Selvmord er ett valg. Eller?

I natt drømte jeg at jeg opplevde Chester (fra Linkin Park) sitt selvmord på nært hold. Ingenting av innholdet i drømmen ga mening, sånn egentlig, det var bomber, musikkvideoinnspilling, drukning, alkohol og fritt fall, men hovedpoenget var at selv om vi(mange) visste hva som kom til å skje så var det ingen som stoppet han.

Foreldrene mine dukket opp i slutten av drømmen/marerittet og var helt fortvilet, for hvorfor var det ingen som stoppet avsluttningen? Jeg prøvde å si at selv hvor mye det knuste meg så var det hans valg. Krangling begynte og eskalerte, for hvis det var MEG hadde de stoppet meg. Basta.

Jeg har levd med selvmordstanker av og på, i større og mindre grad i seksten år nå. Spørsmål om intensiteten og eventuelle planer har blitt spurt jevnlig i omtrent like lang tid. Heldigvis(!) har jeg ikke blitt stemplet som kronisk suicidal, noe jeg vet at mange med samme problematikk ofte får.

Jeg VET innerst inne at det finnes Fine ting, ting som gjør livet verdt å leve. Som Tantegull sin latter og åpne armer som venter på en klem. Som Fighter malende på fanget, og Tatou sin ivrige, hjertelige, logrende hale. Jeg vet også like smertelig godt at Mørket har makt nok til tåkelegge alt, få meg til å glemme alt som gir meg smil. Det er fortvilende for meg, absolutt minst like fortvilende for familien min. Jeg orker ikke telle alle forsøkene jeg har prøvd på å forsvinne både fra fortid og framtid, men det er mange. Noen halvhjertede, andre langt mer alvorlig. Det siste er i januar, selv om det lett kunne blitt i høst også. Jeg er en smule imponert over det den Desperate Håp klarer å fikse av destruktivitet, selv om jeg er litt oppgitt også når ting letner litt. En person, en Person som jeg møtte en av de første dagene av innleggelsen på mottak, lukket avdeling fikk meg til å gi livet en sjanse til. Jeg vet ikke om hun vet hvor mye ordene hennes betydde, men jeg holdt meg fast i at andre holder fast i håpet for meg enn så lenge. Det er mye mer som hører til den historien, men det holder jeg for meg selv. Det er ikke alt som trengs å deles for å fortelle.

Selvmord ER ett valg, men det er Mørkets, desperasjonens valg. Man hadde ikke ønsket å dø om det ikke hadde vært for Mørket, depresjonens og fortvilende håpløshet. Innerst inne ønsker man nok ikke å dø, man ønsker å klare å leve.

Klem fra en tankefull Håp