Telefon fra psykiateren

Når jeg og mamma var inne på en skobutikk ringte mobilen hennes, og jeg skjønte med en gang at det var noe spesielt, for hun snakket lavt og viste med armene at hun skulle gå ut av senteret for å ta den. Jeg spurte hvem det var, og hun sa navnet til psykiateren min. Hun gikk fort ut, og etter at jeg hadde fått av meg skoene jeg prøvde, gikk jeg etter. Mamma snakket lenge med psykiateren min, mens jeg hørte på. 

Det er så mye med *navnet mitt* at det holder ikke å møtes hver femte uke. Jeg mener at dere må sees hver uke. Det tar lang tid, men når hun blir kjent med deg, kommer hun til å snakke. Det er jeg sikker på. Dere må møtes oftere. Ihvertfall i en periode. Kontaktene hennes på huset er ute av bildet, og ting er litt i tåka nå. Så er det maten, hun spiser ikke når hun er hjemme. De på huset greier ikke hjelpe henne. Det må gå an å fikse det uten en innleggelse, men noe må gjøre før det spinner helt ut av kontroll, for vi vet hva som skjer da.Så vet jeg at hun har snakket om da hun var i hypnose? Stemmer det? Da fikk hun opp et bilde av barneskolen, og jeg vet at hun lurer veldig. Så jeg vil at hun skal finne ut av det, men *mitt navn* kommer ikke til å huske noe uten å være i hypnose, men skal hun i hypnose igjen vil jeg at du skal være der. 

Jaa, så nå er jeg litt spent på hva som skjer videre..

Jeg er splitta, vil jeg ha hjelp til maten eller ikke? Jeg vil jo ikke tenke på den hele tiden, stresse, uroe meg, la den kontrollere dagene mine,  men jeg vil jo ned i vekt… 

Den «syke delen» av meg ble litt stolt, nå har jeg vært så flink at mamma snakker med psykiateren min om det. Samtidig blir jeg livredd, nå er det vanskeligere å komme med unnskyldninger..