08.something morgen
Hodet mitt har ikke helt skjønt det enda, men det er faktisk bare DAGER til vi forlater Norge og sier først hei igjen i midten av august.
Jeg/vi har en haug med ting å ordne, fordi treeig (noe som er veldig uvanlig😅), men i morgen skal vi visst begynne for fullt. Ikke bare må vi pakke og planlegge, det skal jo også handles inn diverse matvarer for veganeren som skal vare i åtte uker.
Det er nemlig ikke barebare å finne ut hva jeg skal ha med når hodet skriker nei, samtidig som jeg vet at jeg jo ha middager der nede. Faens nei, ja, nei, ja Monster. Jeg har kanskje laget meg ordentlig middag to ganger siden februar (men jeg har spist når andre har laget i fellesstua og hos familien), det blir bare en jævlig vanskelig omstilling til å måtte spise skikkelig middag hver dag i lang tid framover. Og ikke for å snakke om lunsj eller eventuelt kvelds også. Det kommer til å komme utfordringer på rad og rekke, og jeg må innrømme at jeg gruer meg litt.
Jeg gleder meg masse, og gruer meg litt – nettopp fordi jeg vet at jeg må omstille hodet og reglene mine fort som faen og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare det. Det jeg frykter aller, aller mest er at ting skal snu og jeg går inn i en overspisingsfase. Det har hendt på tur før, og det har vært forferdelig. En balansegang, please la meg klare å gjøre noe midt i mellom så det ikke blir styr, bekymring og stress for noen parter. En annen ting som jeg kjenner murrer litt i magen er bekymringen for disse hersens krigsarrene mine. Det er ikke til å unngå å innse at jeg var mye tøffere for noen år siden og ga litt f i hva folk måtte tenke. Men så er det bare det at for hver sommer så er det flere for hvert år. Jeg hater dem, men jeg vet også at jeg ikke hadde noe annet valg der og da når det skjedde. På toppen av kransekaka blir jo dette også første gang Min eldste storesøster, mannen og de fire Tantegullene i en alder fra tolv til sju år ser disse stripene i huda mi, og DET er ikke noe jeg gleder meg til akkurat. Tantegullene mine her i området er jo vant til RareTante, og er jo yngre så det forstår ikke like mye som de fra Stavanger-området kommer til å skjønne. Jeg har enda ikke funnet ordene jeg skal bruke for å forklare hvis de spørr, jeg håper bare det går bra.
MEN JEG GLEDER MEG OGSÅ ALTSÅ, måtte bare dele litt av bekymringene mine for ting er jo begge deler med meg, både fint og ikke fullt så fint. Det skal ihvertfall bli herlig med en hverdag langt vekke fra hjemme, med opplevelser i fleng, shopping med tunge poser, bading, soling og rett og slett nyte sommeren, ferien og tiden sammen med familien så mye som mulig.
I dag kommer Ambulantteamet for siste gang før vi drar, og rett etterpå skal det være ett ansvarsgruppemøte med tema Meg. Jeg skal ikke delta, det blir for mye folk og snakk, så jeg får heller en rapport etterpå.
På søndag nådde jeg ett mål jeg satt meg i april, jeg og Primær kom oss nemlig på toppen av sukkertoppen, fjellet jeg gikk på flere ganger i uka for noen år siden da den fysiske forma var tipptopp. Det tok riktignok en halv evighet, typ dobbel så lang tid som før, men nå skal det også sies at det ble myye venting på å bli passert av ørten forskjellige turistgjenger og turgåere også da. Hei Angstbølla, ikke kom så nær da folkens. Neida, målet med neste tur opp dit (som sikkert ikke blir før vi kommer hjem😅) er å bruke ti minutt mindre og klare å gå tettere innpå folk så vi slipper å vente i hytt og pine på klar bane.
21.16 kveld
Ble visst avbrutt midt i skrivingen i morges jeg, så jeg får heller avslutte nå. Jeg har jo litt mer informasjon om både møtet og Matmonsteret enn jeg hadde i morges. Kommer, kommer, men nå er hodet mitt for trøtt til å kunne skrive noe særlig mer fornuftig. Har akkurat funnet meg til rette i senga, klar for litt Netflix før jeg slukner helt.
Det har vært en rar, lang, fin og merkelig dag i dag, og jeg var nok litt spent på både samtalen med Ambulantteamet, og ikke minst ansvarsgruppemøtet i formiddag så det stjal endel krefter. Etter møtet kom både Mamma og Søs (hun var ikke med på møtet) en tur innom, og etter en stund kom Primær for å hjelpe meg å vaske mens de to andre styrte og organiserte litt i boda mi. Når klokka bikket kvart på tre var jeg fullstendig ferdig og sov i to og en halv time før jeg ble vekt😳 Hadde sikkert kunne sovet mye lengre også om ingen hadde kommet å vekket meg, men kanskje like greit at det var det som var avtalen😅
Jeg trenger mye søvn for tiden, det er vel kroppens måte og roe litt ned på selv om det er frustrerende å være såpass trøtt hele tiden. Jeg legger meg tidlig, men jeg står jo tidlig opp også da, som regel mellom seks og sju og det må da være godt nok i og med at jeg ikke akkurat har en jobb jeg må rekke.
Nei nå var det mye snakk om soving, og jeg kjenner at hodet er to minutter unna fra å gå i dvalemodus så jeg sier natta og avslutter her.
Klem Håp❤
Etpsyktinnblikk 