Utfordringene står i kø

Dette blir en lang dag og dagene som kommer blir heller ikke de letteste har jeg en følelse om.

I dag skal mye bli testet ut, strikken skal strekkes langt, men jeg håper at det går bra. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre om det ikke gjør det. Jeg må vel bare stå i det.

Etter å ha startet dagen klokka sju av at unger og hunden våknet er jeg spent på hvordan kvelden skal bli.
Søsteren min (den eldste) driver nemlig egen butikk og i kveld skal de ha kundekveld for inviterte gjester, vi snakker 30+ folk, det skal være matservering og (forhåpentligvis) klesinnkjøp fra de som kommer. Saken er bare den at hun har spurt meg om jeg kan hjelpe til, og jeg sa ja.
Søsteren min her nede har lite innblikk i hvordan hverdagen min egentlig er og hun har tidligere snakket bak ryggen min til de andre søsknene mine om at nå er det på tide at jeg skaffer meg en jobb.
Å, hadde det bare vært så enkelt! Jeg VIL jo jobbe, klare en arbeidsdag, men det er plent umulig nå.
Men jeg VIL prøve i dag, hjelpe til litt i det minste selv om angsten tyter ut gjennom ørene. Kryss fingrene for meg, jeg tror jeg trenger det.

Det at badevekta ikke sto der den sto sist jeg var på besøk her i August friker meg helt ut. Jeg har (skammer meg for det) leita og leita, sett opp i alt av skuffer og skap på desperat jakt, men den er fjerna. Det gjør ting enda vanskeligere, jeg hadde jo gått med på å spise X antall kalorier når jeg er her, men det å i tillegg ikke få tatt den daglige morgenveiingen? Jeg grøsser med tanken på tallet jeg kan risikere å møte når jeg kommer hjem igjen, vi reiser nemlig ikke hjemover igjen før søndag eller mandag.
Hvorfor må alt være så vanskelig?