For noen år siden sa en God person til meg etter nok en mørklagt nattestorm uten like, du har store, åpne sår inni deg. De må røskes opp i, renses, heles før du kan få det bedre.

I går sa Behandler til meg

En god terapeut gir antibiotika En dårlig terapeut bruker plaster

Jeg har blitt plastret opp og ned i mente, både i bokstavelig form og i billedlig. Jeg har vært i systemet i 17 år, først nå har jeg fått hjelp til å gjøre storjobben, den som gjør så vondt at jeg nærmest vrir meg i smerte, men også den som kanskje hjelper meg opp.

Plaster funker ikke, såpass er ikke vanskelig å skjønne. Nå er det på tide med antibiotika som fungerer fra innsiden, og ikke bare plastre de ytre sårene. Det trengs nok mange runder med den, infeksjon kommer og går, men nå har vi startet den riktige behandlingen.

Jeg er så glad for at vi møttes du og jeg. Det er jeg også selv om det er sårt å stole så mye på ett menneske.

214 dager siden sist. Tohundreogfjorten dager uten ett ord, men bare to av alle disse dagene har det vært tomt for besøkende hit til tankekaoset mitt. Det setter jeg så utrolig stor pris på, dere aner ikke. Tusen takk for at dere følger meg på reisen og titter innom aldri så mange ganger uten å bli møtt med nye ord, men fortsetter å vente. Takk❤️

Jeg er nå i gang med traumeopphold nr 2, det er snart to uker inn i innleggelsen nå. Det er tøft, og ting er generelt verre denne gangen, sånn fra start av, men nå i disse ukene her skal jeg lære om hvorfor jeg gjør/reagerer som jeg gjør. Lære meg om følelser, lære meg å føle. Det er nyttig, veldig nyttig, men også veldig skummelt. Jeg har vært avskrudd så lenge jeg kan huske.

En gang i livet var det nyttig, nå klusser det bare til for meg. Kanskje lærer jeg det som burde ha gått/lært automatisk som liten nå. Det er aldri for seint.

Klem Håp❤️

Det umulige tar bare litt lengre tid Nadine-Zaphira sa hun og smilte varmt.

I morgen er det første mars. Det er rart og uvirkelig sett fra mine opplevelser av året så langt. På onsdag skal jeg hjem.

Utskrives.

Jeg har ikke vært hjemmehjemme siden midten av januar.

Det er ingen hemmelighet at det siste ett og ett halvt året har vært veldig vanskelig. Kanskje noe av det verste til og med. Innimellom snur ting litt (heldigvis for det, da får jeg en liten pustepause), men så tar jeg en ufrivillig bakvendt salto, og faller med ett hardt brak på bakken. Igjen. Noen ganger føles det ut som om bakken gir etter og jeg detter langt ned i intet, der det er så mørkt og jævlig, der alt gjør vondt, der alt av symptomer tar overhånd, der jeg ikke unner noen å måtte være, oppleve i løpet av livet.

Jeg har ett langt, levd liv bak meg. Noen ganger jeg den voksne, men etter nyttår er det lita jeg har vært mest. Og det gjør vondt, sånn inn i beinmargen vondt. Puste puste puste. Du er trygg nå.

I morgen er det også noe annet enn første mars. Jeg får vite hvordan våren min blir, ja, ihvertfall hvor jeg skal være og når. Jeg har nemlig fått tilbud, og takket ja til noe veldigveldigveldig skummelt, men også veldig viktig. En eller annen gang etter påske skal jeg inn igjen på avdelingen og begynne med traumeterapi. Sånn på ordentlig.

Hvordan skal jeg komme meg videre og opp spurte jeg fortvilt Ambulantteamet for noen uker siden. Med nettopp det du gjør, fortsette å snakke,.

Kanskje er nøkkelen til framtiden å grave i fortiden, den som gjør at nåtiden er så innmari vond og vanskelig?

Jeg tipper jeg får litt mer svar om tiden framover i morgen for da er det samarbeidsmøte om planen videre. Jeg gruer meg til å sitte der, men jeg vet at alle som er i rommet er på min side.

Neste helg skal jeg på ett etterlengtet overnattingsbesøk til Søs og Tantegull på bygda. Det skal bli fint, selv om energinivået er så som så. Jeg savner begge to skikkelig❤️

Klem Håp ❤️

18.12.2020. Hvem hadde trodd at denne dagen skulle komme. Jeg vet at jeg ikke er den eneste som ikke har trodd det til tider, og jeg var overbevist om at det ikke kom til å skje.

Det har vært flaks/uflakS, alt ettersom og en BEINHARD krig som gjør at jeg kan skrive dette. På fredag hadde jeg bursdag. Jeg fylte 30. Det er en seier med bismak, det er blandede følelser, men fakta faen er jo at jeg har overlevd alt hit til 30.

Jeg hadde mitt første av veldig mange selvmordsforsøk når jeg var tolv. Jeg har holdt på å stryke med flere ganger. Det gjør vondt når jeg tenker på løftet jeg ga til meg selv for leeenge siden. «De voksne spør meg hele tiden hva jeg skal bli når jeg blir stor, men jeg skal ikke bli stor, jeg dør før det, så jeg skjønner ikke hvorfor de fortsetter å spørre» Utdrag fra dagboken jeg skrev i 2004, under min første innleggelse i psykiatrien.

30. Fuckings 30.

Mange tanker, ikke alle så gode, men da er det godt å ha Tantegull som synger bursdagssangen til meg, som løper mot meg med åpne armer og ler hjertelig av enhjørningshornet jeg har tatt på hodet. Jeg lovte nemlig Ambulantteamet å feire slik jeg ønsket, med enhjørninger og glitter, og ikke tenke så mye på tallet og hva det representerer. Jeg hadde en fin dag, jeg koste meg sammen med familien og skøv vekk Tankekaoset. Jeg har verdens beste søsken, de hadde gått sammen og kjøpt meg DEN gava, noe jeg ikke har råd til å kjøpe selv. Jeg fikk en 58 tommers smart tv nemlig :O Og av Mamma og Pappa fikk jeg en tørketrommel som jeg har manglet lenge, pluss litt garn til en (drage)genser jeg skal strikke til meg selv. Noen fordeler er det ihvertfall med en rund dag.

Jeg Lager meg en god førjulstid sammen med familien min, og nå er det ikke lenge til julaften heller. Små og storesmå, og store gleder seg masse!

30.

Fuckings 30.

• Klem Håp ❤

Helt siden jeg begynte å skrive her i 2012 har det innimellom kommet noen korte ord om en kropp som gjør vondt. De siste tre og ett halvt årene har jeg skjønt at dette kanskje ikke er helt normalt, og prøvd å få svar fra forskjellige leger. Det som var fastlegen min i mange år, lo bare av meg, og sa at det IHVERTFALL ikke var noe galt med kroppen min. Det måtte være hodet. Så fikk jeg etterhvert en vikar, og så en vikar for vikaren «fastlege» som begge to mente det kunne være noe, men ikke gjorde noe videre med det. Vel, nå lyver jeg, for hun ene sendte jo henvisning til flere plasser for å få meg utredet, men som hun visste, og som jeg også fikk i avslagene, var at dette var overført til fastlegene sitt felt, og ikke Spesialhelsetjenesten. I januar fikk jeg time på sykehuset for å undersøke om det var noe feil med koblingene i nervene i armene. Jeg visste på forhånd at det ikke var det, siden det tidvis er hele kroppen som gjør vondt, og ikke bare armene, og jeg hadde rett, det var ingenting som viste på en slik test. Jeg spurte psykiateren på Avdelingen hva som var neste steg, og til og med han svarte da, det er bare psyken din.

Å være psykisk syk gjør at man ikke alltid blir tatt på alvor med fysiske symptomer/sykdommer dessverre, det har jeg opplevd ikke bare en gang for å si det slik. Allerede som trettenåring sa jeg at jeg ikke fikk puste ordentlig, og det ble bare avfeid som angst. Elleve år senere fikk jeg påvist astma, etter å ha hatt en kraftig lungebetennelse. Legen som møtte meg på legevakta konkluderte med at det var angst det også, men ga meg motvillig medisin i en pustemaske, og sa at jeg IHVERTFALL ikke hadde hverken lungebetennelse eller astma. Dagen etter dro jeg til en vikar for fastlegen, og der viste prøvene at jeg både hadde skyhøy crp, og jeg fikk sådd det første frøet om astmamistanken min. Sant nok, uka etter begynte jeg å ta astmamedisin to ganger om dagen, og hei, for en forskjell. Riktig konklusjon – jeg har astma.

For noen måneder siden fikk jeg en fast fastlege, en som tok meg på alvor, og nå har jeg fått en ny diagnose, en kronisk, fysisk sykdom på papiret. Jeg har fibromyalgi, noe som påvirker både kropp og hukommelse, søvnkvalitet og konsentrasjon, og ikke minst, en kropp som verker, som har følelse av febersmerter hele tiden, og en utmattende utmattelse, jeg blir aldri ovenpå med (fysisk) energi. Selv hvis jeg sover i tolv timer sammenhengende er jeg like trøtt som når jeg la meg kvelden før. Det var en blandet følelse, det var skikkelig godt å bli trodd, få vite at det faktisk er noe fysisk galt med kroppen min, men det er jo også litt av en nedtur, for fibromyalgi finnes det ingen kur for. Jeg kommer til å måtte ha disse smertene og utmattelsen/fatique til jeg dør.

Sååå er det sånn også da, at jeg er litt dårlig til å virkelig kjenne etter i kroppen, merke når ting blir ekstra ille. Enten om jeg har skikkelig influensa, vite at munnen gjør vondt, men ikke hvor eller hva det kommer av. De siste ukene har jeg hatt en så intens hodepine, og en rygg/nakke som ikke har spilt på lag i det hele tatt, men når gjør man liksom noe med det? Jeg er dårlig til å beregne sånt skjønner dere, så når jeg endelig fikk fikset min første time hos kiropraktor på mandag, var jeg pissnervøs for at jeg bare overdrev(inni meg), at han ikke kom til å finne noe. Vel, på første time fant han ut at jeg hadde tre låsninger i ryggen/nakken og på time nummer to på onsdag (?) fant han to til i nedre del av ryggen.. Han spurte hvor lenge det hadde vært sånn, jeg svarte ett par uker, men sannheten er at det sikkert har vært i mange, mange måneder.

Jeg har flydd litt i vinden på halv stang den siste uken, dere skjønner nemlig det, jeg takler dårlig at noen fremmede tar på meg, så jeg har fått fysiske, og psykiske ettervirkninger av noe som jeg vet jeg må gjøre, men som tar på både for kropp og sinn.

Sånn ellers har jeg vært veldig aktiv den siste uka også, jeg har bare vært hjemme på kveldene fredag, lørdag og i dag, ellers har jeg både vært på julegaveshopping, tur til devoldsfabrikken, på besøk hos foreldrene mine, og bakt julemann og vært på kino med Søs og Tantegullene, ooog i dag har vi vært hos Søs på bygda for å feire bursdagen hennes ❤ Jeg har hatt fine, men energikrevende dager mange dager på rad, så nå begynner jeg å merke at jeg er på underskudd.

Klem fra en Håp som må hente seg litt inn igjen.

Ta vare ❤

At jeg skal stole på deg, eller noen i det hele tatt for den saks skyd, er ikke mitt første instinkt. Fortiden min har lært meg at noen mennesker er farlige, og det har blitt omformet til at å stole på noen, slippe deg, og du inn er utelukket. Det skjer veeeeldig sjeldent at jeg blir skikkelig trygg på ett menneske og slipper noen inn, sånn helthelt inn. Jeg har heldigvis noen få som har fått seg en plass, som sitter i heiagjengen min, de jeg vet at jeg kan vise de dårlige dagene til også.

Jeg bor i en psykiatribolig, som dere sikkert har fått med dere, Huset mitt som jeg kaller det på fint. Det er en god plass, ett godt tilbud å ha når man ikke er der at man klarer seg helt alene i hverdagen og trenger hjelp til å mestre livet. Men, det er ett men, det vil også si at det er folk «opp i systemet» som noen ganger får for seg ideer, og da er ikke brukermedvirkningen så viktig, den alle i helsevesenet skal følge. Det som har skjedd nå, som har satt meg noen mil tilbake er at jeg må/har byttet primærkontakt «fordi det er bra å bli kjent med alle». En ny regel som er kommet er at man bare får ha en primærkontakt i to år før man må bytte. Det er også en velkjent ting inne i traumeterapi, å få, og beholde langvarige, trygge relasjoner. Jeg blir ganske oppgitt, historien gjentar seg, for hver gang jeg endelig kommer meg opp på knærne, tar de første ustøe stegene på slitne føtter etter en veldig dyp nedtur, så kommer det en ny «regel» fra Ledelsen. Jeg vet jo egentlig at de mener det godt, men det føles ut som om jeg hele tiden blir tatt krokfot på, når jeg endelig hadde klart å reise meg igjen. En ting hadde vært om de kom med en ide, og hadde vært villig til å høre min side, altså brukermedvirkning, eller i det minste lyttet til anbefalinger fra behandlere, de som faktisk HAR kunnskap om både meg og mine utfordringer. Ofte er det «my Way or the highway», og jeg snubler i det som liksom skal være godt for meg, for ingen lytter, eller er villig til å endre retning når noe er bestemt. Jeg har brukt de siste to og et halvt årene på å bli trygg nok på det som nå er min gamle primærkontakt, og må begynne på nytt med ett nytt menneske. Hun som blir ny primær er snill hun, det har ingenting med det å gjøre, men jeg må starte på nytt IGJEN, og det kjennes ikke greit. Jeg fikk skryt av Ambulantteamet som sa at jeg førte «sinnet» og frustrasjonen over på den som fortjener det, den som bestemte dette, og ikke tok alt på min kappe, det hadde jeg gjort bare for noen måneder siden, men ååå, som jeg skulle ønske jeg slapp dette nå.

Det har vært noen måneder med opp og ned, og bort og fram, og start på nytt karusell siden jeg ble utskrevet. Jeg har absolutt hatt fine stunder, ting jeg har mestret som jeg ikke gjorde for litt siden, men det har også vært tøffe tak.

Jeg har en stooooor seier jeg vil dele med dere, noe Tantegull har hatt lyst til i ett år, noe jeg har utsatt med vond klump i magen, MEN PÅ FREDAG VAR VI TO, BARE VI TO, på kjøpesenteret. Vi skulle kjøpe julegave til foreldrene hennes, bare vi to. Det var masse folk, og jeg har ikke gått «alene» på kjøpesenter før. Tantegull gikk jo å leide meg i hånda, kosegullet, jeg var jo ikke alenealene, men det var ingen andre voksne sammen med oss, og Angstbølla tok salto på salto inni meg, men jeg klarte det, vi klarte det. Tantegull vet jo ikke at dette er noe jeg ikke gjør, at jeg ikke beveger meg ute alene, så hun skjønte jo ikke hvor Big deal det hele var, men åå som hun koste seg, og det gjorde det verdt det, så innmari verdt det.

Fargekaoset har gått fra Spøkelseshus til Juledrøm siden sist forresten. Det har vært mye jobb, få opp halloween, ta ned halloweeen og så ta opp igjen jula, for som dere vet leker jeg ikke juledronning, jeg er det, haha. Alt fra vegger til gulv til bestikk og gardiner og puter og klær (jepp, jeg har en hel hylle i skapet nå som er fyllt av klær med julemotiv på) er byttet om, det er snakk om tjue kasser julepynt, sju bossekker, og maaasse utenom:P Tipper jeg har rundt 2000 julerelaterte ting i samlingen min nå…:D

Nå er det straks klart for pepperkakedeigbaking nede, forbereding til pepperkakeutskjæringer og pepperkakehuspynting i Fellesstuen i morgen.

Klem fra Nissens lille hjelper ❤

I morgen får jeg endelig legge meg i en myk seng med Tatou og Fighter tett i tett vedsiden av meg. Åå, som jeg gleder meg!

De siste tjuesju dagene har jeg nemlig vært innlagt på Avdelingen AKA dpset. Ting går framover, og jeg har lagt i en hard, tidvis usynlig kamp for å gjøre resten av høsten og den kommende vinteren bedre enn de to siste.

En og en halv ukes tid før jeg ble innlagt, sendte (vikar for vikar) fastlegen min en henvisning ettersom både jeg, Huset og Ambulantteamet synes det var lurt. Ting gikk ganske dårlig.

Men

Under den legetimen sa legen (og dessverre sa Huset seg enig), at ting er stillestående, jeg beveger meg ikke. Den første reaksjonen jeg fikk var sorg, SÅ de virkelig ikke hvor mye jeg kjempet og prøvde? En ukes tid etterpå må jeg innrømme at det gikk en liten Faen over meg, bare vent, jeg skal vise dem.

Jeg er egentlig litt forundra, for Fake it ‘till you make it har faktisk fungert😳 Og OM JEG ser forskjell, spesielt når jeg kom hit! De skulle sett meg daglig da, forskjellen er stor, selv om ting svinger veldig.

Jeg er heldig som fikk mulighet til å komme hit nå, hente meg inn igjen, selv om situasjonen er en annen en sist. Overlegen her som jeg har hatt som behandler denne gangen har sagt at dette er en viktig innleggelse, bygge trygghet her og bli mer kjent med personalet sånn at jeg vet at jeg har en trygg plass å komme når ting blir for ille, akkurat sånn jeg visste (gamle) Avdelinga var. Jeg føler meg sett og det gjør godt❤️

Jeg har hatt mange avtaler når jeg har vært her, jeg har vært ute av avdelingen neesten daglig, og det har vært viktig og bra for meg denne gangen. Jeg ville ikke gi slipp på alt hjemme, både Pelshjerter, trening, turer, familie og forskjellige ærender har blitt prioritert.

Jeg har selvfølgelig dager jeg er mer sliten enn andre, men sånn er det bare. Rutiner har vært og er fortsatt viktig.

Nå er det straks tid for natta og så ser jeg fram til (og er litt spent😅) på morgendagen og utskrivelse.

Klem Håp❤️

De som vet de vet, men de aller fleste er uvitende, vet ikke hvordan ett Matmonster ser ut, viser seg. De aller aller fleste har ett standarbilde av en syltynn kropp som symbol for ett spiseforstyrra menneske. Vel, de tar feil. Joda, noen er jo tynnere enn de fleste, men fleste er som deg, enten normalvektige eller som meg akkurat nå, overvektig. Det som er kjennetegnet mitt er at jeg hopper og flyver opp og ned i vekt på en tidvis ekstrem måte. Nei, jeg snakker ikke om litt opp og ned, som de fleste. Her har vekta svingt med flere, faktisk mange hundre kilo hit og dit, opp og ned i min storfine karriere som spiseforstyrra.

Det er evigheter siden jeg har postet ett bilde av meg selv, åå som jeg har skammet meg, vært dødsflau og ikke minst forbanna på meg selv for at jeg lot det gå så innmari langt oppover denne gangen. Dere skjønner det, utmattelsen, den forbanna svarteste av den svarte depresjonen jeg har vært inne i, og ikke minst Matmonsteret har gjort sitt med kroppen min. Jeg har ikke vært så passiv, stillesittende, utmatta, fysisk dau som jeg har vært det siste året på ett tiår. Jeg har vært så tung som jeg er nå en gang tidligere, vi snakker 2010, og jeg lovte meg selv at om jeg noen gang ble så overvektig som jeg er nå, så dør jeg heller. Vel, ett brutt løfte, jeg prøver å bygge opp/ned kroppen en siste gang. Men dette får være sistesistesiste gang. I løpet av seks(!!) uker i april/mai la jeg på meg sytten(!!) kilo. Jepp, det er faktisk mulig, ihvertfall for Håp.

Jeg gjorde nemlig som alltid, overspiste flere ganger daglig, men forskjellen var at jeg var for sliten til å få det opp igjen.

Klart det da fester seg på kroppen, for vel, la meg si det slik, det er ikke småsaker vi snakker om her. I en periode var jeg til og med så sliten at jeg bare røykte en halv røyk om gangen, det ble for slitsomt å ta hele. For å understreke, jeg er mer enn glad i nikotinen min😅 så det sier sitt.

Nå står en ny høst for tur, denne gangen 30 kilo mer enn i fjor, og enda 20 til fra året før. Ååååååå, jeg missunner deg sånn, du som har hatt en ok, innafor, stabil vekt hele, eller i allefall mesteparten av livet ditt!

Men, her kommer ett men, jeg har endelig!! Klart å komme meg opp og ut, både på ordentlige turer og jeg har sluttet å være støttemedlem på treningssenteret, nå brukes og det skal fortsette å bruke, inngangskortet mitt. De to siste ukene har jeg klart å rokkere litt på matvanene mine også, og sakte, men sikkert går vekta i riktig retning. Målet nå er ikke først og framst å få en tynn kropp, men en kropp som fungerer, klarer det jeg egentlig er veldig glad i, nemlig lange turer, styrketrening og små fjelltopper. Jeg er egentlig en veldig aktiv person, og sånn jeg har vært det siste året har ikke lignet på megselv, og det er heller ikke den jeg vil være. Smilet kommer oftere på dager jeg er ute på ordentlige turer nemlig!

Klem fra Håp som sakte, men sikkert skal finne tilbake til seg selv❤️

De ekle, gulhvite veggene. De som bærer preg av alle kamper, sorg og utagering. De jeg hater så inderlig.

Du, ta innleggelsen for Tantegull sa Ambulantteamet på mandag. Jeg gjorde det, og selv om jeg ville skrive meg ut allerede på tirsdag så ventet jeg sånn som Kontakt 1 sa. I dag derimot er jeg klar, nødt. Jeg må hjem, jeg klarer ikke være på denne plassen mer. Tanken var at kaoset skulle roe seg, og på en måte har det gjort det, om så bare litt.

Nå trenger jeg Pelshjertene mine, de er den beste terapien jeg kan få og så får jeg håpe ting ordner seg snart.

De aller fleste, typ nitti prosent av de dårlige erfaringene jeg har hatt i psykiatrien har vært på denne avdelingen. Sist gang fikk jeg kjeft for at jeg gikk med sokker med kattemotiv på FOR DET GJØR JO IKKE VOKSNE. Veldig ofte føler jeg at ordet voksen er ett skjellsord. Ikke fordi det er noe ille i seg selv, men måten det blir brukt på. Dette klarer du, skjerp deg, du er voksen.

En av de tryggeste tingene jeg har er Dragen min, bamsen jeg har fortalt om før, og blant de som kjenner meg blir jeg ofte spurt om å hente den. Den er jo en mestringsstrategi jeg har, selv hvor tullete det kan høres ut FOR JEG ER JO VOKSEN. Den ligger innelåst i skapet nå, jeg har ikke turt å spørre etter den. I forrige epikrise herfra ble det sagt at jeg var så barnslig (noe som ikke var så rart for jeg var jo Barnet når jeg var her sist)

Denne gangen har jeg brukt masse masse krefter på å trykke vekk Barna, for det er ikke plass til de her.

– Du som åpnet baderomsdøra, himlet med øynene og sukket høyt. Jeg er på mitt mest sårbare, jeg blir redd når du snakker med sint, høy, kvass stemme. Jeg skulle ønske du visste hvor mye jeg skammer meg, jeg gjør det ikke for å gjøre arbeidsdagen din travel. Det gjør så vondt inni meg, jeg har skam nok for ett helt liv.

Og du, du som sa at dere ikke gidder at jeg skader meg en gang til, du skulle bare visst hvor mye krefter jeg bruker på å ikke gjøre det. En nedverdigende stripping, nei, jeg hadde aldri latt noen stikke seg eller skade seg på noe jeg har. Det er jo meg selv jeg vil vondt, aldri andre.

Se meg som ett medmenneske, jeg har bare mer baggasje enn de fleste.

Jeg har heldigvis en god, liten heiagjeng, de som hjelper, støtter istedenfor det motsatte, og det er jeg evig takknemlig for.

Nå venter jeg på legesamtale og så kommer Primær fra Huset og henter meg hjem. Det skal bli så innmari godt, jeg har ikke vært i frisk luft siden mandag.

Jeg skal prøve med alt jeg har å lage en en fin dag, det håper jeg du også gjør.

PS. Jeg mener ikke at alle som jobber her er fæle, det er «gullkornene» og tonefall som gjør vondt verre.

Klem Håp❤️

Denne jenta har forresten sittet i en bil siden ti på sju i morges. Vi kjører dyretransport også, både Tatou og Fighter er med denne gangen, og jeg er så stolt over hvor flinke de har vært. Heldigvis nærmer vi oss målstreken, om litt under en halvtime er vi utenfor huset som Lillebror og Samboeren har kjøpt seg i Sandnes. Det skal bli godt å komme fram både for to og firbeinte, men bilturen har gått veldig bra. Jeg har sovet i flere timer typ tre ganger😅 så kanskje er jeg litt mer uthvilt i morgen enn jeg har vært den siste tiden. Visste dere forresten at jeg eier en bil, aka Soyabønna – men ikke har lappen selv? Jeg har privatsjåfører jeg 🙈 Neida, men det er min bil som brukes av personalet når jeg skal noe utenfor Huset mitt, og jeg er så innmari glad for at jeg har den friheten!

Nå står en ukes tid i Rogaland på tapeten, denne sommeren ble jo ganske annerledes kan man si, men vi får gjøre det beste ut av det. Både Lillebror og min eldste søster med familie bor jo her nede, så det skal bli fint å henge litt med dem❤️

Det dukket opp ett minne på Facebook i dag. For åtte år siden hadde jeg det største gliset jeg noen gang har hatt rundt munnen. Munnen smilte, hylte ett gledeshyl (jeg gjør som barna, blir jeg skikkelig glad så kommer det ett bittelite, eller i dette tilfelle, ganske høyt🙈 hyl. Kroppen derimot hang halvveis ut fra ett fly i en høyde det ikke er lov å hoppe i fallskjerm fra i Norge og jeg hadde aldri kjent på en lik glede, en slik ro i kroppen.

Se for deg at du skal hoppe ut fra ett fly så høyt fra bakken at du er over skyene. Jeg regner med at pulsen din er over gjennomsnittet høyt, og at du er ganske redd der du sitter på gulvet. Kanskje er det tanken om å hoppe, kanskje er det redselen for de nitti sekundene i fritt fall som er helt jævlig? I Miami, 2012 gjorde jeg nettopp dette, men vet dere hva? Jeg har aldri vært så rolig, avslappet, FRI og lykkelig som da jeg var i fritt fall med en fallskjerm på ryggen, svevende blant skyer og sol.
Derimot var det jeg skulle dagen etter fullstendig forferdelig, fælt og utmattende. Jeg skulle nemlig på middag hos noen jeg ikke hadde møtt før. Jeg er rart skrudd sammen, og såå som jeg misunner deg, dere som bare åpner ytterdøra, gå ut og møte folk og verden alene. Tusle tur med hunden, uten å være så full av angst som om du hadde hatt høydeskrekk og måtte hoppe i fallskjerm. Å leve med (blant annet) angst som gjør at pulsen overstiger 130 flere ganger daglig er utfordrende. Selv om jeg elsker fartsfylte ting er det tross alt hverdagsting som å handle mat eller måtte forholde seg til folk man gjør mest av her i livet så hadde jeg fått velge hadde jeg vært likblek i flydøra med skjerm på ryggen, enn å være livredd for å gå utenfor leiligheten min alene. Lov meg, nyt friheten du har på bakken, og husk at noen mye heller vil hoppe ut av ett fly enn å snakke med fremmede.
Jeg håper jeg får sjansen til å skydive igjen, men enn så lenge jobber jeg med å gjøre de hverdagslige tingene mindre angstfylte.

Klem Håp❤️

For noen måneder siden skrev jeg om depresjonen, den synlige. Den man ser, den man mister all funksjon av. Det finnes en annen sort (egentlig mange), det er den der man smiler.

Dette bildet ble tatt uka før Chester (Bennington) valgte å ta sitt eget liv. Han ser ikke særlig håpløs og trist ut eller? Nei. Man kan ikke alltid se smerten til andre, noen ganger kommer smilet i veien. For hundre og ørten år siden, helt i begynnelsen, typ 2002-2004, var det mye snakk om masker blant vennene mine. Ikke bruk masken din da. Så glapp den, sånn skikkelig, skikkelig, skikkelig. I tre, fire år så jeg konstant trist ut, og det verste jeg visste var når noen påpekte det. Og DET, det skjedde ofte. Spesielt når vi var på en av de mange feriene, turene utenlands i den perioden.

Dont cry.

Smile.

Dont look so sad.

Ofte på gebrokkent engelsk, av folk som ikke forsto at det de sa gjorde vondt verre.

På ett eller annet tidspunkt kom Masken tilbake, og nå er det min beste venn og min verste fiende. Jeg er så heldig jeg, at typ sytti prosent av tiden SER jeg ikke syk ut, du kan ikke alltid se på meg hvor mye jeg sliter. Noen ganger gråter jeg på innsiden, men alt som kommer ut på andre siden er ett smil. Det er svært få som får slippe inn under smilet, selv om jeg skulle ønske det skjedde litt oftere, at jeg tillot meg selv å ikke bare kjenne på følelser, men vise de også.

Nå er jeg der at jeg fungerer sånn halvveis. Jeg kommer meg som oftest ut av nattklærne, selv om det er mest andre sine push som gjør det, og det ofte tar både fire, fem og seks forsøk for å klare det.

Endelig, etter en lang periode med bare screenshots av dikt og reklamer for nettshopping, i tillegg til rotete rom er mobilen min begynt å fylles med Gode minner, Fine ting. Det er små opplevelser som betyr mye. Bilder av Tantegull, turer ut i naturen, og Tatou som stortrives i varmen. Det har blitt flere badestunder for to og firbeinte, det har vært grilling på strand, telttur! til og med. Samtidig så må jeg erkjenne at ting er vanskelig, det inni har ikke skjønt at det er sommer, Mørket er der, men Smilet vises.

Jeg er sliten. Jeg er lei av Mørket, det nærmer seg ett år nå, der det har ligget som en usynlig tåke. #fuckdepression er ett hashtag som brukes av fans og venner av Chester, sammen med #makechesterproud #celebratelife . Jeg prøver å følge det, jeg er her fortsatt jeg.

Klem Håp ❤

Utenfor vinduene har det skiftet mellom snøstorm, stekende solskinn og pissregn de siste ukene. Jeg har tullet mye med at været burde begynne på stemningstabiliserende medisiner for å roe ned skiftningene, og vi har ledd. Jeg går jo faktisk på disse medisinene, men jaggu har det ikke vært likedan inni meg likevel, like uforutsigbart som været utenfor. Det er ikke like gøy, jeg ler ikke.

Er det noe jeg har mye av så er det en (tidvis litt for) mørk humor og galgenspøkene mine er de beste. Jeg får høre at selv i de svarteste, mørkeste periodene så finnes fortsatt humoren min, og det er jeg veldig glad for. Faktisk står Humor på lista mi for mestringstrategier, humor og mørk latter gjør det lettere for meg å snakke og ikke minst spøke om alt det vonde. Hadde noen som ikke forsto, hørt alt det rare jeg kommer opp med så hadde jeg nok blitt tvangsinnlagt på timen. Neida..Joda. En spøk jeg har hatt mye gøy med, og som jeg rett etter jeg hadde sagt den til Behandleren min på Avdelingen (nydpset) skjønte kom på ett litt feil tidspunkt, da jeg akkurat holdt på å bli utredet på nytt når det gjelder schizofreni, er at jeg er kona til gud. Det er noe internt mellom Huset og meg, og det hadde blitt liiiiittttt krise om han ikke skjønner humoren min, og forsto at jeg tulla, men fy, jeg måtte understreke noen ganger at det bare var tull, panikken slo meg rett etter at ordene kom ut av munnen min..

«Du, jeg vil hoppe foran en buss i dag jeg, det er sånn dag.» «Nei, gi deg da, det blir så mye å vaske opp for meg. Ja, det og at jeg ikke kommer til å klare å fortsette i arbeidslivet. «

Denne kan høres brutal ut, og kanskje til og med truende, oppmerksomhetsyk ut, men det er rett og slett min måte og si «Jeg har det skikkelig vondt i dag, jeg trenger å avledes» «Jeg forstår, bryr meg og det skal vi gjøre» tolker jeg svaret. Jeg hadde altså ikke hoppet foran bussen, men det er lettere for meg å tulle, enn å direkte fortelle hvordan jeg har det, at ting er skikkelig, skikkelig dritt.

Jeg snakker, og skriver ofte i bilder. Det er så mye lettere å forklare ting om man kan sammenligne det med noe, og heldigvis blir jeg møtt på samme måte. Det gjør det også lettere å forstå hva andre mener, om jeg får en «histore» til å illustrere det med. Dette har jeg ikke sagt før, men veldig ofte mister jeg ordene mine. Det merker dere jo her, på hyppigheten på innleggene, men det som er ukjent for dere er at jeg ofte glemmer helt vanlige, basic ord. Jeg kan sitte på en stol, og plutselig glemme at det er det det heter. Ord så lette, så vanlige, blir borte. Det er skikkelig, skikkelig frustrerende og jeg vet ikke hvor mange dager i løpet av en dag jeg, der jeg må stoppe opp midt i setningen for å lete etter ordet jeg mener.

Når jeg skriver derimot, når hendene mine danser over tastaturet skjer det noe magisk. Med ett blir språket mitt så mye rikere, jeg kommer på ord jeg vanligvis ikke bruker når jeg snakker. Ordene, setningene som kommer, og ikke minst det at det er så mye lettere å flytte tankene ut fra hodet og inn i en setning, den skrevne blir så mye lettere å forholde seg til, hviske og rope ut samtidig, det som foregår på innsiden.

Jeg får ofte høre at jeg skriver bra, og det gjør godt, vite at det er noe jeg mestrer i det minste, men noen ganger skulle jeg ønske at ordene kunne komme ut høyt fra munnen min også.

Jeg har det egentlig ganske travelt i dag, men jeg måtte prioritere å få skrevet ferdig dette og poste det før jeg glemte hele greia. Jeg har noe kjekt og noe stressende på agendaen i dag, kanskje kommer det noen ord litt senere om det.

Klem fra Håp<3

Jeg vant, jeg vant, jeg vant. Jeg hadde rett.

Tilbake noen måneder i tid så sa jeg at jeg hadde en stor nyhet, og jaggu er den stor og GOD!

Noe som tok tre uker å sette – noe som satt standaren på hva og hvordan jeg skulle bli sett og møtt og hvordan jeg skulle behandles, tok sju år å fjerne.

Hjernesvulst og hjerneslag, to alvorlige og behandlingskrevende fysiske sykdommer. Man kan ikke bruke samme behandling mot kreft som slag, det sier jo seg selv. Men har man hjernesvulst og blir behandlet for hjerneslag så skjer det jo noe negativ utvikling, det må rett behandling til for å i det hele tatt oppleve bedring. Ikke sant? Det forstår jo de fleste. Men hva om man får en merkelapp, en alvorlig psykisk lidelse som IKKE er det man faktisk sliter med? Jo, da blir man både behandlet og møtt på feil måte i helsevesenet.

Tilbake i 2004, tilbake til trettenårige meg, hun som hverken hadde minnene eller ordene til å forklare seg skikkelig, hun som fikk diagnosen schizofreni når det bare en og en halv uke tidligere ble diskutert av legene om det var ptsd jeg hadde. Tre uker, det tok tre uker å forme framtiden min. I 2012/2013 skjønte jeg at det ikke kunne være sånn, jeg hadde jo ikke symptomene eller sykdomsbildet til noen med schizofreni. Det har vært sju år med kamp, sju år for å bli tatt på alvor og trodd nok til at en utredning som potensielt kunne skifte merkelappen jeg ikke følte meg hjemme i. Nå skal det sies og understrekes at det har vært mange, både leger, psykiatere, psykologer og miljøterapeuter/sykepleiere som har sagt at den diagnosen ikke kan stemme i løpet av årene, og de som kjenner meg, teamet rundt meg har ikke sett meg for den diagnosen- men å ta steget til å få en ny utredning? Jo, det tok sin tid. Det siste året har jeg jobbet beinhardt, jeg har gjort alt de sa jeg måtte gjøre, trappet ned og sluttet på medisiner (som jeg visste hjalp, men mot det jeg faktisk sleit med, ikke psykose). Det har bokstavelig talt kostet blod, svette og tårer, men jeg hadde gjort det igjen, null tvil for utfallet etter et helvetesår er så innmari, innmari verdt det.

Jeg har ikke lengre schizofreni stemplet i pannen og på papiret, jeg hadde rett, jeg vant.

Tre uker – sju år. Jeg har ikke problemer med å forstå at en som har schizofreni som sier at hen ikke er schizofren, ikke virker så overbevisende da både vrangforestillinger og benektelse/dårlig innsikt i sykdomsbilde er nettopp det, noe av hovedsymptomene, sammen med psykose, men når man har vært alvorlig syk over så mange år der ingen av de symptomene har vært tilstede, burde varselsklokkene ringe. Dere skulle sett trynet på psykiateren jeg møtte på Mottak når jeg sa at jeg ikke var schizofren. Jeg lo litt innvendig, blandet med frustrasjon og usynlige tårer, for hvordan skulle jeg bli tatt på alvor? problemløsningen hans var å øke drastisk på antipsykotika, men heldigvis så snakket han og ambulantteamet sammen som bekreftet det jeg sa, at jeg faktisk skulle utredes på ett eller annet tidspunkt. Jeg slapp unna medisinøkningen. Det er faktisk sånn at en medisin som ble laget for EN ting, hjelper for noe helt annet også. Det er dyrekjøpt erfaring. Den lille dosen med antipsykotika jeg tok, har i senere tid blitt godkjent som stemningstabliserende også, og man kan trygt si at jeg var alt annet enn stabil når den ble tatt bort. Etter diagrnoseendringen så fikk jeg starte opp igjen på den, i samme lave dose som før siden jeg ikke ble psykotisk (som forventet) når den ble seponert.

Så kommer noe jeg egentlig ikke har snakket om. Det at det ikke lengre er gener og arv som avgjorde om jeg ble syk eller ikke, at det faktisk var handlinger og hendelser som gjorde meg kronisk syk, det, det utløste en sorg jeg ikke helt forventet. For det betyr at

Du og jeg

Vi var like vi. Vi ble født frisk, vi hadde samme utgangspunkt.

Du forble frisk, jeg ble altoppslukende, overdøvende syk.

Du lever livet akkurat som du skulle, sånn som vi begge egentlig skulle hatt mulighet til.

Men jeg ble syk, livet ble ikke som det skulle.

Noen ødela ikke bare barnet jeg var, men også den jeg kunne blitt som voksen.

Det er en sår tanke, jeg kunne ha vært normal, levd ett normalt liv. Sånn ble det ikke. Alt jeg var ble ødelagt og vekk forsvant framtiden som kunne og skulle blitt. Jeg lurer på hvordan ting hadde sett ut da. Da hadde jeg vært en voksen. En selvstendig, frisk voksen, en som hele tiden var i ett med kroppen, som var lik utenpå som inni. Det er vanskelig å dras mot to ytterpunkt. Jeg kriger mot meg selv og det jeg har inni som jeg ikke styrer selv, som ikke er i min kontroll.

Jeg vant den ene kampen, de andre virker for uoppnåelige, men ei seier er bedre enn ingen, og fy, du tror nok ikke på meg hvis jeg hadde sagt hvor mye det har kostet, og hvor godt det endelig er å kjenne seg igjen i kodene og ordene på papiret som viser hva jeg faktisk sliter med, og endelig, endelig bli sett som den jeg er.

Hei, jeg er Nadine-Zaphira og jeg ble feildiagnostisert, jeg har ikke schizofreni!

Klem Håp<3

(Tirsdag 14.04 – morgen)

På stuebordet foran meg ligger det ett laminert a4ark. Nederst er det bilde av en liten fargerik enhjørning, og overskrifta er som følgende. Mine mestringsstrategier. Fint og flott og alt, vi, jeg og Ambulantteamet har brukt mange timer til å finne ut og (på papiret) eliminere vekk de som er «negative» måter å håndtere det vonde på. Jeg har jo mange gode måter som jeg kan bruke, både Tatou og Fighter står der, Tatou fordi han får meg ut og trygger meg, Fighter trygger også og ikke minst vekker hun meg under de verste marerittene. Dragen min står der, bamsen som er så mye brukt at den er slitt i kantene og mangler endel av fyllet. Musikk, som både gir glede og trøst. Jeg har jo mange gode, lista er mye lengre. Problemet er når disse ikke er nok, og jeg tyr til de destruktive.

På onsdag sprakk jeg på selvskadingen, jeg visste jo at på ett eller annet tidspunkt så kom jeg til å ty til det når den siste tiden har vært preget av ENORM skadetrang, men at det skulle skje når jeg dissosierte, var ikke helt meningen. Kort fortalt ble det en hel del mer «styr» i etterkant enn det jeg hadde tenkt. Både Huset og legevakta ville ha meg innlagt, men jeg fikk dra hjem. «Jeg vil hjem til dyrene mine» hvisket jeg. Det som skjedde dagen etterpå var derimot ganske uvanlig. Legevaktslegen ringte til Huset og sa at jeg måtte ha fastvakt, enten hjemme eller på sykehuset. Hverken jeg eller noen av personalet har opplevd å bli kontaktet i etterkant av ett legevaktsbesøk, så hele greia var litt rar. På toppen av kransekaka klarte legevakta å gjøre den tabben at de ringte til Mamma først. Det var ikke meningen, de trodde det var mitt nummer tydeligvis, men avvik er skrevet. Å gjøre de bekymra er ikke vits i, ikke når jeg uansett blir tatt vare på. De er ganske uenig med meg der, og vil helst vite alt, men det vil ikke jeg. Noe er best at de ikke vet.

Det hele endte med at jeg for første gang på de elleve årene i Huset, fikk fastvakt hjemme. Fastvakt vil si noe så enkelt (og vanskelig) at jeg ikke får være noe alene. Så fra torsdag til mandags morgen hadde jeg folk inne hos meg hele døgnet. Jeg skjønner bekymringen deres, jeg gjør jo det, og jeg er veldig takknemlig for at jeg får være hjemme sammen med pelshjertene mine, men det er litt voldsomt.

Søndag 19.04

Det har vært noen kontrastfylte uker for å si det sånn. Jeg begynte å skrive før Ambulantteamet kom på tirsdag, men rakk ikke gjøre meg ferdig og så glemte jeg det. Jeg glemmer mye. Ikke bare litt, myyye. Det er ille, sånn skikkelig, skikkelig ille hvor mye av dagene mine, ting jeg skal gjøre, ting jeg burde huske som forsvinner. Det er frustrerende, flaut og til tider vondt. Vi lo godt på tirsdag da, når jeg spurte Ambulantteamet om det er fordi jeg er dum at jeg glemmer så mye. Da svarte Kontakt 1 nei, men ironisk nok spør du om det mye, du glemmer det bare. Altsåå, går det an. Jeg pleier å si at de som jobber med meg jobber i både barnehage, på dementavdeling og i voksenpsykiatrien. Jeg har det litt morsomt med det, men det er jo ikke så kult når det egentlig stemmer. Neida, joda..

De siste tre, fire dagene har jeg gjort mye. Sånn som jeg er/som jeg gjør nå har vært grunnen til at folk som tidligere jobbet på Huset som ikke hadde kunnskap nok om traumer – trodde jeg hadde en bipolarlidelse. Det er jo bare det at jeg ikke er manisk i sånn forstand, når jeg er slik som nå så gjør jeg like mye som deg, du friske. Jeg har egentlig ikke mer energi enn jeg vanligvis har, men trangen til å flykte fra hodet mitt, de dumme, vonde tankene er større enn utmattelsen. Så da blir det prosjekter da. Nå er det to på en gang, eller det har vært det, jeg sa meg ferdig med det ene i sted. Det kommer i ett eget innlegg for det var noen som spurte om interiør/hobbyprosjekter som ett tema en gang, jeg har bare glemt av det.

Jeg blir ofte kalt for en kunstner, en kunsterisk sjel. Jeg ER jo kreativ, det har jeg alltid vært. Noen ganger blir det ett produkt av det, som ett malt bilde, en leilighet fullspekket i farger, en strikket genser og lista er lang av forskjellige måter jeg holder på med hobbyene mine. Noen ganger derimot er jeg for kreativ for mitt eget beste – i destruktiv forstand. Altså, jeg kan ikke annet enn å nikke i forbauselse og «beundring» av hva hodet mitt klarer å koke sammen innimellom. Det er til å le av, sånn litt ihvertfall.

Jeg prøver og prøver jeg, dere skulle bare visst. Jeg har prøvd å kill it with kindness, noen ganger er ansiktsmaske og lys innafor, andre ganger gjør jeg mer enn jeg burde, for utmattelsen blir bare verre. Jeg prøver, prøver, prøver å bruke de mestringstragiene som er godkjent av andre, det går bare ikke alltid.

Jeg kom meg gjennom stormen denne gangen også, om enn litt medtatt.

Klem Håp<3

Jeg tror ikke de vet.

Jeg tror ikke de vet hvor mye det betyr at de har kommet, og fortsetter å komme.

Hver mandag klokka ti, de har møtt meg på forskjellige avdelinger på sykehuset, de har kjørt meg fra en avdeling til en annen, de har møtt meg på dpset. Hver mandag klokka ti. Hver mandag klokka ti har de kommet. De har møtt meg på gulvet, gjemt under dyna, de har sett meg smile, gråte, le fortvilet, de har hjulpet meg opp og i en stol, andre ganger har de sittet på gulvet sammen med meg. Jeg tror ikke det vet hvor mye det og de betyr. De har kommet, men aller viktigst, de har SETT meg og fortsetter å se bak, gjennom utsiden min. Dette er folk som blir betalt for å hjelpe meg, men som hjelper meg mer enn lønnen tilsvarer. Bare de små, store tingene. De laminerte lappene med dikt, ord, noe å huske. Jeg har vært så himla heldig med de jeg har og har hatt som kontakter i Ambulantteamet. Det finnes engler i helsevesenet, folk som heier på deg, folk som bryr seg.

Rett før helga, litt utpå kvelden ble det stor jubel i stua. Det tikket nemlig inn en melding der det sto det jeg håpte så inderlig på. Testen kom tilbake negativ, jeg har ikke corona. Nå må jeg bare si at jeg synes det var ett utroliiig teit tidspunkt å få influensa på og store pusteproblemer, men sånn går nu dagen. Jeg klarer heldigvis å gå flere og flere skritt nå uten å dø av kortpusthet, og jeg hoster myye mindre enn jeg gjorde for noen dager siden. Men du, kjære kroppen min, ta til deg at dette var skikkelig teit da.

Jeg er forberedt da, hvis det skulle komme til å bli en situasjon der jeg trenger munnbind, Kontakt 1 dro nemlig dette opp av veska si i dag når de var på besøk. Vi lo godt. Det gjorde godt.

I natt er første natta jeg skal sove hjemmehjemme. Det er litt rart, og mest godt å være hjemme, men hverdagen er jo snudd helt opp ned og jeg merker at jeg sliter veldig med det. Akkurat nå har jeg tent lys, Tven spiller av musikkvideoer fra YouTube, og jeg har ett lite eksperiment gående, nemlig å ha en vase med en blomsterkvast stående på bordet. Fighter, den mest rampete pusen jeg har vært borti, elsker nemlig vann og synes det er fryktelig gøy å velte vasen. Vel, sist gang jeg hadde blomster ødela hun det nye sofabordet mitt som jeg hadde hatt i hus i en hel dag, det er en stund siden for å si det sånn, men nå har jeg klekket ut en plan – nemlig å fylle bunnen av vasen med steiner så den blir så tung at hun ikke klarer å velte hele greia. Vi får se om det funker, foreløpig synes hun det er veldig gøy å gå bort å tulle litt med dem..

Pass på deg selv og vær snill med deg selv var det siste Ambulantteamet sa før de gikk. De er det jeg prøver på nå. Gjøre positive ting når hele verden står på hodet. Ikke gå i pysjfella sa de også, hold på rutinene. Jeg skal sette meg ned i morgen og lage en plan, en plan som går så detaljert som puss tennene, kle på deg, osv. Jeg skal også virkelig pushe meg selv til å finne fram ansiktsmalingskosten, i morgen tidlig også for jeg vet at bare det gjør at jeg føler meg bedre.

Ett annet tips, råd de ga meg, var å få litt dagslys, litt bevegelse hver dag. Det tenkte jeg at jeg skulle dele med dere også. Det spiller ingen rolle om det er femti meter, eller fem kilometer, det viktigste er lyset og bli litt fysisk sliten. La oss unngå den verste depresjonen eller hva?

Klem Håp<3

I en eller annen rotekasse langt baki boden min på ett eller annet sted jeg ikke vet hvor jeg skal finne den, har jeg en coronaflaske. DET er ett fint minne, det er en (øl)flaske med bilde av meg og Søs sittende på en bar i Mexico. Det var også i mars, men i 2008. Jeg skulle gjort myye for å heller ha den type coronaopplevelsen nå, men dessverre er det en helt ny type hverdag vi sitter i, og det forbanna coronaviruset snur opp ned på alt. Det er det noe alle og enhver kjenner på, men jeg må nok si at de som i utgangspunktet sliter, sliter mer nå. Det gjelder meg også.

Jeg snubler ganske fort selv med små endringer i hverdagen min, jeg er avhengig, typ autismegrenseavhengig, av å ha en forutsigbar hverdag og dag å forholde meg til. Det er det vel ingen som har i den situasjonen vi sitter i nå, noen reagerer bedre og verre, alt ettersom.

På fredag dro jeg hjem til foreldrene mine, pakket med meg klær for noen dager og Pelshjertene mine ble med. Grunnen er at Huset har(hadde) fått ganske strenge/rare instruksjoner fra kommunen, kort fortalt, det ble minimalt med oppfølging. Det som bare skulle være noen dager er nå snart en uke på «ferie»koloni hjemme hos Mamma og Pappa. Grunnen?

BABABABABAMMM. Joda, vi sitter i karantene. Typisk min flaks ikke sant? Vi ringte lege på søndag, på tirsdag ble jeg testet og nå holder vi på å gå i bakken av å vente på svaret. Det er jo ganske strengt på hvem som får teste seg nå, men dere skjønner det, jeg er i risikogruppa av to grunner. Jeg har astma, og tro det eller ei, kroppen som er i konstant beredskap på grunn av ptsden har utviklet lavt immunforsvar. Det psykiske påvirker den fysiske helsen også dessverre. For noen uker siden fikk jeg beskjed nummer to, jeg har også utviklet fatigue, en ekstrem form for utmattelse takket være ptsd og alt det andre jeg sliter med. Det er noe som kan komme som en ettervirkning av kreftbehandling, det følger med ME og en haug med andre fysiske, og noen psykiske sykdommer. Det er mildt sagt dritt for å si det sånn, å konstant føle seg sliten.. Men nå var det jo egentlig ikke det jeg skulle fortelle om. Jeg tok jo prøva på tirsdag ja, og da fikk jeg beskjed om at det tok to, til tre dager før man fikk ett svar. Så nå venter jeg på to meldinger, en positiv og en negativ som er positiv. 1. Om/at jeg får igjen penger på skatten (positivt), 2. Ett negativt svar på coronatesten, og det er jo positivt at jeg har fått det, bare vanlig influensa, MEN, viser det seg at jeg tester positivt, så ringer de istedenfor. SÅÅÅ, la meg få to meldinger veldig, veldig snart please.

Jeg fikk en melding fra Huset i formiddag, det viser seg at det er flere av personalet som har blitt testet og venter på svar der, så uansett om jeg ikke er coronasyk, så må jeg bli her hos foreldrene mine til ihvertfall over helga, så får vi se hva som skjer da. Jeg håper jeg snart kan reise hjem. Borte bra, hjemme best eller hva?

Om det er en ting vi har funnet ut, så er det at Pappa absolutt ikke kan pensjonere seg om ett år som han egentlig hadde tenkt, haha. HAN går nesten i ring her av kjedsomhet og for å være ærlig så tror jeg han trenger å komme seg litt ut og vekk fra oss 😛

Jeg er heldig, psykiatrien er jo veldig haltende nå som så mye annet, noen mister hele tilbudet sitt, noen får telefonsamtaler, og noen få får fysisk komme/få besøk av behandlere. Denne uka har jeg fått to telefonsamtaler med Kontakt 1 i Ambulantteamet, og på mandag får jeg forhåpentligvis ett lite besøk. Alt avhenger jo om jeg har corona eller ikke. For å si det sånn, det hadde gjort veldig godt med ett besøk nå. Det var faktisk Kontakt 1 som ba meg skrive noe her, få litt utløp. Alle i teamet rundt meg vet jo at jeg skriver, noen leser, andre bare vet om denne plassen. De oppmuntrer meg ofte til å skrive, jeg må bare prøve å ta meg sammen og ta til meg rådet deres. Ord ut, tanker vekk.

Det siste hun sa før hun la på var at jeg måtte love meg selv å holde «nivået» på 60/40, ikke endre prosentene til mandag. Jeg lovte det for de andre. Jeg holder meg selv gående, og prøver å ikke tenke på alt som skjer rundt meg, selv om det dukker opp informasjon overalt. Nå skal jeg strikke, strikke en maske, en til og en til, og tvinge vekk negativitet.

Hobbyplanene mine er I full utvikling, jeg har nemlig en plan, ett ønske som jeg håper jeg kommer i gang med for første gang på tolv år. Kjenner jeg meg selv rett har jeg glemt omtrent alt, men jeg håper det kommer tilbake.

Lag en fin kveld i kaoset da, gjør noe fint for deg selv

Klem Håp<3

Forrige torsdag skjedde det noe, noe jeg har ventet og lengtet etter i en halv evighet.

Istedenfor at den første tanken min når jeg våknet var,

• Jeg orker ikke mer

Dukket denne opp,

Yes, jeg har en powerking i kjøleskapet til å starte dagen med

Noe så enkelt, noe så komplisert, noe så jævlig deilig og etterlengtet. Kanskje var det oppstarten av en (nygammel) medisin som kicket inn, kanskje var det noe helt annet, men tåka har begynt å letne.

Den siste uka har det vært hauger av kommentarer på at det er så godt å se at jeg har det bedre, og viktigst av alt, jeg kjenner det inni meg.

Nå er det jo ikke sånn at jeg oser av energi, overskudd og lykke, men ting er i endring til noe bedre og det er så innmari, innmari, INNMARI godt å kjenne på.

Jeg har vært i den svarteste, mørkeste, dypeste dalen av de alle, det er ett under at jeg kom meg gjennom og litt opp i bakken, men jaggu klarte jeg det ikke denne gangen også.

Fredag for en uke siden børstet jeg håret for egen maskin for første gang på typ tre måneder, og for andre gang i 2020. Mamma brukte en halvtime for å løsne alle flokene og det stakkars tova håret mitt i midten av januar, og nå, denne uka har det skjedd tre ganger til, dog mye fortere og lettere enn de to gangene i januar og sist fredag. Bare det å dusje hver dag, føle seg LITT bedre enn en søppelhaug, det er bedring det. Det er ikke mange ukene siden jeg bokstavelig talt sto med svetteperler i ansiktet etter at jeg hadde gjennomført ukas dusj og hårvask.

Det er egentlig helt sykt å skrive 2020, for så langt har jeg ikke fått med meg så mye av dette helvetesåret.

Forrige fredag ble det også bestemt at jeg skulle ut, hjem, tilbake til Pelshjertene mine om en uke, og her sitter jeg. I sofakroken min, med dundrendes musikk gjennom hele leiligheta, og Fighter tuslende rundt meg. Om litt kommer foreldrene mine for å spise taco sammen med meg, og de har med seg Tatou, og da, DA er endelig Kaosgjengen gjenforent.

Jeg krysser fingrene for at dette går bra, at ting fortsetter i riktig retning. Hade, klemmer og lykkeønskninger fra Gode på Avdelingen, og ett lite VI sees igjen, vi er her når du trenger oss.

Jeg håper det blir lenge til.

Jeg tror jeg starter det nye året i dag jeg, og legger den fryktelige, egentlige starten på 2020 bak meg.

Klem Håp❤️

Men

Jeg prøver

Jeg prøver

Jeg prøver

Selv om du kanskje ikke legger merke til det.

3.februar.

Jeg feiler gang på gang og tyr til mestringsstrategier som bare jeg forstår meg på. De har strekt strikken langt de siste ukene for å ha meg her, «for jeg har ikke godt av runddansen», men i går måtte jeg lappes sammen for andre gang på en uke, og da var både bakvakta og overlegen her som ble ringt på fridagen sin, enig. Mottak neste.

Heldigvis fikk jeg komme tilbake til dpset i formiddag, det er skikkelig fælt der og overlegen der mente jeg hadde det bedre her.

Jeg bare.. jeg vet ikke. Jeg føler at jeg svikter alt og alle rundt meg, selv om de sier at nå har jeg nok med å ta vare på meg selv (og jeg klarer ikke det engang)

Natt til lørdag ble jeg ganske redd når jeg innså at mesteparten fra de to siste ukene er borte. Jeg har dissosiert mer enn jeg har vært tilstede de tre siste ukene, og det er bare fælt. Jeg fikk beskjed i samtalen med Behandler når jeg kom tilbake at nå er traumebehandlingen avsluttet fordi jeg er for dårlig. Elementære ting må være på plass, som søvn, hvile og næring og man må ha det noenlunde bra for å kunne stå i det. Ingenting stemmer for meg for øyeblikket, så den voksne delen forstår jo det, samtidig føler lille meg seg sviktet. Endelig hadde jeg ordene, endelig hadde jeg lov å snakke. Jeg er flau over at jeg åpnet munnen. MEN, missforstå meg ikke,jeg forstår jo det samtidig, alt er alt annet enn stabilt og ingenting av det som må være på plass for å kunne klare å stå i noe så tøft, er der det må være.

10.februar

Framover blir det å ha fokus på her og nå. Store deler av dagene forsvinner fra meg. Se for deg at du «ser normal ut»og tilstede, men likevel er i en dissosiativ tilstand som gjør at du ikke får med deg noe i etterkant av både hva du har gjort eller sagt. Som en konstant blackout etter en lang helgefyll, men alkoholen er det som foregår på innsiden av deg, og du kan ikke bare velge vekk spriten, du får den usynlig intraviøst. Jeg er så sliten av meg selv, dere aner ikke.

Se for dere ett hus.

Noen ganger er det pent og rent og har interiør som passer nåtiden. Plutselig snues alt rundt, det er bamser og enhjørninger og biler og rot og kaos, men utsiden ser jo likedan ut hele tiden, selv om innsiden forandres. Du eier huset, men det er ikke du som bestemmer hvordan interiøret skal være. Det skifter fort og i hytt og pine og du vet aldri når det passer å invitere noen på besøk.

Sånn er det å være meg.

Jeg er barn og voksen om hverandre, og jeg styrer ikke selv når jeg er hva. Til tider har jeg vært overbevist om at nå, NÅ har jeg mistet det siste vettet jeg hadde og blitt fullstendig gal, galere enn galest, men når de forklarer det gir det jo mening. På en måte. Jeg prøver å ta innover meg ordene, forklaringene deres, men…

Jeg prøver

Jeg Prøver

JEG PRØVER

Selv om det ikke ser sånn ut.

Noe av det verste med depresjonen er faktisk det fysiske. Behandler spurte meg om energinivået mitt, og vel.. Jeg skulle ta håret opp i strikk, og hadde begge hendene opp i luften i typ maks ti, tolv sekunder. Jeg var daæævv etterpå. Nå har jeg prøvd å finne nok energi til å vaske håret i en uke, og jeg vet at jo lengre jeg venter, jo verre blir det for bare TANKEN om at jeg BURDE, og MÅ, sliter meg ut.

Jeg vil så gjerne finne tilbake til meg selv, men jeg vet ikke hvordan.

Dette er til deg

Du som vet så smertelig godt hva det vil si å være deprimert, men det er også til deg, du som gjerne vil forstå hvordan det er.

Å være deprimert er ikke bare å være trist.

Det er ett konstant mørke som tar fra deg alt du egentlig liker og er glad i. Det er å sitte på baderomsgulvet fem ganger i løpet av en dag mens du prøver å motivere deg selv til å ta den sårt tiltrengte dusjen. Noen ganger går det på siste forsøk, andre ganger må man bare prøve på igjen om noen dager. Det er å føle seg som verdens verste person, det er å være overbevist om at alle har det bedre uten deg. Du skyver folk vekk, slutter å svare på meldinger, tar ikke telefon selv om du egentlig vil for du vet at det er nå du trenger dem mest. Det er sitte/ligge å stirre ut i ett mørkt rom, i time etter time. Det er å tenke på alt du burde ha gjort,men som du ikke får til.Det er rot inni deg, og rot rundt deg. Alt i deg gjør så vondt at du vet ikke hvordan du skal klare å holde ut i fem minutter til. Depresjon går ikke bare på psyken, den flytter seg ut i det fysiske også. Null, niks Nada energi, alt krever mer enn du orker. Bare noe så enkelt som å pusse tenner? Nei..

Jeg er egentlig hun som sminker seg hver dag, kler seg i fine klær.

Jeg er egentlig hun som elsker å være ute, gå lange turer i naturen, bruke kroppen min.

Jeg er egentlig hun som strikker i flere timer hver dag, og har mange kreative prosjekter gående.

Nå er jeg ingenting, jeg har mistet meg selv, alt jeg er, er borte.

16 uleste sms

589 mailer

2 ubesvarte anrop

9 messenger meldinger

4 insta dm

Livet beveger seg fortere enn jeg klarer å følge med, og jeg har så dårlig samvittighet for alt jeg ikke har svart på, fine folk som fortjener svar. Det er ikke meningen..

Store deler av januar har blitt tilbragt under dyna, eller på gulvet i en krok med musikken på full guffe i det mørke rommet. Nattklær har vært standaruniformen, og selv om jeg synes det er kjempeflaut å sitte ute i avdelingen med flekkete nattøy, klarer jeg ikke bry meg nok til å gjøre noe med det. Jeg fungerer ikke for tiden, jeg har ikke overskudd til noe, og jeg trenger at noen sier at nå må du dusje for at jeg skal klare det. Gjerne en påminnelse eller to også må til.

Jeg bare..jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å reise meg igjen. Så er det jo bare det da, det er jo ikke bare EN ting med Håp, det er nærere hundre. Komplekst og sammensatt. Joda, og alt påvirker hverandre. En del av meg har åpnet en dør som hverken jeg eller Behandler var forberedt på, og med det fører det med seg en hel del. Traumedøra er åpen, og noe i meg har begynt så smått å fortelle.

Forrige uke, vel, den kunne endt veldig annerledes. Jeg skulle jo egentlig bare være her i to uker også, men det ble (heldigvis) forlenget. Jeg fikk en nyhet, en jeg har ventet veldig lenge på, og normalt sett ville jeg ha jublet og ropt og vært himmelfallet glad, men ikke nå. En sju års lang kamp er vunnet, og jeg vet at jeg på ett senere tidspunkt kommer til å ta det mer til meg enn jeg gjør akkurat nå. Jeg deler det snart, det er stort.

Klem fra en motløs Håp

Dette er ikke meg.
Dette er ikke den jeg vil være.

Jeg hater Mørket, jeg hater hvor stor plass depresjonen har stjelt seg til. Jeg hater at jeg ikke orker noe, jeg blir skremt av at jeg ikke har lyst til _noe_
Ingenting frister, kroppen er fortsatt i streikemodus og nå har jeg hatt trettini i feber i to døgn attpåtil.
Jeg er fortvila, ting går ikke min vei for tiden. Lets face it, 2019 har ikke vært mitt år, snarere tvert i mot.. Jeg entrer snart den sjuende måneden som deprimert, det har ikke vart så lenge siden 2012/13..

Jeg får høre at jeg er sterk, og innerst inne vet jeg jo at det er sant, selv om det ikke er lett å ta det til seg. Hadde mannen i gata selv fått testet ut hvordan det føles ut på innsiden til Håp nå, hvilke kamper jeg kjemper, de usynlige, og de litt mer synligere, hadde han nok blitt kalt sterk han også. Jeg konsentrerer meg om å puste

inn

ut

inn

ut

Og lurer på når det skal gjøre mindre vondt å være til.

Jeg har vært tom for ord, tom for alt. Det har vært gode timer, og det har vært vanskelige døgn. Akkurat nå sitter jeg i sofaen hjemme hos foreldrene mine, mens jeg venter på at resten av gjengen skal komme tilbake etter å ha vært på ett førjulsmarked. Pappa er her hos meg, mens både gjengen fra Bygda, Mamma og ikke minst Lillebror er ute. Det har vært så fint å ha han hjemme en liten stund! ❤️

Jeg har vært hjemme i Fargekaoset i fire dager, men i kveld skal jeg tilbake til dpset. Grunnen til det trenger ett eget innlegg, og akkurat nå orker jeg ikke tenke på det, men det kommer. På tirsdag er det utskrivelse og da begynner jula for alvor heldigvis.

Jeg er litt irritert på kroppen min, for den har nemlig gått ut i streik skjønner dere. Jeg er sååå sliten, fullstendig fysisk utmattet og må virkelig ta meg sammen for å gjøre noe annet enn å sitte i sofaen eller ligge langt under dyna i senga hele dagen. Den siste måneden har jeg hatt en uke med influensa der feberen toppet seg på over førti, vært småforskjøla over noen uker og nå? Joda, nå er jeg midt inni min fjerde eller femte runde med antibiotika i år.. bihulebetennelse IGJEN. Altså, det er noe riv ruskende galt med kroppen min, det har det vært siden april, men det er ikke så lett å bli tatt på alvor dessverre. Nå skal det jo sies da, rett etter nyttår har jeg time på sykehuset med en nevrolog, for å sjekke om det er nerver i klem som gjør at kroppen verker sånn. Jeg er egentlig overbevist om at det ikke er det, ettellerannet «tunnelsyndrom», for det er jo hele kroppen som skifter på smertene og ikke bare i armene, men da er ihvertfall det utelukket… jeg vil så gjerne ha ett svar på hvorfor kroppen reagerer som den gjør og som den har gjort i snart ett år.

Jeg kom over ett ord for noen uker siden som jeg ble fascinert av. Energiøkonomisk. Altså at man har en viss mengde energi og ork og så kan man ikke bruke mer enn man har, for da blir det minus i banken(kroppen). Behandler sa at sånn som jeg har det trenger jeg mye hvile, men det er så frustrerende. Jeg vil gjøre masse, men jeg orker ikke. Jeg er forresten en veldig dårlig energiøkonom, og det er vel den baksmellen jeg kjenner på nå. Forrige uke hadde mye fint i seg, det var intervju, sju timer på Black friday med Støttekontakt❤️ og ikke minst, den årlige pluttipott forestillingen med Søs og Tantegull, før vi spaserte litt rundt i ett fullstappet kjøpesenter. Fine, gode ting. Like sliten etterpå.

Sånn ellers var Lillebror hjemme hos meg i maange timer i går, og det var så koselig! Vi så to julefilmer, pratet og pakket inn julegaver sammen. Det blir en rar jul for oss her, og en rar jul for han, for for første gang noensinne skal han ikke feire julaften sammen med oss… det blir svigerfamilien som får æren i år, men jeg håper inderlig han kommer hjem til jul neste år. Han får nok en fin julefeiring, selv om det blir uvant både for han og for oss.

Derfor er det ekstra fint at han er hjemme en ukes tid nå før jul!

Om litt blir det full fart og lyd til taket her når Tantegull 1 og 2 kommer, så nå må jeg slappe litt av før showet starter😅🙈

Ha en fin dag

Klem Håp❤️

Da er jeg trygt plassert på ett rom på dpset, og akkurat som jeg forventet kommer det nok til å ta ett par dager før jeg faller til ro. Her er det ikke akkurat mye julestemning å skimte, så jeg får prøve å lage min egen. Julefilmer slår aldri feil, eller hva?

Som dere vet er jo jeg over gjennomsnittet glad i jula, og er Nissejulemenneske over alle nissejulemennesker, men jeg vil også poengtere at ikke alt er glitter og stas med jula – også for meg. Faktisk er det sånn at når pakkene er pakket opp, linsesteika oppspist og romjula har gjort sin innmarsj så skjer det ofte en forverring og symptomene øker. Kanskje er det fordi jeg har befunnet meg i ett vakuum av julepynting, julekortlaging og innpakning av julegaver i hele to måneder, og samtidig skøvet alt det vonde litt vekk, før det innhenter meg med ett pang når alt er over. For som dere også kanskje har fått med dere så feirer jo ikke jeg en kristen jul, jeg feirer nisser og familietid og kos, og jeg elsker å gi (og få) gaver, så det blir litt antiklimaks når julaften er ferdig. Noe som er positivt oppi alt det negative med dissoisasjonsbiten er jo at jeg er veldig tett på Barnet, noe som vil si at jeg enda ikke har mistet julens magi. Jeg innrømmer glatt at jeg går med sommerfugler i magen og kikker mot julegavene under treet, og jeg er også den som ligger og rister og kikker på gavelappene mens jeg gleder meg stort. Jeg er heldigvis like glad i å se når pakkene fra meg blir åpnet, jeg bruker god tid gjennom hele året til å finne gaver som passer til den enkelte. At det ligger minst femti gaver fra meg under treet? Jepp. Vi pakker nemlig inn en og en ting, og siden jeg har ett helt år på å finne (ordentlige) ting på salg, strekker pengesummen seg langt. Den jeg er mest glad i å gi gaver til er nok Mamma og Pappa, for de gjør så mye for meg i løpet av året og dette er min måte å takke på. Femten pakker hver? Oh yes.

Faktisk skal jeg gjøre de siste innkjøpene på fredag, for som befolkningen sikkert er meget klar over, er det jo Black friday og mye gode tilbud. Jeg har brukt lang tid på å gjøre research og skrive liste, selv om jeg er ganske sikker på at det blir noen impulskjøp også, haha. Støttekontakt kommer allerede klokka åtte om morgen og da bærer det avgårde til mange timer med trasking og enda flere poser. Jeg gleder meg masse<3

Allerede i morgen formiddag skal jeg hjemom en tur, for som jeg skrev i forrige innlegg skal jeg jo intervjues, noe som blir veldig spennende. Det blir en utfordring, men en god en? Det kommer nok til å gå greit, selv om nervene nok kommer til å melde seg i god tid. Jeg er litt usikker på hvilken vinkling artikkelen kommer til å få, men spennende blir det uansett.

Nei, nå skal jeg gjøre som jeg begynte med å skrive, nemlig sette på en julefilm. Jeg er rimelig sliten, først nå kjenner jeg hvor sliten jeg faktisk er, her som jeg kan senke skuldrene litt. Målet med oppholdet nå er å hente seg litt inn igjen. Jeg står tross alt i en heftig utfordring med medisinnedtrapping og etterhvert slutte helt. Det er jo en medisin jeg har trengt i mange år, som både hodet og kroppen er avhengig av så det krever en god energi å stå løpet ut. Men det skal jeg. Basta.

Klem Håp<3

Nyt synet av juletreet mitt så lenge, jeg synes det ble så fint om jeg får si det selv.

Jeg er en smule stolt i dag, for i formiddag tikket det nemlig inn en spennende, og litt småskummel melding. For noen dager siden postet jeg nemlig en video av Fargekaoset Edition Julehus på en julegruppe på Facebook, og det hadde vedkommende som sendte meg meldinga sett. Hvem det var? Jo, det var nemlig en journalist fra KK, som gjerne ville gjøre ett intervju om julehuset mitt.

Jeg var ærlig og sa at jeg 1. har telefonangst, 2. har en planlagt innleggelse i morgen, og da stoppet planene opp. Skal jeg være ærlig skjønner jeg det, selv om jeg ble veldig skuffet. Skulle sykdom ødelegge dette også for meg? Det er jo sånn at når folk er syk, kan de komme til å dele ting de vil angre på når de får det bedre igjen. Jeg sa at jeg var åpen og ærlig om at jeg er syk, linket hit til bloggen, og så snudde det. Onsdag klokka ett blir det ett intervju over FaceTime, noe som er mye lettere enn å snakke i telefon. Jeg er skikkelig spent, på en god måte. Jeg er jo stolt over Fargekaoset mitt, mitt lille trygge univers, og ekstra fint er det jo her når det er pyntet med julepynt fra list til tak. Jeg prøvde å poste videoen her i går også, men jeg fikk det ikke til. Nå har jeg derimot knipset en haug med bilder som jeg skal sende over til hun som skal intervjue meg, og da er det jo på sin plass at jeg deler de her også.

Som sagt leker ikke Håp jul, faktisk våknet jeg med glitter over hele kroppen i morges. Akkurat hvordan jeg har klart det er jeg ikke sikker på haha, men jeg måtte bare le når jeg skulle stelle meg og så at jeg så ut som ett levende juletre. Det ble veldig mange bilder nå, så jeg venter litt med å poste resten fra stua tenker jeg.

Nå blir det jo litt nitrist å forlate Julehuset og bytte det ut med ett sterilt rom på dpset i morgen, men må man så må man. Altså, jeg vil jo, det er jo frivillig, men jeg skulle ønske at jeg ikke var DER nå, midt i juleforberedelsene.

Disse tre ukene har vært en berg og dalbane. Jeg får skryt for at jeg står i det, at jeg fortsetter å kjempe, og jeg prøver å ta det til meg. Ingen skal ihvertfall si noe på kampviljen min. Jeg har også brukt deler av tiden til influensa, og en feber som bikket godt over førti. Det er en uke siden jeg ble frisk, men gjett hvem som har feber igjen i dag da? Yes, det er undertegnende. Mamma sa at jeg bør si ifra til legen på avdelingen, for jeg har feber ganske ofte, typ ihvertfall en gang i uka..Grunnen til det vet jeg faktisk ikke, men det er ganske kjipt for man blir jo litt redusert med feber i kroppen.

Tatou dro i ettermiddag, det er så tomt her uten han.. Det verste med å låse døra i morgen er å ikke ha Pelsdottene rundt meg. Vi prøver å finne ut når jeg skulle møte opp i morgen tidlig, jeg har nemlig glemt å skrive det ned, og det har Primær som også fikk beskjed, ooog det er jo greit å være tidsnok. Det blir nok en brå overgang til innleggelse igjen, men jeg vet også at det er nødvendig. Og så er det tross alt bare to uker før jeg kommer hjem igjen og kan nyte jula i Julehuset mitt<3

Klem Håp<3

Du ligger der, henslengt på sofaen med en uggen kropp og halvdødt hode. Du fordi du dro festen litt langt i går, og gårsdagens festligheter og fyll har en pris i dag.

Jeg lå halvdød i senga, med mildt sagt en uggen kropp og hode som var helt oppbrukt, helt fram til klokka kvart på fire i dag. Jeg prøvde flere ganger å starte dagen, men nattklærne forble på og senga var tilholdstedet mitt hele formiddagen. Hadde jeg drukket i går? Nei. Jeg hadde brukt alle kreftene mine på å Lage en fin dag siden Mamma hadde bursdag og en familiefeiring var på sin plass. Missforstå meg ikke, jeg HADDE en fin dag sammen med familien, men jeg måtte også betale for det i dag. Jeg mobiliserte krefter jeg egentlig ikke er i besittelse av akkurat nå, og det som er koselig og fint, krever også en hel del når formen ikke er på topp.

La meg gi deg ett eksempel, etter vi hadde spist middag og satt og snakket i sofaen hørte jeg plutselig høye smell, og spurte om noen skøyt opp fyrverkeri utenfor. Nei, det er oppvaskmaskinen svarte Søs.

Jeg måtte spørre to ganger til, for er det virkelig mulig at lyder de fleste bare registrerer langt der baki i bakgrunnen, høres ut som FYRVERKERI i mine ører? Det er klart jeg blir sliten når jeg tar inn verden på en annen måte en folk flest. Kroppen min merker det, hodet mitt blir slitent. For jeg er i høyberedskap hele forbanna tiden, og hadde du trodd at enhver lyd, en dør som smeller, en side som blas om i en bok, noen som flytter på en stol to rom bortover i gangen, var en fare på gang, at nå, NÅ må jeg beskytte meg, NÅ må jeg flykte, NÅ skjer det farlige igjen, du hadde nok vært ganske sliten du også. Redselen setter seg i kroppen, musklene spenner seg nesten konstant, du er rett og slett livredd omtrent hele tiden fordi det HAR vært noe som var skummelt og farlig, men hverken hodet ditt eller kroppen din klarer å lære seg at det ikke er sånn NÅ. Fornuften min vet jo på en måte at dette bare er hverdagslige lyder, men underbevisstheten min er ikke like overbevist dessverre.

Når en av De Gode fra (gamle) Avdelinga kom inn etter vaktskiftet klarte jeg å skifte klær, vel på en måte ihvertfall. Dagens kleskode er rett og slett en onepiece nattdress, fordi jeg en, ikke takler kroppen, to ikke orker å forholde meg til klær. Jeg bruker nok mest disse onepiecene når jeg er Barn, men akkurat nu er jeg stor, ellers hadde jeg ikke klart å skrive noe nå.

Det er en stykk smånervøs og spent Håp som sitter bak tastaturet i dag, i morgen drar jeg hjem for tre uker i første omgang. Jeg håper det går så bra som mulig, selv om jeg vet at jeg har en tøff tid framfor meg. Medisinendringene er i gang, og selv om det taes gradvis og sakte, er det en sannsynlighet for at jeg blir dårligere av det også. Lyspunktet mitt er at i morgen natt får jeg sove med Fighter på puta over hodet mitt/malende på magen min, og Tatou snorkende oppå beinene mine. Pelsterapi skal absolutt ikke undervurderes!

Stikkordet for uka som har gått forresten?

JUUUUUUL

Jeg har brukt mange timer fordelt over flere permisjoner på å forvandle Fargekaoset til Julehus den siste uka, og selv om det er endel som gjenstår så begynner det absolutt å ligne på noe. Juleforberedelser og førjulstid er noe som gir meg mye glede, så jeg ser bort i fra smågale blikk på julegleden min og drar den helt ut. Om det er noe som kan frambringe smil nå så griper jeg fatt i det med åpne armer og driter litt i resten av befolkningen som klager over at jula kommer tidligere og tidligere hvert år. Jul gir meg glede og da tar jeg den gleden! Jeg skal knipse noen bilder når ting er kommet helt på plass, det skal bli kjekt å vise dere for Håp leker ikke jul altså…:D

Klem fra Håp

I natt drømte jeg at jeg opplevde Chester (fra Linkin Park) sitt selvmord på nært hold. Ingenting av innholdet i drømmen ga mening, sånn egentlig, det var bomber, musikkvideoinnspilling, drukning, alkohol og fritt fall, men hovedpoenget var at selv om vi(mange) visste hva som kom til å skje så var det ingen som stoppet han.

Foreldrene mine dukket opp i slutten av drømmen/marerittet og var helt fortvilet, for hvorfor var det ingen som stoppet avsluttningen? Jeg prøvde å si at selv hvor mye det knuste meg så var det hans valg. Krangling begynte og eskalerte, for hvis det var MEG hadde de stoppet meg. Basta.

Jeg har levd med selvmordstanker av og på, i større og mindre grad i seksten år nå. Spørsmål om intensiteten og eventuelle planer har blitt spurt jevnlig i omtrent like lang tid. Heldigvis(!) har jeg ikke blitt stemplet som kronisk suicidal, noe jeg vet at mange med samme problematikk ofte får.

Jeg VET innerst inne at det finnes Fine ting, ting som gjør livet verdt å leve. Som Tantegull sin latter og åpne armer som venter på en klem. Som Fighter malende på fanget, og Tatou sin ivrige, hjertelige, logrende hale. Jeg vet også like smertelig godt at Mørket har makt nok til tåkelegge alt, få meg til å glemme alt som gir meg smil. Det er fortvilende for meg, absolutt minst like fortvilende for familien min. Jeg orker ikke telle alle forsøkene jeg har prøvd på å forsvinne både fra fortid og framtid, men det er mange. Noen halvhjertede, andre langt mer alvorlig. Det siste er i januar, selv om det lett kunne blitt i høst også. Jeg er en smule imponert over det den Desperate Håp klarer å fikse av destruktivitet, selv om jeg er litt oppgitt også når ting letner litt. En person, en Person som jeg møtte en av de første dagene av innleggelsen på mottak, lukket avdeling fikk meg til å gi livet en sjanse til. Jeg vet ikke om hun vet hvor mye ordene hennes betydde, men jeg holdt meg fast i at andre holder fast i håpet for meg enn så lenge. Det er mye mer som hører til den historien, men det holder jeg for meg selv. Det er ikke alt som trengs å deles for å fortelle.

Selvmord ER ett valg, men det er Mørkets, desperasjonens valg. Man hadde ikke ønsket å dø om det ikke hadde vært for Mørket, depresjonens og fortvilende håpløshet. Innerst inne ønsker man nok ikke å dø, man ønsker å klare å leve.

Klem fra en tankefull Håp

30. august

Du er alvorlig deprimert sa han, og satt ei sprøyte i armen min. Det eneste jeg fikk ut av det var en to timers lang psykedelisk rus, som er en forventet bivirkning, og ett litt klarere hode. Ingen halleluja, hipp hurra, jeg er glad igjen. Det er jo en ganske utradisjonell behandling, og funker bare for sytti prosent. Selvfølgelig endte jeg på de tredve som ikke fikk noe særlig utbytte. Ketamininjeksjon, look it up. Det er rett og slett et bedøvelsesmiddel som brukes under operasjoner, men i mindre doser som dette kan det gi en midlertidig (opptil fjorten dager) pause fra depresjonens klo.

Sommerens milde, ble til alvorlig, og her er jeg vel enda. I dag må flagget heises, og kaker serveres til folket, for jeg, etter å ha prøvd å motivere meg i litt for mange dager til å komme meg gjennom dusjens varme stråler, klarte det endelig.

I perioder er bare tanken på å dusje, nesten uoverkommelig. Jeg lukter aldri altså, jeg steller meg jo, og er sånn sett heldig, men å dusje er vanskelig av to grunner. En, jeg vil ikke bruke opp kreftene mine/klarer det ikke på å dusje. To, jeg takler ikke kroppen min, og vil bare utsette å se synet.

Til en hver tid er det alltid klær i klesskapet mitt som enten er for store eller for små. Det varierer bare hvilke som er hva. Jeg har derimot en yndlingsbukse og genser som takler en vektoppgang på tjue kilo, og fortsatt er romslige. Jeg HATER klær som er tilsettende, men prøver å utfordre meg innimellom. Jeg kaller de bare bulimiklærne mine, selv om jeg ikke har en ren bulimidiagnose, jeg er faktisk så (jævlig) heldig som har en herlig blanding av alt som finnes av spiseforstyrrede handlinger. Yey me.

• 

I dag derimot ER jeg faktisk heldig, jeg skal nemlig på overnattingsperm hjem til Fargekaoset og får endelig sove med Pelshjertene mine igjen, OG kosemose de flate.

Det er egentlig det beste med å være hjemme, og jeg gleder meg til varmen deres. Det er helt utrolig hvor mye dyrehjerner forstår, den siste uka jeg var hjemme før jeg ble innlagt og alt var jævlig og destruktivt, lå de begge tett inntil meg omtrent hele tiden, bortsett fra de gangene de fotfulgte meg overalt fra rom til rom. De er best ❤

Jeg har planer både i dag og i morgen, men per dette minuttet husker jeg ikke hva det var, haha. Joda, det går an å le, men det er egentlig ganske tragisk, men det skal jeg heller komme tilbake til. Dumme, dumme hukommelse som ikke funker i det hele tatt.

Nå skal jeg derimot pakke sammen litt ting før jeg blir hentet av Sekundær på Huset og forhåpentigvis får ett fint døgn hjemme med Pelshjertene mine.

Lag en god dag, det skal jeg prøve på.

Klem Håp

Det er ikke håp for deg

sa han før han fortsatte med å si at sånn som det er nå, er sånn det kommer til å bli, og jeg måtte bare innfinne meg med at OM jeg klarte å kjenne på glede så måtte det være en bonus, ikke noe jeg kunne forvente. 2012

Vi holder håpet for deg når du ikke klarer det selv

sier de nå. Det ER håp, ting kan bli bedre, vi lover. 2019

Ironisk nok sitter personen som sa det første på ett kontor i samme bygning som jeg befinner meg på nå. Jeg krymper ved tanken på å møte han i gangene her, men heldigvis har jeg ikke, og skal heller aldri ha noe mer med han å gjøre, han som var behandleren jeg fikk utdelt når jeg ble flyttet til voksenpsykiatrien. Han som snudde livet mitt på hodet når han sa noe fem minutter før den siste timen jeg hadde med han…Men du er ikke sterk nok til å finne ut av det, så glem at jeg sa det. Ja, god jul da og jeg svarte det samme tilbake selv om alt inni meg skreik at jeg ikke visste hvordan jeg skulle komme levende ut av den jula i 2012. Jeg lukket døra og sa til meg selv at aldri, aldri skal jeg åpne den igjen.

Kanskje kan jeg på ett vis takke vedkommende, for det gikk ikke mange ukene før de første flashbacksene begynte å komme, før ordet traumer ble nevnt (av andre) og spol fram noen år, så er det jo traumeforståelse som må til for de rundt meg, og også for meg selv.

August har blitt september, som igjen ble til oktober, og her sitter jeg, på den tredje avdelingen siden sist. Hjertet mitt gråter i savn over Avdelinga som ikke finnes lengre, på alt jeg hadde bygd opp der som nå er vekke, men jeg gir meg ikke uten kamp.

Etter en måneds tid på sykehuset, ble jeg flyttet over til det andre, det nye dpset som jeg nå hører til. Ting er uvant, skummelt og rart, men det skal de ha, de har prøvd å gjøre overgangen så bra som mulig, og det har blitt gjort på mine premisser. Det er jeg takknemlig for, at de SER meg, ser hva jeg trenger for å bli trygg(ere).

Etter mange omveier og kontrabeskjeder over lang tid, har planen framover nå blitt satt. Utredelsen ble satt på vent fordi jeg må ta vekk en medisin, en medisin jeg har fått for angst, men som også brukes som antipsykotika i den dosen jeg har fått. Etter mye om og men, har nå en nedtrappingsplan blitt satt i gang, og i utgangspunktet skal jeg bruke femten uker på å fjerne den helt, før en ny utredning kan begynne. Jeg skal bytte på å være innlagt her og hjemme de neste månedene, og det har blitt gjort sånn i hensikt til at ting skal være best mulig for meg. Jula forsvinner ikke fra meg, jeg skal begynne å pynte til jul allerede i neste uke på permisjonene som er planlagt, for som Behandler sa, du trenger den gleden så sårt. Den fjerde november blir jeg skrevet ut, for så å være ca tre uker hjemme med Pelshjertene mine og julehus, før de blir to nye uker her. Da skal vi vurdere hvordan romjula skal være, om det blir en kort innleggelse da og litt inn i januar, men det som er helt bestemt er at jeg skal inn igjen i midten av januar og da ha en litt lengre innleggelse igjen, for da er medisinen straks ute av kroppen.

At jeg er livredd ja? Hadde du vært så redd som jeg er i løpet av ett døgn, for så å frivillig gå med på å ta vekk den ene støtten du har mot angsten, tipper jeg du hadde vært redd for utfallet du også. Jeg mobiliserer alt jeg har av krefter for å finne viljen min, motet mitt for jeg vet at det er verdt det til slutt.

Ting ER vanskelig, typ veldig, veldig vanskelig for tiden. Tryggheten min er at jeg er omgitt av mennesker som vil hjelpe, både på den ene og andre måten.

Finnes det håp for den håpløse Håp?

Pause

Rewind

Play

Livet i Tyrkia er milevis unna, og ikke bare i avstand. Jeg vet ikke hva jeg skal si, annet enn at ting er veldig vanskelig.

Forrige (forrige) uke var full av destruktivitet og turbulens, og når Akutteamet kom for andre dag på rad på fredagen, måtte jeg bare gi etter å takke ja til en frivillig innleggelse. Tvang var IKKE milevis unna, så da gjorde jeg det på den lette måten.

Jeg er glad nå da, jeg trengte dette.

Jeg tilbragte de første fire dagene på mottak, og fikk egentlig beskjed om at jeg skulle videre til en annen lukket post, men heldigvis endret det seg og nå er det akkurat ei uke siden jeg kom opp på åpen. Det er her jeg tilbrakte to måneder for noen år siden, selv om jeg egentlig hadde glemt at jeg kjente mange her oppe.

Jeg er omgitt av godhet jeg ikke føler jeg fortjener, ord blir sagt, fine ord. Jeg prøver å la de trenge inn gjennom de negative tankene jeg føler om meg selv, men det er ikke lett.

En ting jeg derimot er veldigveldig glad for er at vi ENDELIG har begynt å revurdere diagnoser. Jeg er i gang med en utredning som kan være med på å fjerne schizofrenidiagnosen jeg har ventet på i eviglang tid.

Jeg har mye jeg vil si, men ordene stopper opp. Jeg skal prøve å finne de, dele mens ting står på som verst.

Jeg begynner med ett hei og små ord, men jeg kommer sterkere tilbake.

Klem en smule håpløs Håp❤️

I går skjønte jeg absolutt ingenting når jeg våknet av at telefonen ringte. I det den siste tonen stoppet skjønte jeg i halvsøvne at Åja, jeg ble visst vekt første gang for en halvtime siden.

Jeg hadde nemlig en ringeavtale med Ambulantteamet, og da hun ringte på igjen ett kvarter senere uten at jeg klarte å ta telefonen da heller, tok vi det heller over meldinger. Jeg fikk litt råd for de kommende dagene, og så ble jeg så glad når hun nevnte Tatou og Fighter, og brukte enhjørningstegn i meldingene. Det betyr mye at det vet hva jeg trenger som oppmuntring. Små ting, stor betydning.

Jeg hadde ikke dagen i går, og var ganske trøtt omtrent hele dagen, helt fram til klokka åtte selvfølgelig, da våknet jeg😒 Kvelden ble fin da, selv om jeg sovnet seint.

Jeg og Mamma ble hentet kvart på fire i går, og hadde en fullbooka avtale på salongen vi bruker. Men fy, så effektive (og sure😂😅) de er. På to timer og tjue minutt hadde vi tatt pedikyr, satt på negler, jeg flettet håret og Mamma farget og klipte det, i tillegg til at jeg farget og formet brynene ooog satt på vipper. Helt sykt, men nå skal det sies at pedikyr, fletting og begynnelsen på neglene ble gjort samtidig. Auu, sier jeg bare, de var så sykt brutale denne gangen, jeg satt med tårer i øynene når de flettet meg liksom 😅

Noe som ikke er så kult, er at kroppen min leker alkoholiker på avrusing for tredje uka på rad, og skjelver som ett uvær. Det er til tider flaut å holde colazeroboksa i hånda… visste dere forresten at det går an å skjelve «på øynene»? Hun som fikset vippene mine ble til slutt så irritert at hun så seg ferdig😳 resultatet ble heldigvis bra da, selv om hun nok egentlig ikke var helt ferdig..

Nå har vi faktisk sovet den siste natta i leiligheta for denne gang. Klokka halv tolv i kveld blir vi hentet og kan se fram til ett herlig helt døgn med reising. Huff, håper det går greit, men er nok helt dau når jeg stuper i sengs halv tolv fredag. Vi er så heldige at vi har maaaange timer på Gardemoen i morgen nemlig. Pappa er den heldige utvalgte som i tillegg skal fly til Sandnes og kjøre dyretransport hjem til Ålesund, haha. Men tenk, på lørdag kveld får jeg endelig møte Pelshjertene mine igjen! Nå savner jeg dem enormt!

Jeg skal prøve å samle litt ekstra krefter i dag før ett utfordrende døgn, så jeg har bare vært en halvtimes tid nede ved bassenget og planlegger å prøve å sove litt om en stund. Vi er heldigvis straks ferdig med pakkingen, så ett stressmoment mindre😅

Kryss fingrer og tær for at det neste døgnet går greit og fort, nå skal det bli godt å komme hjem.

Klem Håp❤️

Oki.

Sannhet.

Som jeg nevnte så vidt er ikke aalt bare tjohei hipphurra, dessverre har Mørket fått tak i stortåa mi de siste ukene. Etter en samtale med Behandler/Overlegen i formiddag ble konklusjonen at jeg har kommet inn i en mild depresjon.

Du ser det ikke på meg, men jeg kjenner det innvendig. Det er litt som om for hvert skritt du tar, krever det energien til to steg, så ett erlik to og fem erlik ti, og til slutt havner du i minus.

Det er litt vanskelig, for jeg har det fint, samtidig som jeg sliter litt. Det viktigste når jeg kommer hjem er å forhindre at Mørket får større grep, og utvikler seg til en alvorlig depresjon. Jeg er jo forberedt på at de første ukene hjemme kommer til å bli beintøffe, jeg kræsjlander som regel når jeg kommer hjem etter en lang ferie, men det betyr ikke at det ikke kommer til å bli vondt selv om jeg er forberedt på det.

Men nå er det jo fortsatt en liten god stund igjen til vi returnerer til hjemlandet, så nå må jeg gjøre alt for å nyte den siste tiden.

I dag foreksempel har vi vært på marked, før jeg og Mamma gikk videre til de normale butikkene på kjøpesenteret mens Pappa dro hjem til bassenget. Faktisk kom vi nettopp inn dørene igjen, seks timer og 15000 skritt senere. Vi ble noen handleposer rikere også, haha.

Dette bildet ble tatt når Søs og Gjengen også var her og vi testet ut taubanen som går fra sentrum og opp til Borgen som ruver over Alanya. Det var en fin tur, både i lufta, videre opp trappene og den lange gåturen ned igjen til byen. Det er godt å ha sånne dager i minnet.

Nå er det fancy middag som står for tur, nemlig havregrøt, haha😎 På tide å reise seg fra stolen og sette på gryta nå.

Ha en fin kveld

Klem Håp❤️