Jeg tenkte dere skulle få noen ikkesykdomsrelaterte fakta om meg, for jeg er jo tross alt mye mer enn sykdom. Det er i grunn bare helt unyttige opplysninger, men det er kanskje kjekt å se litt mer av hvem jeg er?

 

1. Før jeg sluttet helt å spise kjøtt for fem år siden var jeg ekstremt kresen, og det er veldig mye av «vanlig» mat jeg aldri har smakt. Jeg har for eksempel aldri smakt bacon, rømmegrøt, biff og jeg har aldri smakt tradisjonell julemiddag. Før jeg ble (pescetrianer – vegeterianer) – veganer hadde jeg alt fra taco, pizza, sushi and so on som måltid på julekvelden. Det har aldri vært et savn å slutte å spise kjøtt, men smaken av fisk kan jeg savne noen ganger, selv om jeg aldri kunne tenkt meg å gå tilbake til å spise dyr.

2. Pappa mener at det jeg må gjøre for å sjokkere er å bleke håret/ta på en blond parykk, kle meg i hvite bukser, og ha på meg en babyrosa lacoste pikÈskjorte. Alt annet er brukt opp, så rar her altså. Det som er morsomt er at Lillebror hører til i den kategorien, ikke fullt ut da, han kler seg veldig fint altså, det er bare stikk motsatt av min stil.

3. Mens vi snakker om stil, jeg har med unntak av ett år, i niendeklasse alltid gått i de klærne jeg selv vil uansett hvor rare/annerledes de har vært. Det året fikk jeg nemlig ikke lov av hverken foreldrene mine eller behandlerene mine å «skille meg ut», de ville at jeg skulle blende inn når jeg skulle tilbake til klassen min som jeg gikk deltid på, noen dager der, andre dager på skolen som hørte til ungdomsposten på sykehuset. Heldigvis rettet det seg etterhvert, og jeg fikk gå tilbake til den jeg var, selv om klesstilen min har endret seg opp igjennom.

4. Jeg har ekstremt lite peiling på tekniske dupeditter, og det irriterer meg sånn for jeg får jo ikke til å endre designet her inne for eksempel, likevel greier jeg ikke å motivere meg til å lære mer sånn at jeg får litt mer kunnskap om hvordan ting skal gjøres. En dag kanskje…

5. Når jeg var liten ville jeg bli forfatter, men den drømmen har forsvunnet. Jeg skulle gjerne skrevet en bok om hvordan det er å leve med psykiske lidelser, det er ikke det det går på, men jeg har glemt så mye viktige detaljer om livet mitt at det ikke lar seg gjøre. 

6. Som nevnt over, jeg har veldig, veldig dårlig hukommelse, noe som irriterer meg grønn. Det er så gale at det ikke er morsomt en gang, og nå er jeg inne i en periode der jeg leker gammel, dement dame på nittini som forteller de samme historiene gang på gang. Neida, joda, det er ikke fullt så gale, og heldigvis er det perioder som er verre enn andre med å huske ting, men det er ikke noe kjekt uansett. Det er travelt for meg, og det er nok litt travelt for de rundt meg også som må minne meg på ting hele tiden.

7. Jeg er veldig knyttet til familien min og vet ikke hva jeg skulle gjort uten dem ❤

8. Jeg er Klossmajor med stor K, jeg er der at jeg lett kan snuble i mine egne bein, og det er ikke kødd en gang, det har skjedd flere ganger. Jeg går på ting, mister ting, og søler i ett sett. Det er ett under at jeg aldri har brukket et eneste bein i kroppen, men man skal aldri si aldri.

9. Jeg er veldig glad i å shoppe, men kjøper som regel mesteparten av klær/ting på salg noe som er veldig greit for da får man jo mer ut av pengene. Jeg har derimot blitt veldig flink det siste året til å ikke kjøpe noe bare fordi det er på salg, da er det bedre å kjøpe den genseren til fullpris som man vet man kommer til å bruke, enn tre topper som koster femti kroner som blir liggende i skapet. 

10. Jeg er en listeperson og lager lister av det meste, og koser meg med det. Nå som vi skal til Trondheim for eksempel så har jeg allerede saumfart diverse nettbutikker og ikea sine hjemmesider og skrevet ned hva jeg skal se etter/kjøpe. Det er jo lurt, da får jeg jo dobbelt opp av shoppingsgleden for da har jeg jo hatt det gøy hjemme mens jeg har kiket, og så koser jeg meg ekstra også når ting faktisk skal handles.

 

Ha en fin mandag videre

Klem Håp<3

Nå er jeg faktisk en snartur hjemom Fargekaoset og siden jeg har litt tid før Pappa kommer for å kjøre meg tilbake til avdelingen så tenkte jeg å benytte det faktum at jeg har macen å skrive på. Jeg har jo fått noen spørsmål, og jeg tenkte samtidig å skrive litt om alle ordene som går igjen, i Håp´s lille verden.

Jeg begynte jo så vidt å nevne ett par ord, men så er det jo ganske mange navn som dere nye kanskje ikke forstår så here it goes:

 

Huset mitt: Jeg bor i en psykiatribolig, altså en bolig der det jobber personal som hjelper meg i hverdagen. Jeg bor i den «tyngste» av disse boligene i kommunen min, det vil si at det er personale her døgnet rundt, også på natta. Det er sju leiligheter i huset, men den ene er en såkalt personalbase, der personalet har sin egen plass til forskjellige møter, overlapping og lignende. Det er rundt to, tre på hver vakt, dagvakt og aften, og på nattestid har vi en våken nattevakt tilgjengelig. De som jobber her hjelper meg og de andre i hverdagen, og siden vi som bor her har forskjellige behov så er det også forskjellige oppgaver personalet utfører. For min del så har det mye med sosialisering, måltidene, vasking og å finne på ting utenfor Huset. Vi har også en Fellesstue som alle som bor her kan bruke, og hver onsdagsettermiddag har vi Bakegruppe, selv om det som regel går i middagslaging. Da lager vi noe godt sammen de som vil delta og så spiser vi sammen når maten er ferdig. Vi har noe lignende på lørdagskvelden men da er det som oftest personalet som lager maten, og da må den som vil spise betale 20 kroner for måltidet. Jeg har egentlig ikke noe særlig kontakt med de andre beboerne, mange er veldig syke og ikke så snakkesalige. Derimot sitter jeg mye nede i Fellesstua i løpet av en dag sammen med personalet. 

 

Fargekaoset: Som jeg nevnte så er det navnet jeg har gitt leiligheten min som ligger i Huset mitt. Her er det ett virvar av farger, noe jeg elsker. This is my safe haven, og jeg har vært så heldig å få lov til å lage den til som min egen. Jeg måtte søke om det da, men jeg er uendelig glad for at jeg fikk lov, selv om jeg nok har tatt noen liiitt større endringer enn de kanskje tenkte, haha. Etter år og måneder fanget inne i gulhvite vegger på diverse avdelinger siden jeg var tretten så er jeg blitt veldig avhengig av å ha farger hjemme, det gir meg trygghet og glede. Jeg hater virkelig gulhvit, og det er omtrent standarfargen på alle sykehusavdelinger, pluss at Huset mitt i utgangspunktet har samme farge. Det er godt å slippe å ha det hjemme nå ihvertfall.

 

Kaosgjengen: Det er meg og Hjertene mine, jeg er nemlig så heldig at jeg får lov til å ha to pelsdotter boende hos meg, og for å være ærlig aner jeg ikke hvordan jeg skulle klart meg uten. De to firbente består av katten min Zaphira og hunden min Tatou. De er mitt alt, og er der i tykt og tynt, bokstavelig talt. De forstår så utrolig mye mer enn hva man skulle trodd i utgangspunktet og de er umistelig for meg. Tatou bor tidvis hjemme hos foreldrene mine, da spesielt når jeg er innlagt, men det hender også at han tar seg en overnatting eller to innimellom. Håpet mitt er at jeg klarer å få han hjem på fulltid nå når jeg blir utskrevet. 

 

 

Håp: Jeg skrev en kort forklaring for litt siden, men det har seg altså slik at navnet jeg fikk når jeg ble født av foreldrene mine, Nadine, betyr nettopp det, håp, og av og til irriterer det meg grønn, for jeg fikk utdelt så mye håpløshet i form av sykdom. Likevel kaller jeg meg selv for Håp. Kanskje er det universets måte å kødde med meg på, eller kanskje, bare kanskje var det en mening med navnet jeg fikk utdelt. Foreldrene mine visste ikke betydningen av navnet mitt før jeg fant det ut selv for mange år siden skjønner dere. For noen år siden ga jeg meg selv ett navn også, Zaphira. Jepp, jeg vet at det er en pelsdott som heter det samme, men det navnet betyr utrolig mye for meg. Så her er jeg, Nadine-Zaphira, eller Håp som jeg også kaller meg.

 

Akkurat nå kommer jeg ikke på flere ord jeg bruker flittig, men er det noe dere lurer på så rop ut så skal jeg prøve å svare etter beste evne. Nå kommer svarene på spørsmålene jeg allerede har fått inn, så kanskje dere får litt mer svar.

 

Hva slags sykdom har du og hvordan påvirker det deg i hverdagen?: Hm, dette er ett vanskelig spørsmål, og det med diagnoser må jeg nesten komme tilbake til litt senere når jeg har fått litt svar selv siden jeg holder på med litt ny utredning osv. Hverdagen min er i grunn preget av sykdom all over, det meste blander seg inn i livet mitt og tvinner seg inn i alt jeg gjør. Jeg kan si det sånn at jeg er veldig avhengig av hjelp for å klare hverdagen. Jeg har mye angst, og trenger hjelp til mye av de hverdagslige tingene som folk flest bare gjør uten å tenke over det. Jeg kunne ikke bodd en plass uten døgnbemanning, ihvertfall ikke slik situasjonen er i dag. Jeg håper jo på å få en friskere hverdag, men jeg kommer nok aldri til å bli frisk, jeg har tross alt vært syk siden jeg var barn.

 

Når og hvorfor bestemte du deg for å bli veganer?: Jo, vet dere, om noen uker har jeg toårsjubileum som veganer, og det er faktisk det beste valget jeg har tatt for meg selv. Jeg gikk løypa fra pesceterianer (ikke kjøtt, men spiser fisk), til vegeterianer(hverken kjøtt eller fisk, men spiste egg og melkeprodukter) før jeg da gikk steget ut og ble veganer, altså en som ikke spiser noe som helst fra dyreverden. Det at jeg tok den endelige avgjørelsen hadde litt med spiseforstyrrelsen min å gjøre, men ikke i den retningen du tror. Det var ikke for å minske matinntaket, men for å bli mindre «redd» for mat og gjøre noe godt for både meg selv og dyrene. Det er så klart enklere å være vegeterianer, men den eneste grunnen jeg finner for å «gå tilbake» er at da hadde spiseforstyrrelsen min fått større plass, og det vil jeg jo såklart ikke. Jeg vil ikke spise noen med sjel, det er den enkleste forklaringen, det er hverken min rett eller mitt ønske å spise noen som har så mye liv i seg, dette gjelder alt i fra høner til sauer (som jeg digger btw) til fisk og jeg mener at ethvert levende vesen har en sjel, og en personlighet. Det har jeg fått bekreftet gang på gang, og jeg kommer aldri til å spise kjøtt igjen. Til sommeren er det fem år siden jeg spiste mitt siste dyr noensinne.

 

Hva er det fineste du vet?: Det må være farger, å se glede i øynene til folk rundt meg, barnelatter,  motsetninger -der det viser seg at førsteinntrykket folk får gjerne ikke stemmer med virkeligheten, dyr, det at noen tør å være seg selv uavhengig av hva andre måtte mene, medmenneskelighet og omsorg for å nevne noe.

 

– 

Nå løp visst tiden fra meg igjen, og jeg må nesten ta igjen resten av spørsmålene senere, men som sagt, er det noe du lurer på, så legg gjerne igjen ett spørsmål eller to i kommentarfeltet. Jeg må skylle ut balsamen jeg har i håret, ordne litt småting og så fikk jeg akkurat melding om jeg ville komme ned en tur til Fellesstua før pappa kommer å henter meg, så jeg må nesten stikke. 

Vi snakkes snart, ha en strålende fin lørdag videre

 

Klem Håp ❤

 

Vegansk mat trenger ikke være vanskelig å lage for å smake dritgodt btw.Her er ett eksempel på noe kjempelett som smakte skikkelig nam.

 

Nydelighetene selv, Hjertene mine som betyr alt<3

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #forklaringer #ordbok #helse #håp #ord #glede #håp #familie #veganer #veganskmat #spørsmålsrunde #grønnglede #dyr #dyrehjerte #sjel #psykisksyk

 

Se for deg at du har kreft, men du har blitt diagnostisert med alvorlig epilepsi. Du får hjelp til å håndtere sykdommen din, men siden de som skal hjelpe har feil sykdomsinformasjon om deg blir du møtt med feil veiledning, behandling og holdninger. Begge deler er alvorlige sykdommer, men de har to vidt forskjellige forløp og utfordringer, og da fungerer jo ikke behandlingen for epilepsien mot kreften du egentlig har.

Sånn føles schizofrenidiagnosen for meg. Klart jeg er syk, det bærer jo hele livet mitt preg av, men jeg tror ikke – og har blitt fortalt av seks forskjellige leger at den diagnosen ikke kan stemme. Den gir meg absolutt ingen svar på hvorfor jeg er som jeg er og jeg har heller ikke de typiske symptomene som følger med en slik sykdom.

"Hadde vi stilt spørsmålene på en annen måte den gang du ble utredet så hadde vi kanskje kommet fram til ett annet svar. Jeg vet ikke om du noen gang har vært psykotisk"

Likevel har det vært veldig vanskelig å få revurdert diagnosen, og jeg har kjempet i fem år for å få fortgang i prossesen.

Nå skjer det endelig!!

Jeg har jo så smått hintet fram mot ett møte som skulle være i dag, ett viktig og stort møte for min sin del. I dag har tre leger, to fra ambulantteamet, avdelingsleder, og tre personal hatt ett møte om meg som jeg har ventet på i noe som føles ut som en evighet.

Lets face it, en med en schizofrenidiagnose som hevder at hun ikke er schizofren? Ikke det beste utgangspunktet. Schizofrenidiagnosen har jo vrangforestillinger som ett kriterie, og da å få hold i tanken om at her er det kanskje noe som faktisk ikke stemmer, sett med friske øyne? Det har som sagt tatt sin tid, men nå er prossesen heldigvis i gang. De kom ikke fram til noe fast svar i dag, men i løpet av en måned eller to får jeg vite om diagnosen blir værende eller om den merkelappen forsvinner fra panna mi.

Det de derimot sa etter møtet er at det heller mer mot at traumediagnosen blir hoveddiagnosen min, og det kan se ut som om det endelig går min vei.

Jeg hadde verken minnene eller ordene til å forklare det som foregikk på innsiden den gangen jeg fikk schizofrenidiagnosen som trettenåring. Det er uklare grenser på symptomene på schizofreni og alvorlig ptsd, og selv om det i mange av de første årene i psykiatrien ble diskutert traumer, både med meg og bak i kulissene ble det til at jeg fikk stempelet schizofren. Missforstå meg ikke, jeg er fortsatt like syk, like syk som en med schizofreni, det er vel derfor den diagnosen ble satt i utgangspunktet, men mest sannsynlig har jeg fått feil merkelapp.

Som de sa, det er veldig sjeldent at man fjerner slike diagnoser, å innse at de ikke stemmer, men jeg har ett stort håp, mye større enn hva det var før jeg fikk referatet etter møtet i dag.

Jeg husket jo ikke, jeg mintes ingen traumer da jeg ble innlagt på ungdomspsykiatrisk som trettenåring.

Det er først de tre siste årene det har begynt å poppe opp minner, men alt er fortsatt ganske uklare. Jeg har fortsatt ingen svar, men samtidig så er jeg fullstendig klar over at ptsd diagnosen stemmer, selv om jeg skulle ønske det ikke var sant.

Nei, sa jeg. Ingenting har skjedd.

Jeg husket jo ikke.

De neste månedene blir spennende, vi skal fortsette arbeidet med utredning og traumebehandling/stabilisering når jeg kommer hjem.

Jeg er spent på veien videre, uansett hva som skjer.

Klem Håp❤

#psykiatri #psykisk #psykiskhelse #mentalhelse #helse #diagnose #feildiagnosert #schizofreni #sykdom ##schizofren #håp #forandring #utredning #sykehus #helsepersonell #feilvurdering #ptsd #traumer #barndom #forventning #etpsyktinnblikk

Skrivesperre, bort med deg! For å sette i gang ordene mine igjen så tenkte jeg å skrive ned noen (veldig unyttige) fakta om meg selv, men som kanskje hjelper dere med å se hvem jeg er også utenom sykdomsting.

Jeg er veldig glad i drager, og har samlet på stort og smått med dragemotiv/form i mange år. Jeg har også to dragetatoveringer, den ene er den første tatoveringen jeg tok, som forøvrig har tiårsjubileum i år (oi, nå følte jeg meg gammel😳) , mens den andre er tatt i studioet som Miami Ink ble spillt inn i. Det er (veldig) stor forskjell på den kunstneriske kvaliteten på de to, men jeg er like glad i begge to fordi de betyr så masse og har minner knyttet til seg.

Haha, kom på en annen ting akkurat nå når vi snakker drager. Første gang jeg og mamma var i Las Vegas, i 2009 tror jeg, så fant jeg meg en kjempefin og svæær drage, som dessverre ikke fikk plass i koffertene. Resultatet ble veldig mange morsomme spørsmål og kommentarer på hjemreisen fordi jeg måtte bære den under arma😂

Jeg er også over gjennomsnittet glad i hodeskaller av alt slag og merkelig nok forbinder mange meg med hodeskaller. Skjønner ikke hvorfor 😇 Fargekaoset bærer preg av Halloween året rundt nemlig.

Vil dere ha en artig reisehistorie til? Jo, da jeg og Søs hadde vært på rundreise i USA i 2010 var vi der når det nærmet seg Halloween. Utgangspunktet var jo genialt for se for dere butikkene fyllt opp med kult stæsj da. Problemet oppsto derimot når vi skulle reise hjem igjen for merkelig nok ble håndbagasjen min nøye gjennomsjekket og jeg avhørt ved hver eneste sikkerhetskontroll.

Hvorfor? Jooo, det var kanskje ikke ett sjakktrekk å ha en realsize hodeskalle cookiejar (kjekskrukke) fyllt med mye rart i håndbagasjen 😂😂😂 Meg i ett nøtteskall ✌

For en stund tilbake fikk jeg ros for å bruke kosebamser for å trygge meg, siden jeg ikke har Tatou og Zaphira her. Jeg er bare tjuefem, lover. Neida, joda, men det er faktisk god trøst i en (drage)bamse, og man blir aldri for gammel for bamser. Jeg og Peter Pan er bestisser forresten, vi er enige om å aldri bli (skikkelig) voksen.

Barnet i meg lenge leve!

Jeg er veldig glad i å strikke, og har stadig nye prosjekter på gang. Noen ganger får jeg ett uønsket stopp i iveren, men jeg finner alltid tilbake til strikkegleden. Jeg kunne derimot ikke strikke annet enn rettstrikk før jeg ble innlagt på dpset (der jeg er nå) i 2013 og Strikkeguru har inspirert meg og lært meg mye siden den gang, læringskurven har vært bratt.

En annen ting jeg liker?

Klær🙈

Jeg elsker klær, rare antrekk og sammensetninger. Jeg er stolt av å kunne si at jeg ikke bryr meg om "hva andre måtte mene", men heller går i det jeg liker selv hvor rart det er til tider.

Jeg var (er) livredd for roboter, Arnold Schwartznegger og Michael Jackson. Ja, jeg vet at det er super rart, men det er jeg også, haha 🙈

Jeg er en samler, som noen kanskje har skjønt. Jeg samler på alt mulig rart (uten at det blir sykelig selvfølgelig), og det verste jeg vet er å kaste ting. Jeg kan jo få bruk for det en dag, ikke sant? Det betyr i andre ord at boden min er stappfull. Resten av familien er derimot stikk motsatt, de må være verdensmestere i å kaste ting. Jeg har aldri skjønt greia, og jeg kommer aldri til å tilgi mamma for den gangen de skulle flytte fra hus til leilighet og hun tømte og kastet alle klærne mine som fortsatt var hjemme hos dem. Klær fra hele verden forsvant i den søppelsekken. Æsj.

Halloween er min favoritthøytid og jeg gjør Fargekaoset om til en skikkelig Halloweenhule allerede i slutten av september, da klarer jeg ikke vente lengre. Jeg er også over gjennomsnittet glad i jul, selv om det er nissene jeg feirer, og ikke noe religiøst.

Jeg er ett A – B menneske. Jeg legger meg tidlig og kan gjerne stå opp sent. Jeg har riktignok blitt flinkere til å stå opp, så jeg starter som oftest dagen mellom halv ni/ni. Jeg trenger mye søvn, og må ofte ta en liten hvil på dagtid også. Bestemorfakter her altså. En gang sovnet jeg midt i en trapp, jeg lå over trappetrinnene og hadde sluknet på vei opp til rommet, og mamma måtte geleide meg i søvne til senga. Jaja, her kan jeg nok skylde litt på sykdom, og utmattelse.

Jeg er EKSTREMT nysgjerrig av natur, men siden jeg respekterer veldig andre pasienter/taushetsplikten og det da er mye jeg bare får med meg brøkdeler av uten å få vite sammenhengen så samler jeg opp nysgjerrigheten min og lar det gå utover familien istedenfor ✌

Jeg holder på med min sjuende gang av seriemaraton med Modern Family på Netflix fra sesong 1 til den siste. Vanedyr.no, men det er også veldig godt å slippe å konsentrere seg så mye når man strikker i tillegg eller er sliten, og det er jo en veeldig morsom og bra serie da!

Favorittmaten min er sushi, noe som er litt morsomt siden jeg er veganer, men det er fullt mulig å lage/kjøpe en kjempegod veganversjon, med grønnsaker som fyll istedenfor fisk. Det må dere teste ut altså for det er nomnomnom😋

Da har dere fått vite en haug med rare faktaer om meg, det er deilig å vise fram de tingene som ikke handler om sykdom også.

Vi sees snart

Klem Håp❤

På ett tidspunkt husker jeg at jeg skrev og virkelig følte det, «jeg er meg selv, men noen ganger ikke»

Med det mente jeg at når psykdom sto på som verst så mistet jeg meg selv.

I den senere tid har det heller vært motsatt, jeg har følt at psykdom er alt jeg er, og det stemmer jo ikke.

I bedre perioder så får jeg ett større glimt av hvem jeg er, hva den friske delen av meg liker.

Jeg er fargerik, både på den ene og den andre måten.

Jeg liker å gå i fjellet, jeg liker å klatre, jeg liker å skyte med pistol (😁), jeg liker å være aktiv.

Jeg elsker dyr, og hjertene mine (hunden og katten min) betyr alt i verden, jeg elsker familien min høyt og vet ikke hvor jeg hadde vært uten dem.

Jeg er kreativ, jeg er åpen, jeg er fri.

Jeg elsker å reise, å oppleve verden.

Men

Jeg skjønner også veldig godt hvorfor jeg identifiserer meg mest med det psyke, for det er jo alt jeg har kjent til siden jeg var ett barn.

Hvem er jeg uten sykdom?

Hvor hadde jeg vært i livet hvis jeg ikke hadde blitt syk?

Det å tenke slike tanker fører ingenting godt med seg, men det er jo klart man undrer innimellom.

Nå prøver jeg å godta at jeg ble syk, og gjøre det beste ut av situasjonen.

Jeg prøver å ta vare på de gode stundene, de tingene og opplevelsene som gjør meg til meg, selv om jeg har psykdom på slep.

Det fineste noen noengang har sagt til meg var før Metallica konserten jeg var på med en venninne i 2014, og en kompis av henne sa:

Du er så fargerik du Nadine-Zaphira at jeg er sikker på at du lyser i mørket.

Klærne mine var sorte, håret likeså, men personligheten min var den samme som nå, bare litt friskere.

Det var ett veldig fint komplimang for en fargeklatt som meg selv.

Nå har jeg ikke lengre kontakt med denne venninnen, og det er bittersøtt, for det var noe fint og noe vanskelig med det vennskapet, men jeg fant ut at det ikke er vits i å være vennermed noen som hele tiden prøver å forandre meg.

Nå sier jeg heller

Jeg er meg selv, og ingen andre.

Det har kostet å være utenfor den standarboksen samfunnet forventer at man skal tilhøre, men vet dere hva?

Det er tusen ganger bedre å være seg selv fullt ut enn å måtte forandre det man liker med seg selv fordi andre ønsker det.

Vær dere selv, selv om det noen ganger er vanskeligere enn å være a4.

Det er verdt det.

Jepp, dagensvisdomsord fra meg, og nå skal jeg avslutte med gullkornet tantegull sa på lørdag når vi satt i bilen, og jeg og søs småhumret av alt det rare som kom ut av munnen hennes.

-Ka ler dokke av?

«Nei, mamma va så morsom så vi måtte le litt»

–Man skal ikke le av hverandre, de e ikke snilt, man skal le sammen av nokke

Tre år og allerede så klok.

Vi må ta kunnskapen til barna til oss, de har veldig ofte rett.

💚Lag en god dag💚

(Seek and find Happiness)

#kunnskap #medmennesker #åpenhet #syk #psykiskhelse #mentalhelse #psykiatri #psykiatriblogg #positivitet #tabu #tabuer #tanker #gullkorn #barnemunn #klokskap #aktiv #frisk #håp

Dagene er litt ekstra tunge for tiden, så dagene mine har vært svært lite innholdsrik.

Det har gått i soving, serietitting og nettsurfing, til og med strikketøyet har vært på pause.

Nå er jo dette ikke akkurat så spennende å lese om, så mens vi venter på at kreftene skal komme litt tilbake, tenkte jeg og skrive noen fakta om meg selv.

– Jeg har alltid vært veldig rotete av natur (noe som irriterer meg grønn), men når vi var på leirskole i sjuendeklasse, vant rommet jeg lå på, prisen for ryddigste rom. Ikke min fortjeneste 😂

– Ganske lenge var jeg veldig redd for alle dyr, men så ville jeg utfordre meg selv og fikk en katt, og resten er historie. Når jeg hentet Tatou, hunden min, visste jeg ikke om jeg kom til å være livredd han eller ikke, men nå elsker jeg alle dyr.

– Faktisk er dyrene mine en av grunnene til at jeg ble vegetarianer (-> så veganer), nettopp fordi jeg så hvor stor og forskjellige personligheter de har.

Jeg vil ikke spise noen med en sjel!

– Jeg elsker å reise, og har vært så heldig at jeg har fått reist en del.

– Jeg elsker også virkelig å være på konsert med band jeg liker, jeg blir så herlig Fri og Levende og gir blanke faen i hva andre synes om meg der jeg starter bølger med lyd og synger for full hals.

– Faktisk dro jeg og mamma helt til Las Vegas for å høre Dead By Sunrise spille, en helt magisk opplevelse, men mamma presterte å SOVNE under konserten! Jetlag sier jeg bare, men det er ganske utrolig likevel 😂

– Jeg har møtt mitt store idol og helt, Chester Bennington fra Linkin Park to ganger, en gang helt tilfeldig på gata i New York i 2005 og en gang på Meet and greet i Las Vegas ( den andre gangen jeg var der) i 2013.

I tillegg møtte jeg helt tilfeldig på dj’en i samme band, Mr. Hahn, på samme dag på hotellet vi bodde på i Las Vegas og Linkin Park hadde ikke konsert en gang. Flaks 😁

– Jeg har vært i USA åtte eller ni ganger og elsker å være på ferie der. Ville dog ikke ha bodd der med tanke på hvor lite støttesystem det er der borte for de som er syke.

– Siden min første innleggelse på ungdomspsykiatrisk avdeling som trettenåring har jeg vært inn og ut av sykehus siden.

– Jeg er svært preget av alle de mange månedene i gulhvite omgivelser, derfor omgir jeg meg med mye farger hjemme, derav Fargekaoset.

– Jeg bor i en døgnbemannet psykiatribolig og der har jeg bodd siden jeg var atten, men jeg har ikke hatt ett eget rom hjemme hos foreldrene mine siden jeg var sytten på grunn av innleggelser

– Jeg er veldig glad i drager og har mange forskjellige varianter i leiligheten min, i tillegg har jeg to tatoverte drager på kroppen, den ene var min aller første som jeg tok når jeg var femten, og den andre tok jeg i studioet der Miami Ink ble spilt inn. Den ble faktisk lagt ut på facebook siden deres når den var healet.

– Jeg tok min første piercing når jeg var tretten, og siden den gang har jeg vært hullete, haha.

– Jeg er veldig glad i klær og har en merkelig klesstil til tider.

Jeg er meg og ingen andre.

– En av de tingene som gjør meg gladest er når eldre folk ser forbi det ytre og er åpen, og for eksempel spør meg om hjelp til noe. Det gir meg tro på menneskeheten.

– Jeg har opplevd at voksne folk har ledd meg rett i trynet fordi de synes jeg er rar, og at foreldre har tatt ungene sine og krysset gata når de skulle gå forbi meg.

Oppgitt.no

– Jeg har ett nært forhold til familien min og vi snakkes daglig.

– Jeg er en stor frostpist, men takler ikke varme noe særlig heller. Ikke særlig praktisk skal jeg si deg! 😅

Sånn, da vet du litt mer unyttige fakta om meg, er det noe du lurer på så er det bare å spørre.

Jeg kommer sikkert til å lage flere slike innlegg når dagene står stille.

Nå skal jeg prøve å sette i gang strikkepinnene igjen, så vi snakkes senere.

Jeg gikk forresten en minitur i går, i en turløype rundt dpset. I morgen begynner turregimet på igjen for fullt, det gleder jeg meg til.

#psykiskhelse #mentalhelse #psykiatri #psykiatriblogg #fakta #reise #ferie #konsert #mat #veganer #vegansk #livsstil #åpenhet #tabu #hverdag #LasVegas #reiselyst

Jeg har jo ganske lenge snakket om at jeg skulle komme med en avsløring/overraskelse og i dag kommer den.

Jeg har siden bloggen ble opprettet for tre år siden gått under navnet Håp her i Tankekaoset.

Det har faktisk vært en sannhet i det navnet og mitt egentlige navn, for navnet mine foreldre ga meg betyr jo Håp.

I tillegg har jeg gitt meg selv ett navn også, og det betyr suksess.

Det stemmer det også.

Ikke i form av «suksess» sett i form av penger og karriere, men jeg tenker heller på det at jeg faktisk har overvunnet Mørket gang på gang og fortsatt kjemper for en bedre hverdag selv hvor håpløst det noen ganger føles.

Hei.

Jeg heter Nadine-Zaphira Røyseth, hva heter du?

Fram til nå har det vært ganske nitriste forslag som dukker opp når man googler navnet mitt. En link til facebooksiden min og noen gamle skatteoppgjør, i tillegg til informasjon fra 1881.

Det fikk meg til å tenke. Skal jeg virkelig kjempe så hardt og ikke gjøre noe merkbart i livet?

Etter å ha tenkt meg nøye om så fant jeg ut at jeg ville ut av denne halvanonymiteten jeg har gjemt meg bak her inne.

Jeg vil gjøre en forskjell og gjøre det litt mindre tabulagt å være psykisk syk.

Jeg vil fortsette å gi ett innblikk i en hverdag sett fra et psykt synspunkt, men ment for øyet til de friske.

Det er oppturer og minst like mange nedturer i livet mitt som i dag har vart i akkurat 25 år.

Jeg var bare barnet når jeg først ble syk, og det har preget meg veldig.

Jeg husker faktisk ikke hvordan det er å «være normal» og frisk, noe som er litt trist, men samtidig – tenk hvor kjedelig det hadde vært hvis alle var a4 og passet inn i den samme firkantede boksen.

Jeg sier ikke at jeg er glad for å ha psykisk sykdom på slep, men jeg er glad for det det vanskelige har lært meg. Jeg har lært meg å sette pris på de små tingene, og har kanskje ett annet syn på medmennesker og annerledeshet enn andre på min alder.

Jeg er jo inne i en ganske tøff periode nå, og selvfølgelig skulle jeg ønske det ikke var fullt så vanskelig, men i natt skal jeg sove i min egen seng for første gang siden midten av september og det er jo noe.

Her skal jeg tilbringe resten av kvelden med netflix og endelig får jeg litt pelsterapi

💖 Dyr 💖

#tabu #tabuer #åpenhet #hemmelighet #avsløring #psykiskhelse #psykiatri #psykiatriblogg #håp #fighter #bursdag #seier #overraskelse #dyr #katt #interiør #farger #fargekaos #etpsyktinnblikk

Er det noe du lurer på eller ønsker at jeg skal skrive om? Gi meg ett pip i kommentarfeltet da vel 🙂

Jeg skulle ønske arbeidet jeg gjør, var synlig. At det å bruke dagene sine til å komme seg opp og ut i livet igjen var akseptert som en jobb, og at man kunne svare noe lett og enkelt når folk spørr en hva man gjør på for tiden. 

«Du klarer jo å reise, da klarer du å jobbe». Kommentaren jeg fikk fra en venninne som ikke forstår seg på psykisk sykdom klinger fortsatt i øret med ett vondt ekko av følelser hengende bak seg selv om det er over en måned siden jeg fikk ordene slengt mot meg. Å, hadde det bare vært så enkelt. Da hadde jeg jublende gått og fått meg en jobb på dagen. Dessverre er det ikke slik det funker, selv om jeg ikke er synlig syk, så er jeg fortsatt syk og selv de enkleste ting krever mye av meg. Jeg har dager der jeg fungerer godt og dager der det å kle på seg virker som en umulig oppgave å gjennomføre. Jeg ligger ikke på latsiden, jeg er ikke lat, det er ikke latskap som gjør at jeg ikke er i full jobb slik som andre på min alder. Det går faktisk sjelden en dag der jeg ikke har minst to, tre oppgaver jeg må gjennomføre, men i en svart/hvitt verden er fakta det at jeg ikke er i jobb. Det jeg bruker dagene mine på er bare regnet som fritidsaktiviteter for friske folk. Jeg ser med beundring i øynene på de såkalte friske som klarer både å sjonglere jobb, familie, barn, hobbier, være sosial og husstell, gjerne med en hund slengt med i miksen, og jeg føler meg utrolig mislykket når jeg har nok med å ta vare på Tatou og ikke klarer å jobbe en gang. Drømmen er jo å en gang være frisk nok til å kunne jobbe litt, om ikke full stilling, så bare litt ihvertfall. Jeg er jo ikke stolt av å være ufør, det er jo ikke noe jeg ønsker, men jeg må bare innse at det er slik ting er for meg nå. Og slik kommer det til å være en god stund framover. Jeg skulle ønske andre også forsto det, og at jeg ikke må unnskylde meg for at jeg ikke er i arbeid. 

Huset mitt kom med et motsvar til kommentaren til meg, de sa det at det er en postiv ting at venninna mi ser på meg som frisk, og ikke skjønner hvorfor jeg ikke er i jobb. Da virker jeg ihvertfall ikke syk ut, og det er jo litt fint samtidig som det er litt vondt. Jeg må på en måte skjule meg selv litt, og derfor tar jeg ikke kontakt i dårlige perioder. Jeg skulle ønske jeg kunne være både og, både frisk og samtidig være trygg på at jeg kan være meg selv på dårlige dager også. 

Over til noe helt annet, apropo reise, i morgen ettermiddag setter jeg og mamma oss på et fly i retning Hamburg, og det skal bli så deilig å komme seg litt vekk. Vi skal være vekke til onsdag, og formålet med reisen er at mandag skal jeg (og gode mamma <3) på Linkin Park konsert!

Dette blir min fjerde LP konsert og min syvende der Chester Bennington, min store helt som jeg har vært så heldig å møte to ganger, er vokalist. Når jeg er på konserter mister jeg alt av heminger og setter angsten på vent på utsiden av konsertlokalet, og bryr meg fint lite om hva andre tenker og tror om meg. Det er helt herlig. Jeg bruker å si at musikk er min type rus, my kind of high.

Jeg skrev ikke noe om det, men da jeg var på Metallicakonserten i mai, endte jeg plutselig opp vedsiden av en som jobbet på upa når jeg var innlagt den siste gangen før jeg gikk over til voksenpsyiatrien i sin tid. Han var en av to ansatte som introduserte meg til, og pleide å høre på Metallica med meg, og det var både veldig godt og veldig rart at han fikk oppleve meg i den settingen. Sist han så meg snakket jeg med nesten uhørlig stemme, og på konserten var jeg den som satte i gang bølger av lyd som spredte seg bakover i publikummet når jeg heiet og hylte og sang med bandet av hjertens lyst. På grunn av taushetsplikten han har, kunne han ikke si noe til meg, og i tillegg var han full som en hauke, men han så på meg og ga meg et bekreftende nikk og et smil. Det var deilig.

Jeg gleder meg sånn til i morgen, og det er svært etterlengtet med en tur fyllt av shopping og trasking i gatene også og konserten er jo toppen av kransekaka. 

Jeg prøver å ha en positiv bakgrunnsklang i innleggene mine her på bloggen. Jeg vil vise at jeg kjemper, at jeg prøver og at det er mulig.

Sannheten er at jeg er Pessimistenes og Negativitetens Dronning.
Jeg tenker alltid at det verste som kan skje, skjer.
Jeg roper Hatslagord mot meg selv i alle mine våkne timer.
Det er slitsomt, men jeg klarer ikke, og fortjener ikke noe annet.

I psykologtimene har vi nå fokus på mentaleriseringsterapi, altså endring av egne tanker. Jeg synes dette er svært vanskelig, både det å finne alternative ord og det å i det hele tatt fortjene noe annet enn det som hodet mitt skriker og som har blitt en eviggående mantra som har vært der så lenge jeg kan huske.

«Du er i et fengsel. Tankene dine holder deg sperret inne. Det må være vondt,» sa psykologen på torsdag.

Ja
Det
Gjør
Vondt

Men jeg klarer ikke å forstå at jeg fortjener noe annet enn negativitet og ekle ord.
Selvhatet er så sterkt og har vært der så lenge jeg kan huske.
Jeg vet ikke hva det var som fikk meg til å hate meg selv så innmari i en så ung alder at det er trist å tenke på, og jeg vet ikke om det noen gang kommer til å blekne, ta litt mindre plass.

Jeg har tatt avstand til mine egne følelser, både gode og vonde, og en eller annen gang kommer det til å eksplodere. Jeg gruer meg til den dagen.
Jeg har det greit, jeg har det faktisk greit, men jeg føler ingenting.

Det er snart på dagen ett år siden sist jeg gråt. Jeg har hatt tårefylte øyne siden den gang, men ingenting kommer ut. Ikke om jeg vil en gang.
Det er litt skummelt i grunn.

Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å ha det greit og vondt på en og samme tid.

Vi har gått inn i en ny måned, en koselig måned med mye kjekt for min del ihvertfall.

På mandag hadde jeg siste time hos psykologen min på poliklinikken før jul, og før jeg gikk ut gjennom døra sa hun God jul, kos deg masse.
Flashback – god jul var det siste min tidligere behandler sa til meg før jeg nektet å fortsette å ha timer med han da alt han gjorde var å suge alt håp utav meg. God jul og alt jeg tenkte på var at jeg ikke visste hvordan jeg skulle komme meg levende gjennom den.

Det er godt å kjenne på tankene som fulgte årets god jul avslutningshilsning, jeg tenkte på hvor koselig det skal bli på tur og at jeg tror at jeg kommer til å få en fin jul.
Det er en enorm forskjell fra fjorårets desember til nå, ett år senere.
Jeg har faen meg måtte kjempe hardt for å kunne kjenne på denne følelsen, det har vært et rent helvete, men jeg har kjempet meg igjennom dag etter dag med vonde følelser og selvmord i tankene helt til jeg nå kan si god jul til meg selv og tro på at jeg faktisk kommer til å få en god jul.

Jeg skal ikke lyve, jeg har fortsatt mine svarte dager, og enkelte ting er fortsatt veldig vanskelig, men jeg har håp og det utgjør forskjellen.

Jeg gleder meg til turen, som forresten bare er ti dager unna nå, men jeg vet også at det kommer til å bli vanskelig innimellom. Jul er jo erlik mat, noe som friker meg ut, men jeg skal prøve med hele meg å kose meg og ikke la Matkaoset få ødelegge.

God jul til deg også. Jeg håper du får en fin julefeiring og førjulstid ❤

Obs. Kan trigge!

Et ærlig, og sårt innlegg.

En god bloggvenn av meg minolini.blogg.no tok opp et viktig, men sårt tema for ikke så lenge siden.
Er selvmordsforsøk et ønske om å dø eller er det et ønske om hjelp når man ligger der på sykehuset etter sin tiende overdose for eksempel.

Vel, dette er et bredt tema med mange svar og forskjellige tanker for forskjellige mennesker.
Jeg kan bare svare for meg selv, jeg skrev en kommentar til henne, men tenkte jeg skulle skrive litt om det er på min blogg.

Under de mange innleggelsene mine opp igjennom årene har jeg vært svært suicidal, og har forsøkt uttalige ganger å komme meg bort, dø, men her kan jeg si at det var også et ønske om hjelp når jeg prøvde å kvele meg selv med en genser for eksempel for bakerst i hodet visste jeg jo egentlig at det ikke kom til å funke når jeg hadde ti minutters tilsyn, eller enda verre, når det sto noen utafor dodøra mi og skulle passe på at jeg ikke gjorde nettopp slike ting. Likevel gjorde jeg det i desperasjon, jeg hadde det så innmari vondt inni meg at jeg måtte prøve det jeg kunne prøve for å komme meg bort.

Jeg har prøvd mange ting, hatt mange opplevelser når det kommer til selvmordstanker og handlinger, men når jeg tenker tilbake har jeg likevel «bare» to selvmordsforsøk bak meg.
To tenker du når jeg egentlig sikkert kunne lagt på en haug med nuller bak, men ja. To.

To selvmordsforsøk der jeg trodde det var slutten, det skulle være slutten. Det var ikke en smule i meg som trodde på at jeg kom til å våkne igjen, jeg SKULLE dø, og jeg hadde ikke tatt de tablettene jeg tok om det hadde vært en tvil i meg om at det hele kom til å ende på akutten. Jeg var helt innstillt på at nå døde jeg og jeg var knust, fullstendig knust når det endte slik det endte. «God morgen Håp».Nei. Det var ingen god morgen, jeg skulle ikke være her!

Det første selvmordsforsøket mitt var i 2004, da som 13åring. Det siste var i januar 2013, altså for snart ett år siden.
Jeg er ikke glad for at jeg overlevde, verken da eller nå, men hvis du leser innlegget jeg skrev før i kveld kan du lese om håpet. Om at ting faktisk kan bli bedre selv hvor svart tilværelsen er.
Du kan få det bedre!

Første oktober.
La oss spole tilbake fem år.

Første oktober 2008.

Jeg sitter på rommet mitt på UPA, ungdomspsykiatrisk avdeling.
Jeg strigråter og føler en så enorm skyldfølelse at jeg ikke aner hvor jeg skal gjøre av meg.
Jeg har nettopp fått beskjed om at storesøster har født en liten gutt, tantunge P. Alt står bra til med dem begge, og jeg vet at jeg burde være glad. Istedenfor sitter jeg og griner fordi det er helt tomt inni meg. Det finnes ikke en liten smule engang inni meg som er glad over å ha blitt tante for andre gang og jeg skammer meg sånn over å ikke glede meg på storesøster sine vegne.

Depresjonen er så sterk at jeg ikke ser meningen med noe.
Jeg føler ingenting annet enn et stort svart mørke som nok en gang har tatt meg til fange.

2013.
I dag blir tantunge P hele fem år. Det er helt uvirkelig at det har gått fem år siden jeg fikk nyheten om at han var blitt født. Jeg trodde aldri jeg kom til å være her i denne verdenen så lenge til å oppleve det.
Jeg sitter nok en gang på et rom på psykiatrisk avdeling, men nå har det blitt voksenpsykiatrien jeg befinner meg i. Jeg har enda ikke ringt og gratulert P, men jeg har snakket med storesøster og har planer om å ringe senere.

Det er sprøtt, vondt, vanskelig og bittelitt fint at han i dag blir fem år og jeg er her for å kunne gratulere.

…Spørr da vel!

På et stoppested midt mellom Stavanger og Ålesund så jeg dette. De vakreste og sterkeste ordene jeg har lest på lenge sto skrevet midt i blant fjortisvas og tullesetninger.
Jeg aner ikke hva som ligger bak, hva historien til personen som skrev dem er, men det var akkurat det jeg trengte å se.
Se at det finnes håp.

I dag er det 18. September.
I dag er det i teorien tre måneder til jeg har bursdag og må legge på et år på alderen min.
Lenge trodde jeg ikke at jeg kom til å oppleve det, være i live så lenge at jeg kan si at jeg er 23 år gammel. 2013 har vært et helvetes år, og det var ikke mange dagene inn i det nye året at jeg ikke orket mer. Jeg skulle dø.
13. Januar.2013 er den verste dagen noensinne. Jeg var her fortsatt. jeg skulle ikke oppleve den dagen.
Jeg skulle ikke være mer, jeg skulle være borte. Jeg skulle vært dø.

Pappas ord fra natten i forveien når han og mamma var innom på intensivavdelingen der jeg lå med ledninger festet over alt på kroppen kommer til å bli hos meg.

Han så på meg med triste øyne og sa, jaja Håp, nå får du ihvertfall endelig hjelp.

Jeg fikk hjelp og får det fortsatt. Endelig.
Det var ikke det som var målet mitt, men det gjør meg veldig trist å tenke på at det var det som måtte til for at jeg skulle få hjelp, at ordene mine ikke var nok.
Det er skammelig at det er slik systemet er. Det er helt jævelig faktisk.

Jeg vet enda ikke om jeg kommer til å være her den 18. Desember, men jeg har de siste ukene begynt å tenke tanken på at jeg faktisk skal bli 23 år.
Det jeg vet med hundre prosent sikkerhet, er at om jeg kommer meg igjennom de neste månedene, og jeg er her første nyttårsdag 2014 så skal jeg skrive disse ordene en plass

E overlevde 2013.

Jenta som var

Er ikke mer

Hun døde

Men måtte fortsette å leve

Hvem er det som gjemmer seg bak Tankekaoset? Jo, det er meg det, Håp. Eller, vent litt, navnet jeg fikk av foreldrene mine når jeg kom til verden betyr håp, og det er jo ganske ironisk at akkurat jeg, jeg som har fått utdelt så lite håp i løpet av livet fikk nettopp dette navnet som betyr håp. Kanskje er det universets måte å kødde med meg på, eller kanskje, bare kanskje er det en grunn til det. Kanskje finnes det håp for meg også?

Mørket fant meg og tok meg til fange tidlig, altfor tidlig. Det er faktisk så ille at jeg ikke husker hvordan det er å leve normalt, med normale følelser og normale oppturer og nedturer. Jeg var ikke gamle sjelen når angst, tunge depresjoner og Matkaoset begynte å herje og styre hverdagen min. Og slik har det mer eller mindre bare fortsatt, i større eller mindre grad i dagene som har blitt til måneder, måneder som har blitt til år og etter hvert så må jeg innse det nederlaget og si at jeg har vært psykisk syk i over halve livet mitt som til nå har blitt hele 22 år. 22 år gammel er jo ikke gammelt tenker du kanskje? Sannheten er at jeg egentlig aldri trodde at jeg kom til å fylle 13 år engang, og da er det ganske bisart og plutselig må svare 22 år når noen spør meg hvor gammel jeg er. Jeg kjemper meg igjennom dagene som ganske ofte er ganske tunge, og ofte lurer jeg på hvorfor jeg fortsatt kjemper, for det er ikke for meg selv jeg kaver meg igjennom dagene. Det er familien min sin ære det, mine gode støttespillere som gjør at jeg står opp av senga dag inn og dag ut. 

Når jeg var 13 år gammel hadde jeg min første innleggelse på psykiatrisk avdeling, og den varte i et halvt år. Det var dessverre bare den første innleggelsen av utallige i rekken som skulle komme etter hvert som årene gikk. Og nå når årene merkelig nok fortsetter å komme, fortsetter jeg å ha innleggelser med jevne mellomrom. 

Leiligheta mi Fargekaoset , som forøvrig er det eneste kaoset jeg liker, befinner seg i «huset mitt»  og har døgnbemanning, det er alltid noen på jobb på som jeg kan ta kontakt med om jeg ønsker, og de hjelper meg til å fungere i hverdagen, både med det praktiske, men og med å finne på aktiviteter som skal lette humøret, som å gå turer, traske i butikker, eller noe så enkelt som å se på tv sammen. 

Jeg har diagnoser, merkelapper, men selv om det er psykdom som stort sett bestemmer hvordan dagen min blir, så nekter jeg å være diagnosene mine. Jeg HAR schizofreni, jeg HAR tilbakevendende depressiv lidelse, jeg HAR en spiseforstyrrelse, jeg HAR angst, men jeg ER ingen av delene. Jeg er ikke bare den schizofrene, depressive, spiseforstyrrede, angstfulle personen som diagnosene mine sier at jeg er. 

I utgangspunktet er jeg en veldig kreativ sjel, en som liker godt å lage ting med hendene, alt mulige forskjellige ting, men de siste årene har tiltaksløsheten tatt fullstendig over og energien har vært ikke- eksisterende, så det er langt og lenge siden jeg har fått brukt noe av den kreativiteten. Jeg holder endelig på å finne tilbake til den nå, og håper det begynner å gå oppover igjen etter to eviglange år som egentlig bare har vært dritt.

I mange år var jeg i perioder av og på psykotisk, jeg hadde hodet mitt fullt av ?dem? som bestemte ganske mye over meg. Hva jeg skulle gjøre, hva jeg ikke skulle gjøre.                                                                     Jeg så skygger som andre ikke så. Jeg hørte stemmer bare jeg hørte. 

Det er heldigvis over nå. For denne gang. Jeg håper og krysser fingrene mine for at jeg hadde min siste psykotiske periode for tre år siden, men man vet aldri. Det jeg gjerne vil understreke her er å løsne litt på floken som media har skapt om psykotiske personer, at alle med psykose er farlige og slemme. Jeg har ALDRI ønsket noen andre vondt, alt det vonde og negative har vært ladet mot meg selv. Jeg er ikke farlig. Jeg er ikke slem. Verken når jeg var psykotisk eller nå når jeg ikke er det.

De som virkelig lyser opp livet mitt er dyrene mine. Katten min Zaphira, som er verdens nydligste og klokeste katt, som forstår når jeg trenger henne og kommer for å kose. Hunden min Tatou som hjelper meg til å gå ut av leiligheten, gå små turer og se om det regner eller er sol ute. Han er en liten rakker, men verdens beste kamerat. Det er krevende å være hundeeier, spesielt når man er psyk, så Tatou bor innimellom hos foreldrene mine i de periodene jeg ikke klarer å ha han selv. Likevel ser jeg han nesten hver dag uansett, og han har superkrefter i den form at han kan få meg til å smile og le når jeg trodde jeg aldri kom til å gjøre det igjen.

Jeg elsker å reise, å oppleve verden. Jeg er en helt annen person når jeg er på tur, det er akkurat som om jeg samler opp alt jeg har av krefter til de gangene jeg er på ferie. Jeg blir fri, avslappet og rolig, jeg kan gå alene og jeg kan småsnakke med menneskene i nærheten. Jeg er motsetningen av meg selv når jeg er på reise, eller kanskje er jeg motsatt av meg selv når jeg er hjemme? Jeg vet ikke, det jeg derimot vet er at jeg må finne en måte å kunne være den personen jeg er når jeg farter rundt om i verden og bringe henne med meg hjem, få hverdagene til å fungere. Det er jo tross alt flest av dem, og nå kjemper jeg en hard kamp for å greie nettopp det, å mestre hverdagen.

 

Tankene mine, minnene, ord som har vært sagt og følt 

Ligger i vasken og renner videre ned i sluken

Noen ganger er det for store ting til at de får plass til å smyge seg

Ned gjennom de små hullene i bunnen av vasken

Da blir de liggende der, og blir husket, men

Av og til

Kommer det noe og hakker det opp, knuser det til små biter

Dytter det, presser det ned med en oppvaskbørste

Slik at det forsvinner

Det og

Andre ganger blir rørene tett, og begynner å

Lekke

Da kommer det plutselig

Alt for mange

Tanker

Følelser

Minner

På en gang til at jeg greier å håndtere det

 

Jeg er dum som et brød. Dummere enn et brød faktisk. Jeg kan ingenting. Jeg har ikke kunnskapen folk flest har. Jeg kan ingenting om matte, samfunn, religioner, historie, kjemiske formler. Når det er snakk om å spille et spørrespill type Geni er jeg lost.

Jeg vet verken hva et adverb er eller hvordan man løser et mattestykke med X og Y.
De to nederste tingene har jeg kunnet riktignok, men det er borte.

Jeg har fullført videregående, men istedenfor å ta to år som det normalt sett skulle, brukte jeg fire.

Saken er den at jeg ikke har gått et normalt skoleopplegg siden barneskolen, i åttende klasse tok psykdom overhånd og jeg fikk ikke med meg noe. Jeg har faktisk (nesten) ikke gjort en eneste hjemmelekse siden syvende klasse. I åttende på «egenhånd», men siden dengang med legene og lærerens støtte.

I åttende gikk jeg det første halvåret på Steinerskolen før jeg byttet til den vanlige ungdomsskolen der resten av folkene fra barneskolen min gikk. Du kan tro det var oppstyr når jeg forlot barneskolen som uskyldig Blånisse og møtte opp etter jul som hardbarka Svartsjel. De sto faktisk i ring rundt meg første skoledag, og ville se. Flere og flere kom. Det hjalp vel ikke veldig på at jeg bare noen uker senere var sørpe full på et skolearragement og sto og snakket tull med læreren min i mitt faste antrekk, seggebukse, svarte klær, nagler rundt halsen.

Da jeg plutselig forsvant fra skolen i mai det året og ikke dukket opp før i november i niende, ble ryktene mange. «Hun har kreft» «Hun har anoreksi».
Legen min på sykehuset tok tilslutt og hadde et informasjonsmøte med klassen min om litt av grunnen til at jeg var vekke.

Resten av ungdomsskoletiden gikk jeg to/tre korte dager på den vanlige skolen min, resten av dagene gikk jeg på sykehusskolen, også når jeg ikke var innlagt på avdelingen som skolen var der for.

Jeg fikk i ettertid høre av behandleren min at hun ikke visste om jeg kom til å greie å fullføre ungdomsskolen, så syk var jeg.
Jeg fullførte, men i mange av fagene har jeg bare Deltatt der karakteren normalt sett står.

Jeg kom meg på et eller annet vis igjennom videregående også, jeg hadde en utrolig støttende skole, noe jeg er enormt takknemlig for. Det første året hadde jeg vanlig undervisning sammen med resten av klassen, men jeg hadde noen veldig snille og flinke assistenter som hjalp meg når jeg trengte det.
Andre klasse var vanskeligere, jeg ble dårligere og var innlagt i perioder, men også det året hadde jeg vanlig undervisning. Så gikk alt til helvete og del to av andre året som jeg skulle ta over to år, måtte settes på pause. Utrolig nok, etter å ha blitt overført til dps etter et halvår på ungdomspsykiatrisk, så kom det lærere til meg på dpset og jeg hadde timer med engelsk på et rom i kjelleren av dpsbyggningen. Når jeg ble utskrevet derfra kom læreren hjem til den nye leiligheta mi her på huset. Det er utrolig fint gjort av skolen min, de kjempet virkelig for meg.
Så kom høsten og jeg prøvde meg nok en gang på skolen, men nå med egne alenetimer når det var allmennfag på timeplanen. Jeg hadde korte dager og lite konsentrasjon, men jeg fullførte.

Nå er det straks høst og skolestart for mange. Noe mer skolegang for meg blir det ikke, jeg skulle så gjerne klart det, fått hullene i kunnskapen min til å tettes igjen og lære nye ting, men jeg klarer det ikke. Det er umulig, jeg må fortsette å være dummere enn dum i all evig virker det som.

Jeg har ikke skrevet noe om det før, men i vinter ble jeg uføretrygdet. Ikke fordi det er noe skam i det, men fordi det knuser meg når jeg leser på papiret fra NAV og det står at de anser det som svært lite sannsynlig at jeg kommer meg ut i jobb.
Jeg skulle gjerne jobbet, virkelig, men jeg klarer det bare ikke.

Så svaret når noen spørr meg hva jeg styrer med om dagen fortsetter å bli til små hvite løgner. Jeg tar meg et friår. Jeg har tenkepause. Jeg er kunstner.

Jeg satt stille en lang stund før jeg mumlet fram et av de tusen negative spørsmålene mine

Er du lei av meg?

Hvorfor i all verden spørr du om det? Hvordan kan du tenke noe slikt sier mamma
Jeg svarer svakt
Fordi jeg er lei av meg

Hun gir meg en klem
Og jeg sukker tungt

Jeg trengte en stund i tenkeboksen, det ble noen runder fram og tilbake på hva jeg skulle gjøre videre med bloggen. Om jeg i det hele tatt skulle fortsette, om jeg skulle gjøre noen endringer og vise litt mer av min hverdag, mitt liv. Det har seg nemlig sånn at jeg hadde rett i mine mistanker på at lillebror leser bloggen innimellom, og kort fortalt, så ble han veldig bekymra over ett av mine siste innlegg, forståelig nok. Det hele endte med at han videreformidlet innholdet på bloggen til resten av familien, mamma ble redd og kontaktet «huset mitt» som også leste noen av innleggene jeg har skrevet. Det ble noen samtaler, og jeg ble veldig redd for at jeg skulle miste dette forumet hvor jeg hjelper meg selv med å sortere tankene mine. Heldigvis, og det er jeg veldig takknemlig for(!) så viste alle sammen forståelse, og ingen ble sinte, bare bekymra. Huset sa at de ikke skulle bruke det jeg skriver her mot meg, og sa at jeg kunne være litt stolt av at jeg greier å sette ord på ting som jeg ikke alltid greier å si høyt. Mamma sa også at det var fint at jeg hadde dette, selv om hun ikke selv har lest noen av innleggene. 

Konklusjon – Jeg kommer til å fortsette å skrive, for det å ha denne plassen, dette fristedet hvor jeg greier å få ut litt av kaoset og tankene mine, og ikke minst støtten jeg får i fra dere skjønne medbloggere som selv strever, er gull verdt. Det hjelper meg virkelig, og jeg er veldig glad for at jeg ikke må gi opp denne bloggen. Framover kommer jeg til å legge ut bilder, og mister litt av den anonymiteten jeg har hatt. Ikke helt hundre prosent, men det kommer til å komme bilder av meg og ting jeg bruker dagene mine på.

Så. Hei. Jeg er Håp. Det vil si, navnet jeg fikk av foreldrene mine, betyr håp, Det er ganske ironisk at jeg, akkurat jeg som har fått så lite av akkurat håp gjennom livet har fått dette sjeldne navnet som betyr håp. Jeg vet ikke om  det er universets måte å kødde med meg, eller om det er en eller annen grunn til det. Kanskje finnes det håp? Kanskje var det en mening med det. Jeg vet ikke. 

Jeg skal ikke lyve å si at ting er bra for tiden. De er egentlig alt annet enn bra, men jeg er her. Jeg prøver. Det at det i psykologtimen i dag ble diskutert mulig innleggelse på sykehuset i nærmeste framtid og at legevakta/legekontoret må kontaktes om ting forverrer seg fram til neste time som er på mandag sier litt mer om hva som egentlig foregår inne i hodet mitt for tiden. Jeg er sliten, utslitt, men jeg prøver virkelig å tenke positivt, selv om det 97 prosent av tiden er klin umulig. 

Det som faktisk er positivt er at jeg har hatt Tatou hjemme her i leiligheta mi i 3 netter på rad nå, og selv om det krever MYE, så er det verdt det. Aldri undervurder hva et kjæledyr kan gjøre for deg og psyken din.

Jeg har i en stund nå hatt mistanke om at lillebror kanskje leser bloggen min. Det har blitt sagt små kommentarer som passet til noe av det jeg har skrevet uten at jeg har sagt det høyt til noen.

 I dag sa pappa noe som fikk meg til å lure på om han også leser, «du gjør ikke noe dumt nå når jeg er vekke ikke sant? Kan du love meg det? Ta meg i hånda? Da er det en avtale så slipper jeg å bekymre meg på turen» 

Jeg ble litt overveldet/overrasket fordi pappa aldri sier slikt, vi snakker svært sjelden psykdom sammen, og jeg har virkelig trodd at jeg har greid å holde maska litt sammen ihvertfall, så de skulle tro at det gikk greit med meg, så de slapp å bekymre seg. Kommentaren kom litt ut av det blå, pappa skal nemlig på en kompistur til usa i noen uker og reiser på tirsdag, og i det han gikk fra leiligheta mi før i dag var dette avskjedsreplikken.  

Poenget med dette innlegget er – Leser noen av dere (familien) bloggen min? Det er greit at dere gjør det, helt greit, men jeg vil bare vite om det slik at det ikke blir slikt hemmelighetstull som sist gang jeg blogget. Så hvis du lillebror, pappa, mamma eller noen andre leser, kan du/dere legge igjen en kommentar eller si det til meg?

❤

I en stappfull gang på kjøpesenteret så jeg deg.

Det var mennesker over alt.

Alt for mange mennesker.

Alt for trangt.

Jeg så ansiktet ditt og det var noe kjent med det, og da jeg samfauret hjernen etter hvem du kunne være, hvor jeg hadde møtt deg før, møttes blikkene våre.

Det var deg.

Det var du som nærmest måtte bære meg inn i sykebilen og som satt baki med meg mens jeg lå på en syketralle.

Det var du som kom med trøstende ord og forståelse.

Det var du som holdt handa mi i det alt gikk i surr og det var leger og sykepleiere og jeg vet ikke hva som ikke var der.

Det var du som holdt meg nede når de presset slangen ned igjennom halsen min.

Jeg ville ikke.

Du holdt meg nede. Likevel viste du en omsorg, du så ikke ned på meg, du sa bare at dette skulle gå bra.

Alt ligger i en tåke, jeg fikk ikke med meg halvparten av det som skjedde den natta en gang, og hadde du bedt meg i går om å beskrive hvordan du så ut, hadde jeg ikke hatt sjans. Men da jeg så deg i øynene visste jeg med en gang hvem jeg så på. Jeg slo blikket fort bort, vekk, ned, skammen fyllte meg.

Jeg lever fortsatt.

Jeg beklager.

I’m standing on the edge, but everything is so dark around me that I dont even know how far away the fall is.

Mørket. Dette slukende mørket som sakte men sikkert dreper meg levende og gjør alt vondt, som tar vekk alt av glede og smil.
Mister Depresjon – Jeg hater deg.

Dagen i dag har blitt tilbragt i og rundtomkring Stavanger by.
Mamma og jeg har vært både i sentrum, på Ikea og Kvadrat og også en tur innom Barnas Hus.
Vi har trasket rundt i timesvis, kjørt mye fram og tilbake i bil.
Jeg skammer meg når jeg sier dette, men alt jeg greide å tenke på var maten som lå i magen etter at vi spiste sushi, og jeg kjente (unnskyld mamma) ingen glede selv om jeg så gjerne skulle gjort det. Jeg elsker å gå rundt i butikker, se og lete og kanskje kjøpe noe. Men i dag. I dag var alt jeg greide å tenke på at jeg spiste 7 biter sushi og lot det bli der. Det at jeg i praksis ligger i minus i dag med all gåingen og sushi som eneste inntak i tillegg til en halv 0.0% yoplaityoghurt til frokost greier jeg ikke ta innover meg. Jeg spiste jo 7 biter!
Det å nå ha gått 3 dager uten å ha fått stilt meg på vekta gjør meg regelrett gal.
Angsten for om jeg har gått opp kveler meg, jeg har ikke greid å gjennomføre måltidene og jeg vet at jeg i teorien egentlig skal ha gått ned, men uvissheten på at jeg kanskje har gått opp gjør ALT vanskelig.

Vi skal kjøre hjemover enten på søndag eller mandag, jeg vet ikke hva som er best enda. Jeg er redd for hva som skjer når jeg kommer hjem.
I bakhodet ligger en innleggelse ikke langt unna, folkene rundt meg sa nemlig at vi får se hva som skjer når jeg kommer hjem. Samtidig er jeg veldig redd for at det ikke skal skje noen tiltak for jeg klarer snart ikke mer.
Forstå det den som kan.
Vil. Vil ikke. Vil?

Det er farlig å befinne seg i hodet ditt nå sa hun.

Du er lillesøsteren min, og det betyr at du skal leve lengre enn det jeg skal. Basta.

Hadde du vært yngre hadde jeg dratt deg etter håret inn til sykehuset og gjort at du hadde fått hjelp. Mot sykdommen. Mot SPISEFORSTYRRELSEN, ikke andre sykdommer du har. Du har en spiseforstyrrelse sa hun.

Det går ikke an å fortsette slik og prøve å fikse ting selv sa hun.
Du trenger hjelp men du må si det selv. Du er blitt så gammel nå at vi ikke kan si det for deg.

Vi er veldig glad i deg sa hun.

Jeg var stille.

I går kveld gikk jeg av hengslene, det skjedde noe som ikke har skjedd før, og av frykt for at mer skal komme fram under turen, velger jeg bare å skrive at jeg hadde flashbacks(?) og det var mildt sagt jævlig. Jeg har ikke hatt det før, og det var så skremmende, det kom fram ting jeg tydeligvis har glemt.
Nå håper jeg bare at jeg kommer meg helskinnet gjennom turen og at jeg ikke får flere slike episoder i løpet av de neste dagene.
Sammenbruddet er nok ikke langt unna, men jeg håper jeg greier å utsette det litt.

Og det er en første gang for alt I guess. Jeg burde vel kanskje bli litt bekymra nå. Kanskje er jeg det og. Tross alt faenskapet jeg har gjort mot kroppen min er det første gang dette skjedde. Jeg kasta opp og det kom blod. Jaja. Lenge leve tanken om å bli tynn. Faen. Så forbanna lei av meg selv nå. Så lei av alt.

Jeg føler meg heldigvis bedre i dag, men jaggu tok det lang tid før den uvelfølelsen tok slutt. 

I dag har jeg hatt samtale igjen med psyk sykepleier, og også i dag gikk vi langt over tida som egentlig er satt av. Vi snakket i nærmere to timer, og jeg var ærlig. Litt for ærlig, angrer litt nå i etterkant, men jeg var også helt stille innimellom når h*n kom med diverse spørsmål som var for direkte. Heldigvis så skriver han ikke rapport om det vi snakker om, og trenger heldigvis ikke si noe til noen andre så lenge det ikke står på liv og død. Det er en fin tanke. Da kan jeg snakke uten altformye angst om hva som skjer om jeg sier det eller det.

På lørdag var jeg en tur innom sentrum, etter å ha prøvd nesten alle buksene som jeg har i skapet (og btw – det er ikke få), innså jeg at jeg måtte ha noen nye, for noe mystisk har skjedd. Buksene i skapet har vokst, eller jeg har blitt mindre. Alt ettersom. Men det var ikke det som var det største mysteriet heller. For når jeg skulle prøve bukser på butikken så måtte jeg ha størrelse 36. WTF?

Det må være produksjonsfeil.

Feilvarer.

Jeg er sikker på at den butikkansatte lo høyt av meg i etterkant, liksom, «tror hun virkelig at hun får plass i den buksa? Hallo, fettberget der?» Jeg nistirra i gulvet når jeg skulle betale de tre buksene jeg skulle ha. Skammen holdt på å sluke meg hel. Personen bak kassa må ha det gøy nå. Hun holder sikkert på å le seg ihjel innvendig.

Jeg husker for noen år siden da jeg var innom samme butikkjede bare at den butikken lå i Frankfurt og de hadde en storstørrelse avdeling. Jeg prøvde et skjørt i størrelse 54, og det var for LITE, jeg måtte ha størrelse 56(!). Jeg kjøpte det, og tenkte  med meg selv, hvordan kunne du? Hvordan kunne du la det gå så langt denne veien? Men jeg var likevel bomsikker på at størrelsen var riktig.

Hvorfor er jeg ikke det da nå? 

Jeg ser på bilder fra tiden da jeg virkelig var størrelse 36, og faen, noen kødder med meg. Jeg er ikke der nå. Virkelig ikke. Buksa ser liten ut når jeg holder den opp foran meg, men med en gang jeg tar den på meg så blir den som jeg er. Og jeg? Jeg er gedigen. 

Jeg dro rett fra samtale med J på avdelingen på sykehuset til legekontoret for å ta blodprøver. Samtalen på sykehuset gikk greit nok, men skal tilbake om to uker.
På legekontoret gikk det også greit, får svar om noen dager i posten, men jeg fikk med meg utskrift av laboratoriearket mitt og jeg blir så oppgitt av meg selv. Det er ganske så nøyaktig 9 år siden jeg for første gang tok disse prøvene, og jeg har ikke kommet noe vei videre mot et liv uten denne problematikken. Gang på gang på gang kjører jeg meg selv langt nedi grøfta. Blir det noen gang bedre?

Jeg er en utakknemlig drittunge. Rett og slett en verdiløs dritt. I veien. Ødelegger alt og alle. Får ikke til en verdens ting uten hjelp. Sjelden til og med med hjelp.Feit. Ekkel. Kvalmende for andre. Og lista fortsetter og fortsetter i samme dur.

Nei. Det er ingen som sier dette til meg. Ingen andre enn meg selv. Det er jeg selv som tråkker meg selv ned, presser meg ned helt i bunnen av sølepytta og lar foten være der, tynger meg ned, for opp det skal jeg ikke. Absoilutt ikke. Være normal, uten titusenmillioner negative tanker? Ikke snakk om.

I dag er en sånn dag der jeg sier unnskyld for at jeg sier unnskyld. Disse dagene er jo igrunnen nesten hver dag, men i dag har det vært ekstra ille. Søs har truet med å si på tull, slutt hvis ikke slår jeg deg snart i hodet, men jeg greier ikke la vær. Jeg må si unnskyld for at jeg er til. For at jeg tar opp tiden deres. For at hvis jeg ikke hadde vært her så kunne de hatt det bra og fint og fantastisk og hadde sluppet å hjelpe meg med alt mulig.

Unnskyld

Dagen har gått i ett, hatt besøk siden kvart på tolv (?) av diverse familiemedlemmer. Takk. Jeg er virkelig dere evig takknemlig. Jeg skulle bare ønske dere slapp unna. Slapp meg.

Vi har ordnet og styra med leiligheta i dag også, K, mannen til søs tok hurtigbåten fra bygda til byen rett etter jobb for å komme å hjelpe. Søs har hjulpet i hele dag. Mamma i formiddag. Søs og K reiste hjem klokka åtte i kveld.

Jeg er utslitt. I går ble jeg fortalt tre ganger av tre forskjellige personer på huset at jeg må huske å slappe av. Sette av tid til hvile. Jeg er nok ganske sårbar.

I dag spurte K om det gikk bra, du snufser sånn. Sikker på at det går greit? Jada, er bare forkjølet. Ærlig? Så vet jeg ikke. Øynene har til tider vært ganske fulle de også, men ingen tårer. Heldigvis. Kanskje.

Tatou har vært her på dagen, i natt sover han igjen hos foreldrene mine. Slik at jeg skulle få slappe av, for vi skal på Anne-Kat forestilling i morgen kveld og da trenger jeg å være uthvilt. 

Hva gjør jeg? Denne utakknemlige verdiløse fettklumpen av et menneske? Jo, jeg hiver i meg et stadig økende antall avføringsmidler, så søvnen i natt kommer nok til å bli forstyrret uansett. 

Vi hadde burger til middag i dag. Faaaeeen. 

Det er veiedag i morgen. Joda, for de har nemlig ikke veid meg enda, selv om det skulle bli gjort på mandag. Angsten og skammen blir større og større. Vekta? Vel. Den er mindre enn på mandag.

Jeg har ihvertfall ikke spist noe farlig godterier siden søndag(?) og jeg har vært såkalt flink, heller ikke kastet opp på en uke. Det må da telles som bra? Som positivt?

Eller?

Hva er målet?

Det spørs hva du mener, målet mitt når det gleder mat/vekt? Eller livet generellt? Kan skrive litt om begge to 🙂

Jeg kommer aldri til å bli fornøyd når det gjelder kropp/vekt, dette vet jeg av erfaring. Jeg har veid alt fra 38 kg til 97, og hatet meg selv like intenst på begge ender av skalaen. Likevel så har jeg et såkalt «måltall», kommer ikke til å skrive det ned, fordi det er verken sunt eller fornuftig, og jeg  vet ikke om jeg kommer til å endre det på veien. Målet jeg hadde satt meg når jeg var på det tyngste er passert, eller løpt forbi. Alt ettersom. Men, målet er jo likevel å kunne greie å fungere skikkelig også, så jeg vet ikke hvor jeg kommer til å ende opp. Det er et vanskelig spørsmål fordi jeg har en mening om dette og alle andre har visst et helt annet mål. Jeg vet ikke hva framtiden vil bringe.

Så kommer et enda vanskeligere spørsmål. Livet. Mål med livet. Akkurat nå er svaret mitt på det å leve i morgen også, og det er jo et ganske nitrist svar, men forhåpentligvis kommer det til å endre seg. Jeg har aldri hatt noe framtidsdrøm, aldri trodd at jeg kom til å bli så gammel som jeg er nå, så det å være her i dag er ganske vanskelig. Det er vondt å ikke ha en drøm så nå prøver jeg hardt å finne en. Har bare ikke peiling på hva det skal være enda. Jeg jobber ihvertfall med saken, det må da telles for noe 🙂

Føler du at du får nok hjelp?

Jeg må svare både ja og nei på dette spørsmålet. Jeg får jo hjelp daglig i og med at jeg bor der jeg bor, men jeg kommer meg jo ikke noe videre, framover i prossessen mot frisk, jeg står bom fast med mye av problematikken min, så jeg vet ikke helt. Huset mitt har et veldig fokus på mat nå, og det føles litt mer ut som mas enn som hjelp – i mine ører. Akkurat nå. Ellers så har jeg ingen behandler på poliklinikken, heller ingen kontakt med fastlegen min. Venter på svar om ny behandler på poliklinikken, men har ikke store forhåpninger i og med at h*n jeg gikk til i tre og et halvt år trykte meg mer ned enn hjalp meg opp. Jeg har heldigvis begynt å ha ukentlige samtaler med psykiatrisk sykepleier, det hjelper litt.

Er det noe du savner/føler du trenger?

Et liv ^^  Det høres morsomt ut, men det er nok en del sannhet i det også dessverre. Jeg skulle ønske jeg greide å ha hobbier, en jobb, en venneflokk, men jeg får ta en ting av gangen. En dag av gangen. Meen, nå må det nevnes at jeg har en utrolig støttende og snill familie, og nå også deg B <3, så noen ting blir sakte men sikkert bedre. 

  

   Hvordan sted er du innlagt når du sier at du bor i en slags leilighet? Du skrev at du sendte melding til nattevakten, så virket som omsorgsbolig eller noe lignende?

 Jeg har skrevet litt om dette før, kopierer litt av det, men legger til noe.

Jeg bor i et kommunalt bofelleskap for psykisk syke, det er seks «brukerleiligheter» og en leilighet der personalet har kontor.Vi som bor her betaler husleie for å få bo her. Det er personal på huset døgnet rundt, det er alltid noen på vakt, men all hjelp er frivillig, de er der bare som en støtte. Personalet kan ikke bruke noen som helst form for tvang, og de kan ikke gå inn i leilighetene uten tillatelse fra de som bor der. Edit. De kan ikke bruke tvang så lenge det ikke står om liv og død, de har regler de må følge og opplegg som vi som bor her må følge også. Med meg er det matproblematikken min som blir litt «frivillig tvang», jeg er (absolutt) ikke så syk at jeg kan dø, men de kan heller ikke bare tillate/se på at jeg sulter meg til at jeg blir det. De som jobber her består av alt fra sykepleiere til ufaglærte. Det er også til tider mange vikarer innom, noe som som oftest ikke er det beste, da noen bare er her noen uker. Men det er ihvertfall folk her hele tiden som kan hjelpe meg og de andre med å ringe telefoner, hjelp til å lage mat, vaske, finne på ting, sitte nede i fellestua, osv. Det er ingen lege/psykolog her på huset, så det er ikke som å være innlagt. Vi som bor her er i forskjellige grader psyk, og vi har i grunn veldig lite kontakt oss i mellom, men det er en person her som jeg av og til finner på ting med og det er fint. På lørdager er det fellesmiddag nede i stua for de som ønsker det, da betaler man en symbolsk sum (15 kr) for å få mat. 

 

Om det er mer du lurer på er det bare å spørre 🙂