Det er det du (noen) tenker ikke sant? At jeg bruker opp DINE skattepenger på tull for det er jo BARE Å FÅ SEG EN JOBB, ikke sant?
På søndag tjente jeg mine første kroner som kom utenom navsystemet. ÅÅ, som de pengene betydde mye. Hadde jeg bare kunne jobbet, ikke sant? Vel, saken er, jeg er tjueåtte og har aldri hatt en jobb. Fakta er at jeg heller aldri kommer meg ut i jobblivet, selv om jeg veldig gjerne skulle ha tjent penger på vanlig vis. Det er det ikke bare jeg som sier, for mange år siden ble jeg vurdert opp og ned i mente, men konklusjonen var og blir arbeidsufør. Jeg får innimellom «gode råd» om at jeg kan jo jobbe litt, prøve ut litt forskjellig, og jeg vet at det er ment vel, men det sårer litt likevel. Tror du ikke jeg hadde jobbet om jeg kunne?
Ser du meg på gata ser du ikke at jeg er syk. Hadde du derimot sett meg når jeg er dårlig, når jeg sitter skjelvende under bordet, når stemmen min er så lav at den knapt er hørbar, når jeg trenger tryggheten av Dragen under arma, eller når jeg henger over doen så hadde du kanskje skjønt mer. Når jeg har dårlige dager ser du meg nemlig ikke i gata, da holder jeg meg vekke fra folk. Det er det som er så vanskelig med usynlig sykdom, en dag ser du meg med latterkrampe og i vanlige settinger, mens på de dårlige er jeg også usynlig for verden der ute, sånn som (p)sykdom er på de gode dagene.
Hvordan jeg tjente disse pengene? Jo, det var nemlig en ekstravakt på Huset(bemanna bolig) som ville at jeg skulle strikke en kjole til barnebarnet hennes. Det var ikke snakk om veeldig mye penger, men en god nok sum til at jeg skal bruke de på noe synlig, ett bevis på at jeg i det minste klarer noe. Jeg heller mot noen grønne planter, for det også gir meg mestringsfølelse. Før turte jeg jo ikke ha noen planter/blomster hjemme for jeg var så fanget i insektsfobi, mens nå blir jeg glad når jeg ser alle de fine, flotte potteplantene mine. Noe er bedre, noe har jeg kommet meg ut av. Dessverre er det sånn at når jeg kvitter meg med noe, dukker det alltid noe nytt opp, men mestringsfølelsen av blomster kan ingen ta fra meg.
Etpsyktinnblikk 