Vil du høre en hemmelighet?

De som vet de vet, men de aller fleste er uvitende, vet ikke hvordan ett Matmonster ser ut, viser seg. De aller aller fleste har ett standarbilde av en syltynn kropp som symbol for ett spiseforstyrra menneske. Vel, de tar feil. Joda, noen er jo tynnere enn de fleste, men fleste er som deg, enten normalvektige eller som meg akkurat nå, overvektig. Det som er kjennetegnet mitt er at jeg hopper og flyver opp og ned i vekt på en tidvis ekstrem måte. Nei, jeg snakker ikke om litt opp og ned, som de fleste. Her har vekta svingt med flere, faktisk mange hundre kilo hit og dit, opp og ned i min storfine karriere som spiseforstyrra.

Det er evigheter siden jeg har postet ett bilde av meg selv, åå som jeg har skammet meg, vært dødsflau og ikke minst forbanna på meg selv for at jeg lot det gå så innmari langt oppover denne gangen. Dere skjønner det, utmattelsen, den forbanna svarteste av den svarte depresjonen jeg har vært inne i, og ikke minst Matmonsteret har gjort sitt med kroppen min. Jeg har ikke vært så passiv, stillesittende, utmatta, fysisk dau som jeg har vært det siste året på ett tiår. Jeg har vært så tung som jeg er nå en gang tidligere, vi snakker 2010, og jeg lovte meg selv at om jeg noen gang ble så overvektig som jeg er nå, så dør jeg heller. Vel, ett brutt løfte, jeg prøver å bygge opp/ned kroppen en siste gang. Men dette får være sistesistesiste gang. I løpet av seks(!!) uker i april/mai la jeg på meg sytten(!!) kilo. Jepp, det er faktisk mulig, ihvertfall for Håp.

Jeg gjorde nemlig som alltid, overspiste flere ganger daglig, men forskjellen var at jeg var for sliten til å få det opp igjen.

Klart det da fester seg på kroppen, for vel, la meg si det slik, det er ikke småsaker vi snakker om her. I en periode var jeg til og med så sliten at jeg bare røykte en halv røyk om gangen, det ble for slitsomt å ta hele. For å understreke, jeg er mer enn glad i nikotinen min😅 så det sier sitt.

Nå står en ny høst for tur, denne gangen 30 kilo mer enn i fjor, og enda 20 til fra året før. Ååååååå, jeg missunner deg sånn, du som har hatt en ok, innafor, stabil vekt hele, eller i allefall mesteparten av livet ditt!

Men, her kommer ett men, jeg har endelig!! Klart å komme meg opp og ut, både på ordentlige turer og jeg har sluttet å være støttemedlem på treningssenteret, nå brukes og det skal fortsette å bruke, inngangskortet mitt. De to siste ukene har jeg klart å rokkere litt på matvanene mine også, og sakte, men sikkert går vekta i riktig retning. Målet nå er ikke først og framst å få en tynn kropp, men en kropp som fungerer, klarer det jeg egentlig er veldig glad i, nemlig lange turer, styrketrening og små fjelltopper. Jeg er egentlig en veldig aktiv person, og sånn jeg har vært det siste året har ikke lignet på megselv, og det er heller ikke den jeg vil være. Smilet kommer oftere på dager jeg er ute på ordentlige turer nemlig!

Klem fra Håp som sakte, men sikkert skal finne tilbake til seg selv❤️