Seieren over alle seiere, ett skritt nærmere mål🙌🏼❤️

32 dager uten ord.

32 dager fylt med smil, latterkramper, tulling, sol, shopping og trasking. Det er derimot ikke bare regnbuer og enhjørninger rundt meg, jeg er ikke der at jeg promper glitter, men jeg har det noenlunde bra. Det har også vært 32 dager der jeg har trengt mye hvile, der kroppen ikke helt vil samarbeide og jeg har rett og slett vært litt sliten. Det som må poengteres er at de månedene i året jeg er på ferie er fristedet mitt, mitt avbrekk fra virkeligheten og der jeg Lever, ler og får much needed påfyll av nytt pågangsmot.

Seieren over alle seiere er at jeg nå er på min fjerde uke uten den antipsykotiske medisinen som har satt en stopper for å få fjernet schizofrenidiagnosen, og akkurat som jeg var skråsikker på, så er det ingen psykose i sikte.

Jeg har fått ukentlige telefonsamtaler fra Ambulantteamet og det har vært til støtte, så jeg er veldig takknemlig for at det lot seg gjøre å ringe hit til Tyrkia hvor det dessverre ikke er fri tale som det er omtrent alle andre plasser.

I dag står en stranddag for tur, jeg liker meg bedre der enn ved bassenget så det er fint å veksle litt på. Tidligere denne uka fikk jeg faktisk med meg både Mamma og Pappa på parasailing, det var skikkelig kult å få oppleve det sammen med (de livredde) gamlingene mine. Pappa har hatt mareritt om det i etterkant liksom, haha. Personlig får jeg ingen kick av å sveve etter en båt, jeg syns det bare er deilig, men det har nok med at jeg både har hoppet ut av ett fly og ett fjell med skjerm på ryggen tidligere.

Koffertene begynner å bli fulle selv om vi har seks kofferter/bagger som skal bli med hjem, men de er fylt med alt fra en kjempekul (og stor😅😂) taklampe, til håndduker, julegaver og klær, og endel store pynteting🙈 Foreldrene mine har kjøpt seg ett stort toastjern som skal være med hjem, men det slår ikke kjøkkenmaskinen Mamma kjøpte i fjor😂 Det er heldigvis litt plass igjen, så det blir nok noen runder i butikkene til før vi skal hjem.

Vi ligger jo en time foran Norge, så klokka er ti over ti her så nå er det vel på tide og komme seg på badet og gjøre seg klar til avreise til stranden.

Det skal ikke bli like lenge til dere hører fra meg igjen, jeg lover❤️

Nyt dagen, og smil til en forbipasserende, det skal jeg gjøre i dag.

Vi snakkes om litt, Klem Håp❤️

Reklame

Woohoo, nå er vi her🎉🙌🏻👌🏻🦄

Det er sykt deilig å endelig være framme etter det som virket som en eviglang reise. Venting på Sola, Gardemoen og Helsinki innimellom flyturene gjorde sitt med energinivået for å si det slik, så det å kunne legge seg i senga og sove litt før dagen startet på ordentlig i går var veldig etterlengtet. Det ble riktignok en slappe av dag fra sola, men vi gikk både på den kjempestore matbutikken vi bruker og handle på, og litt senere var jeg og Mamma en snartur innom kjøpesenteret, men dit tok vi taxi.

Når klokka var halv tre var vi temmelig slitne alle tre så vi tilbragte resten av dagen inne. Det som er så fint er at vi har jo vært fire år på rad her i leiligheta, og sju på anlegget så det er liksom litt som å komme hjem? Her er det ikke noe stress, vi har jo god tid til å rekke alt vi ønsker å gjøre.

I dag tok jeg årets første bad, og lå en stund på solsenga. Siden brunfargen jeg hadde klart å opparbeide meg delvis har forsvunnet så får det bli litt etter litt i sola, det verste jeg vet er å bli solbrent. Om en og en halv time er det klart for litt oppdolling for meg og Mamma og DET skal bli fint det! Det vil si, jeg synes ikke det er sånn kjempekjekt når de holder på, men det er deilig å føle seg litt finere etterpå. Vi blir nok der en stund i dag, pedikyr, neglestøping, fikse bryn og fletting står på programmet nemlig så det skal bli godt når vi er ferdig😅 Dette er en salong vi har brukt alle årene vi har vært her så vi vet jo at de er flinke og seriøse.

Jeg håper bare ikke angsten viser seg som skjelving på hendene, det er ikke særlig kult å skulle sitte å fikse de da.

Tenk dere, nå har sommeren kommet!!

Klem Håp❤️

Sånn går det bare

(U)flaksen min slår aldri feil, ikke bare er jeg en surrekopp og rotekopp, jeg bærer også gen som ulykkesfugl.

Den første runden med antibiotika funket ikke og det var mer enn en smule stressa Håp som satt med over førti i feber og en kropp som verket som aldri før på mandag. En hastetime hos fastlegen senere fikk jeg påvist en CRP på 88, noe som er liiitt over 0-5 som er normalt hvis du er frisk. Heldigvis har den nye, sterkere kuren virket og jeg er nå myyye bedre enn jeg var i begynnelsen av uka. Kryss fingrer og tær for at jeg holder meg frisk resten av sommeren, jeg vil absolutt ikke ha en reprise av fjorårets sommer.

Vi sitter nå på sola flyplass, etter noen fine dager i Sandnes med Lillebror og Samboer. Del to av uflaksen? Jo, vi spiste indisk til middag i går og i natt merket de to virkningen de ikke ville hatt, de ble nemlig matforgiftet 😓 resultatet av det var at vi gikk glipp av dagen sammen i dag og vi har nå vært på flyplassen siden klokka ett😳 Flyet går fem over ti… Jaja, vi er erfarne flyplassgjester så det har gått bra, men det skal bli sykt godt å legge seg i senga på hotellet på Gardemoen om noen timer.

Del to av reisen blir i morgen, så helst skulle jeg spolt litt fram sånn at vi bare hadde kommet fram til leiligheta i Oba nå, men forhåpentligvis går det fort nå. Jeg gleder meg sånn!!

Totsen er trygt hos Lillebror og Samboer og lille Fighter har blitt levert på kennel i formiddag. Jeg har grudd meg til det, men jeg fikk ett skikkelig godt inntrykk av stedet og de som jobbet der så jeg er lettet.

Nå står en av dagens hundre skipborunder for tur, nok en sjanse til å knuse de andre altså,

Ha en fin kveld videre

Klem Håp❤️

Jeg ville bare poppe kort innom og si at akkurat nå er jeg sykt lettet – fordi jeg er syk! Dette mennesket kom seg nemlig (endelig?) til legen i dag, etter litt press fra flere hold😅

Det høres kanskje rart ut å være glad for å være syk, men jeg er veldig glad for at det faktisk feiler meg noe, at det er en grunn til at jeg har dinglet på halv stang en god stund nå. Jeg tenkte at det kanskje var psykisk, men nå har det jo vart lenge, og hei, joda – antibiotikakur here I come. Jeg har nemlig bihulebetennelse og den har vært der i typ fem uker så nå må den behandles med fire daglige doser med antibiotika i en uke. Det er så deilig at det er en grunn for at jeg har vært så sliten og kroppen har verket som ett uvær, at det bare ikke er på grunn av psyken.

Såå nå blir det forhåpentligvis bedre snart❤️

Klem fra Håp som burde vært til legen for lenge siden🦄

Sunday thoughts

Jeg kom over noen ord i går som er det mest relaterbare jeg har lest på lenge.

LIVET ER EN SUPPE OG JEG ER EN GAFFEL

Galgen delux, men det var også ett fint ordspill på hvordan jeg føler meg innimellom. «alle de andre» lever ett liv jeg ikke skjønner. Alt det der vanlige som dere vanlige mennesker gjør virker så fremmed, så uoverkommelig for meg som lever med Styggen på ryggen og har ett liv overveldet av sykdom. Det de fleste bare gjør, krever så ufattelig mye for meg. Jeg bruker opp energien min på det som ikke koster dere en kalori, og det kan kjennes urettferdig og vondt av og til. Det er jo ikke deres feil at dere er friske, men av og til slår tanken meg at det er jo ikke min feil at jeg er syk heller.

Noen ganger, noen få ganger tillater jeg meg selv å undre på hva som hadde vært, hvilket liv jeg hadde levd nå om jeg ikke hadde blitt syk. Mye av meg er jo meg, men mye er også formet av sykdom. Det er litt sårt, men hei, det er bare sånn livet er.

Jeg fikk et spørsmål tidligere i år om jeg var bitter på søskene mine som er friske og lever vanlige liv, men svaret var og er nei. De fortjener alt godt, og det er jo ikke deres feil at jeg er syk, det er det helt andre grunner for. Jeg er veldig glad i og knyttet til familien min, de betyr alt og gjør at livet er lettere. De gjør at livet mitt også er mer innholdsrikt, de drar meg med på det ene og det andre hele tiden, og det er jeg veldig veldig takknemlig for. Hva skulle jeg gjort uten dem…<3

Snakker om sola, i morgen skal vi gå en lang tur, Søs og Tantegull kommer til byen for å gå tur, og det skal bli kjekt. Og også ganske tungt. Jeg er skikkelig flau over hvor dårlig form jeg har blitt på veldig kort tid. For noen måneder siden gikk jeg daglige lange turer og trente tre til fem ganger i uka, og nå er det andre boller. Bokstavelig talt… Jeg vil så gjerne komme i form igjen, så da er det nok en gang tid for den forbaskede, tunge starten, opptreninga fra bunn til bedre.

Nå skal jeg straks ut for å gå kveldsturen med Tatou og Kontakten min, så smååå steg, selv om dette er en bortover tur.

Jeg håper bare regnet ikke begynner å plaske på nytt, ihvertfall ikke før vi kommer oss hjem igjen.

Klem Håp<3

Takk

I dag er en sånn dag der jeg kjenner på ekstra takkknemlighet for Pelshjertene mine her de ligger vedsidenav meg i senga.

For i dag er også en sånn dag der jeg har tilbrakt mesteparten av tiden der, ihvertfall fra totiden og utover. Jeg er bare helt dau, sliten, trøtt, og nå begynner jeg å lure på om det er noe annet enn psyken som gjør at kroppen verker så jeg nesten gråter, ettersom det har vart i rundt tre uker. Takk for at ibux finnes🙌🏻

Søs var her i noen timer i formiddag og det var skikkelig kos, vi lagde deilig salat til lunsj og snakket om tiden i Tyrkia som nærmer seg og er veldig etterlengtet. 12 dager!!! Ihvertfall for min og mamma og pappas del, Søs og gjengen kommer noen dager senere og skal være der tre av de sju ukene vi skal være der. Det gledes!

Hun ville at det skulle bestilles en legetime til meg for å sjekke opp litt, men da Kontakten min fikk svar på legekontoret så hadde de ingen ledige timer på lang tid, sett bort i fra hastetimer. Sååå, det spørs om det ikke blir det i løpet av neste uke.

Jeg og Kontakten min fikk også vasket soverommet og badet før Søs kom i halv tolv tiden, så det er deilig å ha nytt sengetøy på når man trenger litt ekstra hvile.

Pappa måtte faktisk komme for å gå en liten tur med Tatou nå i kveld, jeg orket bare ikke i dag. I tillegg er jeg nærmeste naboen til Mark Knofler konserten som er i Ålesund i dag, så det har vært en flodbølge av mennesker som har spasert forbi. Det er godt at Pappa ville hjelpe❤️

Nå skal jeg dukke tilbake til netflixs verden før det ganske sikkert blir en tidlig kveld.

Sov godt

Klem Håp❤️

Å se når de andre var blinde

Tidligere denne uka fikk jeg ett brev i posten, ett brev som betyr veldigveldig mye. For noen uker siden sendte jeg nemlig ett kort til den personen som så at ting ikke var som det skulle lenge før alle andre, BarneskoleLæreren min.

Læreren med stor L. Jeg har hvert år siden jeg sluttet der sendt ett hjemmelaget julekort til henne, men i fjor skjønte jeg ingenting av desember og vipps var julaften der, uten at jeg hadde fått ordnet noe av det jeg pleier å styre med i desember måned. Jeg sendte henne noen ord nå og sa at jeg ikke hadde glemt henne, og takket henne for at hun SÅ meg når det ikke var så mange andre som gjorde det. Traumene mine, grunnen til at jeg er syk er jo ting som skjedde i barneskolealder, og selv om alt ble fortrengt og ikke dukket opp før veldig mange år senere så var det tydelig for henne at alt ikke var greit. Hun var faktisk den første som prøvde å skaffe meg hjelp, men møtte døve ører.

Jeg fikk noen veldig gode ord tilbake, og så hadde hun lagt ved ett dikt som ga henne håp i vanskelige tider. Jeg skal dele det senere, en dag jeg trenger det mer. Hun minnet meg på at det var forfatter jeg en gang i fortiden skulle bli, jeg skrev alltid på noe og språket mitt var faktisk bedre enn man skulle tro som barn. Det blir nok med drømmen, eller fortidsdrømmen ihvertfall, men det var fint å bli minnet på noe av det gode.

Sånn ellers er kroppen min fortsatt ganske dum, men hei, ikke mer enn jeg takler. Det som er hipphurraflott, er at nedtrappingen på medisinen ikke gir noe negative utslag! Det er tre steg for å få den vekk, og nå har jeg tatt vekk en tredjedel før jeg forhåpentligvis snart får gå til nivå to. Plutselig får jeg mye oppfølging fra overlegen på Ambulantteamet, en person jeg har hatt med å gjøre i maaange år, men med skiftende intensivitet. Vi har begynt med pårørendesamtaler igjen, og det er egentlig ganske nyttig både for meg selv og foreldrene mine, selv om det selvfølgelig er mye som ikke blir delt. Jeg skal til og med få samtaler til Tyrkia i løpet av sommeren også, så det er godt å ha den tryggheten om ting skulle bli vanskelige.

Snakker om Tyrkia ja, om tretten!!! dager begynner ferien for oss! Det blir en meget lang kjøretur ned til Sandnes natt til den 20, der både Fighter og Tatou skal få teste roadtriplivet før de skal på sommerferie de også. Lillebror og Samboeren bor jo i Sandnes og Tatou skal få nyte sommeren der nede, mens Fighter skal på kennel i samme området. De har en ganske liten leilighet så de har ikke mulighet til å passe begge to, men forhåpentligvis trives Fighter på kennel, selv om jeg kjenner at jeg gruer meg litt.

Vi kommer ned dit på torsdagen, og lørdags kveld flyr vi videre til Gardemoen før vi dagen etter endelig setter kurs mot varme og ett veldig etterlengtet avbrekk fra det faste, gamle. Man må faktisk spole sju uker fram i tid før det er på tide å reise hjem igjen. Jeg gleder meg masse! samtidig som jeg er litt spent på forskjellige utfordringer som kan dukke opp.

Her er kortet jeg sendte forresten. Selv om de ikke er så proff, koser jeg meg veldig når jeg lager dem. Farger<3

Nok en gang lukter Fargekaoset av maling, og jeg gleder meg sånn til å vise dere resultatet. Bordet er jeg ferdig med, men det ble ikke fint med veggen det sto til, så da blir det noen malingsstrøk til. Jeg er ihvertfall veldig fornøyd med transformeringen av spisebordet, det ser jo ut som ett helt annet bord! Vent i spenning, når jeg har fått gjort ferdig alt så kommer det bilder.

Mamma kommer klokka tolv for å hjelpe meg med siste steget i malingsprossesen, veggen blir nemlig delt i to, så det måtte gjøres i to forskjellige omganger. Det skal bli deilig å bli ferdig med alt så jeg får satt på plass tingene igjen og få litt mer orden i leiligheta.

Lag en fin dag

Klem Håp<3

Blir jeg endelig kvitt diagnosen nå?

Det er veldig mange spennende ting som skjer nå, mest av alt vil jeg bare rope ut at jeg ENDELIG har begynt nedtrappingen på den medisinen som avgjør om schizofrenidiagnosen skal vekk eller bestå. Jeg er i ekstase, dette har jeg ventet sååå lenge på! Det er riktignok litt skummelt også, for jeg har prøvd en gang tidligere, tilbake i 2015 og man kan nok trygt si at det ikke gikk så bra. Det som er viktig å understreke er at det var ikke psykose som kom, men den medisinen har nylig blitt godkjent som en stemningstabiliserende medisin også, og det var det som ble trøblete. Jeg ble skikkelig svingete i form og humør, titals svingninger i løpet av en dag og det hele endte med en ti måneders lang innleggelse.

På en måte var det en «bra» ting, for det var under den innleggelsen jeg fikk en PTSD diagnose, og det er jo hoveddiagnosen min nå. Endelig forstod både jeg selv og de rundt meg mer av det hele, og det er absolutt en veldig god ting, selv om det var en jææævlig periode. Behandlingsopplegget og forståelsen ble endret, og ting begynte å gå i riktig retning. Så selv om det var veldig vondt, tungt, turbulent og vanskelig var det en viktig innleggelse.

Det er spennende ting i vente og forhåpentligvis går det bra og ender slik jeg håper, med fjerning av schizofreni på arket og vurdert som feildiagnosering som både flere leger og helsepersonell har sagt må være tilfelle.

Om ganske nøyaktig 17 dager forlater jeg Ålesund for sommeren og det skal bli så godt! Se noe annet, få ett avbrekk og bare nyte sommer, sol, ferie, shopping og opplevelser. Jeg kommer tilbake til den biten, jeg har det nemlig en smule travelt just nu. Mamma er på vei og innpakking av bursdagsgaver og en tur til Bygda står på programmet. Lille Tantegull blir nemlig ett år eldre i morgen, og selv om vi skal til Bygda på bursdagsfeiring i morgen også, blir det kjekt å se en forventningsfull jente i dag❤️

Er det en ting jeg ikke skjønner er det hvorfor jeg er så syyykt sliten for tiden. Da mener jeg ikke bare hodet, men kroppen er ganske tom for energi. I dag verker den noe voldsomt, fra hodebunnen, til tennene og helt ut i fingerspissene. Det er kjempeirriterende å være så sliten og vond i kroppen, men forhåpentligvis ordner det seg snart. Jeg må bare prøve å lytte til kroppen og gi den litt ekstra hvile. I går la jeg meg i senga klokka sju liksom 😅

Nå kom Mamma, så jeg må avslutte her, men ha en fin søndag da dere.

Klem Håp❤️

Hva er dissosiasjon?

I dag fikk jeg beskjed av Ambulantteamet om å lytte til kroppen og gi den tre grunnleggende ting. Søvn, næring og hvile.

Jeg har nemlig hatt noen dager nå der kroppen har vært fullstendig dau, og hodet ganske slitent det også. Det føles ut som om jeg har løpt maraton hver dag i en måned i strekk, selv den minste bevegelse gjør vondt og virker unødvendig. Jeg hadde i utgangspunktet endel planer i dag, men jeg har slitt veldig med å være her og nå, både med små borteøyeblikk og fullblown anfall.

Jeg hadde tenkt å farge håret mitt, bare friske opp rosafargen uten å ta etterveksten, men det får bli senere en gang.

Dissosiasjon var et hett tema i går også, det var egentlig skikkelig ekkelt for Støttekontakt var her, og mens vi spilte Skipbo sleit jeg skikkelig med å være tilstede og datt ut titt og ofte. Ikke særlig gøy, men vi hadde det fint likevel, ihvertfall fram til de siste rundene med kort.

Jeg har jo en dissosiativ lidelse, og akkurat hva det er er litt for komplisert til at jeg har ordene til å forklare skikkelig, men kort fortalt er det flere ting det gjelder. Jeg kan «dette vekk» i noen minutter og miste tråden i samtalen vi har, eller jeg kan oppleve at jeg ikke er i det fysiske rommet jeg er i, jeg er en plass i fortiden med mye vondt og jeg trenger støtte og trygging for å komme tilbake til 2019. Jeg kan være i flere tilstander, aldersmessig, så selv om jeg ser ut som jeg er Nadine-Zaphira 28 år, er det ikke alltid at det stemmer. I tillegg skjer det endel fysiske ting, jeg kan miste følelsen i føttene, armene, ja egentlig hele kroppen. Jeg kan bli «låst» i en posisjon og jeg kan bevege bein/armer uten at jeg styrer det selv, om det gir mening på ett vis. Jeg kan lukte ting, og jeg kan ha en veldig uvirkelighetsfølelse, at jeg ser meg selv fra utsiden på en måte.

Jeg mister liksom litt kontrollen over meg selv, og det er ingen kjekk opplevelse, selv om jeg burde vært vandt til det nå. Noen ganger er det veldig synlig at jeg dissosierer, andre ganger ser man det ikke utenpå. Jeg vet egentlig ikke hva jeg foretrekker, men å gjøre rare bevegelser mens ukjente folk ser det er ikke særlig kult for å si det mildt.

Det høres sikkert veldig rart ut for de som ikke har opplevd det selv, men dette er altså en del av hverdagen min som syk. Det er liksom ikke bare en ting med meg, det er en hel haug og alt hører sammen, og er veldig sammensatt. «Hun har en lang, og komplisert, sammensatt sykdomshistorie» har jeg hørt og lest mang en gang. Er det noe noen lurer på så er det bare å spørre så skal jeg svare etter beste evne.

Nå har jeg og Kontakten akkurat sett sommerhytta, jeg har fulgt med hele sesongen så det skal bli spennende å se hvem som vinner til slutt. I utgangspunktet skulle vi gå tur nummer to nå, men som sagt er jeg helt dau så i dag får det holde med litt snusing og dossing utenfor Huset. Heldigvis er Tatou god sånn, han følger litt dagsformen min og er ikke kravstor selv om han liker (og får) lange turer også.

Det blir litt tvtitting til før natta, og jeg håper virkelig denne natta blir bedre enn den som var.

Sov godt når det er tid for å legge seg da dere

Klem Håp

Slenger med ett bilde av bestevennene, begge to tolererer ganske mye fra hverandre, haha. Hjertene mine<3

Når man overvinner angsten

Er det en ting jeg er skikkelig dårlig til så er det store merkedager. Ja, sett bort i fra julaften da, det er vel som regel den lykkeligste dagen i året, men så er jeg (nisse)Julemenneske over alle julemennesker også da.

Jeg hadde en veldig kjekk, men utmattende dag i går, så når kvelden kom og jeg skulle sette på vekkerklokka på mobilen var hodet tomt og det hørtes fornuftig ut å sette den til å ringe kvart på fem, til tross for at jeg ikke ble hentet før halv åtte i morges.

Kort fortalt, jeg har vært veldig trøtt i dag, og etter frokosten på Bygda hos Søs og gjengen måtte jeg ta meg en times blund. Meg i ett nøtteskall egentlig. Jeg er ikke så glad i 17.mai, det vil si, jeg heier jo på feiringa av Norge, men har ett lite buekor til folkemengden som hører med. Jeg og foreldrene mine reiste inn til Bygda og feiret på bygdas vis. Jeg og Mamma var altså de eneste som så på toget, alle andre gikk i det, haha. Litt forskjell fra Ålesund der ja. Men formen steg betraktelig etterhvert som timene fløy, og jeg klarte å være på arrangementet på skolen i nesten to timer også, sist vi feiret i Bygda klarte jeg ikke bli med bort en gang. Det var fint å se hvordan Tantegull koste seg i dag❤️

Ellers har vi sittet i solen, hei finevær, spilt skipbo og grillet før vi avsluttet med litt badminton. Vi er alle rævvadårlige forresten, ingen førsteplasser i sikte her nei.

Nå sitter vi i bilen på vei hjem og det første jeg skal kjøre når jeg kommer hjem er å hoppe i nattklærne. Forhåpentligvis er Kontakten min klar for litt tv-titting og strikking snart også.

Ja, snakker om strikking, i går var jeg så heldig at jeg fikk møte Strikkeguru på kafe❤️ Det var veldigveldig godt å se henne.

I tillegg hadde dagsKontakten min og jeg ett skikkelig hobbyverksted, resultatet av det kommer snart😍

Just nu er Fargekaoset akkurat det, ett kaos. Det flyter både her og der med naturlige grunner siden jeg holder på med litt forskjellige prosjekt, men vil dere vite en hemmelighet? Jeg takler (negativt)kaos ganske dårlig og jeg blir stressa om det blir for mye rot rundt meg. Det er jo ganske ironisk når man vet at jeg er ett skikkelig surrehode og rotekopp, det har jeg alltid vært. Forskjellen mellom meg og deg er kanskje at jeg blir så overveldet når det er rot at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne å rydde og roter bare mer. Gir du meg litt veiledning og hjelper til så er jeg ganske flink til å rydde derimot.

Her kommer ett hipp hipp hurra for Norge og for alle som kom seg gjennom det de synes er en tung dag.

Klem Håp❤️

(jeg kom borti noe med skrifta forresten, se bort i fra det😅)

Det man ikke skulle tro

Jeg står stødig, selv på ustødige bein.

For å være ærlig skjønner jeg det ikke helt selv, jeg holder meg gående i litt for stor fart til hva kroppen og hodet klarer, men jeg står fortsatt.

Stødig.

Hjemme.

I frihet.

De siste ukene har jeg begynt å skrive ett innlegg ca tusenogenganger, for det meste med ord skrevet i tankene, men det stoppet opp der. Jeg har vært låst, jeg har ledd, jeg har vært fortvilet, jeg har vært på nippet til å gråte, jeg har Smilt med stor S.

Jeg har vært så heldig å fått sett masse dyr, jeg har vært flink med egenpleie, jeg har vært mer inne enn vanlig, men også opplevd vær og vind, KREATIVITETEN BLOMSTER (FYY, endelig!!), jeg har fått vært endel sammen med Tantegullene, og for i forrige uke kom jeg endelig i gang med strikkepinnedansen igjen.

Det har skjedd to veldig gode ting, eller egentlig flere, men dette er de viktigste. En, som sagt har Kreativiteten kommet tilbake til meg og den har vært savnet i en halv evighet, ihvertfall noen år. Joda, jeg har strikket, men jeg har jo egentlig en hel haug med andre hobbyting jeg også liker. At Kreativiteten har kommet tilbake føles ut som om jeg har fått tilbake en bit av meg selv, en bit som har vært borte lenge. Jeg ER jo en kreativ sjel, og nå bobler det inni meg med prosjekt og ideer som vil ut. Jeg har begynt på endel forskjellig, blant annet kortlaging og betongstøping, og jeg tenkte å lage en egen post om de kreative påfunnene mine når de er ferdige. I morgen blir en spennende dag, for da er tingene vi støpte på søndag klar til å taes ut av formene og jeg gleder meg veldig til å se om det blir like bra som jeg tror og håper på.

Akkurat nå slår en malingslukt meg nesten i svime, jeg er nemlig også i gang med å forandre spisebordet mitt, noe jeg tror kommer til å bli kjempekult. Steg en med nedpussing skjedde i går, og nå er det ett lag med grunning som skal tørke til steg tre i morgen. Hva det siste består av får dere vite snart, jeg håper bare at pakken med materialet kommer i morgen tidlig, for egentlig skulle den bli utkjørt i dag.

Nummer to av Gode ting? Jo, i forrige, eller kanskje var det uka før der igjen så var jeg og foreldrene mine på pårørendesamtale med Overlegen på Ambulantteamet. De holder jo til i samme bygg som Avdelinga og jeg hadde superflaks, for jeg møtte på både Primær S og Strikkeguru! Etter en god klem fra de begge fikk jeg den supre nyheten om at BEGGE skal begynne å jobbe på den andre dpset når Avdelinga blir lagt ned til høsten. Som Primær S sa, du blir ikke kvitt meg og fyyy faen hvor glad er jeg ikke for det?

Snakker om Strikkeguru, jeg skal faktisk møte henne i morgen på kafe, og det skal bli så fint. Jeg er så glad i den dama der, og jeg håper jeg betyr noe for henne også siden hun vil bruke fritiden sin på å møte meg.

Jeg møtte forresten sauen fra drømmene mine for noen uker siden når vi var på dagstur til Hakallegården for noen uker siden. Toppen av kransekaka var at Guri som hun heter, elsket å hoppe på trampoline med ungene. Yes, dere leste riktig. Ååå, som jeg ønsker meg ei sånn. Sau er faktisk yndlingsdyret mitt, merkelig nok.

Sånn, nå er det bare å trykke publiser før jeg stopper opp igjen, og NÅ må det jo bli lettere å skrive igjen. Stillheten er forhåpentligvis long gone..

Klem Håp

Det gode, det fine, det som ikke er en selvfølge❤️

Jeg er heldig.

Og takknemlig, veldig takknemlig.

Fire fine dager tett og nært, det er ikke alltid en selvfølge. Jeg har hatt store og små opplevelser den siste uka, sånne fine, gode som gir påfyll til pågangsmotet og kampviljen når de vonde, tunge dagene melder sin ankomst.

Jeg har vært på dagstur til Bjorli og testet klatreparken som har kommet dit og selv om det begynte ganske angstfylt så ble det en fin opplevelse likevel. Angsten var forresten ikke grunnet høyden, men redsel for å ikke skjønne utstyret og de forskjellige hindrene. Etterpå dro vi opp til hytta som Søs og gjengen hadde som tilholdsted og grillet og nøt sola ute på plattingen.

Jeg glemte selvfølgelig å ta bilde av klatreparken, men her er noen av hyttekos og den gode pavlovakaken Søs hadde laget til dessert.

Apropos pavlova, «jeg» /Mamma var ikke fullt så heldig med kakebakingen i går, det hellet heller mot fiasko. Har du smakt svart, brent pavlova? Det er ikke vits i å teste det ut btw😂

Jeg har mye å skrive om, og det kommer, men akkurat nå sitter jeg i bilen på vei ut på Bygda til Søs og gjengen og jeg kjenner at å skrive i full fart er en smule kvalmende, så jeg tror jeg heller får skrive litt senere istedenfor.

Jeg skal ihvertfall overnatte på Bygda, og nå i formiddag er det sykkeltur og fjelltur, før påskeeegg jakt som står på programmet. Jeg gleder meg❤️

Ha en fin lørdag så snakkes vi snart

Klem en kvalm Håp❤️

Kill it with kindness

Fire ord. Så enkle, så betydningsfulle.

God påske, kos deg

Det å vite at de jeg bryr meg om også bryr seg om meg, betyr så masse. Helsevesenets engler finnes.

Jeg hadde en skikkelig dårlig dag i går, med anfall på anfall og angst og kaos, og å få fire små ord på melding, vite at jeg blir tenkt på, gjorde så godt på en vond dag.

Jeg klarte etterhvert å snu litt om, få en smule bedre dag, men jeg kan ikke si at jeg var i toppform i går. I dag derimot, på tross av at jeg våknet to ganger i natt med søkkvåt dyne og Angstbølla hylende etter nok en marerittnatt så har jeg faktisk en ganske god dag. Hva som skiller disse to dagene vet jeg ikke, det er jo liksom ikke noe som skjedde som gjorde at gårsdagen var dum og dagen i dag fin, men sånn er det å være syk. Jeg styrer jo ikke sykdom selv, man velger jo ikke dårlige dager. Jo, på mandag om en uke skal jeg på kino så da skal jeg ha en god dag. Eller omvendt, i morgen har jeg ingen planer så passer det å ha det vanskelig. Det er dessverre ikke sånn sykdom funker, uansett om det er fysisk eller psykisk sykdom man sliter med. Det er derfor det er litt vanskelig å planlegge for mye, siden jeg ikke helt vet hvordan dagen blir før jeg våkner.

Jeg har vært flink til å gjøre snille ting mot meg selv istedenfor motsatt, ansiktsmaske, smøre seg inn med fuktighetskrem, sånne ting som ikke alltid er så lett å gjennomføre. Jeg har bestemt meg for å kill Skadetrangen with kindness, basta. Jeg føler meg jo bedre om jeg steller meg ordentlig også, så det er målet for våren. Det er liksom ikke så kult å se like trøtt ut som man føler seg når man skal bevege seg ute blant folk. Jeg er jo også egentlig veldig glad i sminke, så planen er klar. Skadetrangen skal ikke vinne, ikke nå. Det er tross alt ikke lenge til jeg skal til varmen og lite klær. Og DET gleder jeg meg til, så syykt også! To måneder pluss minus fram i tid så drar vi avgårde og vekk fra Norge for sommeren. See you in Agust. August(?) Haha.

I dag har vi vært innom hundre og ti forskjellige matbutikker, ihvertfall seks, da overdriver jeg ikke. Hit og dit, for å finne forskjellige ting som ikke finnes på en og samme butikk, ihvertfall ikke med samme tilbudene. Det var vel Mamma som skulle på storhandel, men det ble med meg hjem noe også. Det skikkelige positive med dagen er at jeg for litt siden, før jeg begynte å skrive her, faktisk hadde strikkepinner i hendene og de bevegde seg! Hurra, heis flagget, nå skal strikkelysten komme hjem. Jeg ligger laaangt bak skjema, da jeg egentlig skal ha ferdig en genser til Eldste Tantegull som har bursdag snart, som i tillegg må sendes til Stavangertraktene, men om den kommer noen dager forsinket så får det heller være. Det viktigste er at den blir ferdig, og forhåpentligvis holder strikkelysta seg her lenge så det ikke tar alt for lang tid.

Her er den ferdige mariuskofta Min Eldste Søster fikk i 40 års gave. Garn sponset av Søs, og strikket av meg. Strikkeguru var så snill at hun hjalp meg med monteringen, jeg fikk det nemlig ikke helt til. Ett samarbeidsprosjekt altså.

Akkurat nå sitter jeg på kjøkkengulvet, Tatou og Fighter ligger på hver sin side av meg. Totsen er så rar at han innimellom må ha selskap når han spiser skjønner dere, så jeg befinner meg titt og ofte på gulvet ved siden av matskåla hans.

Det er straks tid for fellesmiddag, noe jeg ikke har vært med på på noen uker, så litt spent på akkurat det. Det er jo som sagt litt krøll, litt komplisert, men forhåpentligvis går det bra, at ting ordner seg her

Ha en finfin lørdag videre, så snakkes vi snart

Jeg tar på meg oppdrag

Tenkte bare jeg skulle poppe innom for å gi dere en gratis latterkule mens jeg venter på at Kontakten min og jeg skal gå tur med Totsen.

Tror dere ikke at jeg har skamklipt Tatou da? Sånn skikkelig, skikkelig ille? Haha, stakkaren ser ikke ut, og selv om det gikk fint sist gang jeg prøvde meg, har jeg herved pensjonert meg som hundefrisør fra og med nu😳😂

Stakkars gullet mitt, han ser jo ikke ut.. Jeg har sendt ei melding til hun som faktisk ER hundefrisøren til Tatou og spurt om hjelp, men jeg har ikke fått svar enda. Jeg kommer nok til å ta en liten, hvit løgn og si at det er min lille lillebror som har lekt seg med saksa, jeg er faktisk ganske flau, haha.

Dette er en rar dag som ikke funker, det har vært små latteranfall hele dagen på grunn av småfeil. Som for eksempel at jeg og Mamma klarte å sette igjen SKITTENTØYET mitt ute på gata midt i byen og kjørte derifra. Eller at både veggismiddagen og middagen til foreldrene mine ble katastrofe, quote Pappa – Dette var faktisk helt jævlig. Skikkelig vimsete og surrete alle mann i dag, men heldigvis ingen stor tabbe hittil.

Jeg dro som sagt inn til foreldrene mine på middag, og Kveldskontakten min kommer å henter meg og Tatou for å gå en times tur rundt en tursti vi pleier å gå rundt. I alt kaoset glemte jeg å ha med meg turklær hit, og temperaturen har sunket ganske mye, men flaksen var at jeg hadde ei jakke i bilen😅

Det skal ihvertfall bli godt å komme seg ut på tur, hittil i dag har jeg trasket hele 1347 skritt😂😳

Ha en fin kveld videre, det skal jeg også ha.

Klem fra en smule surrete Håp❤️

Positivitet avler positivitet

Vet dere, nå synes jeg det er på tide med ett positivt innlegg altså. Til tross for at det er endel som er dritt nå, så har jeg faktisk mye fint i livet mitt også. De små tingene betyr så mye, som ekstra kos fra Pelshjertene mine, turer ut i naturen og noe så enkelt som å se en serie med noen og le høyt.

Dette er litt av hva de siste ukene har bestått av, det er fint å bli minnet på Det Gode når man blar gjennom bildegalleriet på mobilen altså. Det har vært flere og lengre turer, men mye mindre enn vanlig. Denne uka har det heldigvis begynt å ta seg litt opp igjen, og neste uke er jeg klar for å komme inn i hverdagen for fullt igjen. Jeg har som mål å komme meg inn dørene til treningssenteret minst to, tre ganger også, men alt over en er ett pluss med tanke på at jeg ikke har vært der siden før vi dro til Praha.

Praha er ett kapittel for seg selv som dessverre ble mørkelagt over alt det dumme som skjedde når jeg kom hjem, men dere skal få ett glimt inn i turen snart også.

Jeg sitter med ansiktsmaske, andre runde med hårkur og prøver å gjøre noe godt for meg selv. Kanskje jeg skal prøve meg på ett fotbad også etterhvert, før jeg setter i gang med strikkepinnedans. Jeg har vært ganske så tom, så til og med strikkepinnene har lagt død den siste tida, og det er ikke noe særlig. Strikking er jo terapi for meg, en måte å koble vekk/distrahere meg selv fra det vonde, så jeg håper jeg kommer i gang i dag og holder dansen gående framover.

I går var vi til og med på sykkeltur, noe jeg ikke trodde jeg kom til å gjøre mer. Jeg er stolt eier av verdens kuleste sykkel, importert fra Miami en sommer vi var der lenge, men den har dessverre blitt brukt veldig lite her hjemme. Mye er grunnet mangel på sykkelpartner og veldig dårlige sykkelforhold her i byen, men nå har vi gjort noe så lurt at vi har kjørt den inn til Søs på bygda. Forhåpentligvis blir det mange flere turer i vår, for det var skikkelig gøy. Jeg eier ikke balanse og kordinasjon, så sykling kommer ikke naturlig for meg, men øvelse gjør mester er det ikke det de sier? Vi hilste på noen sauer på veien også, jeg eelsker sauer forresten.

Tantegull var ikke sånn kjempegira på sykkeltur i går, så vi kom oss ikke helt til målet, men det ble en god tur likevel. I dag er planen grilling hos foreldrene mine, jeg skal ha grønnsaksspyd og bakt søtpotet. Har du ikke smakt bakt søtpotet må du prøve, det er kjempegodt. Ett supert triks er å stikke mange hull i poteten med en gaffel og så gønne på med full guffe i typ sju til ti minutter i mikroen. Kjempelett og kjempegodt. Sånn ellers har jeg ikke noe særlig annet planlagt, men det jeg er fast bestemt på er at jeg skal fortsette dagen med positive vibber. Pessimistenes Dronning må jo utfordres innimellom.

Ha en fin søndag, så snakkes vi snart.

Klem Håp

Bli mer kjent med den hverdagslige Håp

Ettersom denne dagen har startet litt blæh og med en indre, dundrende uro så tenkte jeg at jeg skal prøve å gjøre noe for å avlede, og hva er vel ikke bedre enn å skrive? Det har florert en sånn 40 spørsmål og svar rundt på blogger, så jeg tenkte jeg likesågodt kunne prøve meg på den jeg også, så får dere kanskje bli litt mer kjent med meg? Jeg tok vekk noen av spørsmålene og erstattet de med noen andre ettersom de ikke var relevante for meg, men håper dere synes det er kjekt å lese litt hverdagslige ting også.

  1. Tre ord om meg: Sta, rar, snill
  2. Det første jeg gjør om morgenen: Jeg har en hel fast rutine og endres den blir dagen litt rar. Jeg våkner, tar meg en sup colazero, sier til Pelshjertene at nå skal vi stå opp. Går på do og tar meg en røyk før jeg setter på kaffe som jeg drikker både en og to og tre svære kopper med, samtidig som jeg surfer litt her og der. Jeg trenger som regel en god stund på å starte dagen selv om jeg våkner tidlig.
  3. Når jeg hører på radio blir jeg: Frustrert, for det er jo bare de samme sangene som går i repeat og det finnes jo så mye fin musikk der ute. Nettopp av den grunn er det egentlig sjeldent jeg hører på radio.
  4. Jeg gleder meg til: Å reise vekk for hele sommeren. Tyrkia i sju uker skal bli så jævlig fint.
  5. Klesskapet mitt er fullt av: Hundreogørten plagg jeg ikke bruker.
  6. Når jeg skal pynte meg: Ser jeg annerledes ut enn når du pynter deg. Jeg har rar smak nemlig.
  7. Jeg har medlemskap: På treningssenteret, som bank i bordet, blir brukt flittig de ukene jeg har overskudd.
  8. En liten hemmelighet om meg: Jeg er egentlig veldig allergisk mot både katt og hund. Det var jo synd, haha.
  9. Jeg føler meg best: Når jeg står i en stor folkemengde syngende for full hals med musikken dundrende gjennom kroppen på en konsert med musikk som betyr noe for meg.
  10. I kaffebaren bestiller jeg: Vi er ikke så heldig å ha Starbucks i lille Ålesund, så med en gang sjansen byr seg MÅ jeg ha en mocca frappe derfra.
  11. I baren bestiller jeg: Cola zero. Alltid cola zero.
  12. I familien er jeg: Barnet. Hun som er annerledes enn de andre. På godt og vondt. Vi er en sammensveiset familie heldigvis.
  13. Jeg kan ikke leve uten: Farger. Og cola zero og røyk, ehe.
  14. Barn er: Herlige.
  15. Om natten: Sover jeg med Dragen under arma.
  16. I vesken har jeg: Alt for mye, fra en pakke med sugerør (veldig viktig), til lepsyl og hundeposer.
  17. Trening er: Veldig givende.
  18. Politikk er: Kjedelig, men veldig viktig.
  19. I vår skal jeg unne meg: Turer ut i naturen. Det er det jeg håper på ihvertfall, være mest mulig ute og få litt sol i sinnet.
  20. I nattbordskuffen har jeg: Jeg har ikke en skuff, men ett nattbord, og der står det alltid drikke, en bamse og ei lampe. Pluss en lapp Ambulantteamet skrev til meg for lenge siden. Jeg er trygg nå.
  21. På kjøkkenet er jeg: ikke så ofte. Neida, jeg liker egentlig å lage mat, jeg gjør det bare ikke så mye. Nå har vi begynt å lage/spise middag sammen noen ganger i uka med Kontakten min så da blir det litt mer kokkelering framover.
  22. Jeg er dårligst til: Å lyve. Helt sant. Jeg er god på å «være lur», men å lyve? Nope, alle ser det på meg. Å finne på morsomme sprell er jeg derimot mester i.
  23. Jeg er flinkest til: Den er vanskelig, men jeg er kanskje flink til å utfordre meg selv i perioder?
  24. Jeg beundrer: Alle dere som bare snakker med hvem som helst uten problem. Og selvfølgelig de som gjør en forskjell for andre.
  25. Min verste uvane: Ahh, hva skal man skrive her? Jeg har jo mye som er «uvaner», men som hjelper meg i hverdagen. Jeg er ganske rotete, og det har jeg dessverre alltid vært, men jeg trives best når det er ryddig rundt meg.
  26. Jeg elsker: følelsen av å være Fri, de gangene det lar seg gjøre.
  27. Jeg brenner for: Rettferdighet og dyrevelferd.
  28. Jeg tror på: Godhet. Religion er ikke noe for meg.
  29. Du visste kanskje ikke at jeg: Har brukt hypnoseterapi for insektsfobi/dyr og det forandret livet mitt? Før klarte jeg ikke sitte to minutter ute på sommerhalvåret, langt mindre være ute i naturen. I tillegg var jeg livredd alt fra katt til hund til fugl, og nå er dyrene livet mitt.
  30. På kvelden: Er jeg som regel veldig sliten, etter å ha brukt mye energi på vanlige ting som de fleste «bare gjør».
  31. Når jeg har fri: Nå har jo jeg i utganspunktet «fri» hele tiden, men jobben med å være syk er en tjuefiresju jobb, så jeg tenker heller på de gangene jeg har lettere dager. De bruker jeg ute, på tur, trening eller shopping.
  32. Noe av det beste jeg vet: Er å våkne, og vite at jeg har en hvit powerking i kjøleskapet som kan hjelpe meg å våknevåkne fra marerittene som sitter i kroppen.
  33. Det er lov å lyve: For å skjerme, så lenge det ikke skjuler for mye.
  34. Om fem år er jeg: Det er for langt fram. Jeg klarer maks å se ett par måneder fram i tid, alt annet blir for uoppnåelig og stort. (og skummelt)
  35. Yndlingsfargen min er: Oransje faktisk. Jeg bruker ikke det i klær, men elsker det i interiør. Det er jo en skikkelig gladfarge.
  36. Det beste jeg vet å spise er: Sushi. Litt ironisk i og med at jeg er vegetarianer, men fiskeløs sushi er dritgodt det også altså. Og taco, alltid taco.
  37. Jeg ønsker meg: En fin sommer, med masse gode opplevelser og følelsen av glede.
  38. Jeg er redd for: Jeg er egentlig redd for ganske mye, men la oss ta det enkelt og si mørket ute på vinterhalvåret.
  39. Jeg er: Klar for å lage en god dag.
  40. Akkurat nå: Er jeg ganske trøtt, og trenger litt mer tid på å våkne skikkelig.

Prøv å Lag en fin dag du også da

Klem Håp

Jeg har boksehanskene på

Ordene forsvant, det ble den ene dårlige nyheten etter den andre. Kort fortalt var forrige uke dritt, sånn skikkelig, skikkelig dritt. Den ene trygge plassen min, der jeg føler jeg blir hundre prosent forstått og ivaretatt forsvinner snart. Avdelinga blir lagt ned og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Fakta faen er jo at jeg kommer til å trenge innleggelser også i framtiden, og hadde dere sett og opplevd måten jeg ble behandlet og møtt på de andre avdelingene jeg var på de fire første årene mine i voksenpsykiatrien så hadde dere nok skjønt litt mer av fortvilelsen min. Jeg er redd, livredd for å bli møtt på samme måte som før jeg kom til Sjøholt dps. Der de så meg, ikke bare koder og ord på ett ark. Der jeg ikke bare er diagnoser, men ett menneske. Det er lett å si at ting kommer til å bli annerledes, det er mye vanskeligere å tro på det. De kom gjennom stålmuren min, den som hadde gitt opp håpet om å få hjelp i voksenpsykiatrien, og alle de fantastiske menneskene som jobber der kommer til å bli savnet dypt. Omsorg, trygghet og forståelse er vel stikkordene på hvordan jeg føler hjelpa på Avdelinga har vært. I fjor vinter var jeg der, og var blitt så vant til å måtte forklare både det ene og det andre, så av vane begynte jeg å si ettellerannet om hvorfor jeg gjorde/reagerte på noe, jeg husker ikke akkurat hva det var, men ordene som kom ut av Primær S sin munn betydde så himla mye, dere aner ikke. Nadine-Zaphira, du trenger ikke forklare, vi kjenner deg jo her. Sånne ting, det tar lang tid å bygge opp relasjoner som dette, ihvertfall for meg, og å nå miste alt vi har jobbet for/med? Nei, det blir for vondt og skummelt å tenke på.

Jeg sendte en melding til Primær S og takket henne for alt hun og de andre har gjort for meg, og jeg fikk en fin melding tilbake. Hun prøvde å ringe, men jeg klarte ikke ta den. Samme dag ringte Strikkeguru, men heller ikke den telefonen klarte jeg å ta. Heldigvis ringte hun opp igjen dagen etterpå, og kom som vanlig med gode ord. Hun spurte om hun kunne følge her, og selvfølgelig er det greit. Faktisk er det en hel del av Hjelperne mine som leser det jeg skriver her inne, og det gjør meg ingenting, det er egentlig ganske fint, for jeg har lettere for å bruke skrevne ord enn de som sies høyt og kanskje forstår de meg bedre nå?

Akkurat det med forståelse er litt trøblete nå, det er en smule krøll på Huset akkurat nå, uten at jeg vet hva mer jeg skal si om det. Kort fortalt, jeg føler ikke at jeg blir forstått, eller rettere sagt, jeg opplever ikke at de gjør noe med forståelsen de sier de har. Ambulantteamet sa det så fint når de var her på mandag:

Tillit tar lang tid å bygge opp, og kan forsvinne veldig fort.

Jeg håper ting retter seg snart, positiv tenking vet dere.. Neida, det går vel greit, men just nu er det litt vanskelig.

Snakker om positivitet, nå sitter jeg faktisk i stolegget mitt på verandaen min, og nyter fineværet. Om litt kommer Mamma og vi skal i gang med prosjekt Lagedetfinttilvåren. Mellomrommet mellom jul (veldig pyntet veranda) til vår er nitrist her ute, så det skal bli kjekt å gjøre det litt koselig igjen. Jeg har vært og gått en lang tur med Tatou og Nyprimær i formiddag, kveldsturen blir nok med Mamma senere.

Jeg prøver alt jeg kan for å gjøre dagene fine, og gjøre det aller beste utav det aller verste, selv om det ikke er lett. Ting er tøft nå, men bank i bordet, jeg har tilsynelatende taklet det greit. Sett bort i fra ett sprengt blodkar i øyet og litt ekstra rødhet på knokene så er det ingen synlige tegn på at jeg sliter og det kunne absolutt gått mye verre enn litt krangling med Matmonsteret.

Jeg har boksehanskene på.

Klem Håp

Når ting ikke går som planlagt

Tidlig i morges hadde jeg tenkt å starte ett innlegg med ordene I dag skal jeg lage en god dag. Jeg ble distrahert og kom aldri i gang med skrivingen og før jeg visste ordet av det, fikk jeg en beskjed som gjorde meg så fortvila at dagen virket ut til å være ødelagt. Mamma måtte komme, ha tordentale til personalet for å prøve å få de til å forstå at det de anser som en liten, uviktig ting er dødsnødvendig for meg hvis jeg skal klare å ha en ok hverdag. Akkurat hva det gjelder er ikke det viktigste å nevne her, men jeg blir så lei meg når hjelperne ikke forstår mitt sykdomsbilde og hvorfor jeg gjør/må ha ting på min måte.

Jeg ble Liten, og trengte Mammas trygghet stort. Hun var her helt til klokka tre, og jeg klarte å gjøre noen gode ting for meg selv. Først ble jeg så utmattet at jeg måtte hvile meg en time, men innimellom Skipbospilling og ordne litt i leiligheta fikk jeg både tatt ansiktsmaske, vasket håret med hårkur og malt neglene. Små ting, stor betydning når man aller helst vil være slem mot seg selv.

Det var veldig fint å være sammen med Støttekontakt igjen, men det krevde krefter på en litt dum dag, så i kveld har jeg bare vært halvveis tilstede. Det er skikkelig ekkelt, man ser oppegående og tilstedeværendes ut, og så får man bare med seg halvparten av det som skjer. Nyprimær jobber i kveld og det er bra, for hun er flink til å trygge og se både liten og stor. Akkurat det med Barnet skal jeg skrive mer utdypende om ganske så snart, for noen av dere skjønner sikkert ikke bæret, men jeg må være litt mer våken og opplagt enn jeg er nå.

Her er forresten påskeegget jeg kjøpte i Praha som nesten, men bare nesten er for fint til å spises når den tid kommer. Enhjørninger for alltid🦄🌸💙

Sov godt, jeg skal ganske snart ta natta ihvertfall.

Klem Håp❤️

Forventa nedtur

Noen dager hadde jeg glatt hoppet over om jeg hadde hatt mulighet til det, og i dag er en sånn dag. Jeg våknet Liten og med en kropp laget av verk og murstein. Det har egentlig vært en veldig tung dag, og det ser ut som om jeg legger meg som Barnet også, men jeg håper det føles bedre i morgen.

Jeg har hatt det veldig fint på tur, og det skal jeg skrive mer om senere, men akkurat som forventet datt jeg ned, snublet i inngangsdøra når jeg låste opp til Fargekaoset på fredag. Jeg er jo vant til det, jeg bruker mye krefter når jeg er ute å reiser, men det betyr ikke at det gjør det noe mindre vondt. Jeg må bare prøve å huske på at det som regel ordner seg fort. Her kommer dessverre svart-hvitt tenkningen min inn, selv om jeg innerst inne vet at nedturen går over. Jeg er sliten, og da blir symptomtrykket sterkere, så jeg må rett og slett hvile meg ovenpå igjen.

Det som surrer på toppen av det hele er Onsdag, Dommedag. Nå kan de ikke utsette avgjørelsen lengre, på onsdag får vi vite om Avdelinga blir nedlagt eller ikke. Jeg prøver å forberede meg mentalt på nedleggelse, men det er ikke lett å tenke på at den trygge plassen min skal forsvinne, den jeg trenger når jeg har det vanskeligst. Det knytter seg i magen bare med tanken, og jeg vet ikke hvordan jeg skal takle utfallet av styremøtet på onsdag. Nyprimær er på jobb i kveld, og om litt skal vi prøve å tenke litt løsninger på en tung dag, være føre var på reaksjoner som kan komme.

Det som gjør hjertet mitt varmt, er at Pelshjertene mine skjønner at jeg har en tøff dag og prøver å hjelpe. De er ekstra kosete og alltid i nærheten, det gjør så godt. De gjør meg tryggere, gladere.

Her sitter begge to på fanget samtidig, det er ikke så ofte, så det er ekstra fint når det skjer❤️

En positiv ting? Endelig er dagen kommet for at Støttekontakt begynner på igjen med faste ukentlige møter, og vi starter med det vi gjør best. Vi skal nemlig ut å spise (fiskeløs) sushi og prate hull i hodet på hverandre. Det er lenge siden vi så hverandre sist, det var faktisk på bursdagen min i desember og mye har jo skjedd siden sist for begge to. Hun har hele tiden holdt kontakt på messenger, Godingen. Det fine med Støttekontakt er at hun behandler meg som en venninne og ikke som en jobb og det betyr ufattelig mye!

Nå kommer straks Nyprimær inn, så vi får snakkes (snart!)

Klem Håp❤️

Endelig er dagen her

Nå er det en stykk meget spent og forventningsfull jente som titter innom. Om noen timer, okei da, i ettermiddag, vender vi snuten mot Praha, opplevelser, smil, musikk og shopping i noen dager. Jeg har hatt nedtelling i tre uker nå, dette skal bli så bra!

Etter en skikkelig tøff start på året, og usikkerhet på om Avdelingen får bestå, i tillegg til nye kontakter i Ambulantteamet skal dette gjøre så jævlig godt for kampviljen og gi påfyll med ordentlige Smil. Jeg gleder meg sånn! Bare det å bevege seg vekk fra Ålesund skal bli fint, jeg trenger nemlig å se litt andre ting nå, litt av verden der ute. Jeg og Mamma er de perfekte reisepartnere, vi trasker og traver rundt om kring fra morgen til kveld, puster inn litt friske omgivelser hele dagen og begge har vondt i beina når det er tid for å legge seg om kvelden. Heldigvis er vi frisk og rask til å gjøre det samme igjen når vi våkner for en ny dag. Vi har jo bare fire hele dager der, så mye skal oppleves på liten tid. Jeg har drevet og sett klipp fra konsertene fra turneen siden den startet for noen uker siden, og jeg tror det kommer til å bli veeeldig bra. Han spiller Linkin Park sanger også, ikke bare sine egne, og fansen, publikummet har fått stemmen til Chester under liveopptredene. Det kommer til å bli skikkelig emosjonelt, og forhåpentlig skikkelig fint også. Jeg er mest imponert av Mamma som for første gang skal stå (på fremste rad) under en konsert. Før har vi hatt sitteplasser når hun har vært med, Søs, Lillebror og en venninne har hatt æren av ståplass når jeg har dratt med dem. Verken jeg eller Mamma er spesielt høye, heller motsatt. Mamma raver hele hundreogførtiåtte centimeter over bakken, mens jeg kan skilte med seks centimeter til. Ikke akkurat kjemper altså, så takk og lov for høye sko. Jeg har verdens tøffeste Mamma som går utenfor komfortsonen sin for å oppleve ting med meg. Det er jeg evig takknemlig for!

Jeg hadde en skikkelig fin dag i går, selv om vi hadde ett uhell som gjorde avslutten litt dum, men det ordnet seg det også. I går var nemlig hele gjengen, Lillebror, Søs, Svoger, Tantegull 1 og 2 og selvfølgelig Totsen og jeg, på en kjempefin fjelltur. Det var så kjekt at det ikke bare var tungt, men fint også. Jeg koste meg skikkelig, det er jo dette jeg vil gjøre mer av. Jeg gleder meg til kondisjonen bare blir bedre og bedre, men selv om jeg puster og peser nå var det veldig kjekt likevel.

Jeg har litt å gjøre før jeg er klar for tur, jeg må nemlig pakke. Jeg har jo funnet fram det meste, så det skal nok ikke gå så lang tid. Jeg må i tillegg rydde litt og ordne i leiligheta, sånn at det er fint å komme hjem. Pappa kommer straks for å gå morgenturen til Tatou, og mens han går skal jeg stelle meg før Mamma kommer klokka ti for å hjelpe meg å gjøre alt klart. Vi drar hjem til foreldrene mine og Lillebror når vi er ferdig, og da er planen at jeg skal knuse alle sammen skikkelig i Skipbo.

Ha en fin dag alle sammen

Klem Håp

Uka som forsvant

Tirsdag:

Jeg trodde jeg kom til å få en ny blæhdag i går. Jeg startet nemlig dagen (forøvrig med hele fem timers søvn) med å spise en halv kake som jeg ikke fikk returnert, men vet dere, det ble faktisk en ganske okpluss dag likevel. Jeg trengte en dag som i går, og ikke minst trengte jeg å kjenne på mestringen når vi var på trening og jeg faktisk så og kjente på kroppen at ting går opp og framover med tanke på utførelse av øvelser og øking av vekter. Forrige uke prøvde jeg meg på treningssenteret to ganger og jeg ble tenkende «jaja, det var det forsøket, jeg kommer aldri til å klare treningen framover» siden alt gikk trått og tungt. Jeg koblet jo ikke at kroppen var syk og svak, at det var derfor det ble slappe økter der alt var tyngre enn vanlig. Jeg hadde riktignok feber igjen i går, men jeg hadde den beste treningsøkta på lenge likevel.

Jeg tenker noen ganger svarthvitt, noe som er en del av sykdomsbildet mitt, men da trenger jeg litt påminnelser om at det faktisk er ganske mange gråtoner i mellom de to kontrastene.

Foreløbig har jeg en ganske så slapp morgen, og jeg planlegger å sitte i nattøyet en stund til. Det er deilig når jeg faktisk klarer å slappe av, og koser meg med tv og strikketøy. Mamma kommer om litt, så dagen starter nok snart. Jeg holder på å organisere boden min, som er KAOS, med hundreogørtentusen ting, og lite system, men nå har jeg fått tak i noen flere ordentlige hyller så nå blir det bra. Jeg må bare bite i det sure eplet og hive/gi bort det jeg ikke trenger. Jeg haaater å kvitte meg med ting, for tenk om jeg trenger det en dag? Jeg vet at det er på tide nå, og det skal bli deilig å få litt orden der. Noen har jo en del ting hjemme hos foreldrene sine, men jeg har faktisk alt jeg eier av minner og gjenstander i en ikke akkurat stor bod. I tillegg er det vaskedag i dag, og det skal bli deilig å få unna. Jeg skal knipse noen bilder når det er rent og pent her, så får dere se veggen jeg har malt og litt av Fargekaoset.

Onsdag: Jeg sleit skikkelig med å holde meg herognå, og var halvveis borte hele dagen, noe som ikke er kjekt i det hele tatt.

Torsdag: Dagens start var ikke noe å rope hurra for, marerittnatt til tusen, og så ble det noen utfordringer med kontaktpersonen min, det vil si, personen fulgte ikke «planen min» som de har på kontoret. Det resulterte i at jeg ble ganske så skipla, og i dårlig form, men heldigvis kom Mamma og hentet meg. Vi var innom litt forskjellige steder, hun skulle ordne litt forskjellig før vi dro hjem til dem og spilte en omgang eller to med Skipbo før hun kjørte meg hjem.

NyPrimær var på kveldsvakt og jeg spurte så fint «kan vi ikke lage en god dag?», og gjett om vi prøvde. Vi utførte planen vi hadde lagt tidligere i uka, og gikk oss en fin oppovertur på en liten fjelltopp jeg ikke har gått før. Det var ikke akkurat høye fjellet, men det var en fin tur med tanke på kondisjonstrening og utsikt på toppen.

Noe som har gått igjen denne uka er at jeg har slitt litt med å følge med, og ting har liksom sust forbi uten at jeg har klart å holde følge. Og på toppen av det hele har Skadetrangen meldt sin ankomst, men jeg er litt stolt av å kunne si at jeg har spurt om hjelp og distraksjon av personalet så jeg har klart å holde meg unna. Jeg har brukt mye krefter på nettopp dette, så jeg har vært litt halvdau ellers, men det viktigste er at jeg slipper sår på konsert og det har jeg faen meg klart.

I dag får jeg endelig se Lillebror igjen, det skal bli veldig fint. Søs kommer halv tolv for å gå en tur, og så kommer hele bøtteballetten til foreldrene mine der Lillebror er på besøk fra Sandnes for å spise middag. Jeg tror det er han som skal stå for kokkeleringen i dag, jeg hørte noe om en hvit pizza. Det har jeg aldri smakt, så det skal bli spennende.

Jeg har mye fint i livet mitt, jeg trenger bare en påminnelse på det innimellom.

Ha en fin dag

Klem Håp

Fargekaoset fornyes stadig

Det neste innlegget som kommer blir litt bakvendt, surrehodet Håp ble nemlig distrahert i går (som er en ganske så normal greie for meg😩) og jeg glemte derfor å skrive det ferdig og publisere.

Jeg fikk endelig knipset noen bilder av stuedelen som jeg oppgraderte med litt ny maling og interiør og om jeg får si det selv så ble jeg meget fornøyd med resultatet. Om det er interesse for det kan jeg godt vise resten av Fargekaoset også etterhvert, jeg har jo tross alt en litt annerledes leilighet enn de fleste.

Farger, ting er så utrolig viktig for meg. Det har nok mye med at jeg i lange perioder har befunnet meg i de stygge gulhvite, tomme rommene på forskjellige avdelinger. I tillegg er 90 prosent av tingene mine kjøpt på reiser rundt om så jeg blir minnet på gode minner når jeg titter rundt om i de fargerike omgivelsene Fargekaoset har blitt.

Håper dere liker ett blikk inn i hjemmet mitt❤️

Ut på (feberfri) tur

Jeg er rett og slett dritdårlig til å være syk, noe som er ganske ironisk med tanke på at jeg er en kroniker, en som må leve med sykdom resten av livet. Det er bare det at når kroppen også er syk så blir hodet verre og jeg holder på å bli sprø av å sitte inne. Heldigvis har jeg ikke feber i dag, så om litt skal jeg på en lengre tur enn jeg har gått på lenge med kveldskontakten min. Det er kanskje ett friskhetstegn at jeg har kjedet meg den siste uka, når man er dypt i Mørket er det liksom ikke plass til å kjede seg, der er bare alt utmattende og viljen til å gjøre noe som helst er ikkeeksisterende. Nå har jeg jo ikke tatt helt farvel med Mørket enda for denne runden, men hei, for en forbedring det er nå med sammenligning på årets start.

Jeg kjenner til og med at det kribler i magen med tanke på turen til Praha om ikke lengre enn en uke med en ekstra dag. Jeg trenger det så jævlig, jeg trenger noen nye opplevelser og input, se noe annet enn hverdagen og fyyy, som jeg gleder meg til konserten! Musikk er dopet mitt bruker jeg å si, det er helt utrolig hvor fri og levende jeg blir i en fullstappa arena med musikken pulserende gjennom kroppen. Jeg som har en ganske stor ring rundt meg med tanke på hvor nært jeg kan sitte/stå ved siden av en annen person, kunne ikke brydd meg mindre når jeg lever i musikken. Tjue tusen mennesker rundt i alle kanter på Metallica konsert? Null stress. Komme borti noen med ett uhell på kjøpesenteret? Full krise. Vanligvis er Angstbølla ganske framtredende, når jeg er på konsert (med band jeg liker selvfølgelig) er jeg den som starter lydbølger fra fremste rad og langt bakover i publikummet. Jeg gleder meg sånn!

Jeg fikk en koselig tilbakemelding på forslag til ting å skrive om, som interiør, tatoveringene mine og kreative prosjekt, og det kommer det også etterhvert. Når jeg var på Avdelingen nå sist var det ei som minnet meg på at jeg er så mye mer en sykdommene mine, jeg er jo meg selv og jeg liker jo mye som ikke handler om sykdom/viser sykdom, og det var godt å høre alle de fine ordene hun kom med. Om du har noe du vil høre mer om, forslag til hva jeg skal skrive om så rop ut, eventuelt legg igjen en liten kommentar. Jeg er åpen (om) for det meste. Jeg blir bare glad om noen har noe de lurer på.

Det skal bli veldig godt å komme seg ut i fineværet om litt, flaksen min har jo gjort at det har vært strålende finvær omtrent hele uka, og jeg har ikke fått benyttet meg av det. Jeg har litt sandkorn i øynene i dag, Jon Blund var ikke så generøs med sovepulveret sitt i natt, så det spørs om det ikke blir en liten powernap også etterhvert.

Jeg håper du har en fin lørdag så langt, vi snakkes snart

Klem Håp

Sylta eller snylta?

Om noen roper ut Rudolf nå har jeg egentlig ikke annet valg enn å si jepp, det er meg. Jeg har nemlig nese så rød som både nissens hjelper og klovnen i barnebursdagen for tiden. Jeg har jo gått og vært små sylta (eller snylta som jeg for inntil to dager siden trodde det het, haha) i noen uker nå, men siden lørdag har jeg vært helt kake, og alle ber meg roe ned. Frykten deres og min forsåvidt er at det skal utvikle seg til enda en lungebetennelse, men hell no, det orker jeg bare ikke. Jeg har vært flink (og litt tvunget) til å ta noen rolige dager nå, men greia er at når kroppen er dårlig og jeg ikke har mulighet til å flykte fra hodet mitt, blir kaoset gjerne større. Jeg er superrastløs, men orker ingenting og det er skikkelig blæh for å si det mildt. Jeg føler liksom at jeg ikke har fått gjort noe denne uka og det er en kjip følelse. Forhåpentligvis våkner jeg i bedre form i morgen, og klar til å gjøre noe fint ut av dagen.

Det er samarbeidsmøte i morgen også, noe som ganske enkelt vil si at teamet mitt, Lederen på Huset, Nyprimær og Sekundær, foreldrene mine, fastlegen min og Ambulantteamet har møte med tema Nadine-Zaphira. Sånne møter er noe jeg ikke takler selv, så jeg deltar ikke, men jeg har sammen med Nyprimær og Sekundær skrevet en saksliste og så får jeg jo referat fra møtet i etterkant.

Når det kommer til behandling merker jeg at jeg tar ett skritt eller to bakover nå når mine gamle, faste kontakter som jeg har hatt i mange år er blitt byttet ut begge to. Det ordner seg nok, men det tar litt tid før ting ruller igjen. Det er kjipt, men sånn er det dessverre bare.

Jeg har liksom hundre ting å skrive om, men ordene er ikke tilstede i kveld, så det får bli en kort hilsning innom og noen godnattønskninger til du som leser, så kommer jeg nok sterkere tilbake.

Klem Håp

Hva er toleransevinduet?

Dagsform er en forunderlig ting, spesielt for meg som er syk. Ingen dager er like, og jeg vet aldri hvilken dag jeg våkner til. Noen dager er jeg full i angst, andre dager er jeg friere. Noen dage er kjenner jeg blir dritt når jeg våkner, andre dager ler jeg mer. Noen dager er kroppen bygd av murstein, andre dager går beina lett som bare det. For å ta ett eksempel, på mandag var Nyprimær og jeg på trening etter noen dager fri, og seriøst, alt var drit tungt. Vi tok den samme økta som på fredag, men fy søren, det var mye verre å gjennomføre denne gangen. MEN, gjennomføre gjorde jeg, nettopp fordi det hadde blitt ett stort nederlag og demotiverende for de neste øktene. Som sagt, som gjort, gårsdagens trening gikk SÅ mye bedre, og da hadde jeg gått opp trappene til Fjellstua (364 trappetrinn opp til ett utsiktspunkt)/tur rundt i området der og ned igjen til Huset på formiddagen. Er det en ting jeg er, så er det at jeg er jævlig sta. Noen ganger er det bra, som når jeg pusher meg selv positivt, mens andre ganger er det kanskje ikke fullt så lystbetont.

Mamma er litt småbekymra over at jeg ikke tar nok pauser og får nok hvile, og nå snakker jeg ikke bare om fysisk aktivitet. Sykdommen min, hoveddiagnosen min som er PTSD krever mye hvile da jeg bruker mye energi på det andre ikke legger merke til. Lyder, bevegelser, alt får jeg med meg, og jo slitnere jeg er, er kroppen i høyere beredskap, noe som ikke er helt ideelt. Jeg skal gi ett eksempel til, jeg sitter i stua, og døra smeller to rom unna. Du tenker ikke noe over det, for meg høres det ut som om smellet er rett foran øret mitt. Du beveger armen din brått, jeg skvetter så jeg hopper sittende.

Jeg blir ofte minnet på noe som er kalt toleransevindu. Se for deg en firkant med en strek på midten, der målet er å holde energibruken så nært så mulig som midten, mens jeg svinger fra langt under (underaktivert) til høyt oppe (overaktivert). Når jeg bruker mer enn jeg har, eller eventuelt blir sittende stille/apatisk, så kommer alle de andre symptomene som at kroppen er i høyt beredskap hele tiden, flashbacksene blir flere og mer intense, og jeg dissosierer mye. Jeg er ikke så flink til balanse, i noe egentlig. Men jeg synes det er mye bedre når jeg er aktiv enn når det er motsatt for å være ærlig.

Snakker om aktivitet, om en liten time kommer Søs og Tantegull 1 og 2, pluss en venn av seksåringen og henter meg for å gå på akvariumet sammen. Det blir kjekt å være sammen med de, selv om det ikke er på topp tre av favorittplassene mine. Etterpå skal jeg på trening med Nyprimær i ettermiddag, om ikke hodepinen blir verre. Jeg har sovet veldig dårlig i natt og da gjør kroppen litt vondt. Jeg tror jeg begynner å brygge på en forkjølelse også, om jeg ikke allerede har fått en. Å kjenne etter er jeg heller ikke så flink til. Jeg satser på at det går fort over ihvertfall, hodet blir gjerne mer sliten når kroppen ikke er i form også.

Lag en fin dag

Klem Håp❤️

Helsevesenets engler❤️

Gjett hva? Strikkeguru ringte til meg i går<3 Det vil si, det ringte ett ukjent nummer, og jeg som har telefonangst tar aldri telefonen da, men jeg fikk Nyprimær til å søke opp nummeret og jeg ble så jævlig glad og takknemlig når hun leste opp navnet til Strikkeguru! Dere aner ikke hva det betyr, de som gjør så mye mer enn jobbeskrivelsen tilsier, de som bryr seg. Vi snakket en god stund, litt om alt og ingenting, hun ville bare forsikre seg om at jeg hadde fått med meg at avgjørelsen om nedleggelse har blitt utsatt enda en måned. På en måte er det fint at de bruker tid, på en annen måte er det tortur å hele tide utsette svaret. Spesielt siden det virker som om alle vet hvilken vei det går – stenging av Avdelinga.

For en stund siden prøvde jeg å skrive ett leserinnlegg til lokalavisa, men det ble aldri publisert, så jeg får prøve igjen. Det er så viktig at pasientenes stemme kommer ut, vi som faktisk føler på kroppen (og hodet for den saks skyld) hvor viktig Avdelinga er.

Jeg hadde en maratondag i går, fra det ene til det andre. Først gikk jeg og dagkontakten min en lang tur rundt det vannet jeg gikk i forrige uke i skumringen. Det var litt bedre å gå der i dagslys ja. Tatou viste med hele seg at han var meget fornøyd med å være ute, jeg blir så glad da. Mamma kom innom en times tid i vaktskiftet, og så kom Nyprimær. Vi hadde planlagt å lage gulrotsuppe som Fellesmåltid, så da ble det butikktur og matlaging i felleskap. Klokka bikket plutselig halv sju, og da var det trening som sto på programmet. Det ble litt vel sent, da jeg som oftest er rimelig sliten av dagen når kveldstimene tikker inn, så det hele ble litt vanskelig. Jeg dissosierte allerede på oppvarmingen på mølla, men prøvde litt til. Etter noen få av mange øvelser måtte vi bare gi oss, noe som kjentes ut som ett veldig nederlag, men mye bedre å slutte av enn å risikere ett fullblown Anfall på treningssenteret. Måtte le litt i etterkant da, det er jo rimelig okpluss å trene uten å være tilstede på en måte, tiden på tredemølla gikk avgårde som bare det. Galgen altså. Neida, joda, det var egentlig ikke noe særlig, det er ikke noe greit å miste seg selv, uten å ha kontroll på hva man sier/gjør. Noen ganger merker man det ikke, andre ganger er det veldig synlig. Ingen av delene er å foretrekke egentlig. Jeg sammenlignet det litt som at du drikker deg så dritings at du blacker ut, det er jo ikke særlig gøy i ettertid å vite at du mistet kontroll over deg selv, hæ? Det er vel en av grunnene til at jeg ikke drikker alkohol, jeg vil ha kontrollen når jeg har mulighet til det.

På samme måte ser jeg ikke på skrekkfilmer, jeg mener, jeg er jo redd nittini prosent av tiden uansett, hvorfor gjøre meg selv enda reddere? Vi lo litt når Ambulantteamet spurte meg om det i forrige uke, neitakk, ellers takk.

Jeg har litt forskjellige planer i dag også, men ikke like fullt program som i går. I ellevetiden skal jeg og Nyprimær ut å ordne litt forskjellig, jeg må bytte en treningsbh og se om jeg heller finner en treningsoverdel, så skal jeg kjøpe en gardinstang og så skal jeg endelig bruke strikkepengene til å kjøpe noen planter. Vi skal meget mulig på treningssenteret etterpå, prøve å ta igjen den tapte økta i går. Jeg må bare våkne litt først.

Nå kommer vel Pappa snart for å gå morgenturen med Tatou, så blir det vel en kaffesup og en røyk som vanlig når de kommer tilbake.

Lag en fin dag

Klem Håp❤️

Et (stort) og lite barn som ville dø

Januar 2019.»Du mente det virkelig denne gangen. Denne gangen også. Det må være utmattende for både deg og familien din når du gjør sånt, er det ikke?»

Jatakk, begge deler. Bare de som har hatt de mørkeste av de mørkeste tankene og handlet på dem vet hvor utmattende det er. Mamma som gråter, Pappa som er stille. Jeg selv som aller helst vil forsvinne.

2003/2004 Jeg var tolv år første gang jeg prøvde å ta livet mitt. Tretten når det ble oppdaget og det var så alvorlig at jeg havnet på barneavdelinga med elektroder festet mot hjertet. Og siden har forsøkene kommet med jevne mellomrom.

Barneavdelingen. Jeg var bare ett barn, ett barn som ville dø og som var så hjerteskjærende fortvila over at jeg ikke klarte det. Jeg døde riktignok litt den gangen, hele mitt friske, gamle liv forsvant og ble erstattet med sykdom synligere enn noen gang. Alt jeg kjente til, livet jeg levde var borte når jeg kom hjem etter seks måneder innlagt på ungdomspsykiatrisk avdeling. Det var vanskelig, jævlig vanskelig, for plutselig var alt så annerledes både rundt meg og i meg. Det kan ikke beskrives hvor rart og vanskelig det var å se de jevnaldrende fortsette med livet sitt der jeg datt ut.

Der de andre vokste, ble jeg mindre. De ble eldre, jeg ble yngre. Livet som frisk ungdom og psyk ungdom er to vidt forskjellige ting. Alle de nye fine erfaringene deres, mine vanskeligere og vanskeligere. De snakket om gutter, fester, jentekvelder, alt så fremmed for meg, jeg som måtte forholde meg til daglige medisiner, psykologer, innleggelser.

Jeg som alltid var selvstendig, klarte meg selv, trengte plutselig hjelp til alt. Jeg vet at foreldrene mine fikk spørsmålet om hvordan de taklet å ha ett ressurssterkt, selvstendig, friskt barn til ett som plutselig var veldig, og langvarende syk.

Jeg husker Søs ba meg love å aldri forsvinne når hun besøkte meg på barneavdelingen senere den sommeren i 2004, da grunnet tvangsernæring og anoreksi, men jeg kunne ikke. Jeg kan fortsatt ikke, ikke fordi jeg vil dø nå, men fordi framtiden, alt er så skummelt og uhåndterlig og som jeg har sagt før, jeg styrer ikke alltid Mørket mitt. Jeg kan love at jeg prøver alt i min makt å klare livet, og jeg jobber hardt for det hver eneste dag, men langt, langt der framme, det blir for stort. Det er det samme med selvskadingen, jeg håper jo inderlig at det er over for godt, men jeg kan ikke si at jeg har gjort det for siste gang. Det blir for stort, for vanskelig, for umulig. Men at jeg prøver og håper? Jo, det er absolutt håpet.

Når jeg var på sykehuset før jeg ble overført til dpset nå, ble jeg satt på (enda) en ny medisin, men håp om at den skal hjelpe til mot suicidale tanker, og få meg opp fra depresjonen, og den har jo faktisk hjulpet. Takk og lov for det! Jeg vil jo aldri påføre andre smerte og redsel, men til tider blir utfallet av handlingene mine akkurat det, og jeg får himla dårlig samvittighet, men med hånda på hjerte, jeg gjør det aldri for å såre.

Jeg håper på håp for Håp<3

Jeg er feit, men du er tjukk i hodet

Det er så herlig å kunne velge å ta en rolig morgen, istedenfor å måtte på grunn av dårlig form. Det tok riktignok en liten stund før jeg våknet opp fra marerittene i dag, men jeg føler meg mye lettere og bedre enn jeg har gjort på noen dager. Kanskje er det været som spiller inn, i dag skinner nemlig sola i motsetning til drittværet som har vært tidligere i uka. Litt senere skal vi gå en lang tur, det skal bli godt å få nyte litt solstråler og få litt god, frisk luft og ikke minst, bevege seg litt. Jeg er litt sånn enten eller. Enten sitter jeg fastlåst i en stol, eller så må jeg bevege meg mye hver dag. Ambulantteamet mener treninga har gått over til litt tvangsprega, men det gjør godt for hodet, kroppen og spesielt humøret når jeg er i aktivitet, så jeg ser (nesten) bare positivt på det.

Matmonsteret var rimelig misfornøyd med at jeg droppet treningssenteret i går, men jeg hadde faktisk ikke noe valg. Jeg nådde uansett skrittmålet mitt og det får være godt nok, ihvertfall på dager som i går.

Ja, Matmonsteret. Hvordan forklare noe jeg ikke skjønner helt selv? Det er vel kanskje bare de som selv har hatt ett matmonster i livet sitt, som kan forstå akkurat hva det går ut på, og de med utdanning innen spiseforstyrrelser. Jeg har blitt betrygget mange ganger på at det ikke er psykose Matmonsteret kommer av, men spiseforstyrrelsen som lager krøll inni meg. Matmonsteret bestemmer mye, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare/fortelle, men de aller fleste med spiseforstyrrelser har liksom en indre stemme som «hjelper» en til å ta feil/riktige valg, det spørs hvordan man ser på det. Jeg er jo så heldig at jeg har vunnet i jackpoten når Matmonsteret ble til, så jeg har en salig blanding av forskjellige, motstridende spiseforstyrrelsesymptom, noe som gjør ting ekstra vanskelig. Jeg kan unngå å spise på en uke, jeg kan hive i meg alt jeg kommer over, og jeg kan ha spisespyparty til jeg sovner. Alt, usynlig. Jeg ser jo ikke spiseforstyrra ut, men hadde du sett handlingene mine hadde du kanskje forstått litt mer. Forrige fredag var jo alle sammen samlet hos foreldrene mine til middag, og til dessert var det hele tre forskjellige kaker. Greia var at jeg mistet kontroll under desserten og var på god vei til å ende opp i overspising. Hadde jeg ikke klart å stoppe kunne jeg fint ha spist opp alle tre kakene alene, null stress joggedress. Oki, egentlig veldig stress, siden jeg var hos foreldrene mine OG Tantegull var der. Jeg har en regel jeg aldri bryter, som jeg har klart å holde i typ to år, og det er at Tantegull aldri skal få se Matmonsteret. Det vil si at når jeg er i samme hus som henne er det en oppkastfri sone. Mitt verste og største mareritt er at hun en gang skal komme inn i ett usunt forhold til mat og kropp, det unner jeg INGEN, og absolutt ikke henne. Jeg anstrenger meg veldig for å opptre noenlunde normalt rundt mat når jeg er sammen med henne, og det SKAL jeg alltid fortsette med. Det betyr ikke at det ikke koster. Noen ganger mister jeg ufrivillig kontroll, og ender opp med å spise mer enn jeg hadde tenkt, og å holde på det etterpå er vanskelig, men også det eneste alternativet. For noen uker siden, når jeg fortsatt var innlagt på Avdelingen var jo jeg og Mamma en tur til Vestnes. Der skjedde det noe jeg ikke har fortalt, men som har satt fyr i hodet mitt. Vi står inne på miniminikjøpesenteret som er der, og så på en tilbudskurv med diverse ting på bokhandelen, og der kommer det en tufs av en mann som ikke burde åpnet munnen sin.

«Ja, dere skulle vel kanskje kjøpt denne boka dere», sa han mens han pekte på en bok med tittelen Bli slank på tretti dager. Jeg ble så satt ut, men i ettertid skulle jeg ønske jeg kunne ha sagt tilbake at det kanskje var han som burde kjøpt den. Det ironiske er at han større enn meg og Mamma til sammen, både i høyde og i bredde, men av en eller annen grunn mente han det var greit å påpeke at jeg har for mange kilo på kroppen. Jeg er kanskje feit, men han var tjukk i hodet, og i min mening er det mye verre. Det er ALDRI greit å kommentere andre sin kropp, enten den er for stor eller for liten, man vet heller aldri hva som skjuler seg inni kroppen og hodet til personen man uttaler seg om. Faktisk er det sånn at det bare er ett fåtall av de som har en spiseforstyrrelse som er undervektig, de aller fleste er normalvektige, mens noen er overvektige også. Jeg lurer av og til på om jeg er kronisk spiseforstyrra, og det er jo ikke så rart med tanke på at jeg faktisk har levd med forskjellige typer siden jeg var elleve, tolv. Nå er jeg tjueåtte. Det er lenge det. Det er også himla vanskelig å forholde seg til at kroppen er i stadig endring, jeg svinger sånn i vekt at det er flaut. På det meste har jeg både doblet, og minsket kroppsvekten min, jeg har lagt på meg over femti kilo, og jeg har gått ned like mye. Innimellom der er det hundreogørten svinginger med alt fra 35 til fem kilo opp og ned. Det flauseste er når jeg treffer på bekjente jeg ikke har sett på en stund og jeg får spørsmålet, «neimen er det du, jeg kjente deg ikke igjen». Jeg har faktisk svingt så mye som tilsammen blir ca 300 kilo opp og ned, og det er ikke rart det ikke er lett å forholde seg til.

Vær snill med deg selv – og andre også.

Klem Håp

ThursdayBlues

Etter litt oppmuntring valgte jeg å lytte til kroppen som sa stopp, og droppet den planlagte treningsøkta i formiddag. Jeg sleit skikkelig med å våkne opp og vekk fra marerittene i natt, og klokka ett satt jeg fortsatt i nattøyet. Nyprimær og jeg spilte litt skipbo og så litt på tv, før jeg fant ut at de stakkars 848 skrittene jeg hadde gått fram til klokka var to måtte oppgraderes litt (mye). Det ble en skikkelig blåsebort tur, men når vi først var i gang var det veldig godt å komme ut. Nå har tallet heldigvis steget seg til 8000, og om en times tid er det klart for kveldsturen sammen med Kontakten min, så jeg skal nok klare å nå målet i dag også. Til og med i går klarte jeg å runde 12000 skritt, mye takket være staheten min. Hadde jeg bare kunnet sove godt om nettene, det hadde gjort dagene mine så mye bedre. Sukk, det er så slitsomt å starte hver morgen gjennomsvett og med ett dundrende hjerte full i angst.

Jeg har på en måte klart å gjøre dagen litt bedre enn den var, men jeg håper morgendagen blir lettere.

Det som faktisk ER BRA, og som trengs at jeg nevner det er at ting på Huset har forbedret seg kraftig. Den største forskjellen er vel at de skjønner mer av hva jeg trenger, og gir meg trygghet i form av forutsigbarhet og forståelse. Jeg kjenner meg nå såpass trygg på Nyprimær og Sekundær at jeg klarer å fortelle mer om hvordan jeg har det, og det er himla godt å ikke være så utrygg på alle hele tiden.

Totsen er meget klar for tur nå, så forhåpentligvis er Kontakten min også klar snart.

Ha en fin kveld videre

Klem Håp

Jeg snylter på samfunnet

Det er det du (noen) tenker ikke sant? At jeg bruker opp DINE skattepenger på tull for det er jo BARE Å FÅ SEG EN JOBB, ikke sant?

På søndag tjente jeg mine første kroner som kom utenom navsystemet. ÅÅ, som de pengene betydde mye. Hadde jeg bare kunne jobbet, ikke sant? Vel, saken er, jeg er tjueåtte og har aldri hatt en jobb. Fakta er at jeg heller aldri kommer meg ut i jobblivet, selv om jeg veldig gjerne skulle ha tjent penger på vanlig vis. Det er det ikke bare jeg som sier, for mange år siden ble jeg vurdert opp og ned i mente, men konklusjonen var og blir arbeidsufør. Jeg får innimellom «gode råd» om at jeg kan jo jobbe litt, prøve ut litt forskjellig, og jeg vet at det er ment vel, men det sårer litt likevel. Tror du ikke jeg hadde jobbet om jeg kunne?

Ser du meg på gata ser du ikke at jeg er syk. Hadde du derimot sett meg når jeg er dårlig, når jeg sitter skjelvende under bordet, når stemmen min er så lav at den knapt er hørbar, når jeg trenger tryggheten av Dragen under arma, eller når jeg henger over doen så hadde du kanskje skjønt mer. Når jeg har dårlige dager ser du meg nemlig ikke i gata, da holder jeg meg vekke fra folk. Det er det som er så vanskelig med usynlig sykdom, en dag ser du meg med latterkrampe og i vanlige settinger, mens på de dårlige er jeg også usynlig for verden der ute, sånn som (p)sykdom er på de gode dagene.

Hvordan jeg tjente disse pengene? Jo, det var nemlig en ekstravakt på Huset(bemanna bolig) som ville at jeg skulle strikke en kjole til barnebarnet hennes. Det var ikke snakk om veeldig mye penger, men en god nok sum til at jeg skal bruke de på noe synlig, ett bevis på at jeg i det minste klarer noe. Jeg heller mot noen grønne planter, for det også gir meg mestringsfølelse. Før turte jeg jo ikke ha noen planter/blomster hjemme for jeg var så fanget i insektsfobi, mens nå blir jeg glad når jeg ser alle de fine, flotte potteplantene mine. Noe er bedre, noe har jeg kommet meg ut av. Dessverre er det sånn at når jeg kvitter meg med noe, dukker det alltid noe nytt opp, men mestringsfølelsen av blomster kan ingen ta fra meg.