27.mai.2012
I dag er datoen jeg virkelig ikke liker 27.mai, det er bare en dato som er verre – 28.mai. Da jeg våknet når jeg hadde bestemt meg for og aldri våkne noe mer. Det har gått åtte! år siden jeg kom på akuttmottaket på det lokale sykehuset, et skjelvende kritthvitt trettenårig vrak, og jeg ble innlagt på barneavdelinga med elektroder festet rundt om på brystet, og overvåkning av hjertelyden som jeg ønsket ikke var der. Jeg har hatt to liv. Et før og et etter den 27.mai.2004. Alt forandret seg. Alt jeg kjente til ble borte. Plutselig hadde jeg to foreldre som brydde seg, og jeg ble tvunget til å leve. Bokstavelig talt.
De neste fem månedene ble tilbragt på ungdomspsyk, og det var dessverre ikke siste gangen. Det ble mange innleggelser i løpet av årene og jeg avsluttet karrieren min i ungdomspsykiatrien med nok et fem måneders langt opphold der jeg fylte atten mens jeg var innlagt.
Jeg skrev en dagbok første gang jeg var der, egentlig for at folk skulle kunne lese den når jeg var borte. Der står det: De voksne spør meg stadig hva jeg vil bli når jeg blir stor. Jeg kommer ikke til å bli stor, så jeg skjønner ikke at de gidder.
Vel, nå er jeg blitt 21 år, og jeg kan egentlig ikke si at jeg lever. Jeg har ingen drømmer om framtiden. Har ikke hatt det på så lenge jeg kan huske. Joda, innimellom har jeg hatt gode perioder, men jeg har aldri sett for meg framtiden min, at jeg kom til å bli gammel bestemor, aldri hatt noen fantasier om bryllupet mitt, en drømmejobb som kanskje var realistisk, og en som absolutt ikke var det. Aldri trodd jeg kom til å få min egen familie, barn, en leilighet eller kanskje et hus en eller annen plass.
Jeg vil ha en drøm!
Slik det er nå blir jeg vettskremt av å tenke på framtiden. Hva skal jeg gjøre når mamma og pappa dør, eller om de blir syke? Kommer jeg noen gang til å leve, virkelig LEVE, kjenne latter som bobler fra innsiden og som BLIR der?
Jeg vet ikke. Jeg prøver å ikke tenke på det, men det er vanskelig, jeg må innrømme det. Men jeg er her. I år også.
Etpsyktinnblikk 
Utrolig trist.. Men jeg er glad du har holdt ut. Tenk over det. Vil du bli en av de som aldri fikk oppleve å leve, enda et tall i selvmodsstatistikken, et ulevd liv? Eller vil du ut av dette, kjempe, sloss, gråte men til slutt le? Jeg vet at det er vanskelig, hold ut,kjemp, en dag om gangen, til slutt har det gått år, og til slutt har du kjempet i årevis, og slått mørket bort fra deg dag for dag til det ikke lenger kan sees i alt lyset. Du kommer til å få et bedre liv! Tenk over hvor mye du har opplevd på disse 21 årene, du kan oppleve så mye godt de neste 21! Det trenger ikke å bli som det er nå. Jeg vet at det er en skremmende tanke å se foreldrene bli gamle, jeg tenker stadig på det selv. Men det vil ikke skje over natten, og du vil ikke være en ung 21åring med usikkerhet. Du vil være mer moden, og mer klar, og du vil kunne dele glede med dem i mange år, og se dem fullføre livet sitt på den måten det er ment å fullføres, nytes, oppleves. Stå på kjære deg ❤
LikerLiker
shatteredinpieces: Begynte faktisk å gråte av kommentaren din, takk for noen inspirerende og snille ord ❤
LikerLiker
Jeg skulle også ønske jeg var død, fordi jeg ofte føler at jeg egentlig ikke lever. Men samtidig så er jeg så utrolig glad for at jeg ikke er død, for da er jo alt helt slutt, da er det jo ihvertfall ikke noe håp! Så stå på. ❤
LikerLiker
neverleavewithout: ❤
LikerLiker