Nå skal jeg dele noe sårt som mange sikkert ikke kommer til å forstå, mens andre kanskje kan kjenne seg igjen i. Veien tilbake til livet.

Dere flyttet inn, enda dere visste 

dere ikke var velkomne.

Dere bestemmer, enda dere vet 

at jeg vil bestemme selv.

Dere har deres planer, jeg har mine,

men det er deres som skal følges.

Hvorfor spør jeg, 

men

dere svarer

aldri

Av og til brøler jeg til dere,

men da svarer dere med samme

mynt, og brøler høyere, sterkere

og lengre tilbake

Jeg er sliten, når skal dere ta

en pause?

Jeg vet jo aldri noenting!

Gi meg ett bittelite hint?

Værsåsnill?

     –

Dere presser på

Knuffer og dytter

Krangler høylytt og brøler

Alt

Bare for å bestemme 

over

meg

Det begynner å bli trangt

Flere og flere av dere invaderer 

hodet

mitt

Aldri gjør det ditt dumme fe

Mine

ønsker

dyttes langt nedover i esken og

legges

tilslutt lokk over

Når er det min tur til å

bestemme

litt?

-Håp 13 år.

Det dere akkurat leste var ord fra dagboka mi som jeg skrev under min første innleggelse på upa : ungdomspsykiatrisk avdeling som trettenåring. Det var en vond, vond tid, med mye dramatikk og psykdom. Jeg var dypt deprimert, spiseforstyrret og var psykotisk. 

Det eneste dagene gikk ut på var at andre skulle holde meg i live da jeg selv ikke klarte å ta gode valg for meg selv. 

Jeg velger å publisere det som ligger under Om Tankekaoset som ble skrevet for noen år siden slik at dere som ikke har lest det, får vite litt mer om meg 🙂

Jenta som var

Er ikke mer

Hun døde

Men måtte fortsette å leve

Hvem er det som gjemmer seg bak Tankekaoset? Jo, det er meg det, Håp. Eller, vent litt, navnet jeg fikk av foreldrene mine når jeg kom til verden betyr håp, og det er jo ganske ironisk at akkurat jeg, jeg som har fått utdelt så lite håp i løpet av livet fikk nettopp dette navnet som betyr håp. Kanskje er det universets måte å kødde med meg på, eller kanskje, bare kanskje er det en grunn til det. Kanskje finnes det håp for meg også?

Mørket fant meg og tok meg til fange tidlig, altfor tidlig. Det er faktisk så ille at jeg ikke husker hvordan det er å leve normalt, med normale følelser og normale oppturer og nedturer. Jeg var ikke gamle sjelen når angst, tunge depresjoner og Matkaoset begynte å herje og styre hverdagen min. Og slik har det mer eller mindre bare fortsatt, i større eller mindre grad i dagene som har blitt til måneder, måneder som har blitt til år og etter hvert så må jeg innse det nederlaget og si at jeg har vært psykisk syk i over halve livet mitt som til nå har blitt hele 24 år. 24 år gammel er jo ikke gammelt tenker du kanskje? Sannheten er at jeg egentlig aldri trodde at jeg kom til å fylle 13 år engang, og da er det ganske bisart og plutselig må svare 24 år når noen spør meg hvor gammel jeg er. Jeg kjemper meg igjennom dagene som ganske ofte er ganske tunge, og ofte lurer jeg på hvorfor jeg fortsatt kjemper, for det er ikke for meg selv jeg kaver meg igjennom dagene. Det er familien min sin ære det, mine gode støttespillere som gjør at jeg står opp av senga dag inn og dag ut.

Når jeg var 13 år gammel hadde jeg min første innleggelse på psykiatrisk avdeling, og den varte i et halvt år. Det var dessverre bare den første innleggelsen av utallige i rekken som skulle komme etter hvert som årene gikk. Og nå når årene merkelig nok fortsetter å komme, fortsetter jeg å ha innleggelser med jevne mellomrom.

Leiligheta mi Fargekaoset , som forøvrig er det eneste kaoset jeg liker, befinner seg i «Huset mitt» og har døgnbemanning, det er alltid noen på jobb på som jeg kan ta kontakt med om jeg ønsker, og de hjelper meg til å fungere i hverdagen, både med det praktiske, men og med å finne på aktiviteter som skal lette humøret, som å gå turer, traske i butikker, eller noe så enkelt som å se på tv sammen.

Jeg har diagnoser, merkelapper, men selv om det er psykdom som stort sett bestemmer hvordan dagen min blir, så nekter jeg å være diagnosene mine. Jeg HAR schizofreni, jeg HAR tilbakevendende depressiv lidelse, jeg HAR en spiseforstyrrelse, jeg HAR angst, men jeg ER ingen av delene. Jeg er ikke bare den schizofrene, depressive, spiseforstyrrede, angstfulle personen som diagnosene mine sier at jeg er.

I utgangspunktet er jeg en veldig kreativ sjel, en som liker godt å lage ting med hendene, alt mulige forskjellige ting, men de siste årene har tiltaksløsheten tatt fullstendig over og energien har vært ikke- eksisterende, så det er langt og lenge siden jeg har fått brukt noe av den kreativiteten. Jeg holder endelig på å finne tilbake til den nå, og håper det begynner å gå oppover igjen etter to eviglange år som egentlig bare har vært dritt.

I mange år var jeg i perioder av og på psykotisk, jeg hadde hodet mitt fullt av «dem» som bestemte ganske mye over meg. Hva jeg skulle gjøre, hva jeg ikke skulle gjøre. Jeg så skygger som andre ikke så. Jeg hørte stemmer bare jeg hørte.

Det er heldigvis over nå. For denne gang. Jeg håper og krysser fingrene mine for at jeg hadde min siste psykotiske periode for fem år siden, men man vet aldri. Det jeg gjerne vil understreke her er å løsne litt på floken som media har skapt om psykotiske personer, at alle med psykose er farlige og slemme. Jeg har ALDRI ønsket noen andre vondt, alt det vonde og negative har vært ladet mot meg selv. Jeg er ikke farlig. Jeg er ikke slem. Verken når jeg var psykotisk eller nå når jeg ikke er det.

De som virkelig lyser opp livet mitt er dyrene mine. Katten min Zaphira, som er verdens nydligste og klokeste katt, som forstår når jeg trenger henne og kommer for å kose. Hunden min Tatou som hjelper meg til å gå ut av leiligheten, gå små turer og se om det regner eller er sol ute. Han er en liten rakker, men verdens beste kamerat. Det er krevende å være hundeeier, spesielt når man er psyk, så Tatou bor innimellom hos foreldrene mine i de periodene jeg ikke klarer å ha han selv. Likevel ser jeg han nesten hver dag uansett, og han har superkrefter i den form at han kan få meg til å smile og le når jeg trodde jeg aldri kom til å gjøre det igjen.

Jeg elsker å reise, å oppleve verden. Jeg er en helt annen person når jeg er på tur, det er akkurat som om jeg samler opp alt jeg har av krefter til de gangene jeg er på ferie. Jeg blir fri, avslappet og rolig, jeg kan gå alene og jeg kan småsnakke med menneskene i nærheten. Jeg er motsetningen av meg selv når jeg er på reise, eller kanskje er jeg motsatt av meg selv når jeg er hjemme? Jeg vet ikke, det jeg derimot vet er at jeg må finne en måte å kunne være den personen jeg er når jeg farter rundt om i verden og bringe henne med meg hjem, få hverdagene til å fungere. Det er jo tross alt flest av dem, og nå kjemper jeg en hard kamp for å greie nettopp det, å mestre hverdagen.

Tankene mine, minnene, ord som har vært sagt og følt

Ligger i vasken og renner videre ned i sluken

Noen ganger er det for store ting til at de får plass til å smyge seg

Ned gjennom de små hullene i bunnen av vasken

Da blir de liggende der, og blir husket, men

Av og til

Kommer det noe og hakker det opp, knuser det til små biter

Dytter det, presser det ned med en oppvaskbørste

Slik at det forsvinner

Det og

Andre ganger blir rørene tett, og begynner å

Lekke

Da kommer det plutselig

Alt for mange

Tanker

Følelser

Minner

På en gang til at jeg greier å håndtere det

(Jeg har planer om å utvide teksten mitt etterhvert, men det får bli senere)

Det ble visst en brått og uventet pause fra skrivingen. Ihvertfall for min del, det var ikke planlagt å stoppe, men plutselig sa alt stopp i en periode. 

Turen til Hamburg var veldig koselig og kjekk, og konserten var råbra, akkurat som forventet. Men som vanlig etter en kjekk tur, så snublet jeg litt i inngangsdøra mi når jeg kom hjem og jeg har brukt litt tid på å stable meg på beina igjen. Det er vondt at det er slik, at bra blir straffet med nedtur, og det irriterer meg at det skjer nesten hver gang jeg har hatt en god opplevelse. Jaja, neinei, jeg får vel bare godta det.

Det er en del ting som svirrer for tiden, litt bra og litt dårlig. Jeg kan jo skrive litt om det som er bra, for det er faktisk ganske stort. 

Turen til Hamburg er den friskeste og mest spiseforstyrrelsesfrie ferien jeg har hatt på mange år. Istedenfor å telle kalorier ble energien brukt til å fokusere på opplevelsene og jeg spiste det jeg følte for, og 

«De voksne spørr meg hele tiden hva jeg vil bli når jeg blir stor, men jeg skjønner ikke at de fortsetter å spørre for jeg kommer aldri til å bli voksen» Håp, 13 år.

I disse dager har jeg et litt spesielt jubileum. Et jubileum de aller fleste tjuetreåringer ikke har. 

Jeg har nå vært ti år i psykiatriens journaler. For ti år siden fikk min daværende bestevenn nok, hun var redd for meg og ville ikke sitte med ansvaret.  Jeg skjønner det nå.

For ti år siden tok hun kontakt med søsteren min som da bodde i Oslo og sa at jeg hadde en spiseforstyrrelse og at jeg trengte hjelp. 

Det viste seg etterhvert at en spiseforstyrrelse var ikke det eneste jeg slet med.

Det ballet på seg derifra, faste samtaler med helsesøster, fastlege og det tok ikke lang tid før jeg fikk en vurderingssamtale med BUP. Det som bare skulle være en vurdering over hvor lenge jeg kunne være i ventelistesystemet endret seg til å bli at de ville legge meg inn på dagen. Jeg ble ikke lagt inn den dagen, det ville verken jeg eller mamma at jeg skulle, men det tok ikke mer enn ett par måneder før jeg på hengende håret kom levende ut av et selvmordsforsøk som endte på barneavdelingen og derifra ble jeg videresendt til UPA, det neste halve året ble tilbragt som innlagt på ungdomspsykiatrisk avdeling og hele livet mitt skulle endre seg. Livet jeg ikke ville ha. Livet jeg ikke ville leve.

Jeg startet denne bloggen for snart to år siden, men jeg har skrevet veldig lite om schizofrenidiagnosen jeg har, fordi det virker så fjernt og tilbakelagt, som noe som ikke omhandler meg, selv om jeg vet innmari godt at dette har vært en del av meg og kanskje kommer til å forbli det resten av livet mitt.

Her er litt av min historie.

Jeg var tretten år og svært syk. Min verden var ikke den samme som din og alle andres verden. Jeg var så deprimert at alt var svart. Når noen spurte meg hva jeg ville bli når jeg ble voksen svarte jeg svakt «vet ikke». Jeg skulle jo ikke bli voksen, så jeg skjønte ikke hvorfor de spurte.

Jeg ble kontrollert av stemmer innenfra, de fortalte meg hva jeg kunne gjøre og aller helst hva jeg ikke fikk lov til. Det var mye jeg ikke fikk lov til. Jeg fikk ikke snakke. Jeg fikk ikke fortelle noe som helst om verdenen som befant seg inni meg, ingen skulle få vite hva «de» fortalte meg. Når jeg først snakket var stemmen min så lav at den nesten var uhørlig.

Kort fortalt, det var bare negative ting jeg fikk høre om meg selv fra stemmene innenfra.

Jeg var ikke verdt noe.

Jeg var ekkel.

Feit.

I veien.

Slem.

Stygg.

Ubrukelig.

Verdiløs.

Grådig.

Jeg fortjente bare å dø.

Jeg var konstant redd. Skygger som bare jeg så var i alle hjørner.

Jeg gjemte skaderedskap i sokkene for å snike dem inn i avdelingen når jeg hadde vært på perm, for alt annet ble gjennomsøkt av personalet. Når jeg var desperat nok, og dessverre var dette ganske ofte, stjal jeg kopper, fat, alt som kunne brukes når noen hadde glemt å gjemme det, snek det under klærne mine, gikk med kjappe steg inn på rommet mitt og heiv det i gulvet nok ganger til at det var blitt i passe biter til at jeg kunne kutte meg med det. Alarmen til personalet gikk av både støtt og stadig, og i perioder fikk jeg ikke bruke annet bestikk og servise enn det som fantes i plast. 

Jeg skulle dø. Basta. Jeg har ufattelige mange hendelser bak meg der opptil fem miljøterapauter holdt meg nede med makt for å unngå at jeg skulle klare dette målet jeg hadde om å dø. Jeg prøvde å kvele meg selv med klærne jeg hadde på meg. Jeg var desperat etter å komme ut fra den låste avdelingen og prøvde å stikke av når jeg hadde mulighet. Jeg prøvde å hoppe ut fra bilen i fart når vi var på kjøretur. 

Jeg var aldri farlig for noen andre enn meg selv. Det har jeg aldri vært.

Ungdomstiden min ble tilbragt for det meste som innlagt, og psykdom tok fra meg den ene vennen etter den andre. Noen skjøv jeg vekk, andre forsvant. Det var svært vanskelig å forholde seg til livet de andre på min alder levde, der gutter og sminke, fester og venninnekvelder og jeg aner ikke hva, hadde fokus, mens min hverdag var en kamp jeg helst skulle ha tapt om jeg fikk bestemt selv.  Jeg ante ikke hva jeg skulle snakke om med klassekameratene mine, i tillegg var angsten så høy at jeg sjelden åpnet munnen uansett.

Det er over fire år siden sist jeg opplevde å være psykotisk nå, og jeg håper jeg aldri må forholde meg til verdenen inni meg igjen, selv om jeg dessverre vet at det er en sjanse for at det kan skje igjen.

Veldig mange vonde episoder, opplevelser og minner av psykdom har jeg rett og slett fortrengt fra hukommelsen min, og som Behandleren min på dpset nå i høst sa, det er nok like greit. Det er ikke alt man trenger å huske.

I mitt tjuetreårige lange liv har jeg nå vært syk lengre enn jeg har vært frisk. Hva er frisk? Jeg vet ikke, hele begrepet frisk virker så fjernt at jeg klarer ikke forestille meg hva og hvordan det er, men jeg er friskere nå enn jeg har vært siden jeg først ble syk som elleve åring. Nå lever jeg så godt det lar seg gjøre og har håp om framtiden, og selv om jeg ikke er i vanlig jobb så har jeg en fulltidstilling i å jobbe med meg selv, jobben mot å prøve å få det bedre, kanskje bra til og med, og skyve grensene mine lengre og lengre helt til det jeg nå ser som en utfordring ikke lengre er noe jeg tenker over, men bare gjør ut av vane. Slik som de friske gjør.

Jeg velger å bloggshoute dette innlegget etter å ha tenkt fram og tilbake om jeg skal tørre. Alt for lenge har jeg holdt munn, vært stille og innadvendt og aldri snakket høyt om psykdom og mental helse. Det er feil, jobben med å få mental helse ut av tabufeltet er viktig, ingen skal måtte holde skjult hva de sliter med i frykt for hva andre skulle komme til å si. Psykisk sykdom er sykdom som man ikke velger selv, man kan ikke bare riste det av seg og «skjerpe seg» slik mange tror man kan siden det ikke er en sykdom som vises på utsiden. Usynlig sykdom er vel så farlig og vondt som synlig sykdom.

I dag er en spesiell dag, en dag jeg merker på kroppen. I dag er det hele 10 år siden jeg ble innlagt på barneavdelingen etter en overdose som nesten drepte meg.

Jenta som var

Er ikke mer

Hun døde

Men måtte fortsette

Å leve

Setningene over beskriver ganske godt hva jeg følte, og hvordan ting ble etter at jeg ble innlagt, først på barneavdelingen, så et halvt år på ungdompsykiatrisk avdeling. Det var bare den første i en lang, lang rekke med innleggelser i årene som fulgte. Jeg var tretten år, tretten, bare et barn og det barnet ville ikke leve mer. Jeg hadde gitt opp, alt var svart og håpløst, men jeg ble bokstavelig talt tvunget til å være i live.

Jeg er fortsatt ikke glad for at jeg overlevde overdosen for ti år siden, men på flyturen hjem fra Tyrkia på søndag opplevde jeg noe som jeg ikke har kjent på siden jeg var en liten unge.

Dødsangst.

Vi satt i flyet og når det tok av fra rullebanen og var på vei oppover lagde flyet noen veldig rare, merkelige og høye lyder som jeg aldri har hørt før, og jeg har flydd maaange ganger. Tanken som slo meg?

Det blir for dumt om flyet styrter nå og jeg dør, det blir for dumt, jeg må bevise at jeg klarer ting før jeg dør, det blir for dumt om jeg dør nå når ting begynner å gå bedre etter ti år i helvete.

ALDRI i verden om jeg hadde trodd jeg noengangnoensinne ville tenkt den tanken, at å dø virket skumlere enn å leve, men så er det nettopp det, for første gang på aldri så lenge, så gjør jeg nettopp det

– Jeg Lever.

Jeg gjør ting, utfordrer meg selv, gir faen i psykdom (så langt det lar seg gjøre selvfølgelig) og gjør alt jeg kan for å kjenne glede. Ja, livet mitt svinger som en berg og dalbane og ja, jeg blir sliten av alle de brå og skremmende bevegelsene, men vet du hva? Når sant skal sies, så går ting rette veien, det går framover, oppover, jeg beveger meg påvei ut i livet og jeg har gjort ting det siste halve året som jeg aldri ville turt å drømme om å klare når jeg var på mitt sykeste.

Jeg har et innlegg som jeg begynte å skrive allerede i januar, om det å ha tiårsjubileum som psykiatrisk pasient som tjuetreåring, men som jeg enda ikke har fått postet, og grunnene til det er mange, men jeg skal få skrive det ferdig snart – jeg lover.

I ettermiddag har jeg vært sammen med venninna mi T og vi har vært på kafe. Jeg spiste kake og en kjeks. Når man lever så gjør man det. Man spiser kake og kjeks når man vil kose seg, man slapper av på sofaen sammen. Man nekter ikke seg selv næring og alt man orker er å ligge på sofaen alene. Det er ikke et liv, og nå er jeg fast bestemt på å leve livet så godt jeg kan. Så i dag spiste jeg kake og kjeks.

Jeg lever!

Hvor har de siste månedene blitt av? De forsvant jo så fort, uten at jeg egentlig kan sette fingeren på hva jeg har brukt de til. 

Jeg vet at jeg har kjempet hardt i mot angsten, jeg har skjøvet grensene lengre og lengre og klart ting jeg ikke trodde jeg kom til å klare igjen.

Jeg har gått på treningssenter, ALENE! woho, dette er stort for ei som ikke klarte å gå fem meter alene uten følge tidligere!  

Som å gå tur alene med Tatou på en annen turrute enn den trygge, faste. Nåja, jeg har kanskje en laang vei igjen på den delen, foreløbig er en «endret turrute» meget begrenset, men små skritt om gangen og kanskje klarer jeg etterhvert å gå akkurat dit jeg vil hvis jeg pusher på lenge nok.

God Morgen Håp.
Nei. Jeg klistrer på meg noe som kunne minne om et smil og sier høflig tilbake med en nesten uhørlig lav stemme til den smilende sykepleieren. God morgen.

Men nei, dette er absolutt ingen god morgen. Jeg skulle ikke være her, jeg skulle ikke være mer.

Minner som ligger i en tåke kommer fram, en sen kveld, piller, ambulanse, nåler, ledninger, en tube med kull i halsen, folk som holder meg nede og sier at dette skal gå bra. Jeg gråter. Mamma og pappas skuffede og tårefylte øyne. Rullestol for å komme til doen. Redsel. Sorg.
Jeg klarte det ikke.

Jeg ser på klokka, den viser kvart over seks. Utenfor døra mi som står på gløtt sitter det en mannlig sykepleier og passer på at jeg ikke gjør noe dumt. Rommet er ribbet, det eneste jeg har er klærne jeg har på meg. Thats it. Resten er låst inne i skapet. Jeg ser på klokken. Seksten minutt over seks. Jeg aner ikke hva det vil si. Er det morgen? Er det kveld? Jeg aner ikke. Jeg er så sliten, så uendelig sliten. Jeg orker ikke. JEG ORKER IKKE.

—–

I går skulle det vært ett år siden jeg døde. Jeg klarte det nesten, men bare nesten. Jeg husker tilbake og det gjør vondt. Jeg hadde det så innmari, innmari vondt.

I dag smiler jeg. Jeg hadde det vondt tidligere i dag, jeg måtte sove to ganger i løpet av formiddagen fordi jeg var så sliten, men så kom støttekontakta mi klokka halv fire og humøret endret seg. Jeg smiler.
Jeg hadde funnet fram en oppskrift på mynte og pistasjnøttfalaffel som vi lagde, og vi spiste dem sammen med pitabrød, spinat og hjemmelaget tzatziki. Nomnom, det var godt, og selv om de spiseforstyrrede tankenee herjer litt nå, så var det verdt det.

Etter at vi var ferdig med å spise lekte vi frisør, og hvem trenger vel å betale masse penger for å klippe seg når man har verdens snilleste støttekontakt? Ikke jeg ihvertfall.

Det er stor forskjell fra i fjor til i år. Jeg håper jeg slipper unna den intense smerten jeg måtte forholde meg til i fjor på denne dagen flere ganger. For å være ærlig tviler jeg. Jeg vet at jeg smiler nå, men jeg vet også hvor fort og hvor lett det er å falle. Da må jeg huske på at det blir bedre igjen. Ting tar tid, men jeg kommer til å smile igjen.
For ett år siden var jeg tom for håp, i dag hengte jeg opp bokstavene jeg har laget til på veggen.

HÅP.

Det har gått ett år siden jeg først tok mot til meg og begynte å blogge om min hverdag som psykisk syk. I begynnelsen var jeg helt anonym, men etter hvert har jeg letta mer og mer på sløret og nå har jeg egentlig ingen anonym blogg lengre selv om navnet mitt fortsatt foreløpig ikke er blitt skrevet her. 

Det har vært litt av et år, med mange nedturer, men det har også vært noen lyspunkt også. Som da mamma overrasket meg med en tur i bursdagsgave i fjor, uten at hun ville si hvor vi skulle. Den turen som gikk til Praha var fantastisk. 

Her er en liten oppsummering av året som har gått siden jeg først begynte å blogge i oktober 2012.

Høsten 2012 ble depresjonen min stadig tyngre, matkaoset vokste seg større og større, og alt var veldig tungt. Tatou var lyspunktet mitt. Jeg hadde i et forsøk på å hjelpe meg selv gått til anskaffelse av en hund, verdens beste Tatou. De første månedene gikk det greit, jeg hadde ansvaret helt alene, selv om foreldrene mine og lillebror var flittige hjelpere når jeg trengte litt avslapning. Det er mye krefter som må til for å ha en valp i hus, en valp du skal lære om verden, leke med, gå turer med og lære den oppdragelse.  Etter hvert som psyken ble dårligere måtte jeg gi fra meg mer og mer ansvar til foreldrene mine, jeg orket rett og slett ikke gjøre de tingene som måtte til for at Tatou skulle ha det så bra som han fortjente. 

Jeg hadde et dårlig ?forhold? til behandleren min, vi hadde timer hver femte,sjette uke og det virket ikke ut som om han gjorde noe for å hjelpe. Den siste timen jeg hadde med han var 11. desember, i den forrige timen fem uker tidligere sa han at det var tegn på at jeg hadde vært utsatt for overgrep i barndommen, men den 11. desember sa han at det ikke var noe vits i å jobbe noe med det. Han skrudde på tanker jeg hadde greid å holde på avstand i flere år, og så sa han nei, glem at jeg sa noe. Det siste han sa før jeg gikk ut av døra var god jul, mens jeg skrek inni meg og tenkte at jeg ikke ante hvordan jeg skulle komme meg igjennom jula. Jeg holdt maska helt til døra til kontoret hans lukket seg, da begynte tårene å renne og jeg bestemte meg for å aldri gå tilbake, jeg nektet å ha han som behandler. Dette ble også den siste timen vi hadde.

 Julaften 2012 var fantastisk, jeg smilte som en sol dagen lang og jeg hadde en veldig god dag, selv om jeg hadde gruet meg mye på forhånd. Svoger sa at han i den tiden han har kjent meg aldri hadde sett meg så glad og det stemte nok. Kanskje ble jeg for glad, for fallet ble ganske stort. Andre juledag reiste jeg hjem til meg selv når vi kjørte tilbake til byen etter å ha feiret jula på en hytte på Bjorli. Andre juledag satt jeg for meg selv og gråt, jeg isolerte meg fordi jeg ikke taklet tanken på å spise en eneste ting til.

I begynnelsen av januar klarte jeg ikke mer, jeg knakk sammen. Jeg tok en overdose, med den tanken om at nå skulle jeg dø. Det skjedde ikke, istedenfor ble det ambulanse med blålys, pumping og et døgn med hjerteovervåkning på intensiven. 

Foreldrene mine tok nå over ansvaret for hunden min, og har så å si hatt han boende hos dem med unntak av noen måneder siden den gang.

Resten av januar og til midten av februar tilbrakte jeg på psykiatrisk avdeling på sykehuset, først tre dager på lukket post med ribbet rom, før jeg kom opp til en åpen avdeling.  Det eneste positive som kom ut av denne episoden er at jeg ble kjent med B, en herlig jente som jeg fortsatt har kontakt med. Jeg hadde ikke kommet levende ut hadde det ikke vært for henne.

I mars byttet jeg leilighet i huset mitt, fra en liten leilighet/hybel til en mye større leilighet. Jeg fikk mye hjelp av familien med flyttinga, og de malte også den nye leiligheten min i de fargene jeg ville ha den i. Jeg hadde veldig dårlig samvittighet for at jeg ikke greide å gjøre mer, mesteparten av tiden lå jeg utslitt på sofaen, men jeg er evig takknemlig for all hjelpen de ga meg.

Nå begynte ting å skje i forhold til behandling. Jeg fikk endelig hjelp, og til tider masse hjelp. Jeg hadde timer med den psykiatrisk sykepleieren jeg hadde som primærkontakt på avdelingen en gang i uka i rundt to måneder etter at jeg ble utskrevet. Temaet for disse samtalene var matsituasjonen. Jeg fikk også timer med en annen psykiatrisk sykepleier mens jeg ventet på svar fra poliklinikken om jeg fikk bytte behandler. I slutten av April fikk jeg endelig en ny psykolog, denne gangen en dame som jeg har mye bedre kjemi med.

Familien min kjempet hele denne vinteren og våren for at jeg skulle innlegges og få hjelp for spiseforstyrrelsen, for den gjorde alt så mye verre. Fastlegen min sendte en søknad til den avdelingen jeg var på tidligere dette året, men jeg fikk avslag fordi situasjonen min ikke var akutt nok. Jeg valgte da å motsette meg en innleggelse noen andre plasser, fordi det hele virket så håpløst. Jeg var ikke syk nok og jeg trengte ikke hjelp. Med pushing fra mamma og huset mitt ble jeg likevel  enig med psykologen min på at hun skulle sende en søknad til et dps femti minutter unna byen jeg bor i. Jeg var veldig ambivalent og tenkte egentlig at jeg kom til å få avslag der også. 

En gang på våren fikk jeg bekreftet det jeg hadde trodd en stund, lillebror hadde funnet bloggen min og leste den, han ble bekymra for det som sto der og videreformidlet innholdet til familien min, som igjen viste den til huset mitt. Jeg måtte gå noen runder med meg selv om jeg skulle fortsette å skrive her, men jeg fant ut at jeg trenger denne plassen, mitt fristed.

I begynnelsen av juni dro jeg og mamma til tyrkia og joinet søs, svoger og tanteungene mine i leiligheten de har der nede. Det var en fin tur, selv om ting fortsatt var veldig vanskelig. I midten/slutten av juni var jeg så suicidal at psykologen min sendte meg rett til avdelingen på sykehuset etter timen jeg hadde på poliklinikken. Der var jeg i to og en halv uke, først fire dager på lukket post, så resten av tiden på avdelingen jeg var på i januar/februar, men da var fokuset på å holde meg levende rett og slett, ingenting annet ble tatt tak i.

 Jeg fikk derimot skiftet antidepressivamedisin, noe som gjorde at jeg ble enormt(!) sulten. I løpet av tre uker gikk jeg opp syv kilo, og det var helt forferdelig. Jeg gikk ned igjen disse kiloene og flere til relativt kjapt etterpå, ganske enkelt ved å slutte å spise.

Jeg reiste rett fra sykehuset og til stavangerområdet med foreldrene mine der vi skulle passe to av tantungene/barnebarna mens resten av familien til storesøster var en uke i hellas. Det gikk greit nok, men jeg var veldig sliten.

Når jeg kom hjem lå det et brev på bordet og ventet på meg, innkallelse til innleggelse på dpset. Jeg hadde en ukes tid hjemme før jeg skulle møte opp. Jeg var EKSTREMT redd og nervøs, men heldigvis viste det seg til å være en ok plass, og her har jeg vært siden slutten av juli. 

Det har absolutt ikke vært en lett innleggelse, jeg har måttet kjempe hardt, men etter å ha vært innlagt i en måneds tid, begynte jeg å få tilbake kreativiteten min og energien min, noe jeg hadde savnet så sårt og det har hjulpet en god del på. Nå er jeg inne i mine siste uker her, etter å ha vært innlagt i fire måneder, med mye permisjoner framover, og kanskje blir jeg utskrevet om noen uker, noe jeg både lengter etter og synes er litt skummelt. 

Det er sikkert en del ting til jeg kunne skrevet her, men jeg tror jeg har fått med det viktigste. Stikkordet for det siste året har vært at jeg har ligget på sofaen i et mørkt rom med teppet rundt meg som beskytter, og nå har jeg brukt de siste fire månedene for å komme meg ut av mørket. Jeg tar små steg framover, selv om jeg til stadighet har små tilbakeslag også.

Jeg har virkelig kjempet dette  året, og jeg nekter å gi meg nå. Jeg har det mye bedre nå i forhold til hvordan det var når jeg først ble innlagt på dpset i sommer, og jeg skal bruke alt jeg har av krefter for å ikke falle tilbake og ned når jeg blir utskrevet.

Jeg satt og bladde igjennom ting på dataen og fant et worddokument med noen av innleggene jeg hadde på min første blogg som 12/13åring. Det gjør litt vondt å lese det, men det er vel bare slik det er.

Dette her skrev jeg etter at jeg kom tilbake fra barneavdelinga og til ungdomspsykiatrisk igjen. Det hadde hele sommeren vært trusler om sondeernæring, men jeg greide hele tiden å komme meg unna. Denne gangen gjorde jeg ikke det, og grunnen var at blodprøvene jeg stadig tok ble verre og verre, og ting inni meg sluttet å fungere som de skulle. Det er det jævligste jeg noen gang har opplevd, jeg greier til dags dato ikke å bruke nesespray når jeg er forkjøla fordi det tar meg tilbake til den vonde følelsen det er var når de sprøyta beroligende i nesa mi for at de skulle få på plass slangen.

Søndag 19.09.04, 10:52 – Tilbake…

 Nå er det lenge siden jeg har hatt muligheten til å skrive noe her. I mellomtiden har det skjedd mye… Jeg har lagt bak meg litt over ei ukes opphold på barneavd. med sondeernæring. Det var jævlig, rett og slett jævlig! Fire ganger måtte de putte slangen ned gjennom nesa og videre nedover halsen og tre ganger dro jeg den ut. Alle gangene måtte jeg få beroligende sprøytet ned gjennom nesa og to personer holdt meg nede. Dette var et resultat av ei uke hvor jeg verken spiste eller drakk noenting. Ingen vet følelsen man kjenner når man ligger i jerngrep og ikke kan bevege seg, samme hvor mye man kjemper. Jeg begynner å få erfaring når det gjelder det nå. Timeout rommet har jeg vært på mange ganger og det hjelper ikke stort på selvfølelsen. På fredag var psykiateren min i klassen min og fortalte litt om hvorfor jeg var vekke. Men hun sa bare det jeg hadde godkjent. Så hun droppet den viktigste grunnen og sa at jeg har en «spiseforstyrrelse» og plaget med depresjoner. Og hun sa heller ikke hvilken AVDELING jeg er innlagt i.

Min profil Navn *fettberget* Hvorfor er jeg fortsatt her så ensom og redd? Perchê sono ancora qui cosî solo e impaurito??

13 årige meg. Håp.

Dette er et innlegg som sitter langt inne, det krever mye, men det er også sannheten om hva som hele tiden kontrollerer meg. Maten. 

Jeg burde kanskje lagt ut dette bildet først, dette er meg som 13 åring, noen måneder etter dette bildet ble tatt ble jeg diagnosert med atypisk anoreksia. Jeg var lubben som liten, og hatet meg selv enormt, noe som resulterte i at jeg gikk ned 20+ kilo som 11/12 åring. 

Bildene er fra 2005/2006, dette er meg som 14/15 åring, jeg har vært prøvekanin for flere medisiner enn jeg greier å telle, og det har resultert i at jeg har lagt på meg MYE, og sulten er konstant til stede uansett hvor mye jeg spiser.

Disse bildene er fra 2006/2007, da jeg etter å ha gått igjennom en overspisingsperiode, nok en gang gikk ned igjen 20 + kilo, og matinntaket var svært begrensa. 

Disse bildene er tatt mellom juli og oktober 2010.  

Desember 2010.

Disse ildene er når jeg hadde min lengste og verste overspisingsperiode, jeg la på meg 50 kilo i løpet av kort tid. Jeg la på meg mer enn jeg veide når jeg begrensa matinntaket. Det er en jævelig opplevelse å mer enn doble seg selv, men det var det som skjedde på min andre overspisingsperiode. 

Dette er da altså meg slik jeg ser ut per i dag. Jeg har gått ned rundt 43 kg siden jeg var på jmitt største, jeg skulle likevel gjerne vært halvparten av størrelsen jeg er nå, da hadde jeg kanskje blitt fornøyd. Kanskje ting hadde vært lettere da? 

I mangel av ord legger jeg ut nok et bildedryss, denne gangen er det bilder fra sommerferien i fjor. Frustrasjonen over at sommerferien i år er ganske annerledes enn i fjor er stor, men jeg prøver å se på disse bildene og tenke tilbake med et smil. Selv om jeg var større på disse bildene enn jeg er nå og selvhatet var intenst, så var jeg på en måte gladere.Eller – jeg var gladere. Psyken min var såpass okei at jeg greide å få noen fine opplevelser, og ikke minst, jeg orket ting. Det varte jo ikke lenge, det tok ikke lange stunden fra jeg kom hjem fra Miami i fjor og alt var jævelig igjen, men jeg var generellt på et bedre sted sykdomsmessig for et år siden, selv om ting var langtlangt i fra bra.

Ni år. For ni år siden ble jeg innlagt for første gang, i en alder av tretten år. Den første innleggelsen som bare skulle bli en av utallige i årene som fulgte. Den aller første innleggelsen min varte i seks måneder. Det samme gjorde den siste innleggelsen på samme avdeling som sytten, atten åring før jeg ble videresendt ut i voksenpsykiatrien og  avdelinger for voksne. Jeg føler meg ikke særlig voksen nå heller, og jeg var virkelig ikke en smule voksen når jeg dro rett fra ungdomspsykiatrisk avdeling til et dpsopphold som varte i tre måneder. Det var som å dra fra en verden til en helt annen en, og overgangen ble enorm, jeg taklet det ikke særlig bra.

Heldigvis har ting blitt bedre, jeg har vel vokst litt med tiden, det er fire år siden jeg fyllte atten og nå er det mye lettere å forholde seg til voksenpsykiatrien og reglene og opplegget som hører med det.

Det er derimot veldig deprimerende å tenke på at jeg tilbrakte sommeren for ni år siden på samme måte som jeg gjør nå, og selv om mye har forandret seg så er mye likevel det samme. Jeg er ikke psykotisk lenger, noe jeg roper hurra for, men alt det andre er jo her. Depresjonen. Angsten. Matkaoset. Ni år. Ni år har gått, og jeg befinner meg fortsatt i helvete. Er det rart jeg har bare noen smuler med håp igjen?

Tenk om det går ni år til og jeg fortsatt er her i mørket? Tenk om jeg ni år fram i tid ligger i en sykehusseng med hvite laken og den samme problematikken styrer livet mitt?

Ni år er lang tid. Det verste er at jeg sleit veldig mye lenge før det ble oppdaget av de rette folkene. Over halve livet mitt har jeg vært psykisk syk. Jeg kommer aldri til å bli frisk. Jeg vet jo ikke hvordan friske folk har det en gang. Jeg aner ikke hvordan det er å leve et friskt og normalt liv og jeg kommer aldri til å få oppleve det heller.

Don?t cry girl. Smile. Please don?t cry. You look so sad.

Hurgada, Egypt 2005.

Jeg står der på markedsplassen, kjøpesenteret. Jeg har visst tårer i øynene og føler meg ganske så  dum over at jeg nesten begynner å gråte fordi jeg ikke får prutet ned colalampa jeg har sett meg ut til den prisen jeg vil gi. Hvem griner for det liksom? Jeg går derifra uten noen colalampe.

Det verste jeg vet om er når folk ber meg smile. Ikke se så trist ut sier de. Som om det er noe jeg selv velger. Som om jeg velger å se ut som om jeg skal briste ut i gråt hvert sekund.

Masken min sprakk for en stund siden. Før den sprakk smilte jeg. Da lo jeg. Inni meg? Der gråt jeg. Men utenpå så jeg ut som om jeg fungerte. Som om livet var noe å smile for. Det var bare noen få personer som så gjennom stålmaska mi, som hørte at latteren var et hakk for lys, skingrende høyt. Det var før jeg døde. Før jeg ikke greide å smile lengre. Før alt håp var borte. Jeg døde, men måtte fortsette å leve. Jeg ble bokstavelig talt tvunget til å leve, med alt det innebærer.

Fastvakt i uker av gangen, uten et sekund for meg selv ligger i bakhodet. Doturer der døra må stå åpen og en person stå vakt utenfor. Dusjing med samme rutine.  Knuste tekopper og stjålne smørkniver. Både to og tre og noen ganger fire personer som holdt meg nede for å unngå at jeg gjorde noe dumt. Prøve å dø foreksempel. Det er visst dumt.  Samme med kutting. Koppeskåret som ligger i hånda må fjernes, det får ikke gi meg et minutts fred med å gli over leggene mine. Ikke noe rennende blod her nei.

Plastbestikk og plastkopp. Takk.