppa før og bam, fordi jeg tok en sjanse og utfordret angsten så fikk jeg en ny venn. 

Jeg fikk spørsmålet om jeg kunne si en postiv ting om meg selv på gruppeterapien og etter å ha tenkt meg lenge om, og først sagt at det ikke finnes noe positivt med meg og fikk beskjed om å måtte prøve igjen av behandleren så kom jeg fram til at jeg er flink til å utfordre meg selv. Det er sant, og det er jeg litt stolt av. Jeg prøver stadig ut nye metoder for å forbedre situasjonen min, og jeg utfordrer meg selv daglig. 

Jeg er over gjennomsnittet glad i Halloween for de som ikke visste det, og istedenfor å ha Halloweenpynten oppe i en dag, har jeg innført Halloweenmåned i oktober. Jeg pyntet selvfølgelig ekstra når det skulle feires da, men edderkopper og spindelvev har i tillegg til å være halloweenrelatert også vært angsteksponering for meg denne måneden. Jeg har jo edderkoppfobi i varierende grad, men for ca en måneds tid siden ble jeg så satt ut av en edderkopp på balkongen min, jeg har ikke reagert så kraftig på flere år, og da skjønte jeg at det var på tide med litt eksponering igjen og da passet det jo ypperlig at det nærmet seg Halloween 🙂

 

Når plan A ikke blir noe av, er det godt at det finnes folk rundt meg som kommer opp med en plan B, fredagen skulle jo egentlig feires med beste B, men hun ble uventet dårlig og kunne ikke komme (ikke tenk på det B <3), og da kom primæren min på huset med forslag om at vi kunne feire litt i fellesstua, så da tok jeg med meg gresskar ned som vi skjærte ut og vi stekte vafler og så på idol sammen. På lørdag kom først søs og tantegull for å feire litt forsinket siden søs var på jobb på fredagen, og litt utpå ettermiddagen kom foreldrene mine og svoger også og de fikk middag her alle sammen. Det var koselig, men når de skulle gå merket jeg at humøret var i fritt fall, så jeg spurte mamma om jeg kunne overnatte hos dem til søndagen og det passet jo fint siden mamma hadde bursdag dagen etter. 

Skal prøve å skrive litt mer senere i dag/i morgen, men her kommer en sniktitt på en Halloweenpyntet fargekaoset ❤

Det blir en spennende oppussingsuke som møter meg nå. Det hele kickstarter i dag, endelig skal jeg male opp igjen soverommet/hobbyrommet mitt i leiligheta Fargekaoset.

Det eneste rommet jeg ikke er fornøyd med etter at vi malte i fjor skal endelig få nye farger. Jeg så allerede ved første penselstrøk i fjor at fargen jeg hadde valgt ut ble helt feil, den var jo så fin på fargeprøven, men på veggen ble den ikke fin i det hele tatt. Så nå er det på tide å prøve igjen, mamma kommer klokka tolv og da skal vi begynne med malingskosten igjen. Jeg gleder meg til det blir ferdig og forhåpentligvis blir resultatet bedre denne gangen.

På torsdag kommer svoger, søs og pappa for å hjelpe meg å legge gulv på soverommet og stua/kjøkkenet også, det er liksom den siste tingen som mangler for at Fargekaoset skal bli akkurat slik jeg vil ha den.

Jeg er takknemlig for at jeg får lov til å gjøre leiligheta mi slik jeg vil ha den av kommunen, som dere sikkert har fått med dere påvirker farger meg enormt og det å være omringet av farger og ting jeg liker er veldig viktig for psyken min.
Jeg tror det kommer av at jeg har vært så mye innlagt på sterile plasser i lange perioder siden jeg tretten og jeg trenger å ha det motsatte hjemme.
Det som de fleste ser på som luksus på hotel med hvite håndduker og sengetøy får meg tilbake til vonde minner.

I tillegg så er jeg jo en kreativ person som har en smule spesiell stil både med klær og interiør og det er noe som får meg til å føle meg glad og inspirert til å finne nye prosjekter å bruke tiden min på.
Jeg gleder meg!

Jeg er tilbake på dpset og har nettopp hatt et møte med noe jeg hadde glemt jeg likte.
Etter kveldsmat banket det på døra mi og jeg tittet opp fra dyna som var trekt langt oppi ansiktet.

«Vil du hjelpe personal E litt? Hun er på aktivitetsrommet og holder på å legge opp noen gardiner.»

Jeg sto opp fra senga og var plutselig ’tilbake på skolen’. Vi skulle måle opp hvor mye vi skulle klippe/skjære av av stoffet og utav det blå hadde jeg tatt målebåndet og slengt det rundt nakken.
«Har du gått sømlinja du? Kjenner igjen skredderfaktene»

Ord som jeg hadde glemt jeg kunne kom fram fra en tykk tåke bakerst i hukommelsen min. Jarekant. Oppbrett. Sømsmonn. Trådbeint.

Jeg strøk opp kantene, og brukte lang tid. Det skulle bli perfekt.
Jeg tredde i nåla på symaskina og brukte lang tid med skjelvende fingre som ikke ville gjøre som jeg ville.

Det var fint, jeg er glad for at personalet her er så flink, så støttende, de kom hele tiden med fine ord. Det at de spurte om jeg ville hjelpe betyr mye.
Etter litt over en time var jeg likevel utkjørt, og måtte trekke meg. Konsentrasjonen er oppbrukt, energien likeså. Nå må jeg virkelig bruke krefter for å greie å skrive noe, ordene forsvinner og når jeg skriver flyter bokstavene seg hit og dit.

Jeg gikk design og tekstil på videregående og jeg hadde glemt hvor mye jeg liker å holde på med stoff, søm, lage ting. Jeg husker nå hvor mye det krevde av meg også, hvor sliten jeg ble og hvor mange pauser jeg måtte ha i løpet av en skoledag.

Likevel var det fint. Fint å gjøre noe jeg egentlig liker, men som krever enormt av krefter.
Kanskje jeg kan begynne å sy litt igjen? Jeg har sydd både bukse, skjørt og kjoler tidligere. Jeg liker det jo egentlig.

Jeg har lenge tenkt på å ta noen bilder av leiligheta mi og legge de ut her og nå har jeg endelig fått ræva i gir og gjort det.

Så her kommer det..

Dette er mitt trygge sted, mitt fargekaos. Det eneste kaoset jeg elsker og som løfter meg opp. Farger har en så stor innvirkning på meg at man skulle ikke tro det var mulig. Og jeg forstår veldig godt at det er svært få andre mennesker som ville hatt det slik i sitt hjem, det er jo ganske spesielt om jeg skal bruke det ordet, men for meg er det helt rett, helt naturlig å omgi meg med farger. Sterke farger. Gode farger. Og jeg er ikke akkurat minimalistisk når det kommer til ting heller, jeg liker at veggene er dekt, at det er ting der som minner meg på de fine tingene, gode minner, en bra dag. Eller bare morsomme, artige ting. Det også er fint.

Det er ting som gjenstår, som ikke er ferdig enda. Som teksten på det knallgrønne badet mitt «Life isn’t about waiting for the storm to pass…  Skal etterfølges av «But learning to dance in  the rain.» Men det har jeg ikke hatt krefter til å få på plass enda, så for nå får det være slik. Energi hadde vært noe det. I det minste greide jeg å vaske håret i går.. Det er sørgelig at det er en seier, men jeg får bare ta livet slik som det er. 

Jeg har forresten bestilt ut over 1300 bilder fra fotoknudsen. Jeg tar bilder omtrent hver dag, ikke «fine» bilder type fotograf, men bilder for å huske øyeblikkene som skjer. Slik at jeg kan minne meg selv på at det finnes fine sekunder også. Foreløbig ligger de i en pose i gangen, jeg har ikke orket å se på de eller gjøre noe med dem. Planen er å henge opp mangemange bilder på veggen min slik at jeg kan se på de i tide og utide.

Snart.

Forhåpentligvis. 

Jeg og støttekontakt E begynte på prosjekt sjakkrutevegg i formiddag. Tror det skal bli bra når det blir ferdig, men det må sies, det virket ut som en kjempe ide å ha en sånn vegg, men fy hvor mye arbeid. Resultatet vil nok være verdt det. Satser jeg på ^^
Søs og mannen kommer i ettermiddag for å hjelpe meg å skru opp diverse ting, lamper,tven osv.
Det skal bli godt når ting begynner å roe seg litt.
R : «Nå må du passe på deg selv, du ser ganske sliten ut, ikke press deg for hardt for da blir smellet så kraftig»

– tror jeg at jeg fikk et glimt av i formiddag.

En kontakt på huset mitt lurte på om jeg ville finne på noe, og hun nevnte at det skulle være åpning av en butikk med kunstting i dag, om jeg ville innom dit en tur? Selv om jeg hadde mest lyst til å ligge under dyna sto jeg opp, kledde på meg og så dro vi. Fikk litt panikk da vi nærma oss fordi jeg skjønte at jeg ikke hadde fått med meg skikkelig hva det var for noe vi skulle se på. Det hadde nok ikke kontakt E heller fått med seg helt. Det var et kunstfelleskap som åpnet i dag med tilhørende butikk, presse(lokalavisa) var tilstede og det var masse folk. Tettpakka. Mange kjente fjes var der også. Folk jeg vet jeg en gang har hatt et eller annet forhold til, enten det ene eller det andre. Problemet er bare at jeg har glemt. Glemt hvem det ansiktet er. Hvorfor hun vinker til meg. Hvorfor de smiler. Hvorfor alle stirrer.

Den fantastiske læreren min(som jeg har skrevet et dikt om før, under teksterkategorien) var der, med begge døtrene sine. De smilte. VI snakket litt sammen.

Her kunne du ha jobbet litt, det hadde jo vært perfekt. Du hadde ikke trengt å jobbe mange dagene i uka. Du kunne bare vært kreativ.

Saken er at jeg egentlig er en veldig kreativ person. Har vært det fra jeg var lita. Men så kom sykdom. Som gjorde at kreativiteten og lagelysten har forsvunnet litt etter litt. Det er vondt. Skikkelig vondt. For jeg liker jo egentllig veldig godt å lage ting, samme hva, men jeg orker bare ikke. Det gjør så vondt å ikke orke det man egentlig elsker. 

Jeg tror mange av personene som var der har gått på samme teateropplegg som meg også. Ja, sjokk. JEG har gått på barne/ungdomsteater. I mange år. Men jeg kvier meg for å si det, for angsten har sånn grep om meg til hverdags at jeg tviler på at noen tror på meg om jeg sier at jeg brukte å stå på en scene. 

Men personene som var der, mange av de iallefall, var lik meg. De hadde rart hår. Tatoveringer. Sprøe klær. Jeg lignet på dem. 

Forskjellen var bare at disse personene lever. De lager ting. De har et liv.De har gjort mye siden sist jeg så dem.

De lever livet jeg kunne hatt om jeg bare hadde vært frisk.

Det også er en vond tanke.

Jeg står fast. Bom fast.

 

 

Som dere sikkert har skjønt, noen for lenge siden, og noen kanskje akkurat nå, er jeg ikke særlig a4 av meg. På noen som helst måte. Så pepperkakehuset jeg lagde hos søs i dag ble seendes slik ut.

Farger er gøy 😀

Ja. god jul ❤

Selv om jeg ikke vet hva jeg føler om julen i år, har jeg gjort mitt beste for å få julestemning. Denne berømte julestemningen som dessverre aldri kommer til meg. Jeg gleder meg litt til jul, jeg synes førjulstiden er koselig, men skal jeg være ærlig, så gruer jeg meg litt også. Fordi jeg begynner å tenke. Alt og alle skal være så forbaska GLAD når det er jul. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det.  Og tiden fram til første desember har gått så altfor fort, det føles ut som om jeg har sovet over en måned, hele november forsvant i depresjonståka, og plutselig er det straks jul. Jeg har i allefall pynta til jul nå, selv om jeg ikke akkurat har en tradisjonell måte og gjøre det på. Det var en som kom inn i leiligheta mi og sa at det var som å komme inn i en eventyrverden. Det var litt morsomt. Jeg blir ekstremt påvirka av farger og ting/ikke ting, noe jeg heller skal komme tilbake til på et senere innlegg, men her er en liten smakebit av min lille eventyrverden 🙂

 

Julekalender skal alle ha, Zaphira har en med godbiter, samme med Tatou. Som sagt, man må lage seg gleder selv.

Under er bilde av pakkekalenderen jeg har fått av mamma. Takk!

Juletre må man også ha, men hvem har sagt at det må være grønt?

Jeg vet det ser dumt ut, men det er en «førevar»teknikk, passe på at nesa som gjemmer seg under papir og teip ikke blir knust av ivrig hund eller katt. Satser på at jeg kan fjerne den når det nærmer seg litt julaften.

I kveld har jeg bakt julemenn (!) nede sammens med G, hun bakte en deig, tradisjonelle hvite hjerter, og jeg bakte en, som jeg da satte min egen lille vri på. De er ikke brent, bare tilsatt svart konditorfarge 🙂

Det er kjekt med sånt, selv om jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av kakeboksa til i morgen da jeg får levert den til mamma, sånn at hun kan ha den hos seg (og resten av familien). 

Jeg greide ikke styre meg, så det ble en og to og tre kaker som kom ned i magen, men jeg ble forbanna, hvordan skal tallet i morgen da bli mindre enn i dag?  Så…

Det at det var masse svart konditorfarge i dem gjorde ikke akkurat synes som møtte meg et kvarter senere noe finere..

Nå prøver jeg så godt jeg kan å kose meg, er merkelig nok ikke trøtt, føler meg mer opplagt nå enn jeg har gjort i hele dag, og det  er jo litt dumt i og med at det snart er natt for de fleste..

 

Et bilde kan si mer en tusen ord. Det er ikke noe bra bilde, men det hjalp å male det. Selv om det begynner å bli en stund siden nå, skulle ønske jeg bare hadde greid å sette meg ned og bare begynne med ett eller annet kreativt, for jeg er jo egentlig en veldig kreativ person, men nå har jeg ikke hatt ork eller inspirasjon til å lage noe på en veldig lang stund. Håper jeg greier å lage disse julekortene jeg ser for meg i mitt indre, og ikke bare la det bli med tanken..