En innrømmelse som sitter langt inne – Overspisingfasen

Hadde skrevet et langt innlegg i går, men gjorde det på ipoden min siden jeg var på besøk hos søs, og når jeg trykte på forhåndsvis ble hele greia sletta. Ble litt frustrert, for det var et innlegg jeg hadde tenkt å skrive lenge, men som har vært litt for vanskelig å skrive noe om.  

Prøver igjen i dag.

Dette er noe jeg ikke har greid å innrømme for meg selv en gang, det ble for vondt, for skamfullt, noe som aldri skulle skjedd. Jeg snakker om mat, om spiseforstyrrelser, at jeg kanskje aldri har vært frisk fra det siden jeg var ti, elleve. Det har bare skifta form veldig mange ganger. Jeg var 13 da vekta var lav og jeg ble tvangsernært med sonde på barneavdelinga.Først atypisk anoreksi, dette er det eneste jeg har hatt som «offisiell» diagnose,  som startet tidlig, så gikk jeg igjennom mye medisinendringer, var rett og slett en prøvekanin, noe som førte til at vekta føyk oppover. Det ble lite behandling for maten, fordi jeg ikke ville snakke om det.

Jeg hadde innimellom her en liten smakebit av bulimi. Overspising og så oppkast.

Jeg slutta med medisinene på eget intiativ fordi alt jeg gjorde var å gråte over vekta mi, jeg slutta brått uten å si det til noen, det var ikke særlig smart, det førte bare til at jeg ble full av stemmer, så jeg begynte på igjen. Eller rettere sagt, ble tvangsmedisinert. Jeg spiste og spiste og grein fordi jeg ikke greide å stoppe. Så bestemte jeg meg for å slutte å spise og greide det, igjen var det dager uten mat, mye usannheter som at jeg var mett, kvalm, hadde spist osv. Som 15 åring var igjen mat det store temaet i hodet mitt. Jeg hadde gått ned igjen til en lav vekt. Men jeg ville ikke snakke om det, så ingenting ble egentlig gjort.

Bestevenninna mi begynte også å slanke seg, hun  var tynn fra før, og så plutselig kjempetynn. Vi snakka aldri om det, det vil si, jeg prøvde en gang, men hun ble sint, så jeg tiet, fordi det var akkurat slik jeg hadde reagert når det hele begynte for meg mange år tilbake når vennene mine på barneskolen ville snakke med meg om det.  Jeg mistet disse vennene, en etter en, jeg skyvde de bort, og jeg var kjemperedd for å miste bestevenninnen min denne gangen også. Så jeg sa ikke noe mer. Ikke før ting virkelig gikk ut av kontroll. Da var lege og psykolog innblandet hos henne også.  Det som knuste meg var at når vi først begynte å snakke om det sa hun at hun hadde sagt til legen sin at det var min feil. At det var jeg som hadde startet det hele ved å ha lettprodukter i kjøleskapet hjemme hos meg, og hele  matkaoset mitt. Jeg vet  at dette ikke stemmer, det var dårlig gjort av henne å legge all skyld på meg, for jeg gjorde aldri noe bevisst, jeg kjempet min egen kamp, men at jeg påvirket henne? Det er det ikke tvil om. Det jeg ikke skjønner er at når hun så hvor hardt jeg strevde, hvor tunge dagene mine var, hvorfor ville hun slanke seg da? Jeg vet at det var en del andre grunner til at hun begynte, kanskje for å ha kontroll i en litt vanskelig hverdag. Men jeg hadde så stor skyldfølelse at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg.Jeg kunne gjort slik at det kjæreste jeg visste om  hadde forsvunnet.

Dette gjorde at jeg ble dårlig av stemmer igjen, og innlagt i et halvt år. Skyldfølelsen spiste meg fra innsiden, og jeg begynte å spise. Masse, for jeg skulle ikke påvirke noen. Jeg var blitt 18 og hadde lagt på meg 30 kilo det siste året. Bestevenninna mi klarte seg. Hun er i dag frisk som en fisk, og spiser normalt uten å tenke noe mer over det. Hun er heldig. Hun er heldig, hun kom seg ut av det uten for store ettervirkninger. Men, nå når hun har blitt frisk, lever hun. Er snart ferdig utdanna fra høyskole, har giftet seg og lever et liv. Vi snakker sjeldent. For hun kom seg videre, hun hadde noe hun kunne med litt hjelp kjempe seg ut av, og så bli frisk. Jeg er stolt av henne. Likevel er det litt trist, for jeg kommer aldri til å bli frisk, jeg har så masse annet i tillegg, og vi har nesten ikke noe kontakt.

Så begynte den perioden som var mest skamfull. Jeg overspiste. Jeg led av overspising. Jeg har aldri greid å si dette høyt, det er for ekkelt.Jeg har faktisk ikke greid å si det inni meg heller, ville ikke innrømme det, men nå i ettertid ser jeg det.Tenk deg bulimisk fråtsing uten å kaste opp etterpå. Jeg spiste og spiste uten å nyte det jeg spiste, tanken var allerede på det jeg skulle spise etterpå. Var jeg på besøk hos noen, gikk jeg inn på et rom for meg selv, kastet i meg en stor sjokoladeplate i skjul, og så gikk jeg ut igjen til de andre. Vekten økte. Og økte. Jeg var blitt 20 år og veide 97 kg. Jeg gråt og gråt. Hatet meg selv. 

Psykiateren min skjønte ikke stort, for jeg spiste jo sunt, grovt brød, sunt pålegg, salater og middager. Han skyldte på de nye rundene med medisinutprøving og lite fysisk aktivitet. Det hadde nok litt og si det også, men man legger ikke på seg over 50 kilo på grunn av medisiner. Han forstod nok at det var noe som ikke stemte, men vi snakket aldri om det. 

Så begynte neste periode, jeg SKULLE ned i vekt igjen, og det greide jeg også. Ved å sulte, kaste opp, bare drikke. På ni måneder  i 2011 hadde jeg gått ned 31 kilo. Men jeg ville jo ikke kaste opp, ikke egentlig. Så januar i år kom, og jeg kastet ikke opp. Begynte igjen å spise i det skjulte.  Mer og mer. På to måneder la jeg på meg 11 kilo. Jeg ble så lei, alt handlet om mat, men dagene var enten eller, enten spise mat for en uke på en dag, eller ingenting den neste. Jeg greide ikke kontrollere det. Spise normalt. Jeg gikk opp og ned 5 kilo annenhver uke, men greide ikke gå ned igjen slik jeg ønsket. Så kom mai, jeg hadde gått ned 4 kilo og vært der en periode. Fortsatt handlet alt om mat. Vi reiste til Miami i slutten av juni, og hele den ferien ødela jeg. Vi var der i 5 uker, men jeg greide ikke fokusere på annet enn mat(eller ikke mat om jeg heller skal skrive det) juli kom og jeg hadde gått ned 7 kilo på ferie i USA. Familien min var frustrerte, de truet med å reise hjem før tiden, mamma satt faktisk å leita etter returbilletter en uke før vi skulle hjem, fordi jeg hadde brutt fullstendig sammen. Men vi ble der. Så kom vi hjem, og jeg var tilbake i leiligheta mi,med «kontrollen» selv,  jeg begynte å kaste opp igjen, selv om det ikke har vært altfor ofte, og det har vært lite med mat.Har gått ned ytterlige 12 kilo siden vi kom hjem. Nå er jeg 600 gram fra å være i normalvektigkategorien. Problemet mitt er bare at det frister ikke særlig å være det. Hadde jeg fått designa min egen kropp med en datamaskin hadde jeg vært i undervektkategorien. JEG VET AT DETTE ER IKKE SUNN TANKEGANG, OG DET ER IKKE MENINGEN Å TRIGGE. 

Jeg raver da hele 155/156 cm over bakken, noe som er et resultat av at jeg utviklet spiseforstyrrelser så tidlig.  Familien min er riktignok lave, men jeg kunne ha vært LITT høyere om jeg bare hadde vært normal. Som regel liker jeg å være lav, det er bare to ting som gjør at jeg skulle ønske at jeg var høyere, 1: Da kunne jeg stått midt i folkemengden på konserter og faktisk SETT noe også i tillegg til å høre musikken og 2: Da hadde vekta mi hatt mer å fordele seg over, og bmi’en hadde blitt lavere. 

For en måned siden hadde jeg lagt en plan. 

Jeg skulle ned 15 kilo til. Problemet er bare at det er 15 kilo til enda, selv om jeg har gått ned 4 av disse 15.

Jeg er lei av at mat kontrollerer dagene mine. Jeg blir sint og oppgitt av at det har pågått så lenge. Jeg husker ikke engang hvordan det var før det begynte. Det er ille.  Samtidig er jeg redd for at dagene skal bli normale. Jeg SKAL ned i vekt, noe som ikke går an i kombinasjon med å spise normalt. Ihvertfall ikke i min verden. Jeg greier ikke å spise regelmessig. Riktig mat. Riktig mengde. Det blir enten for mye eller for lite. Jeg har prøvd kostlister, men det er ikke noe for meg.  

Jeg tror kanskje tarmene mine har tatt skade av å ha tatt opptill 8 slankepiller i døgnet i et halvt år med bare tre, tre og en halv uker uten. Det er litt slitsomt når man er med folk og man må på do ofte. Og hvert dobesøk sjelden er kortere enn 10 minutt. Det gikk fem dager uten at jeg tok de i forrige uke sammenhengende, men på do måtte jeg likevel.. Det stresser meg når jeg tenker på julen. Vi skal feire på en hytte på fjellet, og stua og kjøkkenet er i nærheten av doen.. Men jeg tok likevel to stykker nå nettopp når jeg kom hjem fra søs. Jeg er håpløs..

Reklame

5 kommentarer om “En innrømmelse som sitter langt inne – Overspisingfasen

  1. Du er ikke håpløs! Dette er ikke din feil at du sliter. Du er sterk ❤ Du har kommet deg igjennom så mye! Ikke gi opp kjære deg ❤ Det finnes håp!

    Liker

  2. Det høres så slitsomt ut, skjønner så godt at du er sliten og lei. Jeg skulle så gjerne ha hjulpet deg, men aner ikke hva jeg skal skrive eller gjøre. Fortsett å kjempe, aldri gi opp ❤

    Liker

  3. Wow, så sterk du er! Kjenner meg godt igjen i bullimien, og å leve på drikke…Helt forferdelig! Nå spiser jeg bare proteiner og grønnsaker, så vekten går sakte men sikkert ned. Hvis jeg ligger i underskudd (1000kcal) ender jeg ofte opp med å fråtse, og så kaste alt opp igjen, skikkelig kjipt at maten tar over livet. Det er det jeg tenker mest på gjennom dagen, og sånn burde det ikke være! Lykke til videre, og håper du får kontroll over maten og klarer å få et normalt forhold til mat ❤

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s