Til tross for at 31.desember AKA nyttårsaften i utgangspunktet er den dagen i året jeg virkelig hater, så har den faktisk begynt ganske bra og jeg sitter her og smiler litt for meg selv.
Jeg smiler også med øynene og det er en stund siden.
Kanskje er det ett tegn på at året som kommer er god mot meg og jeg endelig får det litt bedre igjen?
Lets face it – 2015 har vært ett tøft, vanskelig og merkelig år, selv om jeg også har hatt noen store triumfopplevelser.
Jeg har faktisk tilsammen vært innlagt halve året, og nye og vanskelige symptomer har dukket opp.
Det har vært ett år med ett selvmordsforsøk, og også det året selvskadingen tok seg opp igjen etter å ha ligget i bakgrunnen lenge.
Jeg har sluttet å ha samtaler med psykologen på poliklinikken, noe jeg har hatt siden jeg akkurat var fyllt tretten år, med begrunnelsen at jeg var for ustabil/syk til å fortsette akkurat nå.
Dissosieringen har også blitt mye verre og Angsten har hatt stålgrep om meg de siste månedene, MEN jeg har også gjort ting dette året jeg aldri ville drømt at jeg skulle klare.
Jeg har vært på en tredagerstur sammen med dagsenteret til sverige, uten å vite hvem jeg skulle reise sammen med før vi møttes avreisedagen, og for første gang bodd på hotell alene.
Jeg har gått flere ganger og i flere timer og tuslet for meg selv i den travleste gata i Alanya, og til og med tatt taxi!!! alene for å gå og shoppe og avsluttet det hele med å sette meg på kafe i mitt eget selskap.
For å forstå hvor utrolig det er så kan jeg si det så enkelt at jeg nesten aldri går ut av døra her hjemme alene, bare en ti minutters gåtur med Tatou på en fast rute er det jeg har klart å finne trygghet i. Ellers har jeg med meg noen overalt hvor jeg skal på grunn av angsten.
Jeg begynte også såvidt med yoga tidligere i år, men måtte bryte av når jeg ble innlagt igjen. Det vil jeg gjerne ta opp igjen når jeg blir frisk nok til å være hjemme på fulltid igjen.
Når det kommer til spiseforstyrrelsen har jeg både vært på mitt værste og mitt beste, og vekta har hatt en differanse på 21 kilo. Nå er jeg tanke og handlingsmessig ett sted midt i mellom, og akkurat nå får det være greit så skal jeg ta opp igjen kampen på nyåret.
Jeg kan spise brownies og is uten å frike ut, men jeg kan også hoppe over en dag med måltider.
Jeg vil jo vinne kampen og kanskje blir året som kommer det året jeg blir fri fra den 15 år lange kampen mot forskjellige spiseforstyrrelser?
Nyttårsaften har jeg tidligere både «feiret» på ungdomspsykiatrisk, på Times square i New York med en million folk i gatene, ofte lagt meg klokka åtte og en gang eller to tilbragt i ett fly.
Det er så mye forventninger, bråk og tenking knyttet til en dag, og smellene til rakettene? De takler jeg ikke særlig godt, MEN i dag skal jeg bare prøve å gjøre det beste ut av kvelden jeg skal tilbringe her i Fargekaoset sammen med foreldrene mine. De kommer klokka fem og da skal vi lage middag sammen, haha linsesteik igjen til alle mann og bruke kvelden til å spille forskjellige spill.
Støttekontakta mi var her i mange timer i formiddag og det hjalp skikkelig på humøret. Jeg er heldig som har en så god og morsom person i livet mitt!
Nei, nå må jeg vel rydde litt opp før foreldrene mine kommer tenker jeg, men jeg vil ihvertfall ønske deg som leser et riktig godt nyttår, må året som kommer være god mot oss alle! 💚💖💚
Vi snakkes neste år 🎉
#oppsummering #årskavalkade #etpsyktinnblikk #psykiskhelse #psykiatriblogg #nedturer #oppturer #høydepunkt #angst #åpenhet #håp #familie #sykehus #bergogdalbane #kontraster
Etpsyktinnblikk 