Jeg er litt redd. Har klump i magen, angsten setter seg fast i meg, og hodet er kaos. Det er ikke mange timene til jeg og kontakten min for dagen(som forøvrig også er nye primærkontakten min) setter kurs mot voksenpsyk, og månedens samtale er i gang. Ja, for jeg har bare samtale en gang i måneden nå, og ellers så prater jeg med dem på huset. Når jeg først får til å prate. Det er ikke alltid for å si det sånn, som oftest sitter jeg og vil så gjerne, men greier det bare ikke. Jeg må finne ut av flokene mine selv. Det er mye som burde vært sagt på samtalen i dag, men jeg tviler på at noe greier å presse seg gjennom gitteret som hver gang jeg åpner munnen for å si noe, stenger det inne, og fanger ordene mine…
Etpsyktinnblikk 