Det var en gang en liten pike som malte et bilde, arket var i a4, men det var ingenting a4 med bildet. Fargen som ble brukt mest var svart, men det var masse røde flekker, litt gult og mye grønt. Hun forsto det ikke selv, men det hun malte var hvordan hun hadde det. Det svarte sto for mørket hun så ofte kjente på, tristheten hun følte, det røde for sinne og drama som ikke kom seg ut til resten av verden, men som kvelte henne fra innsiden, det gule sto for glede, for det var litt det og. Det grønne var usikkerheten, følelsen av å aldri være god nok.
Når hun så viste arket til læreren sin, ble nok læreren litt bekymra, for i årene som fulgte, passet læreren ekstra godt på henne.
Når hun i femte klasse løp og tryna og fikk sår i håndflatene på lørdag og ingen hjemme gjorde noe med det, tok læreren henne til side på mandagen og fikk vaske hendene hennes og plastra det godt.
Når hun datt i bakken uten noen grunn i sjette klasse, kjørte læreren piken hjem midt under skoletiden, og var hos henne til moren kom hjem.
Når hun i sjuende klasse ble ropt SLANKEDRONNING etter av det som skulle være bestevenninnen sin, låste læreren piken inne under et friminutt og sa, du må få hjelp. Hun ringte hjem til foreldrene, men ingenting ble gjort. Ingenting var som det ikke skulle være. Alt var fint.
Når så piken var ferdig med barneskolen var læreren fra seg av bekymring, spesielt når hun møtte piken etter sommerferien, da som en svartkledd punker, og med død i øynene, igjen ringte læreren og sa ifra om sin bekymring, denne gangen til den nye skolen piken hadde begynt på. Men den nye kontaktlæreren ville lære piken å kjenne uten noe gammelt støv, så denne kontaktlæreren sa, takk for at du ringte, men det går fint. Jeg skal snakke med piken. Alt var fint.
Så gikk året, mai kom, og piken forsvant. Læreren fikk en telefon, piken har tatt en overdose, hun døde nesten.
Var det noe du ville fortelle oss om henne?
Etpsyktinnblikk 