Oki.
Sannhet.
Som jeg nevnte så vidt er ikke aalt bare tjohei hipphurra, dessverre har Mørket fått tak i stortåa mi de siste ukene. Etter en samtale med Behandler/Overlegen i formiddag ble konklusjonen at jeg har kommet inn i en mild depresjon.
Du ser det ikke på meg, men jeg kjenner det innvendig. Det er litt som om for hvert skritt du tar, krever det energien til to steg, så ett erlik to og fem erlik ti, og til slutt havner du i minus.
Det er litt vanskelig, for jeg har det fint, samtidig som jeg sliter litt. Det viktigste når jeg kommer hjem er å forhindre at Mørket får større grep, og utvikler seg til en alvorlig depresjon. Jeg er jo forberedt på at de første ukene hjemme kommer til å bli beintøffe, jeg kræsjlander som regel når jeg kommer hjem etter en lang ferie, men det betyr ikke at det ikke kommer til å bli vondt selv om jeg er forberedt på det.
Men nå er det jo fortsatt en liten god stund igjen til vi returnerer til hjemlandet, så nå må jeg gjøre alt for å nyte den siste tiden.
I dag foreksempel har vi vært på marked, før jeg og Mamma gikk videre til de normale butikkene på kjøpesenteret mens Pappa dro hjem til bassenget. Faktisk kom vi nettopp inn dørene igjen, seks timer og 15000 skritt senere. Vi ble noen handleposer rikere også, haha.
Dette bildet ble tatt når Søs og Gjengen også var her og vi testet ut taubanen som går fra sentrum og opp til Borgen som ruver over Alanya. Det var en fin tur, både i lufta, videre opp trappene og den lange gåturen ned igjen til byen. Det er godt å ha sånne dager i minnet.
Nå er det fancy middag som står for tur, nemlig havregrøt, haha😎 På tide å reise seg fra stolen og sette på gryta nå.
Ha en fin kveld
Klem Håp❤️
Etpsyktinnblikk 