Tankene blir mange og hodet ett eneste stort kaos når jeg må være i ro hele tiden.
Mandag er begynnelsen på en uke med mange avtaler og jeg gruer meg og gleder meg omhverandre. Først så skal jeg jo på Medi3 for å fjerne drenet og bandasjene og får for første gang sett det foreløbige resultatet av operasjonen. Det endelige sluttresultatet kan gå opptil et halvt år før jeg får sett, når alt av hevelser og blåmerker er borte og arret ferdighelet. Det gleder jeg meg til!
Så kommer onsdagen med time hos fastlegen der jeg skal få resultatet på blodprøvene og astma pustetesten jeg tok tidligere denne uka. I tillegg skal jeg ha en somatisk undersøkelse i forhold til spiseforstyrrelsen – og det gleder jeg meg IKKE til. Akkurat nå er mitt verste mareritt at blodprøvene og alt er normalt, og det høres jo fullstendig fucka ut, men det er bare det at om de er normale så har jeg det endelige beviset på at Mr. Depresjon har grepet tak i meg igjen og dratt meg under og ned i tiltaksløsheten der jeg ikke orker noe. Derfor er det bedre at det er noe jeg mangler i kroppen for det kan lett fikses, mens en runddans med depresjon er langt verre å komme seg ut av igjen. Uansett, jeg må få mer energi og glede enn det jeg har igjen nå! Det er jo litt spesielt akkurat nå da, for kroppen er rimelig mørbanka etter å ha lagt på operasjonsbordet i nærmere tre timer, men sånn generelt også – så har jeg veldig lite ork.
Etter legetimen så er det tid for jentegruppa jeg er med i av regi av psyk dagsenteret, jeg har visst gått glipp av et møte med dem allerede fordi jeg glemte når ferietiden var over der. Forhåpentligvis er jeg ikke helt utslitt etter legetimen så jeg orker å møte dem.
På torsdag har jeg første time med psykologen min etter ferien og når sant skal sies, tror jeg det er på tide med en prat. Jeg får også vite om jeg har fått plass på mentaliseringsbasert gruppeterapi på torsdag også, noe som er veldig spennende på godt og på vondt.
Dette ble visst en slags oppramsing av uka, og den svære rosa elefanten som sitter i rommet og roper desperat om å få ett svar på hvordan jeg har det blir oversett fullstendig. Ikke at jeg ser en rosa elefant nå da folkens, men nei, hvordan har jeg det? Jeg vet ikke. Jeg orker ikke forholde meg til kaoset innvendig nå og jeg er redd det kommer til å smelle før eller siden.
Etpsyktinnblikk 