I remember

I REMEMBER the nine year old, starring in to the mirror with disgust, right after her own grandmother had told her that she’s too fat, stop eating so much!

The ten year old, at a family friends house at dinnertime, and her little brother saying, at home she’s barely touching her food, to a comment of why she wasn’t eating.

An eleven year old girl, at school camp, long walks, little food, a worried teacher.

The twelve year old, who lost control. In front of the toilet seat, at vacation, at home. Worried looks, proud and with her head held high (but all alone, everything is falling apart) Minus 25 kilos, and the bathroom weight shows way to much.

Thirteen, and connected to a machine which sends nutrition down her nose. Not for long, but long enough. The eating was just in addition to other issues, so forget about it, it’s not the most important.

At age fourteen, she stopped taking necessary medication because she had gained weight. A lot.

The fifteen year old, 30 kilos plus, and she knew she had to take action. Slowly, maybe fast, minus 27 kilos and here she goes again.

It went from bad to worse when her best friend started dieting, and quickly everything was falling to pieces again.

I also remember the sixteen year old, who were drawn in two directions, she wanted more than anything, even though she chickened out, and told her too late, her best friend to stop, and for her to be alright, she still was afraid of gaining weight again. And when she started to not fit in to her clothes again, she told her mother in despair, there wasn’t too much of support to get, her mom told er to stop drinking sodas and sweets.

At seventeen, at a hospital for other reasons, watching another patient with a probe down her nose, and not daring to tell her where she’d been, in fear of destroying the patient’s will to be healthy. She had become her own, and every other anorexic’s  worst nightmare.

I know at eighteen, she’s hating what she sees, 45 kilos plus.

 

DESSVERRE stopper ikke historien der, jeg er nå snart 22, 30 kilo lettere, og missfornøyd.

 

Det som førte meg inn i «psykiatriverdenen», var mat. Eller ikke mat om jeg heller bør skrive det. Det var bestevenninna mi som var så bekymra for meg, at hun til slutt tok kontakt med ene storesøstra mi, og så ble det mye styr, og mye annet ble oppdaga. Dette var i åttende klasse, men det hele begynte mye før.  Jeg husker første møtet med bup, det var helsesøstra som hadde videresendt meg, for å se hvor lang ventetid de kunne ha på meg, og det som egentlig bare skulle være en vurdering av helsetilstanden, endte med at legen ville legge meg inn på timen.. Det greide jeg å snakke meg ut av, selv om det ikke var mange månedene, før jeg skulle tilbringe nesten et halvår sammenhengene innlagt på ungdomspsykiatrisk.

Det var ikke mat som var hovedgrunnen, men det er det som har vært konstant i bakgrunnen, enten det var for lite eller for mye av det. Det at jeg til tider har måttet gått på medisiner som økte vekta mi betraktelig, har heller ikke hjulpet på. Selv om jeg ikke lengre har en formell diagnose når det gjelder dette, ødelegger det fortsatt mye for meg.

Reklame

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s