Mr Depresjon: gå vekk, forsvinn!

Noen dager kommer Mr. Depresjon uanmeldt og uventet og nekter å forlate meg, han tynger meg ned og gjør at alle tanker blir sortmalte. Alt virker vanskelig, tungt og umulig når han har overtaket. Jeg vet at det han prøver å overbevise meg om er løgn, jeg vet at ikke alt er håpløst, jeg vet det jo egentlig, men på dager som denne er det vanskelig å tenke positivt, se de små vakre tingene rundt meg.

Dpset hadde felles pizzalunsj på aktivitetsrommet i dag, med små pent dekkende bord og masse folk. Noe pizza på meg ble det ikke, jeg holdt meg til knekkebrødene mine, likevel ble det hele litt for mye for meg. For mye folk, for mye støy, for mye mat.

Planen for helga er blitt endret litt, egentlig skulle jeg på overnattingsperm fra lørdag til søndag, men istedenfor blir det en dagsperm som jeg kommer til å tilbringe hos mamma (og pappa). Det er i grunnen greit, jeg trenger å slappe av litt, samle litt krefter og pågangsmot igjen, og i morgen skal jeg og mamma på en liten shoppingsrunde, noe som også kan lette litt på humøret.

Jeg håper på å få en bedre dag i morgen, det er vel egentlig alt jeg kan gjøre.