Akkurat nå ligger jeg på en solseng og tenker at livet kan være veldig fint også. Jeg prøver å ta ett mentalt bilde av dette øyeblikket sånn at jeg kan gjemme det langt bak i godminnene og forhåpentligvis husker jeg på å ta det fram når det kommer til den dagen at jeg faller igjen.

Det er faktisk ikke såå mange måneder siden at jeg satt og ristet av angst under ett bord midt i dissosiasjonshelvete flere ganger i uka, og kontrasten fra da til nå er enorm.

Livet smiler og viser meg at det faktisk kan være ganske fint å være i live, at jeg kan få det bra igjen selv hvor umulig det virker der og da. Dette har jeg erfart gang på gang, men det er noe med følelsen av håpløshet og avmakt – den tar fra deg de gode påminnelsene, det vakre og fine som kommer når du har klart å reise deg igjen.

Jeg nyter dagene som er her og nå, og selv om himmelen min ikke er skyfri og heller aldri kommer til å bli det så får jeg gode doser med solskinn også.

I dag skal jeg ha en bra dag og det håper jeg du som leser også får❤

Klem Håp❤

I går fikk jeg en påminnelse om hvor langt jeg har kommet og hvor mye som har forbedret seg selv om mye fortsatt er veldig vanskelig. Det er viktig å huske på at ting går framover selv om det kanskje ikke virker sånn når man er i nuet. Jeg og Primær R satt nede i Fellesstua i går før jeg skulle hjem til familien og vi snakket litt om hvordan ting var da jeg flyttet inn i Huset mitt for omtrent åtte år siden nå. 

Jeg har hatt mange og store fobier/angst opp igjennom og har i grunn vært redd det meste. På ett tidspunkt klarte jeg ikke sette i ett støpsel eller varme noe så enkelt som en tekopp alene fordi jeg var redd for brann og flammer. Jeg turte ikke være ute, ha blomster inne, eller på verandaen fordi jeg hadde så stor insektsfobi. Jeg klarte ikke ta på mat, eller se på diverse matvarer for den saks skyld (dette henger litt igjen enda, men det har med kjøtt og gjøre, at jeg ikke vil se på det som en gang var ett dyr), og jeg var liivredd for at maten skulle ha gått ut og endte ofte med å hive halve kjøleskapet. Jeg var redd alt. 

Nå tenner jeg lys om kvelden for kosen sin skyld, jeg lager maten min selv, jeg elsker blomster og jeg hiver ikke noe mat før det lukter ille selv om det har gått ut. Det er mye som har blitt mye bedre, det må jeg huske på.

 Det har krevd mye hard jobbing, og det meste er min egen fortjeneste, eller rettere sagt Staheten min sin skyld. Jeg er enormt sta og når jeg først bestemmer meg for noe så klarer jeg på en eller annen måte å fullføre det jeg har tenkt. Problemet er at det ikke alltid er så lett å bestemme seg, sånn bastabom, dette skal skje, og selv om jeg har klart mye, er det ikke alltid det er alt som går som planlagt. Da hadde jeg jo vært frisk, men så lett er det jo ikke, det forstår de fleste.

Jeg husker en sommerdag i 2012, vi var på besøk hos eldste storesøster og flokken der nede på Jørpeland og vi var ute og koste oss i fineværet. JEG SATT MEG NED I GRESSET og lo. Det var en så utrolig herlig følelse, dere aner ikke. Jeg hadde nemlig ikke klart noe lignende på hundreogørten år, og jeg savnet sånn å bare være ute uten å holde på å dø av angst. I 2014 var jeg og min daværende Støttekontakt midt inni den tetteste skogen og leitet etter sopp. Det heller var noe jeg aldri trodde kom til å skje, jeg hadde ikke vært inni tett skog siden barneskolen. Jeg frydet meg over å være i en grønn verden full av liv og natur, men det hadde ikke vært noe lett vei for å komme dit. jeg har jobbet hardt. Jeg må innrømme at det ikke er så ofte jeg er i såå tett skog det var ikke stier der en gang, men nå gjør det meg nesten ingenting lengre og jeg elsker å være ute. Jeg må bare sparke meg selv i rævva og finne fram turgleden igjen, og det gleder jeg meg til!

Angsten styrer store deler av dagen min fortsatt, men jeg har fått større livskvalitet enn jeg hadde. Jeg er fortsatt redd en haug med ting, for det som er så dumt, når jeg klarer å eliminere vekk en ting fra Angstmonsterets kvelende hånd så dukker det opp noe nytt. Jeg er dritlei, men jeg er klar for å fortsette å kjempe. I går gikk jeg tur med Tatou alene!! Det er snakk om en ti minutters tur, og det er alltid samme ruta jeg må gå, i nabolaget, MEN jeg har ikke klart å gå ut alene siden november tror jeg. Planen er lagt, de dagene jeg er i form til det skal jeg gå denne turen midt på dagen sammen med Tatou og så blir det forhåpentligvis lettere og lettere helt til jeg klarer å utfordre meg selv enda litt til og velge en alternativ rute. 

Folkens, TATOU FLYTTET HJEM I GÅR!! Jeg har gledet meg sånn og nå er tiden inne. Besteste kompisen min er kommet hjem, og her skal han bli. Det blir nok overnattinger hjemme hos foreldrene mine innimellom når jeg trenger en pause, men nå er han hjemme der han hører til. Gjensynsgleden med Zaphira var herlig å se, nå er to to firbeinte og Håp gjenforent og Kaosgjengen er klar for å ta fatt på livet sammen igjen.

Pappa skal gå turen med Tatou om morgenen før han drar på jobb, så skal jeg gå «korteturen» midt på dagen og så får jeg følge av ett personal i sjutiden for en lengre kveldstur. Litt hjelp må jeg ha, men uten Tatou? (og Zaphira?) Ingen meg. 

Man må utfordre seg selv for å komme videre, ingenting blir bare bra av seg selv, det trengs hard jobbing, og det skal jeg banne på at jeg gjør. Noen dager er det derimot nok å bare være våken, og det er greit det og. Man kan ikke være superhelt i form av slossing mot sykdom hver dag, noen dager er man rett og slett for sliten til å ta opp kampen, mens andre dager har man mer pågangsmot og overskudd. Begge deler er greit, så lenge man ikke gir opp. Angstmonsteret skal få mindre og mindre plass i livet mitt igjen. Basta.

 

#psykisksykdom #psykiskhelse #psykisksyk #angst #utfordringer #fobier #pågangsmot #forbedringer #seiere #håp #helse #mot #etpsyktinnblikk #eksponering #livskvalitet #dyr #dyrehjerte #hund #katt #glede 

Nå stikker jeg nok hånda ned i giftig jord, men jeg er ganske frustrert.

Hva jeg er frustrert over?

Jo, la oss ta ett eksempel, jeg satt og så nyhetene i går kveld og der var ene reportasjen lagt frem slik:

En av fire overgrepsdømte menn i Norge er av utenlandsk opprinnelse.

Er det noe du stusser på med den uttalelsen?

Ikke?

Det vil jo si at TRE av fire er etnisk norsk det.

Det tenkte du kanskje ikke på.

Missforstå meg ikke. I mitt syn er overgrep noe av det verste en person kan gjøre mot ett annet menneske, og jeg har sett så altfor mange senskader som følger med en slik handling, men er det rart fordommene øker i takt med seerantallet når media vinkler det meste på den måten?

Det samme gjelder psykiatrien.

Med en gang en fæl handling er gjort av en som er syk blir søkelyset

Psykisk syk

Ustabil

Kommer det fram at det er somatisk syke som har gjort en lignende handling? Er hovedfokuset på at personen er syk?

Nei.

Det hadde jo vært så mye bedre hvis fordommer, rasisme, uvitenhet ikke tok så stor plass i verden, men jeg må dessverre innse at det er langt og lenge til det skjer.

Jeg kan ta ett eksempel til

Mine søskenbarn som er oppvokst i USA har en hvit mor og en farget far. Begge to har mørk hudfarge og en gang de var små var de på besøk hos oss i Ålesund. Vi var på en lekeplass og hadde det kjekt før flere og flere av de andre barna forsvant. De ble hentet inn av familiemedlemmer, en etter en.

Tenk hvor vondt det måtte ha føltes?

Nå var heldigvis ikke søskenbarna mine så store, så de forsto forhåpentligvis ikke grunnen til at alle de andre barna forsvant, men tanta mi? Hun ble utrolig lei seg og det av god grunn!

Nå var dette på tidlig/midten av nittitallet så det har bedret seg, men fortsatt er det mye rasisme og fordommer ute å går.

Det er ikke våres feil at vi er født med gullhår i ræva og ble født i Norge, men vi må ikke glemme at de som nå kommer til Norge har like stor rett på ett bra liv selv om de bærer med seg bagasje og har hatt en vond start i livet.

Alle har rett på ett godt liv, uansett hvor man er født i verden.

Vi var bare så heldig å bli født i det som er kåret til verdens beste land å bo i, så heldig er ikke alle.

Sånn – dagens utblåsning over.

(Ingen stygge kommentarer i kommentarfeltet vær så snill❤)

Hvilket bilde og sinnstilstand ville du valgt?

Det første der kinnene er hovne fordi du kaster opp tolv ganger i døgnet, energien borte for du har ikke fått i deg næring på to uker, blikket fullstendig tomt, og livslysten erlik null?

Eller bilde nummer to, der smilet er kommet tilbake og du har lyst å vinne kampen kalt livet? Du kan smile, le, være høy på livet og kjenne ekte glede. Du spiser når du er sulten og smaker på snacks, men stopper når det er passelig inntatt.

Jeg er på vei ut i ett liv jeg ikke har kjent siden jeg var ni år gammel.

Denne gangen skal jeg bli frisk!

Ett år har gått siden jeg så pent spurte 2013 om vi kunne være venner og dele noen smil sammen. Jeg tvilte sterkt på at det nye året ville vise meg godvilje, men jeg spurte likevel.
Det viste seg at jeg hadde rett i mine tvil, 2013 har vært et vondt, jævlig og tungt år som jeg verken ville eller trodde jeg kom meg levende igjennom.

Seks og en halv måned har jeg tilsammen vært innlagt på fire forskjellige avdelinger gjennom året som har gått.
Jeg har ikke bodd hjemme i leiligheta mi sammenhengende i over en uke siden slutten av mai, jeg har brukt ukene etter det enten som innlagt eller på reise.

Det er sprøtt å tenke på at om bare en dag eller to så er datoen på kalenderen 2014, jeg trodde ikke i mine villeste drømmer at jeg kom til å få oppleve det. 2013 skulle være det siste året jeg levde, jeg var fast bestemt, jeg hadde gitt fullstendig opp. Nå er jeg likevel stolt av meg selv for at jeg er her, at jeg fortsatt puster. Jeg vet med meg selv hvor mye det har kostet meg, hvor mye jeg har kjempet for å greie å smile igjen.
Jeg vant over meg selv og 2013 greide ikke å knekke meg selv om det var veldig nære på en del ganger.

Nyttårsaften skal tilbringes ombord i et fly, noe som både er veldig deprimerendes og en stor stor lettelse.

Jeg liker ikke nyttårsaften, det ligger så mye forventninger pakket inn i et par timer og det ender alltid i skuffelse, så når jeg tenker over det så finnes det ingen bedre måte å komme seg igjennom denne kvelden på. Jeg svever mellom forskjellige land når det nye året kommer og det kan vel være et godt tegn på hva jeg kommer til å få oppleve gjennom de neste tolv månedene, jeg har planer om å reise og få noen gode opplevelser på kjente og ukjente plasser i året som kommer.

Jeg håper med hele meg at 2014 er snillere mot meg enn det 2013 har vært.

Jeg håper smilene fortsetter å komme.

Jeg håper jeg fortsetter å gå framover istedenfor bakover, og jeg vet at det må jeg fortsette å kjempe for.

Jeg håper jeg klarer å gjennomføre noen av målene jeg har satt meg.

Jeg håper 2014 vil være venner med meg.

Dagen i dag er dagen jeg aldri trodde kom til å komme.
I dag har jeg bursdag, i dag fyller jeg 23 år.

Det er rart, vondt og godt – alt på en gang.
Hadde du spurt meg for fire måneder siden om jeg trodde jeg kom til å være i live og feire bursdag i dag og jeg hadde svart hundre prosent ærlig så hadde du fått et blankt nei som svar.
Jeg kjenner på en stolthetsfølelse nå, jeg klarte det, jeg vant over mitt eget mørke nok en gang og i dag er jeg 23 år. Jeg hadde virkelig ikke trodd det.

Vi har kommet oss til tante og familien hennes i Acton, kom hit i går, så nå ligger vi bare seks timer bak Norge, ikke ni slik som i Las Vegas.
Dagen har vært fin så langt, vi hadde bursdagsfrokost sammen alle mann og jeg fikk mange fine gaver. Jeg fikk en iPad av foreldrene mine, noe jeg har ønsket meg lenge så jeg er veldig fornøyd! Vi har også vært innom ett par butikker og kiket litt, og nå er det straks bursdagskake pågang. I kveld skal vi ut å spise sushi på en restaurant, så det er kos hele dagen i dag.

Jeg kjente deg ikke. Jeg kjenner ikke en gang hun som mistet deg, hun som nå er knust.

Men du kunne vært meg, og hun som er knust kunne ha vært en av mine. Min familie.

Faen, jeg kunne vært deg, så altfor altfor mange ganger. 

Jeg kunne vært den som forsvant. Den som ble borte. Den som ga opp. Den som døde.

Så altfor altfor mange ganger har jeg prøvd. 

To ganger ble jeg nesten deg. To ganger har jeg ligget på sykehuset med overvåkning av hjertet og alle de andre tingene inni meg som viser at jeg fortsatt lever.

 Jeg ville være deg. 

Jeg ville ikke mer, jeg orket ikke mer. Dette siste året har jeg tenkt og tenkt, planlagt og gjennomført.

Jeg kunne vært deg.

Jeg er ikke deg. 

Jeg er her fortsatt og kanskje er det en grunn til det. Kanskje var det ikke meningen at jeg skulle forsvinne enda. 

Framtiden skremmer vettet av meg, jeg får vondt inni meg bare jeg må tenke noen måneder fram i tid, men jeg er her fortsatt. 

Det har gått ti år, ti år siden første gang døden fristet med sin avslutning. Ti år i helvete, ti år med en evig kamp om å overleve. 

Hvorfor. 

Hvorfor har jeg spurt meg selv uendelig med ganger.

Hvorfor gjør det så innmari vondt inni meg?

Hvorfor ble jeg syk?

Hvorfor er livet så grusomt?

Hvorfor er jeg her?

Hva er vitsen med det?

Hvorfor er jeg her fortsatt?

Jeg vet ikke. Jeg vet derimot at jeg daglig kjemper en kamp mot mørket, og endelig ser det ut som om det gir resultater. 

Jeg vil ikke være deg mer.

Først vil jeg bare beklage at jeg sender ut et uferdig innlegg, innholdet et rotete, ikke ferdig, ikke ferdig gjennomtenkt, men jeg må. Må poste det før jeg mister motivasjonen fullstendig igjen. Jeg var skikkelig motivert når jeg begynte å skrive dette for noen dager siden, men nå er det meste av den motivasjonen borte. Men jeg må finne den tilbake. Dette går bare ikke. 

 

 

–

 

                                                   

Vet du hva? Nå skal jeg ta grep, nå skal jeg kjempe for meg selv, for å få det bedre. De siste ukene har vært harde, og Trondheimsturen var en oppvekker, den brakte dumme minner en vond sommer, om sommeren i fjor der jeg kunne hatt det veldig bra, jeg var i Miami i fem og en halv uke, men alt var jævlig. Et eksempel på det er at vi var i Orlando på Universal Studio parken og jeg ØDELA hele dagen med å IKKE spise, jeg orka ingenting, jeg hadde ingen energi og faen heller, det var greit, men det kunne vært fantastisk. Jeg er 20+ kilo lettere nå enn jeg var den dagen i fornøyelsesparken, men jeg har det fortsatt like jævlig. Nok er nok. 10 år og lengre enn det er NOK. Jeg skal få det bedre, jeg skal fikse det ene jeg faktisk kan fikse av alle sykdomsdelene mine.

Jeg skal sette sammen en kostplan, den skal være nøyaktig for da har jeg kontroll, men jeg skal få i meg 1000 kalorier per dag. Det er ikke nok når jeg skal stabilisere vekta, men jeg har fortsatt litt som jeg skal ned, men jeg skal gjøre det fornuftig. Jeg skal ikke svinge opp og ned 3 kilo på noen dager. Jeg skal spise. Jeg skal ha et stabilt inntak av mat gjennom hele uka, ikke ingenting ene dagen og alt den neste.

 –

 

Så langt har jeg kommet med dette innlegget. Det er mye mer jeg må få ut angående dette, men det omfatter så mye, det er over et halvt liv med tanker og handlinger som må forandres. Jeg er skeptisk. Jeg er redd. Jeg må. Jeg vil ha det bedre. Jeg vil ikke ødelegge alt igjen. Samtidig så er det en høylytt indre krangel inni meg mellom Fornuften og Sult, jeg bør bare drikke, jeg kan ikke vise meg slik som jeg er nå på første møtet med ny behandler på tirsdag. Jeg må ned i vekt – FORT

 

Kaos sa du?

Skadetrang. Hei og hadet. Du er ikke velkommen. Det vet du så innmari godt. Likevel kommer du hit, står utafor døra mi og banker på, dundrer hardt. Det er en stund siden du var her sist, og pausen har jeg satt stor pris på. Men værsåsnill, ikke åpne døra? Hold deg utenfor, for så å gå vekk. Jeg hater deg virkelig. Gå? Værsåsnill! Værsåsnill…

En tung morgen, men jeg tok meg selv i nakken og ble med på gruppeterapi/samtale. Den første halvtimen sa jeg ikke noe, selv om det var mye jeg kunne sagt. Jeg turte ikke. Angsten stoppet meg.

Som vanlig. Men så. Men så. Kom det plutselig ord ut av munnen min, og jeg fortalte. Fortalte om fallskjermhoppet i sommer, at jeg da hadde levd i nuet – vært fri fra alle tanker, alt vondt når jeg var i frittfall,at jeg bare var der. Og det var godt. At det var glede. Og jeg sa også at nei, jeg var ikke modig/tøff slik som kommentarene som følgte sa, det var bare frihet. Men at det var titusen ganger verre dagen etter når jeg skulle i familieselskap og måtte forholde meg til personer. Snakke. 

Samtalegruppa blir alltid avslutta på samme måte, at man sier(eventuelt nikker) om hvordan det har vært å være der (i gruppa) i dag.  Jeg sa at det var greit. Men så var det B sin tur og hun sa at hun synes jeg hadde vært flink som snakka. Og det kom smil fra de andre. Det varmet. På vei inn igjen til rommet mitt så ble jeg stoppa av en medpasient, H, og hun sa- «Så flott av deg å snakke i dag»

Jeg sa takk.

Det varmer.

Varmer at ordene mine ikke bare er i veien. At de noen ganger er verdt å få ut, få noen til å høre dem.

Så jeg sier takk til dem. For at jeg greide det.

Min bestestebesteste lillebror. Som jeg er så ufattelig glad i, som betyr så mye for meg. 

Når jeg åpnet opp mac’en jeg fikk låne da min egen data gikk kaputt, så kom dette dokumentet opp:

 

Kjære storesøsteren min

 

Du aner ikke hva du betyr for meg *N*, du er verdens beste storesøster, er det noen som fortjener den tittelen så er det du.

Det høres sikkert utrolig feigt og egoistisk ut, men jeg trenger deg. Jeg trenger en 

storesøster som jeg kan dra bort til, for å se en god film, for å høre på og diskutere god 

musikk (ikke slik tull jeg hører på), prate med, og for å tilbringe tid med. Jeg trenger 

noen å prate med, om alt mellom himmel og jord. En jeg kan dra til, både for min del, og for din.

 

Dette er ikke slutten, tenk heller på at hver dag er en ny dag, alt kan endre seg.

Jeg vet at noen perioder er tyngre enn andre. Men da biter vi tennene sammen, alle, ikke

bare du. For jeg håpr at du vet, at vi er sammen om dette hele gjengen. Mamma, pappa,

V, C, J, K og meg. Og selvfølgelig tanteungene dine! De 

trenger også deg, de elsker deg hele gjengen, de maser jo om deg hele tiden, «hvor er 

hun, hvor er hun?» har jeg hørt de si. Det er så utolig lett å glemme at vi alle vil akkurat

det samme, det at alle i hele familien skal være like sammenknyttet som vi er i dag. Og

alle vil at alle skal ha det så godt som overhode mulig.

Når de vanskelige tidene kommer, prøv å tenk på de gode tidene, for det er de som er lettest å glemme. 

Prøv å tenk på hva vi gjorde sommeren 2012, vi hoppet i fallskjerm for første gang.Det har jeg bestemt meg for at det bare

er den første gangen vi gjorde det.

Jeg gjentar meg selv. Men jeg trenger en som deg. En som jeg kan gjøre sprøe ting med.

Ting jeg aldri villet funnet på å gjøre uten deg.

Jeg vet at du er redd for at jeg og du skal skli fra hverandre, men det skal jeg love deg.

Det kommer aldri til å skje. Kanskje jeg flytter vekk, men verden har aldri vært så liten

som i dag, bare tenk på hvor mange timer vi har tilbrakt i fly sammens, rundt om i verden. 

DU er min store helt *N*, uten deg så ville jeg aldri ha vært den personen jeg er i dag. Alt vi

har opplevd sammen har formet både deg og meg, og jeg har bestemt at slik skal det

 være framover også. Så når vi drar på sommerferie i 2040 sammens, og sitter i flyet klar til

å hoppe ut, klar for å kjenne adrenalinet pumpe i kroppen «for å kjenne verdens 

beste følelse, følelsen av frihet» som du en gang sa. Så skal vi se på hverandre , og tenke : 

Vi har vært gjennom lette og tyngre perioder sammens, men jammen har vi hatt det gøy også.

Du vik alltid være den av storesøstrene mine som står meg nærmest, den jeg kan dele alt med. 

Når jeg skriver dette brevet, så var det fordi jeg måtte klarne hodet mitt, og jeg måtte

uttrykke meg om hva du betyr for meg. Jeg vil at du skal ta vare på dette brevet hvis du liker det, og

 ta det opp hvis du har tyngre tider, for å minne deg på at vi alle er her for

deg. Alltid. Ingen unntak. Om du så har lyst å ringe meg fire om morgenen – så gjør det.

Din lillebror 

-F-

 

Jeg ringte til han etter at jeg hadde lest det gang på gang, stemmen brast, jeg var full av tårer og takknemlighet. Jeg har verdens beste familie som dessverre jeg sårer og gjør bekymret støtt og stadig.

Det som var vondest var at han sa at han haddde skrevet det i begynnelsen av desember, altså så har han visst hvordan ting sto til selv om vi ikke har pratet om det.