Dagene starter tidlig her på avdelinga, MYE tidligere enn når jeg er hjemme. Men, i dag våknet jeg av egen maskin, vettskremt og trist etter nattens tredje(?) mareritt. Begynner heldigvis å komme meg ut av de nå.
Mange tanker, og jeg vet ikke helt hvordan denne dagen blir, men det gjør jeg vel forsåvidt aldri.
Det er fullt program her til klokka tolv, og så tror jeg at det er et eller annet viktig jeg har en avtale om som jeg har glemt? Vi får se.
Livet mitt har langt i fra vært en dans blant roser, det har heller vært som å løpe på torner.
Jeg var bare ett barn første gang Mørket kom og tok meg til fange. Det var dessverre bare begynnelsen på det som skulle vise seg å bli en livslang følges(u)venn ved navn Psykisk sykdom. Jeg har vært syk så lenge jeg kan huske, det friske er lenge siden, men jeg jobber ræva av meg for å få en hverdag som både er fin og håndterbar selv med sykdom på slep. Dette er min vei mot ett lysere liv og alt som skjer underveis former min historie. Bli gjerne med på reisefølget, klem Håp<3
Vis alle innlegg etter Etpsyktinnblikk
Etpsyktinnblikk 
Så leit at du har slike mareritt.
LikerLiker
Cecilie: ❤
LikerLiker