Det gikk bra

I dag opplevde jeg for første gang etter jeg fyllte atten å bli sett av behandlere. Som meg. Som N*****, som også har sykdommer, ikke en sykdomsfyllt N. Det var godt, det varmer hjertet mitt nå når jeg har gått igjennom samtalen i hodet mitt og kommet på noen av ordene som ble sagt under møtet på poliklinikken i dag. Det var et postivit møte med negativt innhold, men jeg kom ut av samtalerommet med en følelse av mestring.

Jeg var fysisk dårlig av angst før møtet, mamma ringte og sa at hun kunne gå istedenfor meg, men etter å ha snakket med R om det, besluttet jeg å gå selv. Som en voksen. For meg selv. Jeg sto opp for meg selv selv om jeg kanskje ikke sa så innmari mye. Jeg hadde på forhånd skrevet ned noen setninger på hvorfor jeg ville bytte behandler, og hva jeg ville ha hjelp til. Jeg hadde riktignok fått hjelp av søs og mamma til å skrive det ned, men jeg ga arket fra meg, og det var ærlig. Noe av det som sto der sto der vel egentlig kanskje mest fordi familien min vil at jeg skal ha hjelp til det (mat), mens andre ting er jeg selv motivert til, selv om det kommer til å kreve mye. 

Det var en psykolog som jeg kjente igjen fra UPA (ungdomspsykiatrisk avdeling), og teamlederen på poliklinikken som var på møtet, meg selv og R. Denne psykologen hadde jeg ikke så mye kontakt med, men han husket meg tydligvis godt. Det er både sårt og fint at jeg var innlagt så mye opp igjennom årene at han husket meg fire år etter jeg ble overført til voksenpsykiatrien. Han husket MEG og ikke schizofrenmeg. Han husket lillebroren min, spurte om han, snakket om musikk og nevnte Linkin Park, yndlingsbandet mitt <3, noe som får meg til å smile. Jeg er ikke en sykdom. Jeg er meg selv. De sa det de også. Det er mulig å bli frisk fra schizofreni. Jeg må ha håpet.For første gang siden jeg ble «voksen» (18) var det postivitet fra andre siden av bordet. 

Teamlederen var en eldre, rynkete, smilende dame. Hun sa mange fine ord selv om jeg ikke har møtt henne før. 

Har du angst for å snakke høyt også? Hadde du snakket høyere om du var med noen andre nå? 

Vi var innom mange temaer, så kom mat. Nå ble du stille nå som mat kom opp. Du var innlagt på barneavdelingen som tolv, trettenåring du. På grunn av mat. Er det ikke på tide å fikse dette nå? Du må bestemme deg for det. Nå er du voksen, og ingen kan ta valget for deg. 

Sammendrag – De så at jeg trengte en ny behandler, og de skulle tenke seg godt om for å finne en som kan passe meg, jeg får en ny behandler, og forhåpentligvis kommer jeg meg videre. Litt mer hjelp. Men siden det snart er påske blir det etter den er ferdig. Jeg skulle få en innkalling i posten. ENDELIG.

Jeg gikk i ørska etter møtet, prøvde å sove litt, men det gikk ikke. Fikk slappet av i det minste. Mamma kom en tur etterpå, vært på besøk i ettermiddag,kveld og hjulpet meg med å plukke ned de siste tingene fra gamleleiligheta. 

Meeen, så er jo jeg meg da, destruktiv til tusen, så når jeg skulle springe innom Vita for å kjøpe hårfarge mens mamma satt i bilen utafor kjøpesenteret isted, sprang jeg en tur innom apoteket igjen også. Dulcolax.. Og igjen, rasket med meg noe mer tulletabletter fra Vita. Heldigvis(?) vet ingen om dette. Men det blir stadig mer. Og mer.  

Ærlig talt så er jeg ikke klar for «frisk» når det gjelder mat…