Jeg føler meg heldigvis bedre i dag, men jaggu tok det lang tid før den uvelfølelsen tok slutt.
I dag har jeg hatt samtale igjen med psyk sykepleier, og også i dag gikk vi langt over tida som egentlig er satt av. Vi snakket i nærmere to timer, og jeg var ærlig. Litt for ærlig, angrer litt nå i etterkant, men jeg var også helt stille innimellom når h*n kom med diverse spørsmål som var for direkte. Heldigvis så skriver han ikke rapport om det vi snakker om, og trenger heldigvis ikke si noe til noen andre så lenge det ikke står på liv og død. Det er en fin tanke. Da kan jeg snakke uten altformye angst om hva som skjer om jeg sier det eller det.
På lørdag var jeg en tur innom sentrum, etter å ha prøvd nesten alle buksene som jeg har i skapet (og btw – det er ikke få), innså jeg at jeg måtte ha noen nye, for noe mystisk har skjedd. Buksene i skapet har vokst, eller jeg har blitt mindre. Alt ettersom. Men det var ikke det som var det største mysteriet heller. For når jeg skulle prøve bukser på butikken så måtte jeg ha størrelse 36. WTF?
Det må være produksjonsfeil.
Feilvarer.
Jeg er sikker på at den butikkansatte lo høyt av meg i etterkant, liksom, «tror hun virkelig at hun får plass i den buksa? Hallo, fettberget der?» Jeg nistirra i gulvet når jeg skulle betale de tre buksene jeg skulle ha. Skammen holdt på å sluke meg hel. Personen bak kassa må ha det gøy nå. Hun holder sikkert på å le seg ihjel innvendig.
Jeg husker for noen år siden da jeg var innom samme butikkjede bare at den butikken lå i Frankfurt og de hadde en storstørrelse avdeling. Jeg prøvde et skjørt i størrelse 54, og det var for LITE, jeg måtte ha størrelse 56(!). Jeg kjøpte det, og tenkte med meg selv, hvordan kunne du? Hvordan kunne du la det gå så langt denne veien? Men jeg var likevel bomsikker på at størrelsen var riktig.
Hvorfor er jeg ikke det da nå?
Jeg ser på bilder fra tiden da jeg virkelig var størrelse 36, og faen, noen kødder med meg. Jeg er ikke der nå. Virkelig ikke. Buksa ser liten ut når jeg holder den opp foran meg, men med en gang jeg tar den på meg så blir den som jeg er. Og jeg? Jeg er gedigen.
Etpsyktinnblikk 
Skulle ønske buksa kunne hjulpet deg til å se at du faktisk er slank og fin. Men dessverre fungerer ikke slikt når man har et veldig forstyrret bilde av seg selv. Har selv handlet bukser i stor skam med akkurat samme tanke «hun ler sikker av meg fordi store feite meg passer garantert ikke inn i den buksa». Håper du får hjelp til å komme deg ut av det, gode hilsner fra meg !
LikerLiker