Confession

Noen ganger må man bare lytte til kroppen og slappe helt av. Planen i dag var egentlig trening med personal X, men i dag måtte jeg bare avlyse selv om det føles veldig feil, og at jeg er lat.

I dag er det energikrevende nok å gjøre de små vanlige tingene som handling av litt mat, og vasking av stua og kjøkkenet med litt hjelp.

Jeg er fullstendig tom, kroppen kjennes ut som om den er laget av bly og alt er tungt å gjennomføre. Jeg lurer litt på om jeg holder på å bli syk, om det er det som gjør meg energiløs, eller om jeg rett og slett har brukt litt for mye krefter de siste ukene og at jeg nå er litt på minustallet. Det er vel bare å slappe av og gjøre minst mulig i dag, så føler jeg meg forhåpentligvis bedre i morgen.

Jeg har det generelt greit nok, jeg gjør det jeg skal av gjøremål og aktiviteter og jeg har presset angsten ganske mye i det siste. Den siste halve uka har riktignok vært tung, men jeg håper det bedrer seg snart.

Jeg har hatt Tatou hele uka, men i dag kom foreldrene mine og hentet han, tror han skal få være hos de til i morgen. Det har vært veldig koselig å ha han her, det gir meg mye glede i å se hvor glad han er i meg og livet, og endelig føles det ut som om han er min hund, at jeg er hundeeier på ordentlig!

Støttekontakta mi kommer om en times tid, og vi skal lage middag sammen som vanlig. I dag er det couscous som står på menyen. 

Ok, innrømmelse, Matkaoset har blitt til Matmonsteret. Mat er blitt til et fælt monster som ødelegger meg, som består av ekle, grådige kalorier som ødelegger hele dagen min om det kommer for mye inn i munnen min og forblir i kroppen. Alt hadde vært så innmari innmari mye lettere om mat og kalorier ikke hadde vært en del av livet, det å leve. Jeg vet at jeg har sagt det før, men dette er noe som er brent fast i hele meg. Målet endrer seg, bare litt til. Litt til. Da blir jeg fornøyd. Da slipper jeg å sitte med tårer i øynene når jeg tenker på hvor fæl jeg er.  

Jeg vet at jeg lurer meg selv, jeg vet det egenlig, men akkurat nå orker jeg ikke forholde meg til sannheten. Jeg skal ta tak i dette etterhvert, men ikke nå. Ikke enda.