Overveldet

Jeg er så ufattelig heldig som har en så god og støttende familie rundt meg. Det er for dem jeg kjemper, det er de som er grunnen til at jeg våkner til en ny dag hver morgen. Kanskje jeg en gang i framtiden får lyst til å våkne, oppleve, leve livet – for meg selv. Men for nå, og egentlig så lenge jeg har vært syk som faktisk har blitt til halve livet mitt nå, så har det vært for dem. For mamma, for pappa, for lillebror, søs og min andre storesøster. 

Gang på gang blir jeg helt satt ut av hvor mye de gjør for meg, hvor mye de bryr seg. Om meg, om mitt beste, at jeg skal ha det så bra som mulig. Jeg blir ordløs, jeg blir overveldet, jeg blir overrasket. 

For i mitt hode er det ingenting positivt med meg, alt jeg gjør er å ødelegge, alt jeg gjør er å gjøre ting komplisert, jeg er ikke verdt en dritt, så hvorfor stiller de sånn opp for meg? Jeg må innrømme at det gjør litt vondt, for de gjør så mye fint for meg og alt jeg gir dem tilbake er vonde tanker og bekymringer. Jeg blir jo aldri bedre. Jeg kommer jo aldri til å bli frisk. Jeg er for alltid den svake. 

I dag var virkelig ikke dagen, jeg sto opp, kledde på meg og satt meg litt ute i sola med R som var på dagvakt, men etter ti minutt måtte jeg bare innse at det var under dyna i senga jeg burde vært, så dit gikk jeg og lå der i flere timer. Ikke sovende, men utslitt og med dystre tanker og evig kaos som gjorde at det å ligge sammenkrøllet i et mørkt rom under dyna var det eneste alternativet jeg hadde. 

Lillebror ringte – Vil du være med inn på bygda til søs? Jeg kan komme og hente deg så drar vi dit. Jeg sa først nei, han prøvde å overtale meg, men jeg sto på mitt. Nei, jeg orker ikke. Heldigvis så tenkte jeg meg litt om og ringte tilbake til han, vi reiser innover. 

Jeg er så glad for at jeg gjorde det, og jeg er så takknemlig for at lillebror spurte, at han vil være sammen med meg, at han er så fantastisk som han er. 

Det ble en fin ettermiddag og kveld, vi slappet av, grillet,  vi solte oss i sola, vi spilte litt ball, jeg og søs syklet oss en tur, og så hjalp jeg lillebror en bitteliten stund å vaske bil. Det var fint.

Jeg smilte. Ekte smil. 

Men ting er som de er, så til og med kjekke ting blir jeg sliten av. På bilturen hjem måtte jeg sove/slappe av uten å snakke, bare sitte i stillhet og høre på musikk. 

Det gjør vondt at alt tapper meg for energi.

Reklame

2 kommentarer om “Overveldet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s